Rt-1956-821

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-08-18
Publisert:	Rt-1956-821
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 104/1956
Parter:	Anny Christensen (overrettssakfører Hans Georg Wille - til prøve) mot Mo kommune (høyesterettsadvokat P. Norman Meyer).
Forfatter:	Gundersen, Schei, Gaarder. Mindretall: Bendiksby, Hiorthøy
Lovhenvisninger:	Landssvikanordningen (1944) §11

Dommer Gundersen: I et erstatningssøksmål som frøken Anny Christensen anla mot Mo kommune, ble kommunen ved Rana herredsretts dom av 19. oktober 1950 frifunnet og tilkjent kr. 300 i saksomkostninger. Frøken Christensen anket til Hålogaland lagmannsrett, som ved dom av 4. juli 1951 stadfestet herredsrettens dom, idet kommunen ble tilkjent ytterligere kr. 350 i saksomkostninger.

Denne dom er så innbrakt for Høyesterett, hvor saken i alt vesentlig står i samme stilling som tidligere. Både med hensyn til saksforholdet og når det gjelder partenes anførsler viser jeg til de tidligere retters domsgrunner.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Mo kommune ved ordføreren dømmes til å betale til Anny Christensen kr. 6429 med 4 % årlig rente derav fra stevningens forkynnelse.

2. Mo kommune ved ordføreren dømmes til å betale Anny Christensen saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten påstår lagmannsrettens dom stadfestet, med tilkjennelse av saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg er kommet til det samme resultat som de tidligere retter, men på et annet grunnlag: jeg mener at det ikke kan antas at kommunen har handlet rettsstridig overfor frøken Christensen.

Som nevnt i de domsgrunner jeg har vist til, var frøken Christensen høsten 1945 klar over at hun ikke kunne fortsette å drive gjestgiveriet og ikke ville kunne få bevilling. De tre søsken, Anny og Trygve Christensen og fru Laila Kolvik, som sammen hadde drevet bedriften så lenge den var i gang som gjestgiveri, må ha drøftet denne situasjon og blitt enige om hva de burde gjøre. Samtidig med at frøken Christensen «sa opp» sin bevilling den 8. august 1945, søkte fru Kolvik om bevilling. Men 2-3 uker senere trakk hun søknaden tilbake, idet broren, Trygve Christensen, skrev til kommunen (brevet er ikke gjengitt i herredsrettens domsgrunner): «Mo Gjestgiveri har i de senere år vært drevet av mine to søstre fru Laila Kolvik og frøken Anny Christensen, som i fellesskap eier hotellet. Det er nå truffet avtale mellom mine søstre og meg om at jeg skal drive hotellet og kaféen på leiebasis. Jeg skal slutte i min

Side:822

stilling som restaurasjonsbestyrer i Glomfjord og flytter hit til Mo i anledning driften av gjestgiveriet. - Min drift av hotellet kommer til å skje på leiebasis, idet i hvert fall Anny Christensen er avskåret fra å selge meg sin del på grunn av sitt medlemskap i N.S. - Under henvisning hertil tillater jeg meg å søke det ærede bystyre om herberge- og beverterbevilling. Før jeg går i gang med driften, skal jeg foreta for min regning oppussing av lokalene og foreta nødvendige nyanskaffelser.»

I dette brevet er det, så vidt sakens opplysninger rekker, første gang det er tale om at frøken Christensen skal leie bort sin andel av gjestgiveriet. Og denne tanke skriver seg ikke fra kommunen. Leieforholdet er avtalt mellom de tre søsken, heter det, og det synes å være på det rene at broren nå helt ut skal overta driften, pusse opp lokalene og gjøre de nødvendige nyanskaffelser osv. Slik som situasjonen var for N.S.-medlemmer høsten 1945, må det vel også rent forretningsmessig ha fortonet seg som fornuftig at Anny Christensen på denne måte trådte i bakgrunnen og overlot gjestgiveriet - som jo ikke bare trengte bevilling, men også kunder og velvilje - til den ene eller andre av de to søsken. Trygve Christensens søknad ble så innvilget av formannskapet for 1945 på de betingelser som er nevnt i herredsrettens domsgrunner og som etter min oppfatning av dem ville være tilfredsstillet ved en reell gjennomføring av den avtale han allerede hadde inngått med sine søstre. Nå ble det, av årsaker som ikke er opplyst, ikke noe av at Trygve Christensen overtok gjestgiveriet, og fru Kolvik kom tilbake med sin søknad. På dette trinn av utviklingen formulerer kommunen sin betingelse slik at den krever sikkerhet for at Anny Christensens interesser i bedriften er opphørt - et vilkår som også ville være dekket ved en reell avtale tilsvarende den som var blitt truffet mellom de to søstre og broren. På kommunens henvendelse svarer så fru Kolvik og hennes mann at søsteren Anny Christensen allerede høsten 1945 var «trådt ut av driften av gjestgiveriet og intet skal ha med dette å gjøre». Nå er det til søsteren og svogeren hun har leiet bort sin andel, opplyses det. Og i en kontrakt som var blitt opprettet mellom dem, het det i punkt 1 - ikke at Anny Christensen fra da av skulle tre ut av driften av gjestgiveriet, men «det bekreftes» at hun hadde trådt ut den 31. oktober 1945, formentlig i kraft av den avtale mellom de tre søsken som da forelå.

Jeg ser det altså slik at Anny Christensen ikke av kommunen ble presset ut av driften av gjestgiveriet. Jeg må anta at de tre søsken - senere de to - etablerte den ordning seg imellom som de, forholdene på den tid tatt i betraktning, fant hensiktsmessig. I denne sammenheng er det også grunn til å understreke at det ikke er hevdet at hotelldriften ble skadelig påvirket av de vilkår kommunen satte, eller at de to søstres fortjeneste sammenlagt ble forminsket. Det saken gjelder, er at frøken Christensen krever at kommunen skal dekke en

Side:823

mindreinntekt på hennes hånd som søsteren innhøstet som merinntekt. Det ligger nær å anta, synes jeg, at enten var den økonomiske ordning som ble etablert mellom de to søstre en reell ordning som gjorde det beste ut av situasjonen slik den forelå i tiden like etter krigen - uavhengig av kommunens mellomkomst - og da får Anny Christensen finne seg i at hun tjente noe mindre og søsteren noe mer. Eller også var det hele et kunstig arrangement mellom de to søstre som de får regulere seg imellom. Ikke i noe av disse tilfelle er Anny Christensen påført noe tap som kommunen plikter å erstatte.

Under enhver omstendighet var kommunen berettiget til å stille slike vilkår for å overføre bevillingen fra den ene av søstrene til den annen, at denne overføringen ikke ble en rent utvendig form uten reell betydning. Det var grunn til å tro at Anny Christensen ville fortsette å bo på gjestgiveriet og ta del i arbeidet der, og slik ble det også. Under de forhold som forelå måtte det spørsmål reise seg om det var forsvarlig å gi bevillingen til fru Kolvik. Når hun fikk den - på den bakgrunn som jeg har pekt på og på de vilkår som ble stillet - kan jeg ikke se at kommunen gikk utenfor rammen av den skjønnsmessige vurdering av hele situasjonen som den måtte ha rett til å foreta.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Anny Christensen til Mo kommune 1800 - atten hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men finner det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg i det vesentlige tiltrer.

Jeg legger særlig vekt på at Laila og Johan Kolviks bevilling - i samsvar med vanlig praksis - ble gitt for et år om gangen og at deres bevilling for 1947, som nevnt av lagmannsretten, ble gift uten at det ble stillet noe vilkår om at Anny Christensen ikke skulle være økonomisk interessert i bedriften. Det er heller ikke sannsynliggjort at dette vilkår ville blitt fastholdt i 1947, om spørsmålet var blitt reist; det er således på det rene at vilkåret ikke ble stillet i 1948 og at Anny Christensen da oppebar halvparten av nettoinntekten. Etter de opplysninger som foreligger om forholdet mellom partene kan jeg heller ikke anta at Anny Christensen etter kontrakten av 25. februar 1946 var bundet på en slik måte overfor sin søster og svoger (Laila og Johan Kolvik) at de kunne eller ville ha hindret henne i å tre inn igjen som deltager i bedriften, om hun i 1947 hadde krevet det.

Side:824

Jeg finner å burde tilføye at jeg etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, ikke legger noen vekt på det forhold at Anny Christensen den 7. mai 1946 skjøtet eiendommen til søsteren Laila Kolvik. Heller ikke bygger jeg noe på at Anny Christensen ikke forela spørsmålet for Sosialdepartementet.

Etter det jeg har sagt, finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til spørsmålet om det vilkår som kommunen satte for Laila og Johan Kolviks bevilling for 1946, nemlig at Anny Christensens økonomiske interesser i bedriften skulle opphøre, var rettsstridig.

Hva saksomkostninger angår er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Hiorthøy: Som annenvoterende, dommer Bendiksby.

Dommer Schei: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og er enig med ham i at kommunen under de foreliggende omstendigheter var berettiget til å stille det vilkår som ble satt for bevillingen, for å sikre seg mot at ordningen bare ble et proformaarrangement. Jeg er også enig i at det grunnlag som annenvoterende bygger på må føre til samme resultat.

Dommer Gaarder: Som dommer Schei.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Mørkved):

Saksøkersken har hotellfagbrev av 13. april 1939. Hun drev i sin tid gjestgiveri på Hemnesberget. I 1939 fikk hun skjøte på eiendommen Mo Gjestgiveri på Mo i Rana. Med hensyn til inventaret og driften av virksomheten var hun i kompaniskap med sin bror Trygve Christensen og sin søster fru Laila Kolvik. Rettsforholdet mellom de tre søsken vedkommende bedriften er meget uklart. For så vidt angår den faste eiendom hadde saksøkersken skjøte alene. Vedkommende hotellinventaret og annet løsøre i virksomheten synes det å ha bestått et slags sameie mellom de tre søsken. Virksomheten, Mo Gjestgiveri, som begynte 1. mai 1939 med de tre som innehavere, har formentlig vært på felles ansvar og fortjeneste. Noen skriftlig kontrakt mellom dem er ikke opprettet, og det er uklart hvor stor anpart av bedriften hver av dem hadde. Saksøkersken alene var den som hadde bevilling til herberge- og beverternæring. - Høsten 1940 ble Trygve Christensen utløst, uten at det er opplyst på hvilke vilkår. De to søstre fortsatte driften. Fra omtrent midtsommers ble en del av bygningen rekvirert av tyskerne. Kjøkkenet og kafeen fikk de beholde og de fortsatte kafédriften.

Saksøkersken var medlem av N.S. I 1945 var hun klar over at hun ikke fortsatt fikk inneha bevillingen, da slik bevilling er betinget av at stemmerett ikke er fratatt vedkommende, og hennes stemmerett ble suspendert. Den 8. august 1945 skrev hun til Mo bystyre: «Jeg tillater mig hermed å si op den bevilling jeg har til å drive Mo Gjestgiveri. - Da jeg har forstått at endel av Mo by's befolkning ikke ønsker meg som sjef for Gjestgiveriet, trekker jeg meg hermed tilbake, fra den dag det er iorden med min søster Laila Kolviks bevilling.» Samme dag - 8. august 1945 - søkte Laila Kolvik under henvisning til det refererte skriv fra saksøkersken om bevilling til å drive Gjestgiveriet. Ved et annet

Side:825

brev av samme dag søkte fru Kolvik om at saksøkerskens skjenkebevilling måtte bli overført til henne. I brevet anfører fru Kolvik: «Jeg eier og har også tidligere eiet 2/3 i Gjestgiveriet med min Søster som sjef.» Denne søknad ble imidlertid den 31. august 1945 trukket tilbake. Samme dag, 31. august 1945, søkte Trygve Christensen bystyret om herberge- og beverterbevilling. Politimesteren i Helgeland ga uttalelse om at han ikke hadde noe å innvende mot at Trygve Christensen ble gitt herberge- og beverterbevilling. Ved brev av 26. oktober 1945 fikk Trygve Christensen underretning fra kommunen om at saken var behandlet i formannskapet 24. oktober 1945 og at det var fattet slikt vedtak: «Søknaden innvilges for resten av 1945 på følgende betingelse: At søkeren både formelt og reellt overtar Mo Gjestgiveri, eventuelt på leiebasis og driver dette for egen regning. Gjestgiveriets nuværende eiere fraviker for driftens vedkommende enhver medvirken eller interesse i bedriften.» - I brevet tilføyes: «I henhold til foranstående ber en Dem fremlegge fyldestgjørende beviser for at De skal overta hotelldriften helt for egen regning og uten noesomhelst samarbeide med de nuværende eiere. Bevillingen gjelder herberge og bevertning med mat og drikke. Fra den tid De overtar driften bortfalder den bevilling som hittil har vært knyttet til Anny Christensen.» - Den 17. desember 1945 skrev Laila Kolvik og hennes mann Johan Kolvik til formannskapet: «Etter å være blitt bekjendt med formannskapets behandling og vedtak i sak 4/1945 den 25. oktober d. å. skal en meddele at det endnu ikke er ordnet med kontrakt om leie eller eventuelt salg til Trygve Christensen.»

Dette var bevillingen for 1945. Vedkommende året 1946 hadde Trygve Christensen imidlertid den 21. november 1945 innsendt søknad. - Den 8. januar 1946 skrev ordføreren til Johan og Laila Kolvik: «Da Trygve Christensen ikke har opfyldt de betingelser som blev stillet for å opnå bevilling til å drive Mo Gjestgiveri og da heller ingen annen har søkt om bevilling for drift av gjestgiveriet i 1946 må bedriften innstille sin virksomhet. Politiet er også underrettet herom.» Den 15. januar 1946 sendte Johan og Laila Kolvik slik søknad: «Vi tillater oss hermed å søke det ærede formannskap om bevilling til å drive Mo Gjestgiveri for 1946. Håper at dette blir innvilget snarest mulig.» Søknaden ble forelagt politimesteren i Helgeland som meddelte at «politiet ikke er kjendt med noe forhold som skulde betinge noen innvending mot at bevillingen som ansøkt gis til Johan og Laila Kolvik.» Ordføreren meddelte i brev av 9. februar 1946 til herr og fru Kolvik at «før formannskapet tar standpunkt til søknaden må det foreligge fyldestgjørende beviser for at frk. Anny Christensens økonomiske interesser i bedriften er ophørt». Den 14. februar 1946 svarte Laila og Johan Kolvik: «i anledning kommunens skriv av 9. d. m. skal en henvise til søknaden av 15. januar d. å. Det er Johan og Laila Kolvik som søker om bevilling og ikke Anny Christensen. Når Anny Christensen får sine papirer iorden, er hun ikke tenkt på å være her. En håper at dette vil gå iorden snart. - Og med hensyn til Anny Christensens interesser i bedriften, så ophører vel de av sig selv, når hun har betalt sine skatter og sit mulktforelegg som hun fikk fornylig som nazistmedlem.» Ordførerens svar på dette, datert 18. februar 1946 er sålydende: «Deres brev

Side:826

av 14 ds. - Formannskapet er fullt oppmerksom på at det ikke er frk. Anny Christensen som søker bevilling for drift av Mo Gjestgiveri. Vedkommende har 31. oktober ifjor fraskrevet sig sin bevilling til fordel for Trygve Christensen for resten av året 1945. - Deres søknad har allerede Været forelagt formannskapet som har fattet vedtak om å kreve fyldestgjørende beviser for at frk. Anny Christensens økonomiske interesser i bedriften er ophørt. Før slike beviser foreligger vil formannskapet ikke ta stilling til Deres søknad. - Frk. Anny Christensens skatteforhold og hendes forhold forøvrig som De omtaler, anser en det unødvendig å diskutere.» Saksøkersken, hennes søster og dennes mann gjorde så henvendelse til en sakfører som bisto dem med å sette op en kontrakt datert 25. februar 1946, og hvori er bestemt bl.a. følgende: «1. Det bekreftes herved at Anny Christensen fra 31. oktober 1945 er trådt ut av driften av Mo Gjestgiveri. 2. Fra 1. februar 1946 har Johan Kolvik og Laila Kolvik overtatt driften av Mo Gjestgiveri, som fra nevnte datum helt ut drives for ekteparet Kolviks regning. 3. Anny Christensen skal intet ha med Gjestgiveriets drift å gjøre og hverken delta i dekning av utgifter hermed eller oppebære noe av inntektene ved driften. 4. Mo Gjestgiveris hotellbygninger med inventar og utstyr som eies av Laila Kolvik og Anny Christensen i fellesskap, skal fra nevnte dato fullt ut disponeres av Johan og Laila Kolvik, idet Anny Christensen fra 1. februar 1946 bortleier sin andel av bygningene med inventar m.v. til ekteparet Kolvik. 5. Leietiden for det under punkt 4 nevnte leieforhold skal være 2 år fra 1. februar d. å. Etter utløpet av dette tidsrum kan leieforholdet fornyes etter nærmere vilkår, såfremt partene blir enige herom. Opsigelsesfrist gjelder ikke. 6. Den årlige leie som Johan Kolvik og Laila Kolvik skal betale Anny Christensen settes til kr. 3000. 7. Ovennevnte leieforhold skal ikke være til hinder for at hvemsomhelst av partene kan selge sin andel av eiendommen, når vedkommende måtte ønske det.» - Samme dag, 25. februar 1946 sendte så Johan og Laila Kolvik til Mo formannskap følgende brev: «Vi har mottatt Deres brev av 18. ds. - i den anlednig kan vi meddele at Anny Christensen allerede ifjorhøst er trådt ut av driften av Gjestgiveriet og intet skal ha med dette å gjøre. Som kjent eier hun og Laila Kolvik hotellbygningen i fellesskap. Under de nuværende forhold ønsker Anny Christensen ikke å selge og overdra sin andel av eiendommen, men hun har bortleid sin andel til oss. - Til orientering for formannskapet vedlegges et eksemplar av kontrakt av idag mellem Anny Christensen og oss. Som det vil sees leier Anny Christensen bort sin andel av eiendommen til oss, og hun skal intet ha med driften å gjøre. - Vi tør håpe at De vil finne ovenstående kontrakt å være tilstrekkelig bevis for at Anny Christensen intet skal ha med bedriften å gjøre og ikke har økonomiske interesser i den, bortsett fra den avtalte årlige leie for hennes andel, og tør håpe på Deres velvillige avgjørelse av søknaden.» - Søknaden av 15. januar 1946 ble så behandlet i formannskapets møte 1. mars 1946, og i brev av 2. mars 1946 fra ordføreren til Johan Kolvik og frue angående herberge- og beverterbevilling for 1946 er det anført: «På grunnlag av Deres erklæring i brev av 25. februar 1946 og vedliggende kontrakt ble Deres søknad innvilget. - Det er en absolutt betingelse at kontraktens bestemmelser blir overholdt. - Videre er bevillingen gitt

Side:827

på vanlige vilkår - at De retter Dem etter nugjeldende og senere vedtekter og pålegg vedkommende herberge- og bevertningssteder.»

Utskrift av formannskapets forhandlingsbok for hva der har passert i saken er ikke fremlagt. Men det er opplyst at alle formannskapets vedtak var enstemmige, og det er opplyst at ordførerens skrivelser er i samsvar med formannskapets vedtak.

Saksøkersken har opplyst at beløpet kr. 3000 som er omtalt i den ovenfor refererte kontrakt punkt 6 har hun mottatt for 1946 og 1947. Dessuten har hun hos sin søster hatt kost og hus med lys og brensel uten å ha erlagt noe vederlag de to nevnte år. Fra og med 1948 har hun hatt andel i utbyttet av driften av Mo Gjestgiveri. - Ved skjøte av 7. mai 1946 overdro hun eiendommen til sin søster, Laila Kolvik.

Mot saksøkersken ble det den 15. januar 1946 utferdiget forelegg for overtredelse av landssvikanordningen, med bot kr. 6000, erstatning kr. 7000, samt rettighetstap etter anordningens §11 nr. 1 og 2. Dette ble vedtatt av saksøkersken den 21. januar 1946. - - -

Etter det resultat retten er kommet til, jfr. nedenfor, er det ikke påkrevet å gjengi partenes anførsler ytterligere for så vidt angår dette avsnitt av saken. Spørsmålet om den subjektive skyld hos kommunens vedkommende er drøftet under prosedyren. I den anledning bemerker retten at de foreliggende opplysninger ikke gir grunn til å karakterisere formannskapets handlemåte som uaktsomhet. Imidlertid finnes ikke dette å være avgjørende for saken, idet et formannskaps rettsstridige, men subjektive uklanderlige handling kan medføre erstatningsansvar for kommunen, jfr. Castberg: innledning til forvaltningsretten side 328 flg.

Det retten finner avgjørende for saken er den omstendighet at det ikke kan antas å være ført bevis for at formannskapets påklagede handlemåte har ført til økonomisk tap for saksøkersken. For så vidt angår 1946 er det opplyst at Johan og Laila Kolvik oppga til ligningsmyndighetene en nettoinntekt av hotelldriften kr. 243. Dette ble i det vesentlige godtatt av ligningsmyndighetene. Det ble strøket en fradragspost (stempel og tinglysing) kr. 700. Videre ble det tillagt hus og kost for hver av dem med kr. 1200, tilsammen kr. 2400. Ved statsskatteligningen ble det tillagt renter av bankinnskudd kr. 40. Kr. 243 + kr. 700 + kr. 2400 + kr. 40 utgjør tilsammen kr. 3383, avrundet til kr. 3500 hvilket er det inntektsbeløp som er anført i den fremlagte ligningsoppgave. Fra saksøkerskens side er det også erkjent at for så vidt angår 1946 ville hun ha hatt mindre inntekt om hun hadde vært deltager i bedriften, enn den inntekt hun hadde i egenskap av utleier, kr. 3000. I stevningen er bare året 1947 tatt med ved beregningen av erstatningens størrelse.

Hva nå angår kalenderåret 1947 er det fra saksøktes side påpekt at så vel vedtaket av 1. mars 1946 som den forutgående korrespondanse bare gjelder året 1946. Høsten 1946 søkte Johan og Laila Kolvik på vanlig måte bevilling for 1947 og den ble innvilget uten noe forbehold av den art som påklages i saken. Hverken søknaden eller utskrift av formannskapets behandling av den er fremlagt, men ordføreren har som part uimotsagt opplyst at det forholder seg som anført. Saksøkte har under henvisning hertil anført at har saksøkersken lidt noe tap i 1947, er dette i hvert fall ikke forårsaket av kommunen.

Side:828

Overfor dette har saksøkersken bemerket at det i kontrakten av 25. februar 1946 er bestemt at ordningen skal vedvare i 2 år. Det ulovlige forbehold kommunen tok i februar-mars 1946, og som Johan og Laila Kolvik var tvungne til å gå med på, har dermed hatt virkning også for 1947, idet saksøkersken i februar 1946 måtte fraskrive seg adgang til å delta i bedriften også for 1947.

Retten kan ikke finne denne betraktning avgjørende. Som ovenfor nevnt er det på det rene at saksøkersken ved skjøte av 7. mai 1946 overdro eiendommen til sin søster. Det er ikke påstått at denne overdragelse var forårsaket av de forbehold formannskapet hadde tatt. Men dermed måtte kontrakten av 25. februar 1946 for en vesentlig del bortfalle, idet Johan og Laila Kolvik selvsagt ikke kan være forpliktet til å betale leie til saksøkersken av en eiendom som Laila Kolvik eier selv. Når da Johan og Laila Kolvik høsten 1946 fikk bevilling for 1947 uten forbehold, måtte det være all oppfordring for saksøkersken - som bodde i samme hus - og som utvilsomt var fullt orientert om de meddelelser hennes søster i denne sak fikk fra kommunen - til å forlange revisjon av kontrakten av 25. februar 1946, hvis forutsetning nå var bortfalt på to vesentlige punkter. Dersom saksøkersken ikke allerede i forbindelse med skjøtet av 7. mai 1946 hadde forlangt revisjon av avtalen, måtte hun i hvert fall ha full rett til å forlange det nå. Den tvangssituasjon som måtte ha foreligget i februar 1946, eksisterte ikke nå lenger. Saksøkersken kunne ha erklært kontrakten uforbindende for seg, idet hennes medkontrahent, Johan og Laila Kolvik, var fullt klar over den angivelige tvang som hadde motivert kontrakten, og klar over at denne nå var opphørt.

Det er imidlertid intet opplyst om at saksøkersken gjorde noe som helst for å komme vekk fra den kontrakt som hun nå erklærer å være tapbringende for henne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi og sorenskriverne Alf Haaland og Viggo Dúner):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.

I 1939 kjøpte Anny Christensen Mo Gjestgiveri sammen med sin søster Laila Kolvik og broren Trygve Christensen. Skjøtet ble utstedt til Anny Christensen alene. Høsten 1940 ble broren utløst og søstrene fortsatte driften. Anny Christensen hadde herberge- og beverterbevilling fra 1939 og til hun i 1945 fikk sin stemme suspendert, og oppsa sin bevilling i brev av 8. august 1945 til Mo bystyre. I den tiden Anny Christensen hadde bevillingen, og etterat broren var løst ut, ble avkastningen av bedriften delt med en halvpart på Anny Christensen og den andre halvparten på Laila Kolvik og dennes mann, Johan Kolvik. Eierinteressen i gjestgiveriet har variert fra tid til annen uten at dette har hatt noen innflytelse på delingen av utbyttet.

Da Laila og Johan Kolvik den 15. januar 1946 søkte formannskapet om bevilling for 1946 til å drive Mo Gjestgiveri, meddelte kommunen i brev av 9. februar 1946 at før formannskapet tok standpunkt til søknaden måtte det foreligge «fyldestgjørende beviser for at frøken Anny

Side:829

Christensens økonomiske interesser i bedriften er opphørt». Foranlediget herav, og etter en del korrespondanse mellom kommunen og Kolviks, fikk Anny Christensen og Kolviks satt opp kontrakten av 25. februar 1946. Etter denne kontrakt bortleiet Anny Christensen sin andel av bygninger og inventar m.v. til ekteparet Kolvik for et tidsrom av 2 år, regnet fra 1. februar 1946 mot en årlig leie på kr. 3000. Et eksemplar av kontrakten ble oversendt formannskapet som den 1. mars 1946 ga Laila og Johan Kolvik bevilling for 1946. I brev av 2. mars 1946 til Johan Kolvik og frue meddelte ordfører Ljones at bevillingen var gitt, og at «det er en absolutt betingelse, at kontraktens bestemmelser blir overholdt».

I Mo formannskapsmøte den 10. januar 1947 ble det behandlet en rekke søknader om herberge- og beverterbevillinger bl.a. fra Johan Kolvik for Mo Gjestgiveri. Det er her bare anført i formannskapets protokoll vedrørende Kolviks søknad at den innvilges mot 2 stemmer. Det er nevnt en betingelse som ingen interesse har for nærværende sak.

Det er på det rene at den slags bevillinger søkes og innvilges for et kalenderår ad gangen, og at derfor vilkår som settes for et år ikke uten videre strekker seg lenger enn det år for hvilket det er stillet. Etter de foreliggende opplysninger er det hverken i Kolviks søknad eller i formannskapets beslutning nevnt noe om at kravet fra 1946 ble opprettholdt. Når kommunen i 1946 satte den omhandlede betingelse var det fordi Anny Christensen hadde vært medlem av N.S. Kolvik har som vitne for lagmannsretten selv forklart at da hans søknad om bevilling for 1947 ble behandlet, var forholdene blitt roligere, og han tror ikke at kommunen tenkte så meget på det vilkår som var stillet for 1946, og han for sin del la ingen vekt på at han og hans hustru etter kontrakten av 25. februar 1946 hadde leiet gjestgiveriet for 2 år.

Så vel den tidligere som den nåværende ordfører som da var medlem av formannskapet har forklart, at beverterbevillingen ble gitt for hvert enkelt år, og at det vilkåret som ble satt for 1946 kun gjaldt for dette år. Begge ordførerne har også forklart at vilkåret for 1946 ikke ble opprettholdt for 1947.

Selv om det faktum at kontrakten av 1946 med en leietid av 2 år forelå muligens kan ha vært motiverende for stemmegivningen fra noen av formannskapets medlemmer, er det ikke av den ankende part bevist at det for beverterbevillingen for 1947 er stillet den betingelse at Anny Christensen ikke skulle ha noen økonomisk interesse i driften av Mo Gjestgiveri. Lagmannsretten finner derfor å måtte legge til grunn for sin avgjørelse beslutningen i den form den er protokollert i formannskapets protokoll. Noe erstatningsbetingende ansvar foreligger derfor ikke for Mo kommune. - - -

Side:830