Rt-1956-714

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-06-16
Publisert:	Rt-1956-714
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 87/1956
Parter:	Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Thrap, Rode, Soelseth. Mindretall: Skau, Bahr
Lovhenvisninger:	Militære Straffelov (1902) §67, §68, Militære Straffelov (1902), Straffeprosessloven (1887) §393, Straffeloven (1902) §29, §52, §62, §12, §1, §40, §43, §72

Dommer Skau: Krigsretten for Nordland avsa den 23. november 1955 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for forbrytelse mot

Side:715

mil. strl. §68 og §67 jfr. borg. strl. §62 jfr. mil. strl. §1, til en straff av fengsel i 90 dager. I medhold av mil. strl. §12 nr. 1 annet ledd, jfr. borg. strl. §29 fradømmes han retten til å tjenstgjøre som befalingsmann i hæren for alltid. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Tiltalen omfattet 11 poster. Tiltalte ble frifunnet i postene 2 og 3 uten at dette har fått uttrykk i krigsrettens domsslutning. Om denne bemerker jeg for øvrig at det etter domsgrunnene må være en inkurie når det står at tiltalte fradømmes retten til å tjenstgjøre som befalingsmann i «hæren» - - Retten har funnet tiltalte uskikket til å inneha befalsstilling, og det skulle da stå at han fradømmes retten til å inneha stilling som befalingsmann i «forsvaret».

Domfelte har anket over dommen. Han har fremholdt at domsgrunnene, når det gjelder avgjørelsen av skyldspørsmålet, i sin helhet er mangelfulle, men feilen er bare gjort gjeldende som opphevelsesgrunn for så vidt angår tiltalepostene 1, 7, 9, 10 og 11, hvor domfelte for øvrig hevder at lovanvendelsen er uriktig og derfor prinsipalt påstår seg frifunnet.

Før jeg går over til å behandle disse poster, skal jeg bemerke at jeg er enig i den kritikk som er rettet mot domsgrunnene i sin alminnelighet. Hva angår de tiltaleposter - nr. 4, 5, 6 og 8 - hvor krigsrettens avgjørelse ikke er angrepet, mener jeg imidlertid at domsgrunnene tross sin ufullstendighet gir tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at det ikke er noen feil ved lovanvendelsen.

Jeg skal så ta for meg de poster hvor krigsrettens avgjørelse er angrepet.

Post 1.

Domfelte har her pekt på at det i domsgrunnene ikke spesielt er sagt noe om de subjektive betingelser. Jeg er enig i at dette er en feil, men etter det som retten har uttalt, kan jeg ikke finne det tvilsomt at den har funnet at domfelte har handlet forsettlig, og at feilen derfor ikke kan tillegges noen betydning.

Hva lovanvendelsen under denne post angår, hevder domfelte at rullebladet ikke er en «tjenesten vedkommende protokoll» eller del av sådan protokoll. Dette er jeg ikke enig i. Om det enkelte rulleblad skal betegnes som «protokoll», lar jeg stå derhen. At den militære rulle - således den rulleførende enhets samtlige rulleblad - må ansees som «protokoll» i lovens forstand, kan jeg ikke finne tvilsomt. Det avgjørende for dette spørsmål må være rullens innhold og formål. Om dette kan jeg vise til blant annet utskrivningsreglementet fastsatt ved kongelig resolusjon av 27. august 1954, se således pkt. 109 og pkt. 115 b. Om de enkelte rulleblad er sammenheftet eller innbundet i bok, eller om man av praktiske grunner bruker et løsblad- og kartoteksystem, må være uten betydning for spørsmålet om rullen skal karakteriseres som «protokoll» i lovens forstand, jfr. Kjerschow note 4 ad a til §183 i hans

Side:716

kommentar til straffeloven. At rullen er «tjenesten vedkommende», er klart.

Post 7.

Domfeltes angrep her gjelder krigsrettens uttalelse i de to siste punktumer under denne post: «Han burde i tilfelle ha kalt seg «fenrik i hæren». Tiltalte må ha vært klar over dette, og forholdet rammes da også for så vidt av den militære straffelovs §68.» Domfelte hevder at uttrykket «burde» bare indiserer uaktsomhet, mens det til fellelse etter §68 kreves forsett, og at domfellelsen derfor hviler på en uriktig lovforståelse. Iallfall, sier han videre, er rettens uttalelse her så uklar at dommen for så vidt må oppheves.

Ingen av disse innvendinger kan etter min mening tas til følge. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at rettens uttalelse her er slik å forstå at bemerkningen om at domfelte burde ha kalt seg «fenrik i hæren» bare gir uttrykk for det objektive forhold - at det, når domfelte nevnte at han var fenrik, da måtte ha vært tilføyet «i hæren». Når retten så videre sier at tiltalte må ha vært klar over dette, og det er på det rene at han likevel unnlot å gjøre tilføyelsen, så er det dermed klart at retten har funnet at domfeltes forgåelse her er forsettlig.

Post 9.

Under denne post har retten bare uttalt: «Også dette forhold rammes av mil. strl. §67.» Noen begrunnelse har retten i det hele tatt ikke gitt, og dommen må derfor for så vidt angår denne post oppheves - straffeprosesslovens §393 nr. 6.

Post 10.

Domsgrunnene er her meget snaue, men jeg finner likevel det som er sagt tilstrekkelig til å kunne konstatere at retten ikke har bygget på noen uriktig forståelse av loven.

Post 11.

Her har retten igjen bare sagt: «Også dette forhold rammes av mil. strl. §67.» Jeg antar at dommen også i denne post må oppheves, og viser til det jeg har sagt under behandlingen av post 9.

Domfelte har også anket over straffutmålingen.

Selv om jeg som nevnt mener at krigsrettens dom må oppheves for så vidt angår tiltalepostene 9 og 11, finner jeg å burde ta standpunkt til denne anke, da opphevelsen i disse poster etter min mening ikke vil være til hinder for at Høyesterett fastsetter straff for de forgåelser som tiltalte nå endelig er domfelt for.

Jeg finner det naturlig først å behandle spørsmålet om domfelte bør fradømmes retten til å inneha stilling som befalingsmann i forsvaret. At domfellelsen vedrørende tiltalepostene 9 og 11 nå oppheves, spiller etter min mening ingen rolle for vurderingen av domfeltes forhold i relasjon til spørsmålet om rettighetstap. De forhold som gjenstår, er etter min oppfatning tilstrekkelige til å vise at domfelte er uskikket

Side:717

til å innha slik stilling. Og jeg finner da videre at tapet av denne rett bør gjelde for alltid.

Hva frihetsstraffen angår, antar jeg at den for de forhold som nå er endelig avgjort, passende kan settes til fengsel i 75 dager. Og jeg antar videre at fullbyrdelsen av frihetsstraffen bør gjøres betinget. Riktignok har domfelte sonet frihetsstraff høsten 1951, og det kreves da etter straffelovens §52 nr. 2 særlige grunner for at fullbyrdelsen av straffen kan utsettes. Jeg finner imidlertid at slike grunner er til stede. Domfelte har siden han som sytten år gammel kom inn i det militære i 1946, med kortere avbrytelser gjort tjeneste der til han i juni 1955 ble dimittert, og har tatt sikte på å skaffe seg en levevei der. Han har, som nevnt i byrettens dom, utført sitt arbeid meget tilfredsstillende. Han rammes nå hårdt ved at han blir avskåret fra å fortsette som befalingsmann i forsvaret, og således i en alder av 27 år må søke å skaffe seg sivilt arbeid. Skal han sone frihetsstraffen, vil dette skape ytterligere vansker for ham. Jeg nevner også at etter det som er opplyst, vil han få hustru og barn å forsørge.

Etter dette mener jeg som sagt at det er særlig grunn til å gjøre frihetsstraffen betinget, og jeg kan ikke finne at hensynet til den alminnelige lovlydighet under de spesielle forhold som her foreligger, gjør det påkrevet å fullbyrde straffen.

Da jeg vet at mitt syn på spørsmålet om å gjøre frihetsstraffen betinget ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke forslag til dom.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Thrap: Når unntas spørsmålet om å gjøre frihetsstraffen betinget, er jeg enig med førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse.

Jeg kan ikke finne at det i denne sak foreligger slike særlige omstendigheter som kan bevirke utsettelse av straffens fullbyrdelse. Jeg viser til hva krigsretten har anført av straffskjerpende momenter, og mener at de generalpreventive hensyn gjør seg så sterkt gjeldende i denne sak at straffen ikke bør gjøres betinget.

Jeg stemmer for slik

dom:

A dømmes for forbrytelser mot den militære straffelovs §68 og §67, jfr. den borgerlige straffelovs §62, jfr. den militære straffelovs §1, til fengsel i 75 - syttifem - dager.

I medhold av den militære straffelovs §12 nr. 1 annet ledd, jfr. den borgerlige straffelovs §29, 2, fradømmes han for alltid retten til å inne ha stilling som befalingsmann i forsvaret.

Han frifinnes for tiltalens poster 2 og 3.

Side:718

For så vidt angår tiltalens poster 9 og 11 oppheves krigsrettens dom med hovedforhandling.

Kst. dommer Rode: Jeg er enig med dommer Thrap.

Dommer Soelseth: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med tredjevoterendes konklusjon.

Av krigsrettens dom (krigsdommer Hj. Neiden med domsmenn kaptein Finn Rehoff Larsen og fenrik Steinar Kolin-Johansen):

A er født xx.xx.1929. Han er f. t. uten fast stilling, har fenriks grad i hæren. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han har angitt å kunne tjene ca. kr. 8200 pr. år og er uformuende. Han er ikke straffet eller mulktert i det sivile, men i det militære den 26. januar 1951 ved krigsretten for Tysklandskommandoen idømt 60 dagers fengsel etter mil.strl. §72, §43 og §40, og i 1950 mulktert med 100 sh. for ulovlig bilkjøring i Tyskland, og samme år gitt 3 døgns vaktarrest for beruselse i uniform. Han bor f. t. i Schwensensgt. 16, Oslo.

Jurisdiksjonssjefen for Luftkommando Nord-Norge har den 5. november 1955 satt ham under tiltale ved krigsretten for Nordland, Troms og Finnmark til fellelse etter

mil.strl. §68, subsidiært §67. Grunnlaget for tiltalen er:

«1. På As rulleblad ved Luftforsvaret er anført at han har artium (real) Mtf., mens forholdet er at han ikke har denne eksamen. Opplysningen er påført av A eller ved hans foranledning i 1954 eller 1955. - - -

4. I antagelsesrapport fra Luftforsvaret, datert 30. juni 1954 anfører A at han har gått ved Strinda H.A.-skole 1949 til 1951, linje real, eksamen 1951, karakter M.tf., mens forholdet er at han ikke har gått ved denne skole og ikke har nevnte eksamen.

5. I samme dokument anfører han at han er vernepliktig fenrik fra 4. mai 1952, mens forholdet er at han nok 8. mai 1952 ble gitt midlertidig grad som fenrik i hæren, men at han ble tilbakeført til sersjants grad 20. mai 1952, og at han ble vernepliktig fenrik i hæren først 18. november 1954.

6. I skjema for personellklassifisering anfører A 24. april 1954 igjen med urette, under sivil utdannelse at han har artium 1949/51, linje real, og skriver at han på grunn av sin utdannelse og praksis mener seg berettiget til FFK 7024. Han oppnår ikke denne klassifisering, men oppnår dog klassifisering 7021, mens den riktige klassifisering ville være adminleder FFK 70270, muligens bare adm.spesialist 70250.

7. I tilsvarende skjema gjentar A 2. desember 1954 på samme måte den uriktige opplysning om eksamen artium, og betegner seg med urette som fenrik. Han henviser igjen til sin utdannelse og praksis, og anser seg berettiget til FFK 7024, en klassifisering som han oppnår.

En høyere klassifisering åpner adgang til å søke høyere stillinger.

8. 13. august 1954 søker A i brev til FOK om høyere lønn og om

Side:719

løytnants grad, og anfører med urette at han fra 4. mai 1952 av HOK ble gitt fenriks grad, idet han fortier at han ble tilbakeført til sersjants grad den 20. mai. 1952. Han uttaler med urette at han er mobiliseringsdisponert som løytnant i infanteriet, mens han i virkeligheten var mobiliseringsdisponert som sersjant.

9. Ved brev av 31. august 1954 sender 16 K & V-skvadron til FOK As antagelsesrapport av 30. juni 1954. som er omtalt under post 4 og 5 foran. Brevet er undertegnet av A. A visste således at de deri gitte uriktige opplysninger kunne få virkning for hans søknad om lønn og grad.

10. Ved brev av 18. oktober 1954 til DKN søker A om beskikkelse til vpl.fenrik i infanteriet. Han legger ved erklæring fra 16 K & V-skvadron, datert 19. oktober 1954, hvori er inntatt den uriktige opplysning at han har artium. I sitt brev anfører A med urette at han tjenestegjør som fenrik i flyvåpnet.

Han blir beskikket til vpl.fenrik av DK-chefen den 18. november 1954.

11. I brev av 5. mai 1955 til chefen for Bardufoss flystasjon gjentar A sin uriktige opplysning at han har eksamen artium (brevets punkt 5). Han erklærer at han er i besiddelse av original for fullførelse av eksamen.

12. Ved de under post 1 til 11 nevnte uriktige anførsler og tjenestlige erklæringer har A ønsket å oppnå fordelene ved gunstige avansementsforhold og stillinger, høyere grad og bedre lønnsvilkår.» - -

Tiltalte har forklart at han tok militær realskole i 1948. Han leste på egen hånd til artium, men har aldri tatt noen eksamen artium. Han forsøkte å gå opp som privatist ved Strinda Høyere Almenskole i 1951, men bare i et par fag, og strøk i matematikk.

Han har i 1952 i en kortere tid tjenstgjort som fenrik, nemlig fra 8. mai til 20. mai, men da ble han meddelt at han ikke kunne fortsette i denne midlertidige beordring. Han skulle nemlig da være enslags velferdsoffiser, noe han etter nærmere overveielse ikke burde være, på grunn av de 60 dagers fengsel han hadde pådradd seg i Tyskland. Han ble så atter sersjant.

Han søkte i 1953 om deltagelse i et kursus for utdannelse til flyvåpnet, og ble opptatt. Etter ferdigutdannelse der, skulle han tjenstgjøre i flyvåpnet i 2 år som sersjant.

Han kom til Bardufoss som sersjant og ble «administrasjonsoffiser» for nr. 16 KV-skvadrons kontor. I denne forbindelse hadde han bl.a. adgang til det hvite eksemplaret av sitt rulleblad, det som følger mannskapet fra avdeling til avdeling. Det er dette som inneholder opplysning bl.a. om at han har tatt artium. Hvordan denne opplysning er kommet der, vet han ikke. Men det må ha stått der siden 1951. Han har aldri gjort noe for å få den feilaktige opplysning beriktiget. - - -

Retten skal bemerke:

Ad post 1. Det er utelukket at noen annen enn tiltalte kan ha foranlediget at det hvite rulleblad, som var det eneste som var tilgjengelig for tiltalte, inneholder opplysninger om at han har tatt realartium i 1951 med Mtf. i hovedkarakter. Det er av underordnet betydning om tilføyelsen til rullebladet er foretatt i 1954 eller tidligere.

Side:720

Et rulleblad må betraktes som en del av en protokoll med løsbladsystem. Tiltaltes forhold rammes av mil.strl. §68. - - -

Ad post 4. Tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen. En antagelsesrapport inneholder så mange opplysninger at det kan erstatte et rulleblad, hva det også undertiden gjør i ethvert fall i en kortere tid, inntil vedkommende avdeling har fått seg rullebladet oversendt. Det kan også brukes til å kontrollere rullebladet, idet det under enhver omstendighet er av meget ny datum, mens rullebladet kan være av eldre datum og ikke ajourført. Det er ikke bare en meddelelse til økonomiavdelingen om vedkommendes lønnsansiennitet. Når dette er tilfelle, må forholdet rammes av mil.strl. §68.

Ad post 5. Tiltalte kan ikke ha vært i god tro med hensyn til opplysningen om å være vernepliktig fenrik. Også dette forhold rammes av mil.strl. §68.

Ad post 6. Et skjema for personellklassifisering er en tjenstlig erklæring avgitt for å tjene som bevis for vedkommendes faglige kvalifikasjoner. Hvorvidt tiltalte har oppnådd uriktig klassifisering fordi han har oppgitt å ha eksamen artium, er mulig, men selv om man antar at dette ikke er tilfelle - tiltalte har jo fremragende attester - rammes forholdet likefullt av mil.strl. §68.

Ad post 7. Også for dette forhold må tiltalte dømmes etter mil.strl. §68 for så vidt angår opplysningen om eksamen artium. Når han har betegnet seg som «fenrik» må den som leser dette der det er skrevet, også gå ut fra at han er fenrik i flyvåpnet, mens han der rettelig bare er sersjant. Han burde i tilfelle ha kalt seg «fenrik i hæren». Tiltalte må ha vært klar over dette, og forholdet rammes da også for så vidt av mil.strl. §68.

Ad post 8. Brevet av 13. august 1954 må ansees som en uriktig tjenstlig meddelelse. Forholdet - som i seg selv er temmelig graverende - rammes av mil.strl. §67.

Ad post 9. Også dette forhold rammes av mil.strl. §67.

Ad post 10. Den benyttede erklæring antas å være en tjenstlig erklæring avgitt for å tjene som bevis. Men selve det å benytte den som bilag til en søknad, må rammes av mil.strl. §67.

Ad post 11. Også dette forhold rammes av mil.strl. §67.

Ad post 12. Tiltalte har ved sine forhold søkt å skaffe seg bedre avansementsmuligheter eller lønnsvilkår og mil.strl. §68 i.f. kommer derfor til anvendelse.

Straffen finnes passende å kunne settes til fengsel i 90 dager.

I skjerpende retning er tatt i betraktning at tiltalte tidligere er straffet med 60 dagers fengsel i det militære. Videre har man tatt i betraktning at han med stor freidighet og hårdnakkethet like til det siste synes å ha fastholdt at han virkelig har eksamen artium, jfr. brevet av 5. mai 1955 til sjefen for Bardufoss flystasjon hvor han påstår å være i besittelse av det originale eksamensvitnesbyrd, tiltalens post 11, mens retten har fått det bestemte inntrykk at hans overordnede alltid har vist en elskverdig og forståelsesfull innstilling, slik at han ikke burde ha avholdt seg fra å gå til full tilståelse så snart forholdet var blitt tatt under behandling. Det bemerkes for øvrig at om tiltalte i det hele tatt har hatt noen kontakt med Strinda H.A.-skole, så må denne ha vært

Side:721

ennå spinklere enn tiltalte har gitt uttrykk for i retten, for derfra får ifølge innhentede opplysninger overhodet ingen gå opp som privatist, og tiltaltes navn var ukjent for skolens vedkommende. Man har også tatt i betraktning at man i forsvaret er nødt til å vise sine folk tillit, og at forholdene ikke alltid gjør det lett å kontrollere om tilliten misbrukes. Generalpreventive hensyn tilsier derfor også en streng reaksjon.

I formildende retning er tatt i betraktning at tiltalte åpenbart har utført sitt arbeid meget tilfredsstillende.

Det forhold tiltalte nå er dømt for er så vidt graverende at retten ikke finner at tiltalte bør fortsette som befalingsmann. Retten til å inneha befalsstilling blir derfor å fradømme ham i medhold av den borgerlige strl. §29, jfr. mil.strl. §12 nr. 1 annet ledd. - - -