Rt-1956-478

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-05-09
Publisert:	Rt-1956-478
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 50 B/1956
Parter:	1. Direktør Chr. A. Jakhelln, 2. Bunkerstasjonen Chr. A. Jakhelln & Co. (overrettssakfører O.A. Jakhelln - til prøve) mot Bodø kommune (høyesterettsadvokat Roald Angell).
Forfatter:	Bendiksby, Kruse-Jensen, Holmboe, Gaarder, Grette
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §365, §375, Skjønnsprosessloven (1917) §26, §28, Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924) §21, §40, §41, §55, Bygningsloven (1924)

Dommer Bendiksby: Den 24. juni og 21. august 1941 gjorde ordføreren i Bodø vedtak om regulering av deler av Bodø som var brent under krigen i 1940. Vedtakene ble stadfestet av Innenriksdepartementet, og kommunen fikk tillatelse til ekspropriasjon og tomtefordeling innen det regulerte strøk i samsvar med kapitel I i forordning av 16. juli 1941 om gjenreisningsarbeidet i de krigsramte områder.

Ved stadfestede vedtak om regulering ble det område tilhørende Bodø kommune som ligger på sørsiden av Bunkerstasjonen Chr. A. Jakhelln & Co.s eiendom, lnr. 50, utlagt til bebyggelse. Det nevnte område, som har vært kalt «almeningen», en betegnelse som også jeg bruker, hadde tidligere ikke vært bebygget, men hadde ligget som åpen plass. Bunkerstasjonens eiendom, l.nr. 50, hadde rett til atkomst over almenningen, og da denne atkomstrett ville være til hinder for bebyggelse i samsvar med den nye reguleringsplanen, traff ordføreren vedtak om ekspropriasjon av atkomstretten. Ekspropriasjonsskjønnet ble begjært holdt ved Bodø skjønnskommisjon. Jeg bemerker her at det opprinnelig også var krevet avståelse av et areal av Bunkerstasjonens eiendom, men dette krav ble senere

Side:479

frafalt under sakens behandling i lagmannsretten. For Høyesterett foreligger derfor bare de spørsmål som knytter seg til ekspropriasjonen av den nevnte atkomstrett.

Som forutsetning for skjønnet ble - i samsvar med kommunens begjæring - lagt til grunn at kommunen skulle besørge og bekoste ny atkomst til lnr. 50 mot øst til torget, men at Bunkerstasjonen selv skulle besørge og bekoste de forandringer av anlegget som ble nødvendige på grunn av omleggingen av atkomsten fra syd til øst.

Ved skjønnskommisjonens skjønn av 19. mai 1944 ble erstatningen for omkostninger med flytting av siloen satt til kr. 11 000 og for ulemper ved flyttingen kr. 2000. For øvrig ble de forskjellige krav om erstatning som Bunkerstasjonen hadde reist ikke tatt til følge.

Begge parter påanket skjønnet til Hålogaland lagmannsrett. Ingen av partene anket over skjønnskommisjonens avgjørelse om erstatning kr. 2000 for ulempe med flytting av siloen. For dette punkts vedkommende er altså skjønnet endelig.

Lagmannsretten avsa den 25. oktober 1949 kjennelse med slik slutning:

«I ankesaken:

I. Skjønnet oppheves for så vidt angår spørsmålet om erstatning for

1. Tap av den tidligere atkomstrett for lnr. 50, og

2. tap av opplagsplass.

II. Skjønnet stadfestes for så vidt angår avgjørelsen av kravet om erstatning for tap av kontakt med den nye silo fra kontoret.

III. Anken avvises for så vidt angår spørsmålet om erstatning for inntektstap ved lossing av tunge kolli og sand m.v. på grunn av den nye atkomst.

IV. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I motanken:

1. Skjønnet oppheves for så vidt avgjørelsen av kravet om erstatning for omkostninger ved flytning av silo og oppsetting av nye gjerder.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler direktør Jakhelln og Bunkerstasjonen Chr. A. Jakhelln & Co. en for begge og begge for en til Bodø kommune 200 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»

Bunkerstasjonen har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett for så vidt lagmannsretten har stadfestet skjønnskommisjonens avgjørelse av kravet om erstatning for ulemper ved at siloen ikke lenger kan iakttas fra kontoret, og videre for så vidt den har opphevet skjønnskommisjonens avgjørelse av kravet om erstatning for omkostninger med flytting av silo m.v.

Bodø kommune har motanket. Motanken gjelder lagmannsrettens avgjørelser om at skjønnet oppheves for så vidt angår spørsmålet om erstatning for verdiforringelse på grunn av

Side:480

tap av den tidligere atkomstrett for Bunkerstasjonens eiendom og for tap av opplagsplass.

Ingen av partene har påanket lagmannsrettens avgjørelse om avvisning av anken for så vidt angår spørsmålet om erstatning for tap ved at tunge kolli m.v. ikke kan losses.

Bunkerstasjonen har nedlagt slik påstand:

«A. I ankesaken for Høyesterett.

1. Skjønnet oppheves for så vidt angår avgjørelsen av kravet om erstatning for tap av kontakt med den nye silo fra kontoret.

2. Skjønnet stadfestes for så vidt angår avgjørelsen av kravet om erstatning for omkostninger ved flytting av silo og oppsetting av nye gjerder.

B. I motankesaken for Høyesterett.

1. Lagmannsrettens kjennelse under I post 1 stadfestes, idet ved det nye skjønn legges til grunn at ekspropriaten over eiendommen kalt «Bodø kommunes eiendom mellom Torget nr. 4 og nr. 5» (utskilt ved målebrev 27. januar 1939) har fri adkomst til lnr. 50 over hele de to eiendommers felles grense.

2. Lagmannsrettens kjennelse under I post 2 stadfestes.

I begge saker.

Chr. A. Jakhelln og Bunkerstasjonen Chr. A. Jakhelln & Co. tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Bodø kommune har nedlagt følgende påstand:

«Prinsipalt:

Det henvises til nytt skjønn av skjønnskommisjonen. Herunder erstattes og verdsettes alene nytteverdien av levninger fra 1940 av silo og gjerde i den utstrekning forflytning må skje samt mulige merutgifter ved øket fundamentering ved bygg av en tilsvarende silo i øst.

Subsidiært herfor:

I tillegg takseres og erstattes atkomstretten av 1823 som en tilkomstrett over lnr. 168's grunn frem til den gamle gate eller plass foran lnr. 168, begrenset nærmere i høyde og bredde av Høyesterett.

I begge tilfelle:

Chr. A. Jakhelln og Bunkerstasjonen Chr. A. Jakhelln & Co. tilpliktes in solidum å betale Bodø kommune sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg til skjønnsgrunnene og lagmannsrettens kjennelsesgrunner. Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å regne opp.

Det er av hensyn til sammenhengen og for oversiktens skyld mest naturlig å behandle først anken vedkommende avgjørelsen av spørsmålet om verdiforringelse på grunn av at atkomstretten faller bort; jeg behandler derfor motanken før anken, en fremgangsmåte som også partene har fulgt i prosedyren.

Side:481

1. Forringelse av eiendomsverdien på grunn av at atkomsten mot syd faller bort.

Bodø kommune har som nevnt anket over avgjørelsen om opphevelse av skjønnet på dette punkt. Kommunens anke er begrunnet med at lagmannsretten har tatt feil når den har bygget på at lnr. 50 hadde en særrett til atkomst over almenningen, og at Bunkerstatsjonen hadde krav på erstatning for det mulige tap ved at denne rett falt bort. Lagmannsretten har, hevdes det videre, tatt feil når den har funnet at det foreligger mangler ved skjønnskommisjonens saksbehandling.

Det er for Høyesterett - som for lagmannsretten - tvist om lnr. 50 har noen annen atkomstrett enn den som ved «Syns- og Befaringsforretning» av 11.-12. august 1823 ble anerkjent for det daværende lnr. 37 b. For det annet er det tvist om rettens eller rettighetenes innhold, idet Bunkerstasjonen hevder at det ikke bare dreier seg om en rett til atkomst i vanlig mening, altså en rett til inn- og utkjørsel, men en rett til å kreve at almenningen, eller en del av den, blir liggende som åpen plass eller gate.

Hva det først nevnte spørsmål angår, har Bunkerstasjonen gjort gjeldende at lnr. 50 er blitt til ved en sammenføyning av blant annet de tidligere lnr. 37 b, 168, 57 og 353, og at lnr. 50 derfor har de samme atkomstrettigheter som de nevnte tomter hadde før de kom under samme eier. Når det gjelder lnr. 37 b grunnes atkomstretten på den bestemmelse i forretningen av 1823 som er sitert i lagmannsrettens kjennelse. For de tre øvrige løpenummeres vedkommende hevdes det at det var en bindende forutsetning ved utvisningen av tomtene fra Bodø kommune (i tiden 1864-75) at tomtene skulle ha rett til atkomst mot land, altså mot almenningen. Videre er det som grunnlag for atkomstrett for alle de nevnte tomter påberopt hevd og alders tids bruk.

Bodø kommune har her reist to formelle innsigelser:

Det hevdes for det første at lagmannsretten har fastslått at lnr. 50 bare hadde den atkomstrett som var anerkjent for det gamle lnr. 37 b ved forretningen av 1823, og at de gamle lnr. 168, 57 og 353 ikke hadde noen slik rett. Da Bunkerstasjonen ikke har anket på dette punkt, hevdes det at avgjørelsen er rettskraftig når det gjelder lnr. 168, 57 og 353, og at Høyesterett derfor er avskåret fra å ta spørsmålet om disse tomter hadde noen atkomstrett under behandling. For det tilfelle at kommunen ikke får medhold i at spørsmålet er rettskraftig avgjort, har den erklært seg enig i at Høyesterett behandler det.

For det annet påståes anførslene om at lnr. 168, 57 og 353 har atkomstrett i medhold av utvisningene av tomtene eller på grunnlag av hevd eller alders tids bruk satt ut av betraktning etter tvistemålslovens §365 post 4 og 7, jfr. §375 annet ledd, idet anførslene først er fremkommet under ankeforhandlingen for Høyesterett.

Side:482

For øvrig bestrider kommunen at lnr. 168, 57 og 353 har ervervet noen atkomstrett; det henvises til at det ikke er nevnt noe herom i forbindelse med utvisningen av tomtene (i festesedlene eller målebrevene), og vilkårene for hevd eller alders tids bruk er ikke til stede. I hvert fall, hevdes det videre, er en mulig atkomstrett særskilt for disse tomter falt bort da samtlige tomter kom under samme eier. Videre gjør kommunen gjeldende at den atkomstrett som lnr. 37 b i sin tid hadde, falt bort da lnr. 168 ble utvist, idet lnr. 168 er beliggende mellom lnr. 37 b og almenningen, slik at lnr. 37 b ikke på noe punkt støter til almenningen mot syd.

Jeg kan ikke finne at kommunens formelle innsigelser kan føre frem.

Lagmannsrettens avgjørelse går, som nevnt, ut på at skjønnet på dette punkt oppheves. Lagmannsretten har herunder - så vidt skjønnes - bygget på at lnr. 50 bare har den rett til atkomst som ble anerkjent for det gamle lnr. 37 b ved forretningen av 1823; den har i hvert fall ikke nevnt noen slik rett for de gamle lnr. 168, 57 og 353. Men det som lagmannsretten for så vidt har bygget på, er bare ledd i dens begrunnelse for avgjørelsen om opphevelse - prejudisielle avgjørelser - som ikke i det hele tatt er gjenstand for anke. Noen rettskraftig avgjørelse av spørsmålet om hvilken atkomstrett eller atkomstrettigheter lnr. 50 har, har lagmannsretten ikke truffet. Og under den forutsetning at kommunen ikke får medhold i sin innsigelse om at spørsmålet er rettskraftig avgjort, er den som nevnt enig i at Høyesterett under sin prøvelse av lagmannsrettens avgjørelse tar standpunkt til spørsmålet.

Den annen formelle innsigelse finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på, idet jeg mener at kommunen i hvert fall ikke har noen rimelig grunn til å motsette seg at de anførsler det gjelder fremsettes, jfr. tvistemålslovens §375 annet ledd, og at anførslene derfor kan tas i betraktning.

Når det gjelder realiteten, finner jeg att Bunkerstasjonen må gis medhold i at lnr. 168, 57 og 353 ved utvisningen fikk rett til atkomst mot syd over almenningen. Disse tomter ble, som tidligere nevnt, «utvist» - det vil si solgt - av kommunens grunn i tiden 1864-75. Det måtte være en selvsagt forutsetning at de skulle ha nødvendig atkomst til landsiden, selv om dette ikke er uttrykkelig nevnt i forbindelse med utvisningene. Det er opplyst at den eneste naturlige atkomst var mot syd over kommunens gjenværende område. Etter de opplysninger som foreligger må jeg gå ut fra at dette område den gang ikke var regulert, og at det heller ikke var opparbeidet som offentlig plass eller gate. Jeg nevner også at lnr. 57 og 353 opprinnelig var utvist til andre enn eieren av lnr. 37 b. Jeg kommer senere tilbake til at retten for samtlige tomters vedkommende bare var en rett til nødvendig inn- og utkjørselsvei, og situasjonen var da, etter min oppfatning, den at hver enkelt av de nevnte tomter hadde rett til nødvendig inn- og utkjørselsvei over det

Side:483

sønnenfor liggende område som kommunen eiet. Når det gjelder lnr. 168 mener jeg det følger av beliggenheten og eierforholdet - lnr. 168 ble av kommunen utvist direkte til eieren av lnr. 37 b - at atkomstveien måtte være den samme som for lnr. 37 b.

Den omstendighet at samtlige tomter etter hvert kom på samme eiers hånd og ble brukt under ett, eller det forhold at tomtene senere ble formelt sammenføyet til et lnr. 50, kan i og for seg ikke medføre at den rett til atkomstvei over kommunens område som var etablert for den enkelte tomt, falt bort eller ble innskrenket. Etter det som er opplyst kan jeg heller ikke anta at det etter utvisningen av tomtene er foregått noen regulering av området som har bevirket at noen av de gamle atkomstveier er falt bort, Spørsmålet om det er av noen økonomisk verdi for lnr. 50 å ha flere atkomstveier mot syd over almenningen, er et spørsmål som må avgjøres av skjønnet. Etter det resultat jeg er kommet til, er det unødvendig å gå inn på spørsmålet om hevd eller alders tids bruk.

Jeg tilføyer at jeg finner det klart at den atkomstrett som lnr. 37 b hadde i henhold til forretningen av 1823 ikke falt bort da l.nr 168 ble utvist til samme eier. Men som jeg allerede har nevnt mener jeg det følger av forholdene at atkomstveien mot syd måtte være felles for de to tomter.

Jeg går dernest over til å behandle spørsmålet om atkomstrettens innhold.

Bunkerstasjonen har for Høyesterett formulert sin begrunnelse noe annerledes enn tidligere. Så vidt jeg har forstått prosedyren fastholdes det ikke lenger at lnr. 50 har en «fasaderett» mot almenningen eller noen egentlig juridisk rett til å kreve at almenningen blir liggende som åpen plass eller gate. Derimot hevdes det at lnr. 50 har rett til fri og uhindret atkomst til og fra eiendommen over almenningen på et hvilket som helst sted, og dette vil, anføres det, føre til at almenningen faktisk ikke kan bebygges, idet plassen blir for liten.

Jeg kan ikke finne at Bunkerstasjonen kan gis medhold på dette punkt. En atkomstrett av det innhold som Bunkerstasjonen hevder å ha, ville, så vidt jeg kan skjønne, være det samme som en «fasaderett» eller en rett til å kreve gate langs hele sydsiden, i realiteten vil det si at almenningen skulle ligge som åpen plass. På samme måte som lagmannsretten kan jeg ikke finne noe grunnlag for å anta at det var en slik rett det gamle lnr. 37 b fikk ved forretningen av 1823. Den nevnte forretning bruker uttrykket «fri adgang til samme», og hverken forretningen selv eller andre opplysninger i saken gir noe holdepunkt for å anta at det var meningen å gi tomten annet og mer enn en rett til atkomst i vanlig mening, det vil si rett til nødvendig inn- og utkjørselsvei. Noe mer kan det ikke antas at tomten den gang hadde behov for. Dersom det hadde vært meningen at lnr. 37 b skulle kunne kreve at almenningen i sin helhet - eller for en del - skulle bli liggende som åpen plass

Side:484

eller gate, må man gå ut fra at dette ville ha kommet til uttrykk i forretningen. At de atkomstrettigheter som de gamle lnr. 168, 57 353 fikk, bare var en rett til inn- og utkjørselsvei, synes klart; det var heller ikke her noe rimelig behov for annet og mer.

Kommunen har dernest gjort gjeldende at dersom lnr. 50 har rett til atkomst, så er dette i hvert fall en rett som kan bringes til opphør eller omlegges ved reguleringsmessige forføyninger uten erstatning for verdiforringelse av eiendommen. - Jeg er ikke enig i dette. Dersom eieren av et grunnstykke lider økonomisk tap ved at atkomsten forringes ved gjennomføringen av en regulering, så har han etter min oppfatning i alminnelighet etter Grunnlovens §105 krav på å få dette tap erstattet. Jeg behøver ikke uttale meg om hvorvidt saken vil kunne stille seg annerledes hvis den atkomst som forringes, utelukkende beror på en tidligere, for grunneieren gunstigere regulering, som nå omgjøres; etter det jeg tidligere har sagt er det ikke det spørsmål som foreligger her.

Så vidt jeg forstår hviler også bygningslovens regler på den forutsetning at ikke bare eierretten, men også andre «rettigheter» må eksproprieres bort, når de er til hinder for gjennomføringen av reguleringen, jfr. bygningslovens §40 første ledd, og §41 post 2 (den sist nevnte bestemmelse kom først inn i loven ved lov 28. februar 1947). Spørsmålet om eieren av lnr. 50 lider noe tap ved verdiforringelse av eiendommen på grunn av at han mister atkomstveiene mot syd og bare får atkomst mot øst til torget, hører under skjønnskommisjonen.

Jeg er enig med lagmannsretten i at man av skjønnsgrunnene ikke kan se om skjønnskommisjonen har skjønnet over det mulige tap ved at rettighetene til atkomst mot syd over almenningen faller bort, og at skjønnet derfor må oppheves på dette punkt.

2. Tap av opplagsplass.

Lagmannsretten har på dette punkt opphevet skjønnet med den begrunnelse at skjønnsgrunnene er uklare slik at det ikke kan sees hva skjønnet har lagt til grunn. Kommunen har begrunnet sin anke til Høyesterett med at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at skjønnsgrunnene er uklare.

Jeg har oppfattet skjønnskommisjonens begrunnelse på dette punkt slik at den mener at det ved flyttingen av siloen innvinnes plass innenfor gjerdet (innenfor den daværende lagerplass), idet bare en del av den nye siloen, nemlig 26 m2, blir liggende innenfor gjerdet. Det fremgår imidlertid ikke av skjønnsgrunnene om skjønnskommisjonen har tatt standpunkt til, og skjønnet over, spørsmålet om arealet mellom den nye silo og eiendomsgrensen etter siloens nye plasering ville bli ubrukbart, eller vanskelig anvendelig, som lagerplass. Heller ikke fremgår det klart om skjønnskommisjonen har tatt standpunkt til spørsmålet om det areal som den nye silo opptar

Side:485

utenfor gjerdet kunne ha vært anvendt til lagerplass hvis gjerdet ble flyttet, og om den har skjønnet over det mulige tap ved at dette areal etter siloens nye plasering ikke kan nyttes som lagerplass. Jeg er således enig med lagmannsretten i at skjønnsgrunnene her er mangelfulle, og at dette må føre til opphevelse av skjønnet på dette punkt, jfr. skjønnslovens §28.

3. Ulemper ved at siloen ikke lenger kan iakttas fra kontoret.

Bunkerstasjonen har her gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at denne ulempe ikke er gjenstand for erstatning.

Jeg er kommet til det resultat at lagmannsrettens avgjørelse må stadfestes. At siloen før flyttingen kunne iakttas fra kontoret, hadde sin årsak i at det mellomliggende område ikke var bebygget, men lå som åpen plass. Jeg har før sagt at Bunkerstasjonen ikke hadde noen rett til å kreve at området skulle ligge ubebygget. Under disse omstendigheter mener jeg at den kontakt som det tidligere var mellom kontoret og siloen var en tilfeldig fordel som ikke kan være gjenstand for erstatning.

4. Omkostninger ved flytting av silo, oppsetting av gjerde m.v.

Bunkerstasjonen har på dette punkt gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at kommunen ikke er forpliktet til å erstatte utgiftene med flyttingen m.v. utover hva kommunen selv har erkjent seg forpliktet til å erstatte.

Jeg er kommet til at lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt må stadfestes, og viser til dens begrunnelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre. Jeg tilføyer i anledning av Bunkerstasjonens prosedyre at bygningslovens §21 nr. 2 etter min oppfatning ikke kan forståes slik at forbudet mot bebyggelse før ny regulering er godkjent, ikke kommer til anvendelse på et silobygg av den art som det her er spørsmål om. At siloen er et «appendiks» til krananlegget, og at omkostningene med bygging av den provisoriske silo var små i forhold til omkostningene med reparasjonen av krananlegget, må i denne forbindelse være uten betydning.

Etter det resultat jeg er kommet til finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe og Gaarder og justitiarius Grette: Likeså.

Side:486

Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommer Torgeir Moi, sorenskriver Jacob Johnson og hjelpedommer Astrup Rindahl):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Ifølge bygningslovens §55 nr. 1 avgjør skjønnskommisjonen under forretningen selv alle tvistemål om hva som er gjenstand for ekspropriasjon eller lignende, idet reglene i skjønnsloven av 1. juni 1917 for øvrig kommer til anvendelse. Oppstår der under forretningen tvist om rettigheter av betydning for skjønnet, antas det således at skjønnskommisjonen må ta standpunkt til om det has slike rettigheter og om de i tilfelle er gjenstand for ekspropriasjon, jfr. skjønnslovens §26.

I forellggende sak er ekspropriasjonsskjønn begjært i anledning av ekspropriasjon av rettigheter som er til binder for gjennomføring av ny byplan, jfr. bygningslovens §40. Kommunen har således gått ut fra at det tillå lnr. 50 atkomstrett over kommunens grunn mot syd, og denne forutsetning har skjønnskommisjonen lagt til grunn. Tvisten gjelder Imidlertid utstrekningen av atkomstretten, således spørsmålet om lnr. 50 har rett til uhindret atkomst over hele området eller med andre ord rett til åpen plass mot syd, videre spørsmålet om lnr. 50 i tilknytning til atkomstretten til Bunkerstasjonens opplagsplass med silo har rett til å bruke kommunens grunn til lossing m.v., samt endelig rett til uhindret utsyn til siloen, og dernest spørsmålet om hvilken erstatning det i tilfelle skal ytes for tapet av disse rettigheter. Avgjørelsen av disse spørsmål vil være av prejudisiell betydning for skjønnet, og skjønnskommisjonen antas derfor i medhold av bygningslovens §55 nr. 1 både å ha kompetanse og plikt til å ta standpunkt til spørsmålene. Kommunen antas derfor ikke å kunne gis medhold i sin prinsipale påstand om sakens avvisning fra skjønnskommisjonen.

Når det gjelder spørsmålet om de påståtte tap er gjenstand for erstatning, antar lagmannsretten at det blir avgjørende for spørsmålet om lnr. 50 har et rettsbeskyttet krav på å se opprettholdt den tidligere tilstand.

Med hensyn til den påståtte fasaderett er det omtvistet om den åpne plass i syd for lnr. 50 er utlagt som sådan ved en tidligere regulering. Lagmannsretten finner det imidlertid overflødig å ta standpunkt til dette. - Den atkomstrett som lnr. 50 påberoper seg, er i overskjønnsforretning av 11. august 1823 beskrevet slik: «Den saakaldede Storbrygge, som er 42 Al lang og 27 1/2 Alen bred med en ubehindret Tilgang og en liden Broe 4 Al: bred. Grunden hvorpaa dette Pakhuus staar og fri Adgang til samme blev anseet at være Etablissementet tilhørende.» Lagmannsretten kan ikke finne at det ved dette er sikret lnr. 50 noen rett til åpen plass foran sydgrensen. Lagmannsretten kan heller ikke finne det godtgjort at lnr. 50 senere har ervervet slik rett. - Om plassen skulle være blitt utlagt ved en tidligere regulering, antas lnr. 50 ikke derved å ha ervervet noen rett til å se tilstanden etter denne regulering opprettholdt, jfr. Rt-1931-892 flg. Dette må i ethvert fall være tilfelle her, hvor det gjelder et avbrent strøk, jfr. bygningslovens §21. Om således byggelinjene langs en tidligere utlagt åpen plass ved en ny regulering blir opphevet, antas tapet av den særskilte fordel som det var for grunneieren å ha umiddelbar atkomst til den åpne plass, ikke å være

Side:487

gjenstand for erstatning. Om tapet av fasaden mot den åpne plass bevirker verdiforringelse av tomten, antas denne verdiforringelse derfor heller ikke å kunne være gjenstand for erstatning.

Annerledes antas forholdet å stille seg for atkomstrettens vedkommende. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at lnr. 50 ved overskjønnsforretningen av 1823 er sikret en virkelig særrett til atkomst over kommunens nevnte grunn. Det er på det rene at denne særrett er gått tapt ved at grunnen nå er utlagt til bebyggelse. Det tap og de ulemper dette volder lnr. 50 antas derfor å være gjenstand for erstatning.

Av anførslene fremgår det at lnr. 50 anser sin atkomstrett som en del av retten til uhindret fasade. Når det anføres at skjønnet ikke har gitt erstatning for tomtens reduserte verdi ved tapet av fasaden mot syd, følger herav at lnr. 50 iallfall mener å ha krav på erstatning for den verdiforringelse som skyldes tapet av atkomstretten. Lagmannsretten antar at dette tap i tilfelle er gjenstand for erstatning, idet verdien av en slik særrett i virkeligheten antas å komme til uttrykk i eiendomsverdien. - Av skjønnsforretningen fremgår det at skjønnskommisjonen som skjønnsforutsetning har lagt til grunn at kommunen besørger og bekoster ny atkomst til lnr. 50 over torget mot øst, og at skjønnet er kommet til at erstatningen i begge tilfelle (med eller uten fasaderett) blir den samme. Det fremgår imidlertid ikke av skjønnsgrunnene, hvorledes den er kommet til dette resultat, og lagmannsretten kan derfor ikke se om skjønnskommisjonen virkelig har skjønnet over hvorvidt det er skjedd noen verdiforringelse av tomten på grunn av tapet av den opprinnelige atkomstrett. I denne forbindelse bemerkes at det av forretningen fremgår at av det tilkjente erstatningsbeløp på kr. 13 000 er kr. 11 000 erstatning for utgifter ved oppføring av ny silo, riving av den gamle og oppsetting av nye gjerder på begge steder. Det er derimot uklart for lagmannsretten hva det i forretningen under pkt. «5. Ulemper» tilkjente erstatningsbeløp kr. 2000 skal godtgjøre. Det synes nærmest å være ment som en erstatning for ulemper i forbindelse med flytting av siloen. Lagmannsretten finner at skjønnsgrunnene for så vidt er uklare, idet det ikke kan sees om det overhodet er skjønnet over mulig tap forårsaket ved omleggingen av atkomsten fra syd til øst. Det foreligger derfor feil ved saksbehandlingen, som antas å måtte bevirke at skjønnet for så vidt blir å oppheve.

Det er ikke bestridt at det er tapet av atkomstretten over kommunens grunn mot syd som har nødvendiggjort siloens nye plasering. Dersom det ved denne plasering tapes opplagsplass og inntekt på grunn av at tunge kolli, sand m.v. ikke kan losses der, er også disse tap en følge av at den tidligere atkomstretten er ekspropriert, og de antas derfor også å være gjenstand for erstatning.

Under skjønnsforretningen er det hevdet at den nye silo, hvor den enn legges, vil beskjære en del av opplagsplassen utover den plass den selv opptar, og for lagsnannsretten er det påstått at det areal som således blir beskåret, utgjør ca. 30 m2 og blir liggende som et ubrukbart område mellom den nye silo og tomtens østgrense. Skjønnskommisjonen sees imidlertid under behandlingen av spørsmålet om tap av opplagsplass å ha kommet til at det tvertimot er innvunnet lagerplass ved flyttingen av siloen, og har derfor funnet at Bunkerstasjonen ikke lider

Side:488

noe tap av areal. På den annen side er det under behandlingen av kravet om erstatning for omkostninger ved flyttingen av siloen uttalt:

«Den nye silo forutsettes lagt i det nordøstre hjørne av kolltomten slik at grabben kommer midt over og at tomten blir redusert med ca. 26 m2, jfr. kart av Jakhellnkvartalet datert 15. mai 1944 i målestokk 1:1200.» Det fremgår således at skjønnet i denne forbindelse har funnet at tomtens areal blir redusert. Disse motstridende uttalelser gjør skjønnsgrunnene så uklare at lagmannsretten ikke kan finne hva skjønnskommisjonen har lagt til grunn for så vidt. Dette er en feil ved saksbehandlingen som må bevirke at skjønnet oppheves.

Skjønnskommisjonens bevisbedømmelse og vurdering med hensyn til spørsmålet om tunge kolli, sand m.v. kan losses på kaien utenfor den nye silo, antas ikke å kunne prøves av lagmannsretten. Det er for øvrig for lagmannsretten erkjent at tunge kolli hittil har kunnet losses der. Det er hverken opplyst eller under åstedsbefaringen påvist noe som har kunnet gi lagmannsretten inntrykk av at skjønnet for så vidt er bygget på vilkårlige betraktninger, hvilket for øvrig heller ikke er påstått. Anken vil derfor for så vidt bli å avvise.

Derimot antas det at ulempe ved at kontoret taper kontakt med siloen ved den nye plasering, ikke er gjenstand for erstatning. Utsynet fra kontoret til det gamle siloanlegget antas nemlig bare å ha vært en tilfeldig fordel av den åpne plass mot syd. Skjønnet blir for så vidt å stadfeste.

Motanken:

Med hensyn til motanken finner lagmannsretten det godtgjort at siloen og gjerdet av kommunen etter søknad bare ble tillatt oppført provisorisk og på uttrykkelig vilkår om fjernelse med 2 måneders varsel og med adgang for kommunen til eventuelt å fjerne det på eierens bekostning etter fristens utløp. Kommunen har således etter søknad dispensert fra forbudet i bygningslovens §21 nr. 2 mot nybygging i avbrent strøk under den tydelige forutsetning at eieren selv måtte bekoste de provisoriske bygg fjernet, om det senere ble nødvendig som følge av gjennomføringen av byplanen. Etter lagmannsrettens oppfatning kan kommunen da ikke være forpliktet til å erstatte utgiftene ved rivningen av de provisoriske byggverk og oppføring av ny silo og nytt gjerde utover hva kommunen selv har erkjent at den plikter å erstatte for så vidt. Skjønnskommisjonen antas således å ha lagt uriktige rettssetninger til grunn, når den har ansett kommunen forpliktet til å erstatte alle disse utgifter. Skjønnet vil derfor bli opphevet for så vidt. - - -

Side:489