Rt-1956-29

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-01-14
Publisert:	Rt-1956-29
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 5/1956
Parter:	Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen) mot A (høyesterettsadvokat Harald Børresen).
Forfatter:	Helgesen, Berger, Thrap, Gundersen, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Samferdselsloven (1947)

Dommer Helgesen: Oslo byrett avsa 4. desember 1954 dom i saken med denne domsslutning:

«1. Samferdselsdepartementets beslutning av 31. oktober 1949 i ankesak vedkommende fru Luna Løken kjennes ugyldig.

2. Samferdselsdepartementet tilpliktes å utstede drosjeeierbevilling til fru Luna Løken.

3. Samferdselsdepartementet betaler til fru Luna Løken erstatning med kr. 25 000 med 4 prosent årlig rente fra dommens avsigelse til betaling skjer, samt sakens omkostninger med kr. 500.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Staten ved Samferdselsdepartementet påanket dommen for så vidt angår punktene 2 og 3 i domsslutningen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i anke direkte til Høyesterett. Etter avsigelsen av byrettens dom og uttagelsen av ankeerklæringen er bevillingsspørsmålet ordnet, idet Samferdselsdepartementet har henstillet til Samferdselsnemnda å utstede drosjebevilling til fru Løken.

Anken over punkt 2 i byrettens domsslutning er etter dette ikke lenger opprettholdt av staten, og tilbake til prøvelse av Høyesterett blir bare erstatningsspørsmålet (pkt. 3 i byrettens domsslutning). Staten erkjenner at erstatningsplikt i dette tilfelle har foreligget, men gjør gjeldende at kravet i sin helhet er foreldet, i motsetning til byretten som har funnet at bare den del av det som refererer seg til tiden før 9. februar 1951 er preskribert. Staten hevder at foreldelsesfristen i dette tilfelle løper fra det tidspunkt fru Løken fikk kjennskap til departementets avslag på hennes anke over bevillingsnektelsen, og da er erstatningskravet i henhold til ikrafttredelseslovens §28 i sin helhet foreldet.

I erstatningsspørsmålet har Luna Løken erklært motanke. Hun mener prinsipalt at hun har hele sitt krav i behold, da det etter hennes oppfatning ikke løper noen foreldelsesfrist før hun i desember 1953 fikk kjennskap til de faktiske forhold, som i dette tilfelle gjorde den skadevoldende handling eller unnlatelse rettsstridig og erstatningsforpliktende. Subsidiært hevder hun at byrettens avgjørelse av foreldelsesspørsmålet er riktig, nemlig at det under ingen omstendighet kan bli spørsmål om

Side:30

foreldelse av den del av erstatningskravet som skriver seg fra det økonomiske tap der er påløpet de 3 siste år før stevningen kom inn til byretten og fremover til drosjebevilling blir utstedt eller til endelig dom. Atter subsidiært gjør Luna Løken gjeldende at hun må være berettiget til erstatning for det tap som er oppstått ved at hennes fornyede krav i desember 1953 om bevilling ikke straks ble imøtekommet.

Ingen av partene har anket over byrettens ansettelse av fru Løkens årlige økonomiske tap til kr. 6250. Staten har i denne sak heller ikke reist innvending mot at erstatning - dersom foreldelse overhodet ikke er inntrådt - tilkjennes fra 18. mai 1948 da samferdselsnemndas beslutning om å avslå fru Løkens søknad ble truffet.

Staten har nedlagt denne påstand:

«1. Det Kongelige Samferdselsdepartement frifinnes for fru Luna Løkens erstatningskrav i denne sak.

2. Det Kongelige Samferdselsdepartement tilkjennes saksomkostninger hos fru Luna Løken for behandlingen i Høyesterett.»

Luna Løkens påstand er:

«1. Byrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 1.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til fru Luna Løken erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 50 000, med 4 pst. årlig rente fra domsavsigelsen til betaling skjer, samt saksomkostninger for begge retter.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten. Når det gjelder spørsmålet om Samferdselsdepartementets beslutning av 31. oktober 1949 var ugyldig, har staten akkviescert ved byrettens avgjørelse av dette spørsmål, og har godtatt den begrunnelse som byretten har gitt for at samferdselsnemndas behandling og avgjørelse av fru Løkens søknad om bevilling var vilkårlig og rettsstridig. Som det vil sees av byrettens dom, fant den det avgjørende for sakens utfall «at fru Løkens søknad synes å være satt i en annen stilling enn de som ellers kom inn etter fristen, og at hun for så vidt har vært gjenstand for diskriminering». Det er på det rene at alle søknader om bevilling som var kommet inn til samferdselsmyndighetene i Oslo før 1. januar 1948 - også de som var kommet for sent - ble realitetsbehandlet bortsett fra fru Løkens, som alene ble avgjort på det formelle grunnlag at hun uten «godtakbar» grunn hadde oversittet søknadsfristen 1. mai 1946. Det er videre på det rene at fru Løken ikke før i desember 1953 ble kjent med at hun hadde vært utsatt for det som byretten betegner som en diskriminerende behandling, et forhold som i dette tilfelle ble funnet avgjørende for statens erstatningsplikt. Jeg antar etter dette at det erstatningsansvar som staten således pådro seg, ikke for noen del kan være foreldet i henhold til regelen i

Side:31

ikrafttredelseslovens §28. Fru Løken hadde - som nevnt - ikke kunnskap om den for staten ansvarsbetingende handling - diskrimineringen - før i desember 1953. Hun ville heller ikke ved en henvendelse til Samferdselsdepartementet ha kunnet skaffe seg rede på den virkelige sammenheng, idet departementet selv var ukjent med den diskriminering som var foretatt gjennom samferdselsnemndas behandling.

Jeg finner det uklart om fru Løken eller hennes daværende sakfører hadde fått kjennskap til nemndas begrunnelse: at fristen var oversittet uten «godtakbar» grunn. Jeg finner imidlertid at dette er uten betydning for spørsmålet om foreldelsen av det erstatningskrav det her gjelder. Selv om det er så at fru Løken hadde kjennskap til nemndas begrunnelse, slik den var kommet til uttrykk i nemndas møtebok 18. mai 1948, kan jeg iallfall ikke se at det var noen rimelig grunn for henne til å gå til aksjon mot det offentlige for ved domstolene å få avgjørelsen kjent ugyldig. Hun benyttet seg av lovens adgang til anke til departementet, og hun måtte kunne gå ut fra at det hverken ved nemndas eller departementets avgjørelse klebet slike feil at staten ville komme i ansvar på det grunnlag som er tilfellet i denne sak.

Jeg finner etter dette at fru Løkens erstatningspåstand bør tas til følge. Det er - som før nevnt - ingen tvist om erstatningsberegningen. Det påståtte erstatningsbeløp, kr. 50 000, vil dekke det økonomiske tap fru Løken har lidd frem til domsavsigelsen når hensyn tas til ytterligere rentetap etter avsigelsen av byrettens dom.

Da staten i sin helhet har tapt saken, blir fru Løken å tilkjenne saksomkostninger også for Høyesterett, og jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Luna Løken 50 000 - femti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 14. januar 1956 til betaling skjer, og i saksomkostninger ved byrett og Høyesterett 2500 - to tusen Dem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Gundersen og justitiarius Grette: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Finn Thune):

- - -

Saksforholdet er følgende:

Fru Løkens mann hadde drosjebevilling i Oslo fra 1920. Ved hans død i 1939 ble bevillingen overført til henne. Under krigen monterte

Side:32

hun karbidgenerator. I 1944 ble det vanskelig med karbid. Hun satte da bilen inn og frasa seg sin bevilling. Den 23. desember 1944 solgte hun bilen, angivelig fordi hun fryktet at tyskerne ville rekvirere bilen. Hun søkte ikke om ny bevilling da de tidligere bevillinger i 1946 ble satt ut av kraft og det ble satt frist til 1. mars s. å. for søknad om bevilling, - angivelig fordi hun da ikke hadde bil og ikke så seg utvei til å skaffe seg bil. Da det i 1947 ble spørsmål om tildeling av biler til drosjetrafikken, søkte hun om kjøpetillatelse og søkte samtidig den 24. juni 1947 om bevilling til å drive drosjetrafikk. Søknaden ble avslått av politiet som for sent innsendt. Herom ble fruen underrettet ved brev av 21. oktober s. å. uten angivelse av grunnen for avslaget.

Da det så kort etter ble besluttet at alle søknader skulle behandles på nytt i henhold til samferdselsloven ble søknaden sendt samferdselsnemnda til behandling sammen med de andre innkomne søknader. Den ble avslått i nemndas møte den 18. mai 1948. I møteboken er anført følgende:

«Bev. 11. desember 1920 på saksøkerens mann overført til søkeren den 27. september 1939.

Politiet anbefaler ikke søknaden, er for sent innsendt. Søknaden er datert 24. juni 1947. Fristen utløp den 1. mai 1946. Godtakbar grunn for at søkeren ikke innleverte søknad i rett tid sees ikke å være til stede.

Samferdselsnemda avslår enstemmig søknaden.»

Sakfører Bakke påanket den 27. juli s. å. avgjørelsen. Anken ble behandlet i nemnda den 22. oktober 1948. I møteboken er det anført følgende: «Samferdselsnemnda opprettholder enstemmig sin tidligere beslutning «avslag» da søkeren ikke har gitt noen godtagbar grunn for at søknaden ikke ble innlevert i rett tid.»

Fra nemnda ble ankesaken i samsvar med loven videresendt til Samferdselsdepartementet som avgjorde saken i skriv av 31. oktober 1949. Anken ble avslått. Herom ble fru Løken underrettet ved brev fra samferdselskonsulenten av 5. november 1949 hvor det bl.a. heter: «Samferdselsdepartementet meddeler i skriv hertil av 31. oktober 1949 følgende: «Anken fra søkeren avslåes.» Denne beslutning er endelig og kan ikke påankes.»

Fru Løken foretok seg intet med saken før hun gjennom sin prosessfullmektig den 3. desember 1953 på nytt henvendte seg til Samferdselsdepartementet. Også nå ble hennes søknad avslått, hvoretter stevning ble uttatt. - - -

Retten bemerker:

Det er opplyst under saken at det også etter fristens utløp innkom til myndighetene i Oslo flere søknader om bevilling, og at samferdselsnemnda for å få bestemte retningslinjer for behandlingen av disse forsinkede søknader, i desember 1948 traff en beslutning om at søknader som var innkommet etter 1. januar 1948 skulle tilbakesendes vedkommende med anmodning om å søke på nytt ved eventuell ny kunngjøring om ledige bevillinger. Samferdselskonsulenten har videre forklart at det av de søknader som innkom før 1. januar 1948 foruten fru Løkens søknad bare er avslått en eneste søknad - men i dette tilfelle var avslaget også grunngitt med at vedkommende hadde annet hovederverv.

Side:33

Det er videre på det rene at fru Løken hørte til den gruppe av søkere som skulle være fortrinnsberettiget til bevilling og at søknaden utelukkende ble avslått fordi den var innkommet for sent, og fordi hun ikke hadde anført noen «godtagbar» begrunnelse for forsinkelsen. Så vidt skjønnes har fru Løken ikke fått noen meddelelse om at dette var grunnen til avslaget og hun har heller ikke vært gitt noen oppfordring til å redegjøre for grunnen til forsinkelsen. Hun har sendt sin søknad på vanlig skjema og dette inneholder ingen rubrikk for slike opplysninger.

Myndighetenes fremferd overfor henne må ansees uforsvarlig og det måtte i det minste forlanges at man ga henne oppfordring til å fremkomme med de opplysninger som man fant av avgjørende betydning. Den grunn som fru Løken nå har angitt - at hun den gang var uten bil og at hun ikke visste hvorledes hun skulle greie å skaffe seg ny vogn - synes tilstrekkelig til å begrunne forsinkelsen. Hennes søknad var for øvrig kommet inn til nemnda før denne tok fatt på behandlingen av de innkomne søknader og voldte således ingen forsinkelse av nemndas behandling. Nemnda hadde etter samferdselsloven plikt til selvstendig å gjennomgå søknadene og var for så vidt ubundet av politiets avgjørelse av 21. oktober 1947. Når derfor samferdselskonsulenten under sin forklaring har gitt uttrykk for at han under sin innstilling til nemnda fulgte politiets avgjørelse uten å foreta noen selvstendig vurdering, så var dette i strid med prinsippene for behandlingen av bevillingssakene. Avgjørende for sakens utfall må det imidlertid være at fru Løkens søknad synes å være satt i en annen stilling enn de som ellers kom inn etter fristen og at hun for så vidt har vært gjenstand for diskriminering.

Etter det opplyste må derfor nemndas og departementets behandling og avgjørelse av fru Løkens søknad ansees som vilkårlig og rettsstridig. Bevillingsnektelsen vil derfor bli kjent ugyldig.

Da det videre er på det rene at den eneste grunn til avslaget var at søknaden kom for sent, og at hun ellers var i den stilling at søknaden skulle vært innvilget, vil myndighetene måtte pålegges å utferdige bevilling, jfr. høyesterettsdom i Rt-1951-19 (Mortvedtsaken).

I betraktning av at fru Løken fikk beskjed om at avgjørelsen var endelig og ikke kunne påankes, og at en del av de opplysninger som danner grunnlaget for hennes søksmål først ble kjent i 1953, kan det ikke antas at hun har forspilt noen rett på grunn av passivitet.

Fru Løken må også ha krav på erstatning for det tap hun har lidt ved den rettsstridige bevillingsnektelse. Erstatningskravet antas dog delvis foreldet, idet den omstendighet at hun ikke var kjent med alle forhold av betydning for avslagets rettsstridige karakter ikke antas å være til hinder for foreldelse av erstatningskravet. Hun var kjent med avslaget og at dette ville påføre henne tap. Hun hadde vært bistått av sakfører og burde foretatt nærmere undersøkelse om grunnen til avslaget.

Det er for øvrig tvilsomt om ikke erstatningskravet i sin helhet skal ansees som foreldet, idet meget taler for at foreldelsen løper fra den dag hun fikk departementets endelige avslag. Reelt sett innebærer imidlertid avslaget at fru Løken er fratatt sin gamle bevilling, og en må derfor kunne anse forholdet derhen at det ved avslaget er skapt en

Side:34

rettsstridig tilstand av lignende art som ved rettsstridlg eiendomsberøvelse slik at foreldelse løper etterhvert som erstatningen påløper. Stevningen innkom til retten den 9. februar 1954 og erstatning for tiden før 9. februar 1951 må da ansees som foreldet, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov §28. - - -