Rt-1956-306
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-03-17 |
| Publisert: | Rt-1956-306 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 47/1956 |
| Parter: | Tor Corneliussen (overrettssakfører Jess D. Glad - til prøve) mot Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/ høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Bendiksby, Heiberg, Nygaard, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Engangsskatteloven (1946) §32 |
Dommer Hiorthøy: Den 6. februar 1951 ble det holdt utpantningsforretning hos Tor Corneliussen, Kristiansand S, blant annet for engangsskatt kr. 810 + omkostninger. Corneliussen klaget til namsretten over den foretatte utpantning, idet
Side:307
han mente at beregningen av engangsskatt var uriktig, og tvisten ble etter søknad fra ham overført til behandling i søksmåls former. Kristiansand namsrett avsa 12. november 1952 dom i saken med denne domsslutning:
«1. Utpantningsforretningen med den til grunn for samme liggende ligning stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Corneliussen har på anket namsrettens dom, og ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg er anken tillatt innbrakt direkte til Høyesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«1. Den avholdte utpantningsforretning og den til grunn for samme liggende ligning oppheves.
2. Ved ny ligning blir omkostningene ved kjøpet av Fr. Jensensgt. 23 ikke å tillegge kjøpesummen ved fastsettelsen av Tor Corneliussens formue pr. 9. september 1945.
3. Staten ved Finansdepartementet dømmes til å betale Tor Corneliussen saksomkostninger for namsretten og Høyesterett.»
Ankemotparten, staten ved Finansdepartementet, har nedlagt denne påstand:
«1. Kristiansand namsretts dom av 12. november 1952 stadfestes, idet dog Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for namsretten.
2. Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Med hensyn til de nærmere omstendigheter i søksmålet viser jeg til namsrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i uforandret skikkelse, og partene har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler som for namsretten. Tvisten angår et ublandet lovtolkningsspørsmål, nemlig forståelsen av uttrykket «ervervssummen» i lov om engangsskatt på formuesstigning av 19. juli 1946 (nr. 3) §32 nr. 1 annet punktum. Den anførte lovbestemmelse har følgende innhold: «Er eiendommen ervervet i stigningsperioden, legges ervervssummen til grunn ved ansettelsen av etterkrigsformuen.» Den ankende part hevder at ordet «ervervssummen» må oppfattes som siktende til vederlaget, in casu kjøpesummen. Ankemotparten gjør gjeldende at det også omfatter omkostningene ved ervervet, særlig utgifter til takst, tinglysing, stempel, meglerprovisjon og eventuelt konsesjonsgebyr.
Jeg er kommet til et annet resultat enn namsretten.
Av selve lovteksten, isolert sett, kan etter min mening intet bestemt utledes. Det omhandlede uttrykk er ikke entydig og kan meget godt brukes så vel i den ene som i den annen betydning. Etter en rent logisk ordfortolkning må det visstnok innrømmes at ordet «ervervssummen» nærmest peker i retning av at også omkostningene ved ervervet skal være innbefattet. Men dette veier etter vanlige prinsipper for lovtolkning ikke tungt når
Side:308
det, som i dette tilfelle, dreier seg om et kunstord av ny datum uten noen festnet betydning enten i alminnelig språkbruk eller i lovspråket.
Så vidt sees kan en ikke i forarbeidene til loven om engangsskatt finne synderlig veiledning om hva meningen har vært. Ombytningen av ordet «ervervspris» i et tidligere utkast med det språklig sett mer omfattende «ervervssum» - noe som ellers kunne gi grunnlag for visse slutninger - er nøytralisert ved en uttrykkelig uttalelse i motivene om at «på dette punkt er forslaget det samme», jfr. Ot. prp. nr. 25 (1945-16), vedlegg 1. For så vidt en overhodet vil legge noen vekt på forarbeidene til loven, synes de helst å kunne tas til inntekt for at «sum» i denne sammenheng er det samme som «pris».
Formålet med loven kan etter min mening ikke, som antatt av namsretten, anføres til støtte for den forståelse at ervervssummen også omfatter omkostninger. Det er nok så at lovregelen tolket på denne måte vil gjøre det mulig å «danne seg et riktig billede av den bevegelse som erververens formue har undergått», jfr. Ot. prp. nr. 11 (1945) side 7. Men derfor må man ikke tape av syne at lovens umiddelbare formål er å skattlegge formuesstigning i krigsårene. Og jeg kan ikke være enig i det syn at omkostningene ved ervervet betegner en formuesverdi som er investert i den faste eiendom. Under gunstige omstendigheter vil det naturligvis ofte hende at erververen får disse utgifter dekket ved et senere salg; men dette er en tilfeldighet som ikke har noen sammenheng med at de i sin tid har vært utlagt av ham.
Skatteteknisk forekommer det meg at det må være noe betenkelig å gjøre tillegg for omkostningene ved fastsettelsen av skattefundamentet. De konstante utgifter som ankemotparten fortrinnsvis synes å ha for øye, nemlig tilhjemlingskostnader, meglerprovisjon og eventuelt konsesjonsgebyr, kan visstnok forholdsvis lett bringes på det rene og kontrolleres. Men det samme er ikke tilfelle med de andre omkostninger som ofte vil være forbundet med et erverv av fast eiendom, f. eks. utgifter til besiktigelse, utlegg til teknisk eller juridisk bistand osv. Man har imidlertid neppe holdepunkt for å skille ut en bestemt gruppe av omkostninger som relevante.
Under enhver omstendighet ligger det etter min mening nær å anta at man ved et krisebestemt skattetiltak av dimensjoner som engangsbeskatningen etter krigen, vil ha lagt vinn på å få enkle og lett praktiserbare regler. Dette skulle tilsi en viss resignasjon og taler til fordel for den oppfatning at lovgiverne har villet unngå å komplisere oppgjøret ved å trekke inn andre poster enn «ervervsprisen».
Jeg er etter dette tilbøyelig til å anta at den forståelse av loven som er hevdet av den ankende part, er den rette og stemmer med det som har vært tilsiktet. Men hvordan det enn forholder seg med dette, mener jeg at den uklarhet som utvilsomt er til stede, må komme det offentlige til skade.
Side:309
Etter det resultat jeg er kommet til må staten bli å ilegge saksomkostninger så vel for namsretten som for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Utpantningsforretningen stadfestes for det beløp som fremkommer ved ny ligning hvorunder omkostningene ved kjøpet av Fr. Jensensgt. 23, 2182,17 - totusenetthundreogåttito 17/100 - kroner, ikke blir å medregne i etterkrigsformuen.
2. I saksomkostninger for namsretten og Høyesterett betaler staten ved Finansdepartementet til Tor Corneliussen 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Nygaard og Soelseth: Likeså.
Av namsrettens dom (dommerfullmektig Helge Røstad):
- - -
Under krigen kjøpte saksøkeren sammen med sin bror, ved kjøpekontrakt og skjøte av henholdsvis 5. og 24. mars 1945, den faste eiendom, Fritz Jensensgate 23 i Kristiansand, etter pristakst for kr. 58 000. I omkostninger (takst, provisjon, stempelgebyr og tinglysingsgebyr), betalte brødrene Corneliussen kr. 4364,34. I sin formuesoppgave av 9. september 1945 førte saksøkeren opp sin andel av eiendommen med kr. 29 000. Ligningsmyndighetene gjorde imidlertid tillegg heri for saksøkerens andel i omkostningene, for kr. 2182,17. Tvisten mellom partene gjelder forståelsen av §32 første ledd, 2. punktum i lov nr. 3 av 19. juli 1946, lov om engangsskatt på formuesstigning.