Rt-1956-300

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-03-17
Publisert:	Rt-1956-300
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46/1956
Parter:	Ingv. Christoffersen A/S (høyesterettsadvokat Haakon B. Berg) mot 1. Staten ved Finansdepartementet, 2. Ingv. Christoffersen A/S' konkursbo (overrettssakfører Rolf Buøen - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Hiorthøy, Heiberg, Nygaard, Soelseth
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §3, §4, Tvistemålsloven (1915) §371, §375, Særavgiftsloven (1933) §2

Dommer Bendiksby: Ved Holmestrand skifteretts kjennelse av 21. september 1955 ble firmaet Ingv. Christoffersen A/S etter begjæring av skattefogden i Vestfold med samtykke fra

Side:301

Finansdepartementet tatt under skifterettens behandling som konkursbo i medhold av konkurslovens §3. Grunnlaget for konkursbegjæringen var skyldig statsskatt og omsetningsavgift, tilsammen kr. 8561, hvortil kom renter og omkostninger.

Ingv. Christoffersen A/S, som jeg i det følgende betegner som selskapet, har ved ankeerklæring rettet mot konkursrekvirenten, staten ved Finansdepartementet, og mot konkursboet ved bobestyreren, påanket skifterettens kjennelse til Høyesterett.

Selskapet har gjort gjeldende at vilkårene for åpning av konkurs etter konkurslovens §3 ikke var til stede. Det hevdes prinsipalt at staten ved utpantninger hadde fått betryggende pant for fordringen på statsskatt og - med unntak av to terminer - for fordringen på omsetningsavgift, og at staten av den grunn ikke kunne kreve konkurs åpnet på grunnlag av disse fordringer. Det var ved utpantningene gitt utlegg i firmaets faste eiendommer, og disses verdi, hevdes det, oversteg langt samtlige panteheftelser, statens utpantninger innbefattet. Den omstendighet at det senere har vist seg at det ikke var holdt utpantning for to terminer - tilsammen kr. 857 - av den omsetningsavgift som var tatt med i konkursbegjæringen må, anføres det, være uten betydning når så vel rekvirenten som skifteretten gikk ut fra at det var holdt utpantning for samtlige terminer. Under enhver omstendighet var kassebeholdningen tilstrekkelig til å dekke disse to terminer. Subsidiært hevdes det at det ikke er ført bevis for at selskapet var i underbalanse eller at det ikke var i stand til å dekke sine forpliktelser ettersom de forfalt.

I anledning av ankemotpartenes anførsel for Høyesterett om at selskapet hadde innstillet sine betalinger og at derfor vilkårene for konkurs etter konkurslovens §4 var til stede, har selskapet prinsipalt gjort gjeldende at dette er et «nytt krav» som etter tvistemålslovens §375 annet ledd, jfr. §371, må avvises som for sent fremsatt. Subsidiært hevdes det at det ikke foreligger bevis for betalingsinnstilling.

Selskapet har nedlagt slik påstand:

«1. Holmestrand skifteretts kjennelse av 21. september 1955 oppheves, idet begjæringen om konkurs ikke tas til følge.

2. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til den ankende part.»

Staten ved Finansdepartementet og konkursboet ved bobestyreren har tatt til motmæle og har gjort gjeldende at selskapet som handlende var anmeldelsespliktig til handelsregisteret og var anmeldt; da var det etter bestemmelsen i konkurslovens §4 sammenholdt med §3 adgang til å sette selskapet under konkurs på grunn av konstatert insolvens uten hensyn til om det for rekvirentens fordring var stillet betryggende pant. At skattefogden i konkursbegjæringen bare har påberopt konkurslovens §3 og at skifteretten også bare har nevnt denne bestemmelse, er uten betydning, idet det her bare er spørsmål om en subsumsjonsforandring. Det er også gjort gjeldende

Side:302

at den nevnte bestemmelse i konkurslovens §3 bare gjelder frivillig stillet pant, ikke rettspant. Subsidiært er det på dette punkt hevdet at pantet var utilstrekkelig, samt at det for to terminer av omsetningsavgiften ikke var holdt utpantning.

Når det gjelder spørsmålet om insolvens har ankemotpartene hevdet, både at selskapet var i underbalanse og at det manglet likvide midler til å betale forfallen gjeld.

Subsidiært har ankemotpartene hevdet at selskapet hadde innstillet sine betalinger og at derfor vilkårene for konkurs etter lovens §4 var til stede.

Staten ved Finansdepartementet og konkursboet ved bestyreren har nedlagt denne påstanden:

«1. Holmestrand skifteretts kjennelse av 21. september 1955 stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det ved Holmestrand herredsrett holdt bevisopptak til avhøring av disponent Rolf Christoffersen i Ingv. Christoffersen A/S og skattefogden i Vestfold. Det er også for øvrig fremlagt et betydelig nytt dokumentmateriale som jeg ikke finner grunn til å regne opp.

Jeg er kommet til det resultat at skifterettens kjennelse om åpning av konkurs må bli å stadfeste.

Jeg behandler først spørsmålet om det er ført tilstrekkelig bevis for at selskapet var insolvent da konkursen ble åpnet.

Det er enighet mellom partene om at selskapet hadde følgende gjeld:

Pantekrav kr. 54 602

Skatter og avgifter » 16 448

Skyldige renter ca » 1 500

Varegjeld » 30 345

Tilsammen kr. 102 895

Aktivene var kassebeholdning kr. 800, varebeholdning, utestående fordringer og de faste eiendommer. Om verdien av de tre sistnevnte aktivposter er det uenighet mellom partene. Varebeholdningen er av de sakkyndige rettsvitner ved registreringen satt til kr. 19 550 under forutsetning av salg over disk. Ved realisasjon en bloc har de anslått verdien til henholdsvis kr. 15 500 og kr. 15 000. Selskaper har hevdet at det til registreringsverdien kr. 19 550 må legges vanlig fortjeneste og at varebeholdningen må ansettes til kr. 24 000. Fra den annen side er det anført at man ikke kan regne med høyere verdi enn kr. 15 000. De utestående fordringer, i alt 62, beløp seg til kr. 3715, men det er fra boets side hevdet at bare kr. 3100 er erholdelig. Når det gjelder de faste eiendommer har selskapet hevdet at de ville kunne selges for pristaksten, kr. 105 000, mens boet mener at de i hvert fall ikke kunne selges for høyere beløp enn ankepristaksten kr. 85 000 og at de sannsynligvis ikke kunne utbringes til dette beløp.

Side:303

Spørsmålet om selskapet var i underbalanse avhenger således av hvilken verdi man regner for de faste eiendommer og varebeholdningen. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet jeg i hvert fall anser det godtgjort at selskapet ikke hadde - og ikke innen rimelig tid kunne skaffe - likvide ler til betaling av gjeld som var forfalt og som etter hvert ville forfalle.

Det er opplyst fra boets side og ikke bestridt av selskapet at følgende fordringer var forfalt ved konkursens åpning:

Omsetningsavgift kr. 3 690,80

Statsskatter + omkostninger » 6 943,30

Kommuneskatter » 5 623,20

Gjeld til firma C. Knap & Søn for solgte varer i

kommisjon » 5799,00

Gjeld til K. B. Solberg for solgte varer som

Solberg hevder å være kommisjonsvarer » 4 282,80

Forfalne avdrag og renter til Hypotekbanken » 276,99

Tilsammen kr. 26 616,00

Jeg må gå ut fra at i hvert fall en del av den øvrige varegjeld - ca. kr. 20 000 - var forfalt eller ville forfalle i den nærmeste fremtid, men det foreligger ikke nærmere opplysninger herom, og noe beløp kan derfor ikke fikseres. I hvert fall omsetningsavgiften og beløpene for kommisjonsvarer var gjeld som det må ventes at en forretningsmann betaler prompte ved forfall. Omsetningsavgiften knytter seg direkte til forretningen, og jeg nevner også at unnlatelse av å betale beregnet omsetningsavgift under visse nærmere vilkår er straffbart som for underslag bestemt (lov nr. 11 av 19. mai 1933 §2 annet ledd). Dette var av skattefogden innskjerpet overfor selskapet ved brev av 7. mai 1955, og det var samtidig satt en kort frist for dekning av de avgifter som da skyldtes. Firma Knap & Søn A/S har i brev til skifteretten opplyst at avregning for de varer som var levert i kommisjon, etter avtale skulle skje hver uke ettersom varene ble solgt, og at det flere ganger var truet med politianmeldelse fordi dette ikke var etterkommet, men at selskapet stadig hadde bedt om utsettelse.

Av likvide betalingsmidler hadde selskapet bare kassebeholdningen på 800 kroner. De utestående fordringer, kr. 3715, var som nevnt fordelt på hele 62 debitorer og kunne neppe i sin helhet, eller for den vesentlige del, inndrives innen rimelig tid. Fra selskapets side er det gjort gjeldende at varebeholdningen og de faste eiendommer kunne realiseres. Når det gjelder varebeholdningen kan jeg ikke anta at den kunne realiseres hurtig uten betydelig tap. De faste eiendommer kunne selges - samlet eller muligens enkeltvis - men etter de opplysninger som foreligger kan jeg heller ikke anta at dette kunne skje i løpet av kort tid uten betydelig tap.

Selskapet har dernest gjort gjeldende at det kunne skaffes likvide midler ved ytterligere belåning av de faste eiendommer.

Side:304

Det er på det rene at panteheftelsene på eiendommene utgjorde over 540,00 kroner når man regner Skoger Sparebanks utlegg for kausjonsansvar med, men ser bort fra utpantningene for skatter og avgifter på tilsammen ca. 15 000 kroner og pantesikrede renter ca. 1500 kroner. Jeg kan etter de opplysninger som foreligger om eiendommene, og som jeg i en annen forbindelse kommer nærmere tilbake til, ikke finne at eiendommene ga synderlig mulighet for ytterligere belåning. Andre kredittmuligheter enn belåning av de faste eiendommer har selskapet ikke påberopt seg.

Etter det som er opplyst kan jeg ikke anta at selskapets mangel på likvide betalingsmidler var av forbigående art. De skyldige terminer av omsetningsavgift var opptil et år gamle. De ubetalte stats- og kommuneskatter omfattet skatteåret 1951-52 og følgende år. Selskapet hadde latt seg overgå en rekke utpantninger for stats- og kommuneskatter og avgifter. Jeg viser i denne forbindelse også til det jeg tidligere har nevnt om at firma Knap & Søn gjentatte ganger hadde truet med politianmeldelse hvis avregning for kommisjonsvarene ikke skjedde, men at selskapet stadig hadde bedt om utsettelse. Det er også opplyst at selskapet som forklaring på den lave bruttofortjeneste på varene har anført i sine selvangivelser at dets utsalgspris ved realiseringen av skotøy oftest har ligget under innkjøpsprisene, og at en rekke andre varer er «blitt solgt til sterkt reduserte priser for å skaffe likvide midler til driften». Forretningen har i årene 1951-54 hvert år gått med relativt betydelige underskudd - henholdsvis kr. 3389, 19 222, 3429 og 2106 - og status for de samme år viser noenlunde tilsvarende økning av den regnskapsmessige underbalanse. (Det bemerkes i denne forbindelse at de faste eiendommer i status for de nevnte år er oppført med henholdsvis kr. 30 950, 30 600, 30 250 og 29 900.) Omsetningen er i de samme år sunket fra kr. 101 000 i 1951 til kr. 65 000 i 1954. For 1955 er regnskap ikke ført. Etter det bilde man således får av selskapets forhold var det, mener jeg, ingen utsikt til at selskapet ved fortsatt drift kunne komme over betalingsvanskelighetene; tvert imot må man regne med at det ville ha resultert i ytterligere underskudd til skade for kreditorene.

Jeg finner det således godtgjort at selskapet var insolvent og at vilkåret for åpning av konkurs for så vidt var til stede.

Som jeg tidligere har nevnt har selskapet videre gjort gjeldende at statens konkursbegjæring etter bestemmelsen i konkurslovens §3 ikke kunne tas til følge fordi fordringen på statsskatt og omsetningsavgift var sikret ved betryggende pant. Hertil er det fra statens og boets side innvendt at konkurs lovens §4, sammenholdt med §3, er slik å forstå at det, når debitor som her er anmeldelsespliktig til handelsregisteret, ikke er noe vilkår for åpning av konkurs på grunn av bevist insolvens at rekvirentens fordring ikke er sikret ved betryggende pant. Videre er det hevdet at loven med den nevnte bestemmelse i

Side:305

§3 bare sikter til frivillig stillet pant, ikke rettspant. Jeg finner ikke grunn til å ta standpunkt til disse lovtolkningsspørsmål, idet jeg i hvert fall ikke kan finne det godtgjort at den pantesikkerhet som staten hadde ervervet ved utpantningene var betryggende.

Staten hadde, som nevnt, fått utlegg i selskapets faste eiendommer. Det er på det rene mellom partene at de effektive panteheftelser, statens og kommunens utpantninger innbefattet, beløp seg til vel 71 000 kroner. Statens utpantninger hadde delvis dårligste prioritet. Når det gjelder eiendommenes verdi er det opplyst at den høyeste lovlige pris ved pristakst avholdt den 13. oktober 1955 - altså etter konkursåpningen - ble satt til kr. 105 000. Ved anketakst avholdt av et av Prisdirektoratets distriktskontor oppnevnt sakkyndig utvalg den 5. november 1955 ble den høyeste lovlige pris foreslått satt til kr. 85 000, og distriktskontoret har den 12. november 1955 truffet vedtak i samsvar med dette. Jeg innskyter at jeg ikke finner det nødvendig å gå inn på selskapets innvending om at denne takst ikke var bindende som pristakst betraktet; jeg kan ikke se at det var noen feil ved selve taksten, og den må da kunne tas i betraktning som bevismoment. Eiendommenes ligningsansettelse pr. 1. januar 1955 er opplyst å være 60 000 kroner (forhøyet fra kr. 45 700 pr. 1. januar 1954), og fullverditaksten for brannforsikringen 164 600 kroner. Leieinntektene utgjorde ved konkursåpningen kr. 2460 pr. år; det var da ikke beregnet noen leie for firmaets eget forretningslokale. De tre beboelsesleiligheter er bortleiet til selskapets disponent, hans mor og hans bror for leier som må antas å ligge under det som kan oppnås ved utleie til fremmede. I et fremlagt brev til Prisdirektoratets distriktskontor har imidlertid formannen i Skoger prisnemnd uttalt at han ville anslå de samlede leieinntekter ved utleie til fremmede til kr. 4920 pr. år. Bebyggelsen består av to hovedbygninger og to uthus. Den ene av hovedbygningene er i sin helhet bortleiet som kolonialbutikk til 1961 for kr. 1500 pr. år. Den annen hovedbygning inneholder de tre nevnte beboelsesleiligheter og selskapets forretningslokale. Bebyggelsen, som i det vesentlige er av tre, er fra omkring 1900 og må antas å kreve relativt meget til vedlikehold. Jeg nevner i denne forbindelse at eiendommen har ca. en tiendepart av Brandteløkken sameie som ikke er medtatt i pristaksten eller anketaksten; jeg kan imidlertid etter det som foreligger ikke anta at dette representerer noe vesentlig tillegg til eiendommenes verdi.

Når loven utelukker en kreditor som har pant for sin fordring fra den adgang til å søke dekning gjennom konkurs som normalt står åpen for kreditorene, er det grunn til å kreve sterkt bevist for at pantet virkelig gir ham tilstrekkelig sikkerhet, slik at han ikke har noen reell interesse i konkursforfølgning for å oppnå dekning. Det kan ved bedømmelsen av sikkerheten ikke uten videre være avgjørende hva eiendommene kan ventes solgt for ved frivillig salg hvor selgeren kan avvente et gunstig

Side:306

tidspunkt; det må regnes med at eiendommen kan bli tvangsrealisert, og ofte ikke på det gunstigste tidspunkt. Dette gjør seg særlig gjeldende for panthavere som - slik tilfellet her var for statens vedkommende - står langt ute i prioritetsrekken. Etter de opplysninger som foreligger om de påregnelige leieinntekter ved utleie til fremmede, synes eiendommen heller ikke å kunne forrente noe betydelig beløp når hensyn tas til at bebyggelsen på grunn av sin alder må regnes med å kreve meget til vedlikehold; dette er et forhold som det må tas hensyn til ved vurderingen av hva eiendommene gir sikkerhet for. Jeg mener etter det som er sagt at man ikke med tilstrekkelig trygghet kan fastslå at statens fordringer virkelig var sikret ved utpantningen.

Etter det resultat jeg er kommet til finner jeg det ikke nødvendig å drøfte betydningen av at det ikke var holdt utpantning for to terminer - tilsammen kr. 807 - av den omsetningsavgift som dannet grunnlaget for konkursbegjæringen. Jeg behøver heller ikke å gå inn på spørsmålet om det forelå betalingsinnstilling.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at selskapet må dømmes til å betale saksomkostninger til staten ved Finansdepartementet og konkursboet for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Skifterettens kjennelse stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ingv. Christoffersen A/S til staten ved Finansdepartementet og Ingv. Christoffersen A/S' konkursbo 1500 - femtenhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Nygaard og Soelseth: Likeså.