Rt-1956-758

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-06-23
Publisert:	Rt-1956-758
Stikkord:	Tvist om fiskerettigheter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 85 B/1956
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/ overrettssakfører Per Faye-Lund - til prøve) mot A/L Lakselva v/ styrets formann L. Jensen (høyesterettsadvokat Hans Holmboe).
Forfatter:	Nygaard, Thrap, Bahr, Hiorthøy, Soelseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §78

Dommer Nygaard: I 1951 anla Per Bell søksmål ved Senja herredsrett mot Staten ved Landbruksdepartementet for å få fastslått utstrekningen av de rettigheter som er særskilt matrikulert som g.nr. 52 b.nr. 1, Laukhelle Lakselv i Lenvik. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - avsa dom i saken 23. september 1953 med denne domsslutning:

«Per Bells påstand om avgivelse av fastsettelsesdom for at «Laukhelle-Lakselv» g.nr. 52 b.nr. 1 i Lenvik omfatter annet og mer enn fiskerett i Laukhelle Lakselv fra sjøen til sammenløpet av Kaperelven og Svanelva tas ikke til følge. Staten v/ Landbruksdepartementet frifinnes også forøvrig for Per Bells søksmål. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

En av domsmennene dissenterte idet han mente at Laukhelle Lakselv også omfattet Svanelv og Svanvannene så langt opp som laksen går, men derimot ikke Kaperelven eller deler av denne elv.

Per Bell påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett som avsa dom i saken 18. oktober 1954. Lagmannsrettens domsslutning lyder slik:

«1. Eiendommen Laukhelle-Lakselv g.nr. 52, b.nr. 1 i Lenvik omfatter Svanelven til og med Svanvatnene og Kaperelven inntil Kaperfossen.

2. Det offentlige kjennes uberettiget til ved utstedelse av fiskekort eller på annen måte å forføye over fiskeretten i eiendom Laukhelle-Lakselv.

3. I saksomkostninger svarer Staten ved Landbruksdepartementet 2000 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen.»

Staten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«1. Eiendommen Laukhelle Lakselv, g.nr. 52, b.nr. 1 i Lenvik

Side:759

herred omfatter kun retten til fiske i Lakselven fra munningen til samløpet av Kaperelven og Svanelven.

2. Det offentlige kjennes berettiget til ved utstedelse av fiskekort eller på annen måte å forføye over fiskeretten i forannevnte vassdrag ovenfor samløpet av Kaperelven og Svanelven.

3. A/L Lakselva tilpliktes å betale Staten v/ Landbruksdepartementet prosessens omkostninger for alle retter.»

Per Bell hadde allerede ved skjøte tinglyst 14. mars 1951 overdradd sine rettigheter til A/L Lakselva, senere kalt andelslaget. For Høyesterett har andelslaget opptrådt som hjelpeintervenient, men begge parter har samtykket i at andelslaget trer inn som part istedenfor Per Bell, jfr. tvistemålslovens §78 annet ledd. Andelslaget som for Høyesterett har bevilling til fri sakførsel, har påstått lagmannsrettens dom stadfestet.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det ved Tromsø byrett holdt bevisopptak hvor Per Bell ga forklaring. Ellers er det for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter. Av disse nevner jeg en redegjørelse av 9. november 1954 fra riksarkivet ved førstearkivar Marnus Robberstad om Laukhelle Lakselv. Det er her blant annet gitt utførlige opplysninger om de gamle tinglagsgrenser i området og om matrikuleringen av Laukhelle Lakselv. I redegjørelsen refereres en del gamle dokumenter som ikke tidligere har vært fremlagt i saken. Jeg nevner således et brev fra kst. foged Echorn av 8. april 1796. Det fremgår av dette at oppsitterne på Stor-, Mellem- og Ytter-Løchelle den 1. april 1796 til fogden «Ærklærede: at de aldrig havde befattet dem med noget Fiskerie udi forbemeldte Løchelle Laxelv eller troet sig dertil at have mindste Ret, da Elven ... altid og saa længe de kan erindre, har været bortforpagtet eller overdraget andre til Afbenyttelse».

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. I anledning av prosedyren for Høyesterett skal jeg gjøre noen tilleggsbemerkninger.

Fra statens side er det blant annet gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at dokumentene fra eldre tid ikke gir bestemte holdepunkter for løsningen av den foreliggende tvist. Om dette skal jeg bemerke:

Av det materiale som er dokumentert for Høyesterett fremgår det at Rentekammeret i brev av 18. april 1795 til amtmannen ba om opplysninger om Laukhelle Lakselvs «locale Omstændigheder og Beskaffenhed, saavel i Henseende til den Strækning af Elven som henhører under denne Skyldsætning, som og i Henseende til dens Brug». På grunnlag av denne anmodning sendte kst. foged Echorn 13. september 1796 et brev til amtmannen. Her la han ved en «Forklaring over Løchelle Laxelv» datert 23. juni 1796. I denne forklaring gis det en

Side:760

beskrivelse av vassdraget og det uttales blant annet: «- - - og ovenfor denne Strube er igien det største Vand som gaaer lige til Enden af Elven, hvor der fra Fieldet i vest kommer 2de smaae Elve der har sit Udløb i denne store. Elven er ungefær 2 Miile lang fra Ende til Ende naar man Regner alle dens Krumninger som gaae i Vest, Sønder og Sydvest.» I en ordrett avskrift av et konseptblad som er funnet i fogedarkivet fra 1796 heter det at «Elven er ungefær henved 2 Miile Lang - -.» Når fogden her nevner «det største vand», må det antas at han har tatt sikte på Almenningsvannet. Selv om man leser fogdens forklaring på bakgrunn av den anmodning han hadde fått fra amtmannen, finner jeg ikke at det er grunnlag for å forstå uttalelsen slik at rettighetene oppover i vassdraget etter fogdens oppfatning var begrenset til Almenningsvannets vestre ende eller til det sted der Svanelven og Kaperelven løper sammen. Fogden har gitt en omtrentlig beskrivelse av Vassdraget, og jeg kan ikke se at han ved sin erklæring har ment å ville gi uttrykk for at det skulle settes noen grenser for rettighetene i vassdraget. Jeg tilføyer at jeg går ut fra at fogden har gitt sin uttalelse uten at han har foretatt noen befaring langs elven, og at han har vært henvist til å bygge på opplysninger som han har fått fra andre. Sannsynligvis har han fått disse opplysninger da han 23. juni 1796 møtte under skylddelingsforretning på gården Vasshaug.

Det er ikke klarlagt i saken når fiskerettighetene ble særskilt matrikulert. Det er heller ikke sikre opplysninger om hvor laksefisket foregikk i eldre tid. Jeg må gå ut fra at fisket fortrinnsvis ble drevet ved elvemunningen ved Laksfjorden, men jeg kan ikke se at det i det materiale som foreligger er grunnlag for å bygge på at rettighetene bare gjaldt fisket ved elvemunningen. I likhet med lagmannsretten antar jeg at det fra meget langt tilbake i tiden har vært fisket også ovenfor elvemunningen. Hvor langt oppover vassdraget fisket har vært drevet i eldre tid, lar seg ikke påvise. Men staten har i saken erkjent at rettighetene nå går så langt opp som til det sted der Kaperelven og Svanelven løper sammen. Selv om det ikke er godtgjort at rettighetshaverne i tiden inntil omkring 1900 har drevet noe fiske av betydning ovenfor dette sted, finner jeg det under disse omstendigheter naturlig at rettighetene omfatter hele vassdraget så langt laksen går. Jeg legger her også en viss vekt på at da deler av rettighetene ble solgt i 1831 og 1865, ble det ikke fra det offentliges side gitt uttrykk for at rettighetene var begrenset til en del av vassdraget.

Andelslaget har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger for Høyesterett. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter dette blir mitt resultat at lagmannsrettens dom stadfestes. I anledning av utformningen av lagmannsrettens domsslutning skal jeg tilføye at partene under saken har vært enige om at g.nr. 52 b.nr. 1 Laukhelle Lakselv bare omfatter retten til fiske.

Side:761

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Hiorthøy og Soelseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver ivar Gregusson med domsmenn Daniel Theodorsen og Jørgen Strøm):

Med stevning av 17. mars 1951 innkommet til retten 24. april 1951 har saksøkeren Per Bell, Tromsø, reist nærværende sak mot Staten v/Landbruksdepartementet. Søksmålet er et fastsettelsessøksmål og gjelder utstrekningen av de rettigheter som er matrikulert som g.nr. 52, b.nr. 1 i Laukhelle Lakselv av skm. 2,76 i Lenvik. Saksøkeren har ved skjøte tgl. 14. mars 1951 overdratt sine rettigheter til A/L Lakselva, Finnsnes, men har i forbindelse med overdragelsen forpliktet seg til å søke omfanget av rettighetene fastslått ved dom. Han har således en rettslig interesse i å få dom for rettighetenes omfang.

Rettighetene er som nevnt matrikulert i Lenvik kommune, Malangen sorenskriverembete. Det er imidlertid på det rene at de områder hvor det er tvist om rettighetenes omfang ligger i Tranøy kommune, Senja sorenskriverembete (bortsett fra en mindre del som ligger i Berg kommune, Trondenes sorenskriverembete). Saken er derfor reist ved Senja herredsrett. - - -

Kort sammenfattet gjelder saken hvorvidt de rettigheter som er matrikulert som g.nr. 52, b.nr. 1 i Lenvik også omfatter rettigheter 1 de elver som på topografisk kart over Tranøy (trykt 1923) betegnes som Svaneelv og Kaperelv dvs. ovenfor sammenløpet av disse 2 elver.

Det vassdrag det her gjelder, ligger på Senja øy og har sitt utspring 1 Berg kommune. (Det bemerkes at det under saken er en viss uenighet til stede med hensyn til betegnelse på de forskjellige avsnitt av vassdraget, men retten holder seg i den generelle beskrivelse av vassdraget til kartets benevnelser.)

Kaperelven begynner i Kapervatn (det øverste av 3 vann med samme navn) og Bumannsvatn. Elven renner først i sydøstlig retning gjennom 2 vann begge benevnt Kapervatn og så i østlig retning til sammenløpet med Svanelven. Svanelven kommer fra Svanelvvatnene og renner først i sydøstlig, senere i sydlig retning til sammenløpet med Kaperelven. Fra sammenløpet betegnes vassdraget på kartet Lakselven. Denne elv går først i østlig retning og faller ned i Almenningsvatn. Herfra og ut til sjøen i Laksfjorden i Gisundet (i øst-sydøstlig retning) danner vassdraget nærmest en sammenkjedet rekke vann: Almenningsvatn, Trollbuvatn, Mevatn, Gamvath, Hellevatn og Sjøvatn. I en rettssak med dom avsagt 15. oktober 1910 (dok. nr. 2) har skjønnsmennene under åstedsbefaring med 2 mot 1 stemme uttalt at vannene må ansees som deler

Side:762

av elven eller utvidelser av denne idet terrengets beskaffenhet talte for dette. Den dømmende rett sluttet seg til dette syn.

Det foreligger ikke noen fullstendig beregning over vassdragets lengde. I forbindelse med den foran nevnte rettssak ble det i 1908 foretatt en oppmåling på isen for så vidt angår strekningen fra sjøen til det punkt hvor Svanelven løper ut av Svanelvvatnet (dok. nr. 16). Den samlede distanse utgjorde 24080 in. Strekningen til og med Almenningsvatnet utgjorde 10 680 m hvorav de 6 nevnte vann (målt i elvens retning fra munning til utløp) utgjorde 6040 m. Distansen fra Almenningsvatnet til utløpet fra Svanelvvatnet var 13 400 m. Distansen fra Almenningsvatnet til sammenløpet mellom Kaperelven og Svanelven er ikke målt og det råder en viss dissens mellom partene om denne distanse, idet saksøkeren påberoper seg at den samlede avstand fra sjøen til sammenløpet ikke er mer enn 12 km mens saksøkte hevder at den samme avstand er 15,5 km. Retten har funnet det uten betydning å bringe avstanden nøyaktig på det rene, men er etter å ha sammenholdt kartet med inntrykket under åstedsbefaringen kommet til at det riktige mål ligger omtrent midt imellom partenes påstander. Løselig anslått kan man gå ut fra at vassdragets samlede lengde med Svanelvvatnene og Kapervatnene er noe over 30 km.

Det er etter det som er opplyst under saken på det rene at laks antas å gå opp Svanelven (og vannene) i hele dens lengde, og i Kaperelven til Kaperfossen.

Det er på det rene at det i Lenvik kommune er matrikulert som g.nr. 52, b.nr. 1 en «eiendom» med navn Laukhelle Lakselv. Det er uomtvistet at «eiendommen» ikke omfatter jord av noen art. For øvrig har det vært en viss uklarhet med hensyn til hvilke rettigheter det er som er matrikulert. Saksøkeren har imidlertid under hovedforhandlingen erklært at hans krav på «eiendomsretten» til g.nr. 52, b.nr. 1 bare er et krav på fiskeretten i vassdraget. Denne rettsoppfatning stemmer også med det som er lagt til grunn i den foran nevnte dom av 15. oktober 1910 (dok nr. 2). Til tross for at det er foretatt omfattende arkivundersøkelser har det ikke lykkes å fremskaffe dokumenter som kan kaste lys over tilblivelsen av den matrikulerte fiskerett. Første gang rettigheten sees innført i noen matrikkel er i 1723 hvor den finnes i protokollen for Senja fogderi. Eiere angis her å være «Kongens 1/2 vog» og «Kongens beneficerede gods som bispen har 1/2 vog». Det er imidlertid meget som taler for at matrikuleringen er av langt eldre opprinnelse. Den omtales allerede i Olaf Engelbrektsens Jordebog fra 1530 som «ein Laxelf strax swnnen føre Løckhellen» (dok. nr. 32 side 2). I Jordebog og skattemantall for 1661 er Laukhelle Lakselv oppført med skyld 2 voger fisk hvorav Kongen og bispen har en hver. (Dette er eneste gang skylden angis til 2 voger). I 1672 er den skyldlagt med 1 vog med halvparten til bispen og halvparten til Joachim Irgens (dok. nr. 23 pkt. 5). I Generaljordebogen for 1745 er anført «Ytre Løchelle Laxelv 1 v.» derav eier Kongen 1/2 vog og Trondenes kirke og prest «til deling» 1/2 vog. Det samme er tilfelle i 1796. Den nevnes også i designasjon fra Trondenes prest i 1795 (dok nr. 15). Det er på det rene at rettigheten til laksefiske både av Kongen og geistligheten har vært bortbygslet i ethvert fall fra 1760-årene og utover (jfr. dok. nr. 12 foged Echorns brev av

Side:763

13. september 1796 til Amtmannen). Foged Echorn opplyser at Elias Hoff i 1794 har fisket 24 tønner laks og tilføyer at det år om annet burde kunne fiskes 20-30 tønner (jfr. nevnte dok. nr. 12).

Rettigheten har vært gjenstand for flere overdragelser. Retten finner ikke grunn til i detalj å gjengi alle skjøtinger. Det vises til den fremlagte panteattest (dok. nr. 6). Det er på det rene at Kongens andel ble solgt på auksjon i 1831 og at kirkens halvpart ble solgt i 1865. Senere var det flere eiere og sameiere. I 1881 ble rettighetene samlet på sakfører Ebeltofts hånd. Dennes enke solgte til Jakob Moe i 1882 som igjen solgte til lensmann Wessel og sorenskriver Figenschou i 1904. I 1911 solgte sorenskriver Figenshou sin del til H. Lehne. I 1913 ble overrettssakfører Arnold Holmboe opptatt som eier for 1/3. I 1915 gikk lensmann Wessel ut av fellesskapet og i 1917 ble O. H. Bache og Dybwad Holmboe opptatt som medeiere. Senere ble det så foretatt flere overdragelser men overrettssakfører Holmboe satt som eier av 1/4 like til 1928. Saksøkeren ble i 1931 eier for 1/4 og i 1932 for de resterende 3/4. Saksøkeren har så i 1951 overdratt sine rettigheter til A/L Lakselva, Finnsnes, som har fortsatt nærmere regler for utnyttelsen av fiskeretten som er forbeholdt andelseierne, men med adgang til å utstede tidsbegrensede fiskekort til andre. Fiskeretten nedenfor sammenløpet av Kaperelven og Svanelven er ikke omtvistet i nærværende sak. Tvisten gjelder fiskeretten ovenfor sammenløpet hvor Staten hevder at fiskeretten tilhører grunneieren og følgelig utsteder fiskekort for fiske i disse elver.

Når det gjelder bosetningen omkring elven er det på det rene at den første eiendom med grenser til vassdraget ble skyldsatt i 1796. Det var eiendommen Vashaug. I matrikkelen for 1723 betegnes Lakselvdalen som ubeboelig «formedelst Frost og Iis». Bosetningen oppover dalen er skjedd i løpet av forrige århundre og det er å bemerke at det heller ikke i dag er noen bosetning (bortsett fra hytter) i det område som det nå tvistes om. Det eneste som er undergitt privat eiendomsrett er en del tilhørende Bjarne Nilsen (g.nr. 28, b.nr. 1 i Tranøy). Denne del støter opp til Svanelven.

Saksøkerens prinsipale standpunkt er at den matrikulerte fiskerett allerede fra begynnelsen av har omfattet hele vassdraget. Subsidiært anføres at retten til fiske ovenfor sammenløpet kan bygges på hevd. - -

Rettens flertall sorenskriveren og domsmann Theodorsen skal bemerke:

Det er uomtvistet mellom partene at ingen av de mange rettsavgjørelser som foreligger fra dette og forrige århundre angående fiskeretten i Laukhelle Lakselv avgjør spørsmålet om retten til fiske ovenfor sammenløpet av Kaperelven og Svanelven. Rettstilstanden nedenfor sammenløpet er utførlig behandlet i den fremlagte (dok. nr. 2) dom av Tromsø sorenskriveri av 15. oktober 1910. Dommen henviser til en dom av 1851 og konstaterer at rettighetene i elven er en enerett for eierne av den matrikulerte Laukhelle-Lakselv. Retten anfører imidlertid videre:

«Efter foged Echorns erklæring skulde elven være ca. 2 mil lang hvilket vil stemme med citanternes paastand, idet længden af elven til Svanelvvandet efter under saken opgivne maal som ikke kan sees benægtet, opgis til vel 24 kilometer. Hvorvidt elven kan antas at gaa

Side:764

fuldt saa langt eller kun til sammenløbet af Koperelven og Svanelven, stiller sig for retten som tvilsomt.»

Ved dommen ble innstevnte som var oppsitter ved Trollbuvatnet kjent uberettiget til å fiske i Laukhelle Lakselv - (dvs. nedenfor sammenløpet) og dømt til å betale erstatning etter skjønn. Det ble ved samme anledning avsagt ytterligere et par dommer med samme resultat i saker mot andre oppsittere.

Etter å ha gjennomgått de fremlagte bevisligheter må flertallet konstatere at disse ikke kan sies å kaste noe lys over spørsmålet om utstrekningen av den matrikulerte fiskerett. De fremlagte dokumenter er enten helt tause om dette spørsmål eller de kan etter sitt innhold tas til inntekt for begge standpunkter.

Foged Echorns angivelse av elvens utstrekning «ungefähr 2 Miil» stemmer godt med saksøkerens anførsler hvis man legger den gamle norske mil til grunn. Legger man imidlertid til grunn den dansk-tyske mil stemmer angivelsen likeså godt med saksøktes standpunkt. Det er i saken fremlagt et omfattende materiale til belysning av milebegrepet i gammel tid (dok. 20/23). Det man kan utlede av dette materiale er at milebegrepet i gammel tid var meget svevende. Offisielt var den gamle norske mil i 1700-årene 18 000 alen eller ca. 11,3 km, men i praksis har det vært betydelige avvikelser idet befolkningen har tilpasset milen etter de lokale forhold. Den dansk-tyske mil var 7532,48 m. Hvis man så spør hva fogden må ha ment er den ene forklaring like sannsynlig som den andre. Han kan som saksøkte anfører i sin innberetning til myndighetene (Rentekammeret) ha nyttet den dansk-tyske mil både fordi det var naturlig for ham som selv var innflyttet til landet like før og fordi han regnet med at Rentekammeret ikke hadde kjennskap til den gamle norske mil. En viss støtte for en slik antagelse ligger også i den samtidige angivelse av avstanden til eiendommen Gibostad som angis til nesten 1 mil noe som synes å passe best på en dansk-tysk mil. Herimot kan imidlertid med like stor styrke anføres at fogden har bygget sin innberetning på opplysninger fra lensmannen eller andre på stedet og da har fått oppgitt avstanden i norske mil eller i en eller annen lokal variant av denne. Videre kan anføres at etter det som fremgår av dok. nr. 22 har Rentekammeret ikke vært helt ukjent med det gamle norske milebegrep.

Etter flertallets oppfatning vil ethvert forsøk på å finne frem til hva fogden har ment bli det rene gjettverk. Det eneste man med sikkerhet tør gå ut fra er at fogden selv ikke har foretatt noen befaring i det ubebodde dalføre og ikke selv har gjort seg opp noen mening om avstandene som derfor under enhver omstendighet må være angitt temmelig upresist.

På lignenede måte stiller det seg med navnene på de enkelte deler av vassdraget. Det er sannsynlig som anført av saksøkeren at navnene på Kaperelven og Svanelven er av nyere datum, men dette er ikke noe bevis på at den matrikulerte fiskerett opprinnelig omfattet hele vassdraget. Den senere oppståtte differensiering av navnebruken, kan med like stor rett tas som en bekreftelse på den stedlige oppfatning av hva Lakselven omfattet. - - -

Rettens medlem domsmann Jørgen Strøm er kommet til et annet

Side:765

resultat enn flertallet. Ved en nøktern vurdering finner jeg det ikke geografisk forenelig å kappe av en elv der hvor en bielv løper ut i samme, f. eks. heter Målselv Målselv oppetter Malangsfossen og videre oppetter etterat Barduelva er løpet ut i samme. Donau heter Donau fra Sveitz og ned til utløpet i Svartehavet mens bielvene er særskilte vassdrag og har særskilte navn. Jeg er således kommet til den overbevisning at Løkhelle-Lakselv også omfatter den såkalte Svanelv og Svanelvvann så langt laksen går opp her, mens Kaperelven må være et særskilt vassdrag med tilliggende Kapervann. Lakselven kan ikke sees å være beskrevet som en del av elven og må således være hele elven. Navnet Svanelven er av nyere dato og kan ikke sees å være bestemt stedfestet. Det benyttes der det passer for de forskjellige interesser. Det har vært gjort ærlige henstillinger av de forskjellige eiere til staten om å påvise sin eiendomsrett, når staten ikke har svart må en derav slutte at staten ikke har hatt noe slikt krav.

Mitt standpunkt etter det foran anførte blir at det bør gis fastsettelsesdom for at eiendommen Løkhelle-Lakselv også omfatter Svanelv og Svanelvvannene så langt opp som laksen går men derimot ikke Kaperelven eller deler av denne. Når det gjelder hevdspørsmålet slutter jeg meg til flertallets standpunkt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Trygve Leivestad og lagdommerne Sigmund Walen og Astrup Rindahl): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at de foreliggende dokumenter fra eldre tid vedrørende den særskilt matrikulerte Laukhelle-Lakselv ikke gir bestemte holdepunkter for løsning av den foreliggende tvist om hvorvidt fiskeretten også omfatter Kaperelv og Svanelv. Heller ikke de eldre dommer som er fremlagt, er av avgjørende betydning, idet de alle gjelder fisket nedenfor samløpet. Som herredsretten finner lagmannsretten derfor at man ved avgjørelsen av tvistespørsmålet må se hen til hva som må antas å ha fremstillet seg som rimelig den gang retten opprinnelig ble skilt ut som en særskilt matrikulert rett.

Lagmannsretten finner i motsetning til herredsretten ikke å kunne legge til grunn at man opprinnelig bare har drevet fiske ved munningen. At det allerede i den eldste omtale, Olaf Engelbrektsens jordebok fra 1530 heter «en Laxelv strax sønnenfor Løchellen», gir ikke noe holdepunkt for en slik begrensning, men synes snarere å peke i retning av at lakseelven har vært betraktet som en enhet. Navnet Løchelle Laxelv som i noe forskjellige former er brukt i matrikkelen og i regnskaper m.v. synes nærmest naturlig å måtte oppfattes som en betegnelse for vassdraget i sin helhet. Navnene Kaperelv og Svanelv, som en ikke vet når er oppstått, kan like naturlig oppfattes som betegnelser på deler av Laukhelle-Lakselv som noe som skulle ligge utenfor denne. Av et for lagmannsretten fremlagt notat fra 23. juni 1796, som antas å skrive seg fra foged Echorn, går frem at det på den tid ble fisket med ruser ovenfor den første innsnevring eller strupe ovenfor utløpet av elven. Her ble det også stengt, og her sto to fiskehytter som tilhørte forpakteren av fiskeretten. Men det nevnes også flere vann lenger oppe, og at det i dem

Side:766

fiskes med not om sommeren, noe som viser at det har vært fisket langt ovenfor munningen.

At det ble fisket med not i vannene av innehaverne av fiskeretten, stemmer også med de forklaringer som ble gitt om fisket i elven i forrige århundre under herredsrettasak i 1910 mot oppsittere som fisket ulovlig.

Det synes således klart at det i alle fall meget langt tilbake har vært fisket langt ovenfor munningen; noe holdepunkt for at det ikke ble gjort også på den tid da fiskeretten ble stiftet som særskilt matrikulert rett, har en ikke.

De foreliggende opplysninger gir imidlertid ikke holdepunkter for at det også har vært drevet fiske i de omtvistede elver Kaperelv og Svanelv, ovenfor det sted hvor disse løper sammen. Når man imidlertid som lagmannsretten finner det rimelig å anta at man med betegnelsen av den matrikulerte rett Laukhelle-Lakselv har siktet til hele elven, ikke bare munningen, virker det som en vilkårlig begrensning å la retten stanse ved samløpet av Kaperelv og Svanelv, og ikke la den omfatte hele vassdraget så langt laksen går.

Riktignok er det 1 foged Echorns notat fra 1796 nevnt at Lakselven er «ungefær henveed 2 Miile lang». Lagmannsretten er imidlertid enig med herredsretten i at en ikke med noen sikkerhet kan slutte hvorvidt det da er tenkt på dansk-tyske mil eller gamle norske mil. Uttalelsen synes også mer å fremtre som en omtrentlig oppgave over elvens lengde, enn som en grense for fiskeretten. Det samme gjelder også uttalelsen om at det fra vest kommer to små elver som har sitt utløp i den store. At det med dette siktes til Kaperelv og Svanelv synes ikke urimelig, men det kan vanskelig i dette legges at fiskeretten skulle opphøre her. Omfanget av denne i vassdragets lengde har fogden neppe hatt noen foranledning til å uttale seg om.

Avgjørende for at lagmannsretten anser det for rimelig at den matrikulerte fiskerett omfatter hele vassdraget i den utstrekning laksen går, og har gjort det fra begynnelsen av, er at fisket i elven naturlig må sees som en økonomisk enhet. Det har ikke vært mer omfattende enn at det har vært naturlig at det har vært på en hånd. Det er karakteristisk at fisket også synes å ha vært forpaktet av én mann - helt til den senere tid, da det ble drevet som sportsfiske. Lagmannsretten kan her vise til fiskeriinspektør Landmarks uttalelse av 11. januar 1910.

Lagmannsretten går ut fra at man også den gang da eiendommen ble matrikulert, var klar over at laksen gikk opp i elven for å gyte. Det er på det rene at de beste gyteplasser finnes i Svanelven og Kaperelven. Fangst av laks ovenfor sammenløpet vil derfor ha direkte og avgjørende innflytelse på det fisket som foregår nede i elven, idet ukontrollert og overdrevet fangst av gytefisk kan ødelegge hele bestanden.

Selv om fisket opprinnelig hare fant sted nedenfor sammenløpet så rådet eierne faktisk over hele elven, fordi det ikke foregikk fiske lenger oppe. Det var den senere bosetning som etter hvert tvang eierne til å hevde sin rett stadig lenger opp i vassdraget.

Lenger enn laksen går, er det ikke grunnlag for å strekke den matrikulerte fiskerett. Etter hva der er på det rene, går laksen i Svanelv helt opp i Svanvatnene, og så langt må da også fiskeretten gå. I

Side:767

Kaperelven stanser laksen under Kaperfossen, og lenger kan da heller ikke den matrikulerte rett gå.

Den ankende part har i saken kun gjort gjeldende rett til fiske. Det har ikke vært reist motsøksmål, og det er da for lagmannsretten ikke grunn til å uttale noe om hvorvidt den matrikulerte rett skulle omfatte noe mer enn dette. - - -