Rt-1956-382
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1956-02-25 |
| Publisert: | Rt-1956-382 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 48 B/1956 |
| Parter: | A mot fru A (høyesterettsadvokat Hugo Parr). |
| Forfatter: | Berger, Gaarder, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §275, Ekteskapsloven (1918) §44 |
Dommerne Berger, Gaarder og Nygaard.
Fru A, bosatt i X, anla separasjonssak mot sin mann A, bosatt i Y. Mannen påsto avvisning fordi meglingen ikke var i orden. Varanger herredsrett avsa kjennelse om at saken skulle fremmes, og Hålogaland lagmannsrett kom til samme
Side:383
resultat. For Høyesteretts kjæremålsutvalg gjorde mannen gjeldende at ekteskapslovens §44 tredje ledd, ikke ga saksøkeren en ubetinget rett til å la meglingen foreta særskilt for hver av partene når de hadde bopel i forskjellige kommuner. Han hevdet å ha krav på at meglingen skulle foregå samtidig for begge ektefeller, når han hadde vært villig til å møte til megling i hustruens hjemstedskommune. Han mente også å ha krav på varsel om når meglingen i X skulle finne sted.
Kjæremålsutvalget uttalte:
«For herredsretten gjorde A gjeldende at saken måtte avvises fordi det var mangler ved meglingen. Etterat fru A i prosesskrift av 25. oktober 1955 blant annet hadde uttalt seg om dette spørsmål, avsa herredsretten 31. oktober 1955 kjennelse om at saken skulle fremmes, idet herredsretten mente at det ikke ved meglingen var mangler som kunne lede til sakens avvisning. I tvistemålslovens §275 tredje ledd, er det blant annet bestemt at når saksøkte har fått anledning til å uttale seg og retten deretter godkjenner en megling som lovlig, kan avgjørelsen ikke omgjøres og ikke angripes ved kjæremål eller anke. Etter utvalgets mening må denne regel også komme til anvendelse i ekteskapssaker selv om det i slike saker ikke skal foretas vanlig megling i forliksrådet. De alminnelige rettergangsregler skal anvendes også i ekteskapssaker dersom ikke noe annet er bestemt. Utvalget finner således at herredsrettens avgjørelse om å godta meglingen som lovlig og om å fremme saken ikke kunne være gjenstand for kjæremål. Lagmannsretten skulle derfor ikke ha behandlet kjæremålet i realiteten. Den feil som lagmannsretten her har gjort, må utvalget av eget tiltak kunne tillegge virkning slik at lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken avvises fra lagmannsretten.
Etter dette resultat kan utvalget ikke ta standpunkt til spørsmålet om tolkningen av ekteskapslovens §44 tredje ledd.
Etter omstendighetene antas saksomkostninger for utvalget ikke å burde tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.»