Rt-1956-605

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-06-08
Publisert:	Rt-1956-605
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 72 B/1956
Parter:	Hovedstyret for Norges statsbaner (høyesterettsadvokat Georg Lous) mot 1. Bjarne Pedersen, 2. Trygd Norsk Forsikringsaktieselskap overrettssakfører Johan Henrik Friis - til prøve).
Forfatter:	Thrap, Berger, Bahr, Rode, Soelseth
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §25, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §25

Dommer Thrap: Ved kollisjon den 17. august 1951 mellom tog og bil på en planovergang ved Tyri i Lunde ble bilens fører, arkitekt Bjarne Pedersen, sterkt skadet og bilen ødelagt. Føreren og det forsikringsselskap hvor bilen var forsikret, har saksøkt Norges statsbaner med krav om erstatning. Nedre Telemark herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 15. mai 1954 enstemmig dom med slik domsslutning:

«Norges Statsbaner dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til arkitekt Bjarne Pedersen kr. 171 830 med 4 prosent rente av kr. 1830 fra 4. mai 1953 og av kr. 170 000 fra denne doms datum og til betaling skjer, - og videre til Trygd Norsk Forsikringsaktieselskap kr. 7440 med. 4 prosent rente fra 4. mai 1953 til betaling skjer.

Side:606

I saksomkostninger betaler Norges Statsbaner til arkitekt Bjarne Pedersen og Trygd Norsk Forsikringsaktieselskap i fellesskap innen samme frist kr. 900.»

Norges statsbaner har - med samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg - påanket dommen direkte til Høyesterett, og har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for herredsretten og for Høyesterett. Det gjøres gjeldende at jernbanen i dette tilfelle ikke har noe ansvar for ulykken, fordi den skjedde ved en privat planovergang og fordi det fra jernbanens side var gjort hva det med rimelighet kunne forlanges for å trygge trafikken på stedet. Bilens fører har i hvert fall ikke vist tilstrekkelig aktsomhet under kjøringen, slik at skyldfordeling må foretas. Under enhver omstendighet er erstatningsbeløpet for høyt ansatt.

Av motpartene har arkitekt Pedersen - som har Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel - erklært motanke, idet han mener at erstatningen er for lav. Motpartene har ved den beskikkede prosessfullmektig, overrettssakfører Johan H. Friis, nedlagt denne påstand:

«1. Norges Statsbaner dømmes til å betale arkitekt Bjarne Pedersen for påførte utgifter, tapt arbeidsfortjeneste og tap i fremtidig erhverv en erstatning begrenset oppad til kr. 512 000 med 4 pst. rente av kr. 12 000 fra 4. mai 1953 og 4 pst. rente av kr. 500 000 fra dommen til betaling skjer.

2. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår kravet til «Trygd» Norsk Forsikringsaktieselskap.

3. Norges Statsbaner dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert.

4. Norges Statsbaner dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten til Bjarne Pedersen.

5. Norges Statsbaner dømmes til å betale saksomkostninger til «Trygd» Norsk Forsikringsaktieselskap.

6. Mitt salær som oppnevnt prosessfullmektig for Bjarne Pedersen fastsettes av retten.»

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til herredsrettens dom. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av arkitekt Pedersen og 8 vitner. Det er fremlagt en del nytt bevisstoff, bl.a. oppgave over togtettheten, opplysninger om biltrafikkens størrelse på omhandlede sted, ligningsoppgaver, samt lægeerklæringer. Disse vil bli referert senere i nødvendig utstrekning.

Jeg er - når det gjelder ansvarsspørsmålet - kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Jeg antar at den planovergang det her gjelder må betegnes som meget farlig for biltrafikk i sydlig retning. Veien lå betydelig lavere enn jernbanen på strekningen forut for overgangen og gjorde før denne en forholdsvis skarp kurve til høyre. Utsikten var delvis hindret ved busker på begge sider

Side:607

av veien. En bilfører som var ukjent med forholdene på stedet, ville derfor først på meget kort avstand kunne bli klar over at linjen skulle passeres.

På grunn av disse faremomenter var det etter min mening nødvendig med særlige sikringstiltak for å trygge biltrafikken, og jeg kan ikke finne det synderlig tvilsomt at plikten til å treffe slike tiltak i dette tilfelle påhvilte jernbanen. Selv om det er så at kommunene - etter hva der er opplyst for Høyesterett - delvis har overtatt utgiftene til snebrøyting på veien, er det antagelig riktig å betegne planovergangen som «privat». Veien var i privat eie og ble - foruten som atkomst til et par gårdsbruk - i første rekke brukt av eieren under tømmerdriften. Men disse forhold fører i denne sak ikke til at jernbanen kan velte ansvaret for eventuelle mangler ved sikringstiltakene over på eieren av veien. Veien ble nemlig i ikke liten utstrekning også brukt av almenheten, ikke bare av lokalkjente folk, men også av fremmede bilister som benyttet den som gjennomgangsvei til og fra den sørlandske hovedvei. Dette var jernbanen fullt klar over. Trafikken har ikke vært særlig stor, men oppgavene over betalte bompenger viser at den har vært av en slik størrelsesorden at det burde vært satt i verk særlige sikringstiltak fra jernbanens side ved planovergangen. At eieren av veien har avkrevet trafikantene bompenger, bevirker ikke at det ansvar som ellers ville ha påhvilt jernbanen, går over på eieren. I den foreliggende sak er det for øvrig på det rene at forulykkede ikke hadde betalt bompenger, fordi han ennå ikke var kommet frem til bommen på den annen side av overgangen og overhodet ikke var kjent med at han befant seg på privat vei, da noe oppslag om dette ikke fantes på den strekning han hadde kjørt.

Jeg finner grunn til å nevne at det for Høyesterett foreligger opplysninger om at jernbanen allerede før ulykken hendte hadde anordnet et særskilt vakthold når det foregikk tømmerkjøring med bil over planovergangen.

Jeg kan ikke finne at det som på hendingstiden var gjort fra jernbanens side for å hindre ulykker ved planovergangen var tilstrekkelig med henblikk på biltrafikk i den kjøreretning det her er tale om. Hverken grinden eller det lite iøynefallende skilt på grindstolpen ga en, bilfører det nødvendige varsel i tide. Jeg viser om dette til hva der er anført i herredsrettens dom. Som forholdene ligger an i denne sak må det bebreides jernbanen at den ikke har sørget for at det i god avstand fra planovergangen var satt tydelige skilter som varslet bilføreren om faren, Den omstendighet at det var eieren eller eventuelt andre veifarende som hadde plikt til å holde grinden lukket, kan her ikke frita jernbanen for ansvar, all den stund den var klar over at veien ble brukt av almenheten, og at grinden - også av denne grunn - vanligvis sto åpen.

I likhet med herredsretten kan jeg ikke finne det godtgjort at det er vist manglende aktsomhet fra skadelidtes side under

Side:608

kjøringen. Det er derfor ikke plass for noen skyldfordeling etter straffelovens ikrafttredelseslovs §25.

Etter dette vil Norges statsbaner måtte erstatte den samlede skade.

Med hensyn til erstatningens størrelse bemerkes: Jernbanen har godtatt at erstatningen til «Trygd» fastsettes i samsvar med herredsrettens dom. Likeledes har jernbanen godtatt et erstatningsbeløp til Pedersen på kr. 12 000 som refererer seg til tap av ødelagte klær, lægeutgifter og direkte utgifter i forbindelse med avviklingen av hans arkitektforretning. Det som står igjen å avgjøre, er da erstatningen for Pedersens øvrige hittil lidte tap og hva han skjønnsmessig bør tilkjennes som erstatning for tap i fremtidig erverv. Erstatningen blir dog å fastsette under ett til et samlet beløp.

Når det gjelder erstatning for det tap som Pedersen allerede har lidt, legger jeg etter de foreliggende lægeerklæringer til grunn at han til nå har vært helt arbeidsudyktig som følge av ulykken. Heri ligger ikke bare at han har vært avskåret fra å skaffe seg inntekter ved arkitektarbeid, men også at han ikke har kunnet utføre annet lønnet arbeid. Hva han faktisk kunne ha tjent i sin arkitektforretning i de henimot 5 år som er forløpet siden ulykken, kan ikke sies med sikkerhet, men det er - etter de opplysninger som foreligger om tidligere inntekt - grunn til å regne med at hans årsinntekter ville ha ligget et sted mellom kr. 15 og 20 000. Jeg er blitt stående ved å ansette det samlede tap han hittil har lidt til kr. 100 000. Heri er da inkludert det beløp på kr. 12 000 som tidligere er nevnt og samtlige hittil påløpne renter.

Herredsretten har som det vil sees trukket fra i erstatningen for lidt tap et beløp på kr. 30 000 som Pedersen, da herredsrettsdommen ble avsagt, hadde fått utbetalt som ulykkesforsikring. Etter hva der er opplyst for Høyesterett utgjør de samlede forsikringsbeløp som nå er utbetalt til Pedersen fra forsikringsselskapene «Norge» og «Vesta» tilsammen kr. 62 650. Jeg antar imidlertid at det etter forsikringsavtalelovens §25, 2. ledd, overhodet ikke er rettslig adgang til å bringe forsikringsbeløpene - hverken helt eller delvis - til fradrag i erstatningen for lidt tap. De fremlagte poliser fra «Norge» og «Vesta» viser nemlig at forsikringene er tegnet som rene ulykkesforsikringer, at selskapene pliktet å foreta utbetaling utelukkende grunnlag av inntrådt invaliditet uten hensyn til om økonomisk skade var lidt, og at forsikringsbeløpene derfor ikke «har preg av en virkelig skadeserstatning». At Pedersen etter ulykken har fått utbetalt fra selskapene et så vidt stort beløp, og at dette har hatt innflytelse på hans økonomiske stilling, er imidlertid av de omstendigheter som retten kan og i noen grad også bør ta i betraktning ved fastsettelsen av den erstatning for tap i fremtidig erverv som ifølge straffelovens ikrafttredelseslovs §19 skal tilkjennes etter billighet.

Jeg er blitt stående ved at denne erstatning bør fastsettes

Side:609

til kr. 130 000. Foruten til det jeg allerede har nevnt, har jeg tatt hensyn til at det siden herredsrettsdommen er forløpet ca. 2 år, og at erstatningen for allerede lidt tap derfor er vesentlig forhøyet. På den annen side har sykdomsbildet og fremtidsmulighetene for Pedersen forverret seg. I overlæge Knut Koppangs siste erklæring av 3. april 1956 heter det således blant annet: «Siden min undersøkelse av arkitekt Bjarne Pedersen i oktober 1953 (cfr. min erklæring av 5. november 1953) er det skjedd en tydelig forverrelse av hans tilstand. Det nye som er kommet til er anfall av bevissthetsinnskrenkning eller bevissthetstap. Ifølge arten av disse anfall oppfatter jeg dem som «automatismer», en epileptisk tilstand, som i dette tilfelle etter all sannsynlighet har sin årsak i hodetraumet 17. august 1951. For øvrig er tilstanden nærmest uforandret fra tiden for min erklæring i 1953.» Overlægen anser det ikke sannsynlig at skadede vil kunne arbeide som arkitekt noen gang i fremtiden og ansetter hans fremtidige invaliditet til «oppmot 100 %». Den annen læge som har avgitt erklæring til bruk for Høyesterett, doktor Fr. Jakhelln, Tønsberg, har blant annet uttalt: «Jeg mener at arkitekt Pedersens fremtidige invaliditet som arkitekt er 100 %. Jeg mener videre at han for all fremtid vil være helt uskikket til selvstendig arbeide av enhver art og også til det underordnede kroppslige arbeide hvor det trengs konsentrasjon og utholdenhet. Hans invaliditet antas å være en følge av den skade han pådro seg ved bilulykken.»

Etter dette vil Pedersen bli å tilkjenne en samlet erstatning på kr. 230 000 med renter fra avsigelsen av Høyesteretts dom. For så vidt kravet fra «Trygd» angår vil herredsrettens dom bli å stadfeste.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å gjøre noen endring i. Etter resultatet i ankesaken antas Norges statsbaner å burde erstatte forsikringsselskapet «Trygd» og staten ved Justisdepartementet saksomkostningene for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes med den endring at den samlede erstatning til Bjarne Pedersen fastsettes til 230 000 - to hundre og tretti tusen - kroner med 4 - fire - prosent i årlig rente av beløpet fra i dag til betaling skjer.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges statsbaner til «Trygd» Norsk Forsikringsaktieselskap 500 - fem hundre - kroner og til staten ved Justisdepartementet kr. 3125 - tre tusen ett hundre og tjue fem kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:610

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bahr, kst. dommer Rode og dommer Soelseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Hallvard Langeland med domsmenn Olav H. Aase og Jørgen Jørgensen):

Den 17. august 1951 kolliderte personbil H-5201, ført av arkitekt Bjarne Pedersen, med tog nr. 2154 fra Neslandsvatn på en planovergang ved Tyri i Lunde. Arkitekt Pedersen ble sterkt skadet, og bilen, som var forsikret i Trygd Norsk Forsikringsaktieselskap, ble helt vrak. Ved stevning av 23. april 1953 har arkitekten og forsikringsselskapet reist søksmål mot Norges statsbaner med krav om erstatning. - - -

Retten skal bemerke:

Man vil først komme med en del bemerkninger i tilknytning til de saksøktes foran gjengitte beskrivelse av saksforholdet:

Som der nevnt, kom arkitekt Pedersen ulykkesdagen kjørende i sin hustrus bil fra Lunde på vei til Drangedal. Ved Tyri stasjon måtte han da forlate den offentlige veien og kjøre inn på en privat vei opprinnelig anlagt av N.S.B. som anleggsvei til bruk under byggingen av jernbanelinjen på strekningen fra Tyri i Lunde til Nakksjø i Drangedal. Da jernbaneanlegget var ferdig, ble denne veien overlevert til godseierne Cappelen, Ulefoss, og Juel, Nakksjø, som eier grunnen langs jernbanelinjen på denne strekningen. Det er på det rene at veien i atskillig utstrekning brukes av andre enn de to nevnte bruksberettigede. Særlig stor er trafikken av fremmede biler om ettersommeren i bærtiden, men den brukes også ellers om sommeren i temmelig stor utstrekning av biler som en snarvei fra Lunde og nærmeste bygder til Drangedal og Kragerø-distriktet. De bruksberettigede oppkrever bompenger av fremmede biler. Bommen på Tyri-siden er anbrakt etterat man har passert jernbanelinjen.

Et kort stykke sønnenfor Tyri krysset veien før jernbanen i planovergang. Det var først en rett og noenlunde flat strekning fra stasjonen, så svinget veien i en nokså bratt stigning opp på jernbanelegemet til kryssingspunktet. Veien var smal, og det vokste en del busker på kantene som hindret utsynet. På kollisjonstiden var det flere og større busker enn under rettens befaring. Blant annet er det hugget noen som sto i svingen på venstre side.

Toget som bilen kolliderte med kom sønnenfra i retning mot Lunde. Jernbanen kommer her noe over 100 m fra planovergangen ut av en kurve fra vest. Toget var i rute.

Grinnen foran planovergangen var hengslet på venstre side. Den sto åpen og var svinget helt ut langs veien. Den var visstnok impregnert og mørk brun av farve, - muligens noe værbitt gråaktig. På grinnstolpen til høyre var det festet et skilt av aluminium med «Vara deg for tog. Lat att grinda.» i opphøyet trykk i samme farve som skiltet. Skiltet var imidlertid dagen før eller muligens noen dager før ulykken påkjørt av en tømmerbil og revet løs slik at det hang opp ned og noe ut fra stolpen.

Foruten buskene langs veien var det på ulykkestiden en del busker

Side:611

langs jernbanelinjen i den retning hvorfra toget kom. I den retning sto også noen busker langs et gjerde som går i rett vinkel på jernbanelinjen omtrent halvveis mellom veien og jernbanekurven.

Ulykkesbilen hadde venstreratt. Det er på det rene at den hadde beskjeden fart. Det er også på det rene at arkitekt Pedersen og hans passasjerer var helt ukjente med veien. Som nevnt foran, ligger bommen der bompenger oppkreves, lenger fremme på veien enn planovergangen, så den var ennå ikke passert.

Planovergangen er nå nedlagt. Veien krysser nå jernbanen ved Tyri stasjon i en ny planovergang der det er satt opp varselssignal.

Med hensyn til den rettslige side av saken bemerkes:

Det antas at etter gjeldende norsk rett fastlagt gjennom lengre tids rettspraksis har jernbanen intet objektivt ansvar ved ulykker av den art det her dreier seg om og under slike omstendigheter. Erstatningsansvaret kan derfor her bare bygges på subjektiv skyld. Men det fremgår også av rettspraksis at det stilles meget strenge krav til jernbanens aktsomhet når det gjelder å sørge for tilstrekkelig betryggende sikkerhetsforanstaltninger ved planoverganger. Retten mener at disse krav ikke var oppfylt ved den planovergangen det her dreier seg om.

Planovergangen var privat og avgitt til bruk for bestemte bruksberettigede, og saksøkte har hevdet at det må være de bruksberettigedes sak å sørge for sikringstiltak. Dette kan retten ikke være enig i. Veien og planovergangen var med saksøktes fulle vitende gått over til å bli alminnelig brukt av almenheten, og det var til tider en meget betydelig trafikk av fremmede biler der. Når saksøkte ikke for lenge siden hadde stoppet denne utviklingen, har han godtatt den, og det er ikke nødvendig å drøfte om han også ellers ville hatt ansvaret for at overgangen var tilstrekkelig sikret mot ulykker.

Etter rettens iakttagelser under befaringen finner den å måtte karakterisere overgangen slik som den var ved kollisjonen som meget farlig for biltrafikk som kom fra den samme kant som Pedersen gjorde. Veien ligger der den nærmer seg overgangen betydelig lavere enn jernbanen, og det er ikke annet enn jernbanens kontaktledning som på noen avstand varsler om at det er en jernbane i nærheten. Kontaktledningen henger imidlertid så høyt i forhold til veien at en bilfører ikke lett vil bli oppmerksom på den. Jernbanegjerdet løper et stykke langs veien på høyre side, men det vil være den rene tilfeldighet om en bilfører hefter seg ved det. Den utsvingede mørke grinnen sier heller ikke noe. Det er meget lett forståelig at en fremmed bilfører ikke blir oppmerksom på jernbanen før han er så godt som oppe på banelegemet i kort avstand fra skinnene. Selv om skiltet hadde stått på plass, mener man det ikke ville vært tilstrekkelig varsel for biltrafikk. Det var lite og grått, av den sort som er beregnet på gående. Men ved at det ikke var på plass, hvilket jernbanen må ha ansvaret for, var faren ytterligere øket.

Et tog som kommer sydfra - og altså i motsatt retning av trafikken på veien før planovergangen - slik som kollisjonstoget gjorde, ville vanskelig kunne sees i tide. Det var kort vei fra kurven, og banelegemet ligger, som nevnt, høyt i forhold til veien. Dertil var utsikten hindret av busker. Før jernbanekurven sto et såkalt «orienteringssignal», som betyr at toget skulle bruke fløyten. Det er noe uklart om dette er

Side:612

overholdt, men i alle fall ville fløytesignalet vanskelig kunne høres rundt kurven i en innelukket bil i fart på veien.

Det vil fremgå av det foranstående at det her i høy grad var behov for et tydelig varsel som ikke lett kunne oversees av bilister. Det minste jernbanen, etter rettens mening, burde ha gjort var å sette opp et tydelig og iøynefallende varselsskilt som kunne sees på god avstand.

Retten er således kommet til at det var uaktsomt av jernbanen å la forholdene ved planovergangen være som de var på ulykkestiden. Den er derfor erstatningspliktig.

Noen uaktsomhet fra arkitekt Pedersens side er ikke godtgjort. Han har kjørt med moderat fart, og det vil fremgå av det som er sagt foran at ulykken er forklarlig uten at man tilskriver den uoppmerksomhet fra hans side. Saksøkte har vist til trafikkreglenes bestemmelse om særlig aktsomhet ved planoverganger, trafikkreglenes §24, men her var det jo ikke bare toget som bilføreren ikke så, men selve overgangen. Selv husket han ved hovedforhandlingen intet som helst om kollisjonen, men en av passasjerene har som vitne forklart at Pedersen ble oppmerksom på toget et øyeblikk før kollisjonen. Han bremset slik at bilen stanset momentant, og dette forhindret at bilen kom under toget. Hadde han i stedet satt farten opp, ville bilen kommet midt foran toget, og i så fall ville sannsynligvis alle i bilen blitt drept.

Det finnes således intet grunnlag for skyldfordeling.

Når man kommer til fastsettelsen av erstatningens størrelse må det foretas en sammenligning mellom saksøkerens ervervsevne etter ulykken og hva det må antas han ville ha kunnet tjene om ulykken ikke hadde rammet ham. Til veiledning ved bedømmelsen av hans ervervsevne etter ulykken har retten oppnevnt overlæge ved den neurologiske avdeling ved Vestfold fylkessykehus Knut Koppang og spesialist i neurologi dr. Johan Bakken, Porsgrunn til å undersøke saksøkeren og avgi sakkyndig erklæring. De har avgitt hver sin erklæring. Overlæge Koppangs erklæring av 5. november 1953 munner ut i en sålydende konklusjon:

«Det er en klar sammenheng mellom ulykken 17. august 1951 og arkitekt Bjarne Pedersens senere sykdom. Dennes symptomer er betydelige og er karakteristiske for en traumatisk betinget hjernelidelse. Det foreligger ingen tegn til simulasjon eller aggravasjon. Skadede har siden ulykken vært og er fremdeles fullstendig arbeidsufør som arkitekt. Da det siste halvåret ikke har vist sikker bedring, og på grunnlag av skadedes betydelige symptomer i dag, kan en ikke stille noen gunstig prognose for tiden fremover. Det er iallfall - så vidt en kan skjønne - ikke utsikt til at skadede kan komme i arbeid det første året, eller kanskje lite sannsynlig på flere år. En anser det videre temmelig sikkert at den varige invaliditet blir betydelig.»

Dr. Bakken har avgitt sin erklæring 15. desember 1953. Hans konkiusjon lyder slik:

«Han var ved skaden 17. august 1951, utsatt for et svært hodetraume med langvarig bevissthetstap. Senere har han frembudt betydelige symptomer på en posttraumatisk meningo-encephalepathi. Men det som kanskje først og fremst dominerer billedet er en svær mental reduksjon med betydelig konsentrasjonssvikt, hukommelsestap og sterkt svekket tiltak. Jeg har hatt anledning til å følge ham i de år som er gått siden

Side:613

skaden, og tilstanden viser liten eller ingen tendens til bedring. Jeg har tidligere avgitt erklæringer til Forsikringsselskapet Vesta, Bergen, hvor jeg har konkludert med en varig invaliditet på ca. 50 pst., siste erklæring 20. august 1952. Denne invaliditetsansettelse er sannsynligvis for lav, da tilstanden nå henimot 2 1/2 år senere snarere er verre enn bedre. Hertil kommer også en viss fare for senere opptreden av en posttraumatisk epilepsi, selvom elektroencephalografisk undersøkelse ikke har vist noe sikkert patologisk. Han er imidlertid ikke elektroencephalografisk kontrollert senere. Slik som tilstanden er nå, er han helt uskikket til å drive arkitektyrket, og når man tar hensyn til at ulykken skjedde for henimot 2 1/2 år siden, er helbredelsesutsiktene ikke bare små, men meget dårlige. Jeg vil på det nåværende tidspunkt skjønnsmessig anslå den varige invaliditet såvidt høyt som henimot 70 pst. Dette først og fremst på grunn av den vesentlige mentale reduksjon som foreligger.»

Av disse erklæringer trekker retten den slutning at saksøkeren fra ulykken til i dag må ansees for helt arbeidsudyktig, at det er ytterst liten sannsynlighet for at han noen gang i fremtiden vil kunne ernære seg som arkitekt og at hans evne til å skaffe seg utkomme på annen måte er sterkt nedsatt. Etter det som er opplyst for retten vil han antagelig kunne utføre en del arbeid som ikke trenger særlig konsentrasjonsevne, fortrinsvis i fri luft, men at hans inntekter vil bli vesentlig lavere enn de ville vært uten ulykken er sikkert nok.

Saksøkte har anført at, siden det ikke ved elektroencephalografi er funnet noe patologisk, er årsakene til saksøkerens tilstand utelukkende av psykisk art, og at det derfor ikke er grunn til å bedømme fremtiden så pessimistisk som lægene gjør. Dette argument er ikke holdbart, men retten er klar over at den må utøve et selvstendig skjønn:

Når det gjelder å ta standpunkt til den annen faktor ved beregningen av tapet: den inntekt saksøkeren hadde kunnet regne med om ulykken ikke hadde rammet ham, ville det vært ønskelig om det hadde kunnet vært fremskaffet mer fyldige og eksakte opplysninger. Det er vel delvis på grunn av saksøkerens tilstand etter ulykken at han har hatt vanskelig for å gjøre klart rede for sine økonomiske affærer. Mange av de tall han har oppgitt er ikke legitimert og bygger på subjektive vurderinger. Det materiale man har å bygge på er vesentlig de fremlagte selvangivelser og regnskapsoppstillinger for årene 1951 og 1952 og vitneforklaring fra hans tidligere bokholder, revisor Hylland.

Det er for øvrig på det rene at saksøkeren som er født xx.xx.1909 og har amerikansk arkitektutdannelse, i årene fra frigjøringen hadde opparbeidet en meget god og innbringende arkitektforretning i Skien. Selvangivelsene for årene før ulykken viser en nettoinntekt på kr. 14-15 000, men det siste året er foretatt en ekstraordinær avskrivning på tegne- og kopiutstyr med ca. kr. 5700. Forretningen var i vekst, og han mener selv at han nå da forretningen var kommet så godt i gang ville tjent ca. kr. 40 000 pr. år.

Retten mener det ville være tilnærmelsesvis riktig å fastsette tapt fortjeneste siden ulykken til i dag skjønnsmessig etter ca. kr. 18 000 pr. år, eller i alt til kr. 50 000 iberegnet renter til dommen. Dertil kommer erstatning for ødelagte klær m.v. med kr. 1830. Saksøkeren Var ulykkesforsikret og har i anledning av ulykken fått utbetalt en

Side:614

forsikringssum på kr. 30 000. Dette beløp må, etter rettens mening, komme til fradrag, slik at restbeløpet blir tilsammen kr. 21 830.

Han har videre påstått seg tilkjent erstatning for tap ved nedleggelse av arkitektforretningen med kr. 60 000. Dette tapet har han ikke kunnet begrunne med vesentlig annet enn at det utgjør verdien av tapt goodwill. Dette vil imidlertid måtte inngå i erstatningen for tap i fremtidig erverv og kan ikke erstattes særskilt.

Til bruk ved beregningen av erstatningen for tap i fremtidig erverv har saksøkeren gitt opplysning om hva en straks begynnende livrente på kr. 10 000 resp. kr. 14 000 pr. år vil koste: henholdsvis ca. kr. 240 000 og 330 000. Retten er imidlertid enig i at man ikke uten videre kan legge en slik beregning til grunn. Erstatningen må settes skjønnsmessig på grunnlag av alle de opplysninger man har å bygge på og som det er redegjort for foran. Alt tatt i betraktning finner retten å burde sette den til kr. 150 000.

Den samlede erstatning blir således kr. 171 830. Renter er påstått og vil bli tilkjent med 4 pst. av kr. 1830 fra stevningens forkynnelse 4. mai 1953 og resten fra i dag.

Det er ikke gjort noen innvending mot størrelsen av forsikringsselskapets krav. Det blir derfor å tilkjenne kr. 7440 med 4 pst. rente fra 4. mai 1953.