Rt-1956-271

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-03-14
Publisert:	Rt-1956-271
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 39/1956
Parter:	Johan Espeland (høyesterettsadvokat Johan Utne) mot Rasmus Espeland (høyesterettsadvokat Sigrud Eikeset).
Forfatter:	Heiberg, Nygaard, Bendiksby, Hiorthøy, Soelseth
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §1, §2

Dommer Heiberg: I 1944 oppsto tvist mellom Johan Espeland som eier av g.nr. 110 b.nr. 2, Espeland (nedre) i Gaular, og Rasmus Espeland som eier av g.nr. 110 b.nr. 1, Espeland (øvre). Tvisten gjelder hvorvidt den sistnevnte eiendom har eiendoms- eller bruksrett i Sagefossen i Kvernhuselven og har rett til å oppføre og drive et elektrisitetsverk der på b.nr. 2's grunn.

Rasmus Espeland anla sak ved Sunnfjord herredsrett med krav om fastsettelsesdom og tilkjennelse av erstatning forat han ved midlertidig forføyning var blitt avskåret fra å fullføre byggingen av elektrisitetsverket. Herredsretten - den konstituerte sorenskriver med domsmenn - avsa 23. november 1948 dom med domsslutning:

«1. Rasmus Espeland, som eier av b.nr. 1 under g.nr. 110, Espeland i Gaular, kjennes overfor Johan Espeland, som eier av b.nr. 2 under samme gårdsnummer, bruksberettiget til Kvernhuselven (Sagefossen) i Gaular herred.

2. Johan Espeland frifinnes for øvrig for Rasmus Espelands krav i denne sak.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Side:272

Begge parter påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 13. september 1951 avsa dom med domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Johan Espeland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Rasmus Espeland har erklært motanke.

Johan Espeland har i ankeerklæringen gjort gjeldende:

«Prinsipalt: Motparten rev i 1894 ned sitt sagehus i Sagefossen og flyttet det bort i et annet vassdrag på egen eiendom. Denne handling må sees som oppgivelse av tidligere bruksrett i Sagefossen.

Subsidiært: Motparten har mistet bruksretten i Sagefossen ved passivitet, idet han og hans rettsforgjengere har unnlatt å utøve sin rett til Sagefossen helt fra 1894 av og ikke gjort noen innsigelse mot at den tidligere sagehustomt med opplagsplass ble brukt som en del av den ankende parts eiendom.

Atter subsidiært: Motparten har mistet bruksretten i Sagefossen på grunn av mothevd, og

Atter subsidiært: Motparten har mistet bruksretten i Sagefossen på grunn av frihevd.»

Rasmus Espeland har på sin side angrepet lagmannsrettens dom, for så vidt den stadfester punkt 2 i herredsrettens domsslutning. Han gjør gjeldende at b.nr. 1 har ervervet eiendomsrett i fossen og en stedsevarig bruksrett til den nødvendige grunn av b.nr. 2, derimot fastholder han ikke at det er ervervet eiendomsrett til grunnen. Hva enten retten ansees som eiendomsrett eller som bruksrett, hevder han at den fremdeles består, og at den gir ham rett til å oppføre et elektrisitetsverk til gårdsbruk i stedet for den tidligere sag.

For øvrig har begge parter henholdt seg til lagmannsrettens dom.

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Sunnfjord herredsrett avhørt partene og 8 vitner.

Johan Espeland har nedlagt påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Rasmus Espelands påstand lyder:

«1. at Rasmus Espeland, som eier av b.nr. 1 under g.nr. 110, Espeland, i Gaular herred, overfor Johan Espeland, som eier av b.nr. 2 under samme gårdsnummer, kjennes eiendoms- og bruksberettiget til Sagefossfallet (Sagefossen) i Kvernhuselven på Espeland i Gaular herred.

2. at Rasmus Espeland overfor Johan Espeland videre kjennes berettiget til å fortsette oppbyggingen av det elektrisitetsverk som han er påbegynt oppførelsen av i Sagefossen i Kvernhuselven.

3. at Rasmus Espeland tilkjennes erstatning hos Johan Espeland, etter rettens skjønn, men begrenset oppad til kr. 2000.

Side:273

4. at Johan Espeland dømmes til å betale Rasmus Espeland sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter og tiltrer i det vesentlige lagmannsrettens begrunnelse. Jeg bygger således på at den rett b.nr. 1 i sin tid ervervet, ikke har gått lenger enn til å ha sag med stablingsplass, renne og nødvendig atkomst for dette formål på b.nr. 2's grunn, og til å nytte vannkraften til vanlig drift av sagen. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg gå ut fra at driften av sagen ikke utelukket - og heller ikke var ment å skulle utelukke - enhver utnyttelse av vannkraften fra b.nr. 2's side. Sagen ble således, så vidt jeg har forstått, bare drevet i forholdsvis korte perioder, særlig i flomtidene, slik som vanlig er ved den slags sager. Min oppfatning av rettsforholdet er derfor at b.nr. 2 hadde i behold retten til å utnytte vannkraften så langt dette ikke kom i strid med driften av sagen. Jeg finner støtte for denne oppfatning i opplysningene om at b.nr. 2 omkring 1867 oppførte, og i noen år sammen med flere naboer brukte en kvern like ovenfor sagen.

Selv om bruken av slike gårdssager muligens ikke lenger er praktisk aktuell, er jeg enig med de underordnede retter i at bruksretten ikke kan ansees for å være falt bort. Fra b.nr. 2 har ikke vært drevet noen bruk i strid med b.nr. 1's rett, og det har ikke vært noen grunn for eierne av b.nr. 1 til å gå aktivt frem for å sikre sin rett. Den omstendighet at stenkarene etter sagen fremdeles sto der, må også ha vært til hinder for den fornødne gode tro hos b.nr. 2's eiere.

Men på den annen side kan jeg ikke finne at den ting at den tidligere bruksmåte ikke lenger er praktisk, kan gi rett til en helt annen bruk, som dertil, så vidt skjønnes, vil være kontinuerlig og hindre eller vanskeliggjøre annen utnyttelse av vassdraget. At b.nr. 2 ikke for tiden utnytter sin gjenværende rett i vassdraget, kan ikke gi b.nr.1 adgang til å foreta en slik utvidelse i forhold til den begrensede rett som er ervervet.

Mot utformningen av påstandene er ikke gjort innsigelse fra noen av sidene.

Etter resultatet bør hver av partene bære sine omkostninger, også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Hiorthøy og Soelseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver H. G. Underthun med domsmenn Alfred Schei og Olai O. Nydal):

Side:274

Elven som renner ut fra Skilbreivatnet i Gaular danner et stykke nedenfor vatnet en foss som benevnes Kvernhusbekken eller Sagefossen. Elven eller fossen danner her grensen mellom gården Espeland på nordsiden og gårdene Lunde og Lundekvam på sydsiden. Grunnen som ligger nordenfor elven og fossen tilhører g.nr. 110 b.nr. 2, Espeland i Gaular, som nå eies av saksøkte i denne sak, Johan Espeland. Fossen har fra gammel tid av vært benyttet til drift av kverner, og det ligger fremdeles på sydsiden av fossen flere gamle kvernhus tilhørende gårdene Lunde og Lundekvam. På nordsiden av fossen ligger det i dag bare et kvernhus tilhørende g.nr. 110 b.nr. 1, Espeland i Gaular, som nå eies av saksøkeren i denne sak, Rasmus Espeland. Ved foten av fossefallet har saksøkerens eiendom, b.nr. 1, tidligere hatt et sagehus, som ble revet ned i årene mellom 1894 og 1900. Grunnmurene til dette sagehus - 4 kar - står imidlertid fremdeles delvis igjen. Like ovenfor sagehuset skal b.nr. 2 i sin tid ha hatt et kvernhus, men dette er forlengst fjernet og det er i dag ikke lenger mulig med bestemthet å si hvor dette kvernhus har ligget.

I 1944 begynte saksøkeren Rasmus Espeland arbeidet med oppforing av et mindre elektrisitetsverk ved fossen og han har ført opp betongmurer til maskinhus. Saksøkte Johan Espeland som mener at saksøkeren ingen rett har til fossen eller til grunnen ved fossen, bortsett fra den rett saksøkeren har til det forannevnte kvernhus lenger oppe i fossen, begjærte midlertidig forføyning hos namsretten idet han ba om at Rasmus Espeland måtte bli forbudt å fortsette det arbeid han hadde påbegynt i Kvernhuselven (Sagefossen). Johan Espelands begjæring ble avslått av Sunnfjord namsrett ved kjennelse av 15. november 1944, idet namsretten ikke fant kravet tilstrekkelig sannsynliggjort. Johan Espeland påkjæret namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som ved kjennelse av 22. desember 1944 tok Johan Espelands påstand til følge, slik at Rasmus Espeland ble forbudt å fortsette det arbeid, som han hadde påbegynt med bygging av grunnmur til elektrisk kraftstasjon i Kvernhuselven (Sagefossen). Forbudet ble gjort gjeldende inntil det ved domstolene er avgjort om Rasmus Espeland har rett til å bygge elektrisitetsverk i elven (Sagefossen).

Saksøkeren Rasmus Espeland har etterat megling i forliksrådet var prøvet og saken av forliksrådet var vist til retten, innbrakt saken for Sunnfjord herredsrett. Han anfører at b.nr. 1 som han nå er eier av, har eiendomsrett og bruksrett i Sagefossen (Kvernhusbekken) og eier grunn ved fossen. Som bevis for sin eller sitt bruks rett påberoper han seg et tingsvitne som hans oldefar, Anders Monsen Espeland, foranlediget avholdt 9. juli 1850. videre viser han til de hjemmelsbrev som han og hans formenn på b.nr. 1 har hatt. Etter den utskrift av tingsvitnet fra 9. juli 1850, som er fremlagt i saken, møtte Anders Monsen Espeland på sommertinget for Indredale skibrede på tingstedet Ousen og begjærte opptatt tingsvitne til opplysning om at han hadde latt oppføre en bygdesag på sin nabo Ole Mads Espelands eiendomsgrunn. Ole Mads Espeland var avgått ved døden, men Anders Monsen Espeland hadde for han døde «tilkjøbt sig den fornødne Grund til Saugens Opsættelse, uden dog at erholde Skjøde paa samme». De vitner Anders Monsen førte under tingsvitnet avla ed og forklarte at de kjente til at Anders Monsen

Side:275

Espeland hadde ført opp en bygdesag. I skjøtet på b.nr. 1 fra Anders Monsen Espeland til sønnen Rasmus Andersen - hvilket skjøte er datert og tinglyst 9. november 1853 - heter det blant annet: «saa skal fra Dato ovenmeldte Jordebrug i Gaarden Espeland med samtlige paastaaende Huse, hvoriblandt Borsaugen, er indbefattet under nærværende Overdragelse, samt alle til- og underliggende Herligheder og Rettigheder følge og tilhøre Kjøberen». I skjøte datert 13. oktober 1894, tinglyst 8. november samme år, fra Rasmus Andersen Espeland til sønnen Anders Rasmussen Espeland heter det blant annet: «I salget medfølger Kværnhuset og Saghuset med Inventarium.» I kjøpekontrakt datert 14. april 1935 mellom Anders Rasmussen Espeland og Rasmus Andersen Espeland - saksøkeren - heter det blant annet: «Med i salget følger kvern og sagebekken i Kvernhuselven - med tilhørende veier og oppdemningsrett i Skilbreivandet.» Han påberoper seg også at hans oldefar, Anders Monsen Espeland, kjøpte det nåværende b.nr. 2 ved auksjon avholdt 6. november 1850, men straks etter solgte eiendommen til sin svigersønn Mads Sørensen - saksøktes bestefar - nemlig ved skjøte datert 28. august 1851, tinglyst 5. november 1851. Grunnen til at sagehuset ble revet ned av hans far i årene mellom 1894 og 1900, skyldtes at isgangen i fossen hvert år gjorde stor skade på slåket til sagen. Saksøkeren mener at han har sett en kvittering på 70 spesiedaler, som skulle være betalt av Anders Monsen Espeland for sagegrunnen m.v. Han innrømmer at b.nr. 2 i sin tid har hatt et lite kvernhus stående ovenfor sagehuset, men hevder at dette kvernhus bare fikk stå der av villighet og bare sto der i et par år, og ble så revet ned, da det sto i veien for atkomsten til sagehuset. Dette kvernhus hadde for øvrig ikke egen slåk (renne til å lede vannet til kvern eller sagehjul), men benyttet sagens slåk. Saksøkeren hevder at fossen fra b.nr. 1's kvernhus og til og med sagehusgrunnen er et og samme kompleks av rettigheter. Han mener at han derfor må ha rett til å føre opp et lite elektrisitetsverk i stedet for sagen. Skulle hans bruk ikke bli betraktet som eiendomsberettiget, men bare som bruksberettiget, så kan rettighetene ikke sies å være falt bort ved at de ikke har vært brukt fra ca. 1900, og da elektrisitetsverket ikke vil bli til sjene for b.nr. 2, må han kunne fore opp et elektrisitetsverk selv om han bare skulle være bruksberettiget. - - -

Saksøkte, Johan Espeland, benekter ikke at b.nr. 1 har hatt rett til å ha stående et sagehus på b.nr. 2's eiendom ved Kvernhusbekken (Sagefossen), men benekter at b.nr. 1 har noen eiendomsrett i eller ved fossen. Han mener at b.nr. 1 leiet sagehusgrunnen og rett til vann til dette mot at b.nr. 2 fikk rett til fri skur. Den bruksrett b.nr. 2 hadde er imidlertid falt bort ved at retten ikke har vært benyttet på nærmere 50 år, og saksøkte har i denne tid rådet over sagehusgrunnen, blant annet ved å hugge vedskog som sto på grunnen. Tingsvitnet som ble holdt i 1850 er etter saksøktes mening ikke noe bevis for at b.nr. 1 har kjøpt grunnen eller vassrettighetene, det er bare et bevis for at b.nr. 1 har fått lov å bruke grunnen og vassdraget. Eiendomsrett til grunnen eller til fossen ble heller ikke forbeholdt b.nr. 1 da Anders Monsen Espeland solgte eller overdro b.nr. 2 til Mads Sørensen. Det er utenfor den gamle sagehusgrunn saksøkeren har påbegynt oppførelsen av elektrisitetsverket, omtrent på samme sted hvor b.nr. 2's gamle kvernhus

Side:276

lå. Selv om saksøkeren fremdeles skulle ha rett til å ha sag der det gamle sagehuset sto, så kan ikke denne rett utvides eller forandres slik at han skulle ha rett til å føre opp et elektrisitetsverk. En slik omlegning av bruken ville bli til skade for saksøkte. - - -

Etter lov om vassdragene av 15. mars 1940 §2 skal, når en elv eller bekk danner skillet mellom eiendommer, grensen gå etter djupålen i vassfaret, hvis ikke annet følger av særlig hjemmel. Videre tilhører etter samme lovs §1 elver og bekker, innsjøer og andre vassamlinger eieren av den grunn de dekker, hvis ikke annet følger av særlige rettsforhold. Det er i saken ikke bestridt at grunnen på nordsiden av Kvernhusbekken (Sagefossen) tilhører b.nr. 2, saksøktes eiendom, bortsett fra den gamle saghusgrunn eller tomt. Etter §1 i loven om vassdragene av 15. mars 1940 sammenholdt med samme lovs §2 skulle således b.nr. 2 eie Kvernhusbekken (Sagefossen) til djupålen hvis ikke annet skulle følge av særlig hjemmel. Spørsmålet blir derfor om særlig hjemmel kan påvises, eller med andre ord om b.nr. 2 skulle ha overdratt sin eiendomsrett til elven til andre, nemlig til b.nr. 1. Etter det tingsvitne som ble holdt 9. juli 1850 finner retten det bevist at b.nr. 1 hadde kjøpt til eiendom sagehusgrunn ved elven. Retten går nemlig ut fra at sorenskriveren som ledet tingsvitnet uttrykkelig har spurt om sagehusgrunnen var leiet eller overdratt til eiendom og at det siste må ha vært tilfelle siden det er sagt at Anders Monsen Espeland hadde tilkjøpt seg den fornødne grunn. Spørsmålet blir da om det med ordene «fornødne Grund til Saugens Opsættelse» har vært ment også eiendomsrett til elven eller fossen. Det er så vel av saksøkte Johan Espeland som av 1. vitne Dina Hafstad forklart at deres far alltid hadde uttalt at deres eiendom, b.nr. 2, hadde rett til fri skur på sagen. Saksøkeren Rasmus Espeland og 3. vitne Anders Rasmussen Espeland har på sin side forklart at sagehusgrunnen med foss ble kjøpt for 70 spesiedaler. Det er videre på det rene at b.nr. 2 hadde en kvern like ovenfor sagen, og etter 3. vitne Anders Rasmussen Espelands forklaring fremgår det også at b.nr. 2 hadde tillatt noen på Myrmel å bruke kvernen. Retten finner det ikke bevist at b.nr. 1 i 1850 hadde kjøpt ikke bare sagehusgrunn, men også b.nr. 2's eiendomsrett til fossen. En går ut fra at det nok kan være blitt betalt 70 spesiedaler for selve sagehusgrunnen på grunn av grunnens ideelle beliggenhet ved fossen, men at b.nr. 1 har fått bruksrett til vassretten mot å gi b.nr. 2 fri skur på sagen. Dette støttes etter rettens oppfatning også av den ting at b.nr. 2 har hatt kvern like ovenfor sagen og endog har ført dette kvernhus opp etterat sagen var blitt ført opp, og at b.nr. 2 endog har kunnet leie bort kvernen til andre. Etter de stedlige forhold er det meget mulig at b.nr. 2 kanskje hadde hatt kvern tidligere på det sted hvor sagen ble ført opp, idet dette sted egnet seg utmerket til kvern, men at b.nr. 2 etterat sagehusgrunnen var blitt solgt til b.nr. 1 måtte føre opp kvernhus litt ovenfor sagehuset. Hvis b.nr. 1 slik som saksøkeren har påstått bare som en villighet skulle tillatt b.nr. 2 å føre opp kvern like ovenfor sagen, er det lite trolig at b.nr. 1 også ville gitt b.nr. 2 tillatelse til å leie ut kvernen til andre. Retten kommer således til det resultat at b.nr. 1 i 1850 bare kjøpte grunn til sagehuset, men ikke vassretten, idet b.nr. 1 bare fikk bruksrett til denne. En slik bruksrett kan etter rettens oppfatning ikke sies å være bortfalt ved at den ikke har vært

Side:277

brukt i ca. 50 år, men må bestå fremdeles. Saksøkerens påstand om at han er bruksberettiget i elven må derfor tas til følge.

Det gjenstår da for retten å ta standpunkt til spørsmålet om saksøkeren som eier av b.nr. 1 og således som bruksberettiget i elven, er berettiget til å fortsette oppbyggingen av det elektrisitetsverk som han har påbegynt oppførelsen av i elven. Om han med andre ord er berettiget til å omlegge bruken av elven fra drift av sag til drift av et elektrisitetsverk. Retten finner ikke at saksøkeren kan ha rett til en slik omlegning av bruken, idet denne omlegning vil bli til skade for saksøkte. En sag vil bare være i virksomhet kortere tider av året og således bare ta en del av vasskraften, mens et elektrisitetsverk vil være i drift hele året og oppta all den vasskraft som elven fører med seg på saksøktes del av elven. Saksøkte ville derved bli avskåret fra selv å kunne nytte vasskraften på noen som helst måte. Saksøkeren kan således etter rettens oppfatning ikke overfor saksøkte kjennes berettiget til å fortsette oppbyggingen av det elektrisitetsverk som han har påbegynt oppførelsen av i Kvernhuselven. Under ingen omstendighet kan han føre opp maskinhuset på det sted hvor han nå har ført opp murer til maskinhus, idet disse murer er ført opp iallfall delvis på det sted hvor b.nr. 2's gamle kvernhus må ha ligget. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommer Helge Refsum og byrettsdommer Olaf Knutrud):

- - -

Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten, og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Lagmannsretten har dog ikke tatt standpunkt til om Anders Monsen Espeland ervervet saghusgrunnen til eiendom. Heller ikke finner lagmannsretten det bevist at Mons Andersen betalte 70 spesiedaler for vassdragsretten og/eller eiendoms- eller bruksrett til grunnen.

Lagmannsretten finner imidlertid med herredsretten at eieren av b.nr. 1 må antas å ha ervervet en rett til å nytte vannkraften til drift av sagen, og at denne rett ikke er bortfalt. Den er ganske visst ikke utøvet siden den daværende eier av b.nr. 1 i eller omkring 1894 rev saghuset ned og oppførte sag i et annet vassdrag, på et sted som det er lettere atkomst til fra b.nr. 1. Men det er intet opplyst om noen avtale med eieren av b.nr. 2 i forbindelse med at saghuset ble revet, og i det blotte faktum at eieren av b.nr. 1 fjernet saghuset og bygget seg sag på et bekvemmere sted kan ikke legges at han oppga - derelinkverte - retten til å drive sag i Sagefossen.

Den daværende eier av b.nr. 2, Mads Sørensen, satt med skjøte på bruket til 1941. Retten finner ikke at han hadde grunn til å tro at eieren av b.nr. 1 hadde oppgitt sin rett. Denne er derfor ikke falt bort ved frihevd. Den blotte unnlatelse av å utøve retten siden saghuset ble revet er etter rettens oppfatning ikke tilstrekkelig til at den er falt bort. Denne oppfatning menes å ha støtte i høyesterettsdommer i Rt. for 1897 17, 1912 785 og 1938 790.

Noen hjemmel for b.nr. 1 til å drive det påtenkte elektrisitetsverk på annet grunnlag enn den nevnte ervervede rett til å drive sagen,

Side:278

er ikke påvist. Og lagmannsretten finner med herredsretten at retten til å drive sagen ikke hjemler drift av elektrisitetsverket. Det er på det rene mellom partene at sagen ble brukt i korte perioder i flomtidene. - - -