Rt-1956-572
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-05-16 |
| Publisert: | Rt-1956-572 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 70/1956 |
| Parter: | Arne Kristiansen (høyesterettsadvokat Ivar Steig) mot Miriam Helene Kristiansen m.fl. (overrettssakfører Erik Lie - til prøve). |
| Forfatter: | Nygaard, Hiorthøy, Gaarder, Helgesen, Grette |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, Avtaleloven (1918), Arveloven (1854) |
Dommer Nygaard: Ved skjøte av 18. mai 1949, tinglyst 20. mai samme år, overdro Kristian Nikolai Kristiansen eiendommen g.nr. 137, b.nr. 71 Østensjøveien 12, Oslo, til sin stesønn Arne Kristiansen for kr. 25 000. I anledning av denne overdragelse anla Miriam Helene Kristiansen, Inger Johanne Eng og Aase Sigrund Olsen (nå Kristiansen) søksmål ved Oslo byrett mot Arne Kristiansen. Under hovedforhandlingen ble det nedlagt påstand om at skjøtet skulle kjennes ugyldig og om at Arne Kristiansen skulle betale erstatning for avsavn av eiendommen fra 18. mai 1949. Ved byrettens dom av 28. februar 1951 ble Arne Kristiansen frifunnet, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent.
Miriam Helene Kristiansen, Inger Johanne Eng og Aase Sigrund Olsen (Kristiansen) påanket denne dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 30. januar 1954 avsa dom med følgende domsslutning: «1. Kristian Kristiansens skjøte av 18. mai
Side:573
1949 til Arne Kristiansen på eiendommen g.nr. 137, b.nr. 71 Østensjøveien 12, Oslo, kjennes ugyldig. 2. Arne Kristiansen dømmes til å betale Miriam Helene Kristiansen, Inger Johanne Eng og Aase Sigrund Olsen (Kristiansen) som representanter for Kristian og Thora Kristiansens fellesbo 4000 kroner og videre 150 kroner pr. måned fra 30. januar 1954 til fellesboet får rådighet over den i punkt 1 nevnte eiendom. Hertil kommer 4 prosent renter pro anno av kr. 4000 fra 30. januar 1954 til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Arne Kristiansen 1000 kroner til de ankende parter, Miriam Helene Kristiansen, Inger Johanne Eng og Aase Sigrund Olsen (Kristiansen). 4. Oppfyllelsesfristen for pengeytelsene (jfr. punkt 2 og 3) er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Arne Kristiansen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankemotpartene har erklært motanke for så vidt angår erstatningen, som de mener er satt for lavt av lagmannsretten. For Høyesterett er partene enige om at erstatningen i tilfelle skal settes til kr. 6500, inkludert renter. Ellers har partene for Høyesterett i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten.
Arne Kristiansen har nedlagt påstand om at byrettens dom skal stadfestes og om at han skal tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Ankemotpartenes påstand lyder slik: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog så at Arne Kristian Kristiansen dømmes til å betale til Miriam Helene Kristiansen, Inger Johanne Eng og Aase Sigrund Kristiansen som representanter for Kristian og Thora Kristiansens fellesbo kr. 6500. 2. Arne Kristian Kristiansen dømmes til å betale til Miriam Helene Kristiansen, Inger Johanne Eng og Aase Sigrund Kristiansen saksomkostninger for Høyesterett.»
Når det gjelder saksforholdet, viser jeg til fremstillingen i byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett. Her ble det gitt forklaringer av partene og 14 vitner. De fleste av vitnene hadde ikke gitt forklaringer tidligere. Det er for Høyesterett fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre for.
Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten.
Når lagmannsretten kjente skjøtet ugyldig, var det først og fremst med den begrunnelse at Østensjøveien 12 etter rettens mening tilhørte fellesboet den 18. mai 1949 og at Kristian Kristiansen av den grunn ikke hadde rett til å disponere over eiendommen. Det er ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til dette spørsmål. Avgjørende er etter min mening at skjøtet må kjennes ugyldig etter reglene i avtalelovens §33. Jeg kan på dette punkt i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. På grunn av det nye bevismateriale for Høyesterett finner jeg å burde gjøre noen tilleggsbemerkninger.
Side:574
Ankemotpartene har for Høyesterett ikke gjort gjeldende som selvstendig ugyldighetsgrunn at Kristian Kristiansen 18. mai 1949 ikke hadde rettslig handleevne. Men det hevdes at opplysningene om hans sinnstilstand på dette tidspunkt må få betydning når det skal avgjøres om skjøtet skal kjennes ugyldig etter avtalelovens §33. Jeg nevner her først at det foreligger erklæring fra dr. J. Wegner Hausken av 16. juni 1948 om at Kristian Kristiansen led av åreforkalkning. Som vitne har dr. Hausken forklart at han i 1948 behandlet Kristiansen for en hjertelidelse hvis årsak var en generell åreforkalkning, men «Kristiansens lidelse var ikke så uttalt eller fremskreden at det kan sies noe bestemt om hvorvidt han hadde klar forståelse av sine handlinger». Videre er det opplyst at Kristiansen, som var født i 1873, hadde et slagtilfelle i 1947 og sannsynligvis også et slagtilfelle i 1948. Da han underskrev skjøtet 18. mai 1949, lå han til sengs på grunn av sykdom, og han døde allerede noen uker senere, den 8. juni 1949. For øvrig er det enkelte opplysninger som viser at han de siste årene før sin død var svekket av alder og sykdom. Det er for så vidt karakteristisk at han i 1948 opprettet tre forskjellige testamenter, et testament til fordel for Signe Jess, så et testament til fordel for Signe Jess og Arne Kristiansen og til slutt et testament til fordel for Arne Kristiansen. Jeg nevner også at Kristian Kristiansen i 1948 hadde planer om å gifte seg med Signe Jess. Om dette har hun under bevisopptaket forklart: «Overfor Kristian tok hun det som en spøk, men tenkte seg nærmest at han ikke var som «han skulle være».» Selv om Kristian Kristiansen 18. mai 1949 ikke var så sløv at han manglet evnen til å avgi bindende viljeserklæringer, må opplysningene om hans sinnstilstand på dette tidspunkt likevel få betydning, fordi jeg må bygge på at Arne Kristiansen kjente til hvor mentalt svekket han den gang var.
Når det gjelder forståelsen av testamentene av 14. oktober 1930 og 5. september 1946 og forliket av 16. mai 1949, er jeg i det vesentlige enig med lagmannsretten og viser for så vidt til lagmannsrettens domsgrunner. Jeg legger derfor til grunn at det i 1930, i 1946 og endog så sent som 16. mai 1949 var Kristian Kristiansens mening at ankemotpartene skulle være hans enearvinger. Arne Kristiansen hadde vært med på forliket av 16. mai 1949 og kjente også til testamentene av 1930 og 1946. Jeg kan ganske visst ikke anse det bevist at skjøtet av 18. mai 1949 er kommet i stand ved press eller utilbørlig påvirkning fra Arne Kristiansens side. Men lagmannsretten har på grunnlag av umiddelbar bevisføring ansett det godtgjort at initiativet til skjøtningen er kommet fra ham, og etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett kan jeg ikke se at det er grunnlag for å fravike denne bevisvurdering. Selv om Arne Kristiansen etter skjøtet skulle betale for eiendommen det beløp som var fastsatt ved skiftetaksten av 9. februar 1948, oppnådde han ved dette en fordel i forhold til de øvrige arvinger i fellesboet. Det er tilstrekkelig for meg i denne sammenheng å peke på at
Side:575
etter §32a i de dagjeldende regler om prisbestemmelser for faste eiendommer av 19. desember 1947 kom bestemmelsene ikke til anvendelse ved skifte mellom arvinger når eiendom ble utlagt til en loddeier. At Arne Kristiansen ifølge skjøtet skulle få eiendommen for takstbeløpet, skaffet ham således en økonomisk fordel. Etter det som tidligere var passert, må Arne Kristiansen etter min mening ha forstått at det ikke var stefarens virkelige mening at han skulle få noen begunstigelse i forhold til de øvrige arvinger og at stefaren i det hele ikke ville ha foretatt skjøtningen dersom han hadde hatt full forståelse av transaksjonen. Etter dette finner jeg i likhet med lagmannsretten at skjøtet må kjennes ugyldig.
Som tidligere nevnt, er partene for Høyesterett enige om at erstatningen skal settes til kr. 6500.
Jeg finner at Arne Kristiansen også må betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Skjøte av 18. mai 1949 fra Kristian Kristiansen til Arne Kristiansen på eiendommen g.nr. 137, b.nr. 71, Østensjøveien 12, Oslo, kjennes ugyldig.
2. Arne Kristiansen betaler til Miriam Helene Kristiansen, Inger Johanne Eng og Aase Sigrund Kristiansen som representanter for Kristian og Thora Kristiansens fellesbo 6500 - seks tusen fem hundre - kroner.
3. I saksomkostninger for alle retter betaler Arne Kristiansen til Miriam Helene Kristiansen, Inger Johanne Eng og Aase Sigrund Kristiansen 2200 - to tusen to hundre - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder og Helgesen og justitiarius Grette: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Torolf Juell):
Saken gjelder krav om ugyldig kjennelse av en skjøtning av fast eiendom og om erstatning for avsavn av denne. Sammenhengen er følgende:
Kristian Nikolai Kristiansen var født i 1873 og giftet seg i 1898 med Thora Kristiansen. Ekteskapet var barnløst, men hustruen hadde vært gift tidligere og hadde datteren Hilda Andersen, som har døtrene Miriam Kristiansen, Inger Johanne Eng og Aase Sigrund Olsen, hvilke tre siste er saksøkere i nærværende sak. Dessuten hadde Thora Kristiansen sønnen Arne Kristiansen, som er saksøkte i denne sak.
14. oktober 1930 opprettet ektefellene Kristian og Thora Kristiansen følgende testament:
Side:576
«Den længstlevende av os skal saalænge den lever beholde alle boets eiendele ubeskaaret, det være sig kontante penge, eiendom, eller andre værdisaker av enhver art. Naar den længstlevende av os er avgaat ved døden, er det vor felles vilje at allt vort bo tilhørende, som kontante penge, eiendom, eller andre værdisaker av enhver art skal i sin helhet overgaa og arves av vore barnebarn til likelig fordeling mellem disse.»
Thora Kristiansen døde 20. april 1946. Arne Kristiansen begjærte skifte av boet og dette ble tatt under behandling av skifteretten.
Den 5. september 1946 foretok Kristian Kristiansen følgende påtegning på det tidligere nevnte testament:
«Undertegnede Kristian Nikolai Kristiansen erklærer, - efterat jeg efter min hustrus Thora Kristiansens død er blitt bekjent med at omstående testament av 14. oktober 1930 hvormed hun mente å gjøre sine 2 barn arveløse, ikke er gyldig forsåvidt at det var vår vilje at våre barnebarn skulde ha alt efter oss.
Jeg som er uten livsarvinger fastholder at det fremdeles er min vilje at min hustrus barnebarn skal ha alt efter meg til likelig fordeling mellem seg, og jeg bekrefter at det var min avdøde hustrus sisste vilje at barnebarna skulde ha alt efter henne og jeg er derfor sikker på, at når de ikke kan få alt, at hun ønsket at de skal ha den tredjepart av hennes bo som hun kan disponere over ved testament.»
Den 10. mai 1948 bestred Kristian Kristiansen de to testamenter og begjærte skiftetvist herom. Tvisten ble dog hevet som forlikt 16. mai 1949 etterat følgende var tilført protokollen:
«Til utgift for boet kommer pantegjeld, stor kr. 7500. Det var enighet mellem de tilstedeværende at boet blir å gjøre opp på denne måte:
Kristian Kristiansen tar halvparten av boet.
Avdødes livsarvinger tar 2/6 deler av boet og avdødes barnebarn tar 1/6 av boet.
Det var enighet mellem arvingene at Kristian Kristiansen overtar den faste eiendom med virkning fra den 1. september 1949 for skiftetakst kr. 25 000 mot kontant utløsning til medarvinger innen nevnte tid.»
Den 30. juli 1948 hadde Kristian Kristiansen utstedt testament til fordel for Arne Kristiansen over alt han eiet. Arne Kristiansen har dog frafalt å påberope seg dette testament.
Kristian Kristiansen og hans hustru Thora hadde felleseie og eiet bl.a. eiendommen Østensjøveien 12, som var deres bopel. Denne eiendom skjøtet Kristian Kristiansen den 18. mai 1949 for kr. 25 000 til Arne Kristiansen.
Saksøkte og hans hustru hadde den 1. mai 1948 flyttet til Kristian Kristiansen i Østensjøveien 12 og stelte for ham inntil han døde den 8. juni 1949. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem og E. Lassen og sorenskriver Ivan Løvdal):
- - -
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Da Kristian Nikolai Kristiansen den 18. mai 1949 utstedte skjøte på Østensjøveien 12 til ankemotparten Arne Kristian Kristiansen, sto hans og
Side:577
avdøde hustru Thoras fellesbo under behandling av skifteretten. Det var visstnok to dager i forveien, nemlig i skiftesamling 16. mai 1949, inngått et forlik mellom partene hvorved skiftetvisten var hevet. Men dermed var ikke skifterettens befatning med boet opphørt. Noen utlodning var ikke foretatt og skiftet var ikke sluttet. Dette er for øvrig fremdeles situasjonen. Forliket gikk dessuten ut på, at Kristian Nikolai Kristiansen først skulle overta boets faste eiendom fra 1. september 1949 og mot kontant utløsning innen nevnte tidspunkt til medarvingene på grunnlag av skiftetaksten kr. 25 000. Det er på det rene at Kristian Nikolai Kristiansen ikke overtok eiendommen før han døde 8. juni 1949 og at medarvingene ikke er blitt utløst.
De ankende parter må etter dette gis medhold i at eiendommen den 18. mai 1949 tilhørte fellesboet og at Kristian Nikolai Kristiansen derfor savnet den til skjøtningen fornødne disposisjonsrett over den.
Det anførte er tilstrekkelig til at skjøtet av 18. mai 1949 må frakjennes gyldighet. Retten finner imidlertid grunn til å nevne at den også må gi de ankende parter medhold i at avtalelovens §33 kan påberopes i dette tilfelle. Ifølge Kristian Nikolai Kristiansen og hustru Thoras gjensidige testament av 14. oktober 1930 skulle Thoras barnebarn - de tre ankende parter - når lengstlevende var død arve det hele bo. Denne bestemmelse var ugyldig for så vidt den gjorde inngrep i den pliktdel Thoras livsarvinger tilkommer etter loven. Blant disse er sønnen Arne, ankemotparten. Men bortsett herfra er det gjensidige testament gyldig og urokket. Jfr. Kristian Nikolai Kristiansens påtegning på samme av 5. september 1946 («testamentet av 1946») hvorav for øvrig fremgår at hustruens tre barnebarn også skulle være hans enearvinger, en bestemmelse arveloven ikke var til hinder for idet Kristian Nikolai var uten livsarvinger. Før forliket av 16. mai 1949 ble inngått, var det i mellomtiden blitt satt opp - eller gjort forsøk på å sette opp - testamenter med andre bestemmelser. I det siste av disse, oppsatt 30. juli 1948, hadde Kristian Nikolai Kristiansen innsatt ankemotparten som Sin enearving. Ingen av disse testamenter er imidlertid påberopt under ankeforhandlingen, og det er på det rene at de er bortfalt som avløst av forliket av 16. mai 1949. Dette går bl.a. ut på at «Kristian Kristiansen tar 1/2 part av boet. Avdødes (d.v.s Thoras) livsarvinger tar 2/6 deler av boet og avdødes barnebarn tar 1/6 av boet.» Dermed falt man tilbake på testamentene av 1930 og 1946. Når ankemotparten da to dager etterat dette forlik er inngått, lar faren tilskjøte seg den faste eiendom, som etter det opplyste praktisk talt er fellesboets eneste aktivum av noen verdi, finner retten at transaksjonen må sies å stride mot hva redelighet burde, ha tilsagt. Det forelå, da ankemotparten tok imot dette skjøte, omstendigheter som han kjente til og som burde ha gjort det klart for ham, at en overføring av eiendommen til ham ikke var overensstemmende med skjøteutstederens virkelige vilje. Det skal tilføyes at initiativet til skjøtningen antas å ha kommet fra ankemotparten. - - -
Side:578