Rt-1956-889

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-08-28
Publisert:	Rt-1956-889
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 96 B/1956
Parter:	Torgils Asmundsen (overrettssakfører Morten von Krogh - til prøve) mot Forsikringsselskapet Vesta (høyesterettsadvokat John Kjellevold).
Forfatter:	Heiberg, Helgesen, Bahr, Eckhoff, Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §180, Motorvognloven (1926) §30

Dommer Heiberg: I erstatningssak: Torgils Asmundsen mot Forsikringsaktieselskapet Vesta avsa Bergen byrett - dommer Meidell med sakkyndige domsmenn - den 3. februar 1954 dom med domsslutning:

«Forsikringsselskapet Vesta frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra Asmundsen avsa Gulating lagmannsrett den 20. oktober 1954 dom med domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torgils Asmundsen til Forsikringsaktieselskapet «Vesta» 600 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Asmundsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har gjort gjeldende at så vel lagmannsretten som byretten har vurdert den omkomne fru Marta Asmundsens forhold for strengt, når de har funnet at det må karakteriseres

Side:890

som grovt uaktsomt. Subsidiært hevdes at bilføreren har vist uaktsomhet, og at bestemmelsen i §25 i straffelovens ikrafttredelseslov derfor kommer til anvendelse.

Om sakens gjenstand og hendelsesforløpet viser jeg til de tidligere avsagte dommer i saken.

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, bl.a. angående trafikktettheten på ulykkesstedet og avstanden mellom trikkespor og fortauskant der, sammenlignet med andre steder langs sporveislinjene i Bergen. Det er også fremlagt en del kartskisser m.v. Føreren av rutebilen, Lauritz N. Greve, føreren av sporvognen, Johannes Nilsen, fru Asmundsens datter, fru Anny Fagerbakke og to andre vitner har avgitt skriftlige forklaringer, liksom et vitne har gitt forklaring under bevisopptak ved Bergen byrett.

Asmundsen - som har hatt Justisdepartementets bevilling til fritagelse for rettsgebyrer - har nedlagt påstand:

«1. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale Torgils Asmundsen erstatning etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 20 000 med 4 pst. rente fra 9. februar 1951 til betaling skjer.

2. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale Torgils Asmundsen saksomkostninger for samtlige retter.

3. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige.»

Vesta har nedlagt påstand:

1. Gulating lagmannsretts dom av 20. oktober 1954 stadfestes.

2. Torgils Asmundsen dømmes til å betale forsikringsaktieselskapet Vesta saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige deres begrunnelse. Jeg legger det samme faktiske hendelsesforløp til grunn som de tidligere instanser, og jeg kan da ikke finne at det er til å unngå at fru Asmundsens forhold ved anledningen må karakteriseres som grovt uaktsomt i relasjon til bestemmelsen i motorvognlovens §30. Jeg nevner spesielt at selv om det er slik - som konstatert av lagmannsretten - at avstanden mellom vestre fortau og sydgående sporvogn, sett fra østre fortau kunne se kortere ut enn den i virkeligheten er, måtte kjørebanen iallfall fortone seg som så vidt bred at man måtte regne med muligheten av at motorkjøretøyer kunne passere.

Som de tidligere instanser kan jeg heller ikke finne at det er grunnlag for å bebreide rutebilens fører at han har vist uaktsomhet. Når det særskilt har vært nevnt at han etter trafikkreglenes §31 skulle ha gitt signal før han kjørte frem foran sporvognen, kan jeg ikke se at situasjonen var slik at den ga noen foranledning til dette. Det har også vært hevdet at han kunne ha holdt lenger til høyre i kjørebanen, men jeg kan heller ikke se at han er noe å bebreide på dette punkt.

Etter resultatet må Asmundsen pålegges å betale saksomkostninger også for Høyesterett.

Side:891

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Torgils Asmundsen til Forsikringsaktieselskapet Vesta 2000 - to tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Eckhoff og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Einar B. Meidell med fagkyndige domsmenn Albert Skjelbred og Gunnar Digarnes):

Den 17. november 1950 kl. ca. 10.40 inntraff en trafikkulykke i Sandviksveien i Bergen, idet den 56 år gamle Marta Asmundsen ble overkjørt og drept av rutebil R-1172, tilhørende A/S Åsane Automobillag. Politiet satte straks i gang etterforskning, som imidlertid resulterte i at saken ble henlagt etter bevisets stilling 1. februar 1951.

Avdødes ektefelle, småbruker og fisker Torgils Asmundsen, har deretter etter forgjeves forliksmegling, reist søksmål mot rutebilens ansvarsassurandør, Forsikringsaktieselskapet Vesta, med krav om erstatning. - - -

Under hovedforhandlingen er avhørt 4 vitner. Videre er foretatt dokumentasjon, omfattende bl.a. de av politiet etter ulykken opptatte forklaringer med skisse og fotografier fra åstedet.

Ulykken inntraff i Sandviksveien ved holdeplassen for sørgående trikk (mot sentrum) ved Sandvikskirken. Gaten er på dette sted oversiktlig og horisontal, uten kurve. I gaten ligger dobbeltspor for trikken. Til høyre for sporene for sørgående trikk er forholdsvis rommelig plass til forbikjøring av busser og andre større kjøretøyer. På høyre side av sporene for nordgående trikk er derimot ikke plass til forbikjøring. Gatedekket består av stor brosten. Ved anledningen var det fullt dagslys og siktbart vær. Det var litt sne, iset gate og glatt føre.

Sporvogn nr. 102 med tilhenger avgikk fra Sandviken mot sentrum omhandlede dag kl. 10.37. Ved holdeplassen ved Sandvikskirken stoppet vognsettet og det steg på en del passasjerer. Sporvognfører Johannes Martin Nilsen forklarte opprinnelig til politiet at han, idet han skulle til å kjøre og hadde slått kontakt men ikke løst håndbrekket, så ut til venstre og ble vår to damer som kom springende mot sporvognen. Det var tydelig at damene skulle være med sporvognen, forklarte Nilsen, og han slo derfor av kontakten og ventet på dem, før sporvognen var kommet i bevegelse. Nilsen, som opplyses å ha vært svært nedfor da han avga sin første forklaring, har senere endret forklaringen derhen, at han hadde satt sporvognen i gang, men så stoppet igjen etter å ha kjørt bare et par meter, og på grunnlag av andre vitneforklaringer må retten anta at denne siste fremstilling er riktig. Nilsen har forklart at damene kom springende «alt hva remmer og tøy kunne holde» frem

Side:892

foran trikken, og at han simpelthen var nødt til å stoppe for ikke å kjøre på dem.

Rutebil R-1172 er innregistrert for 37 sitteplasser og 8 ståplasser. Den har en Scania Vabis dieselmotor med vanlig 4 gear forover og reversgear. Førersete og ratt er på høyre side. Bilen ble ved anledningen kjørt av bussjåfør Lauritz Greve. Det ble konstatert at han ikke var alkoholpåvirket. Greve har forklart at ved avgangen fra holdeplassen på Eidsvågsneset omhandlede dag var alle sitteplassene i bussen besatt. Senere ble det ikke tatt opp flere passasjerer, men det ble satt av noen få. Greve har videre forklart at han i kurven ved reperbanen i Sandviken nådde igjen sporvognen, som han derpå ble kjørende etter innover. Da sporvognen stoppet ved Sandvikskirken, stoppet han bussen bak vognsettet. Ifølge skissen fra rekonstruksjonen ble han holdende med fronten 29,4 meter fra fronten på sporvognen. Ifølge Greves forklaring, som er bekreftet av de øvrige foreliggende opplysninger, ventet han til siste passasjer var gått inn i sporvognen. Da det deretter ble gitt klarsignal fra tilhengervognen, løste Greve bilen i 2. gear og kjørte opp på siden av sporvognen og forbi denne, fremdeles i 2. gear. Han la overhodet ikke merke til noen personer i veibanen og ble ikke klar over hva som var skjedd, før en passasjer trakk i snoren og fikk ham til å stoppe. Bilen ble da stående med akterenden 18 meter foran fronten på sporvognen. På grunnlag av de fartsprøver som etterpå ble foretatt av statens bilsakkyndige, sammenholdt med de foreliggende vitneforklaringer, må retten gå ut fra at bussen under forbikjøringen av sporvognens forkant holdt en fart som neppe oversteg 10 km og under ingen omstendighet 12 km pr. time.

Avdødes datter fru Anny Fagerbakke har forklart at hun og moren ulykkesdagen gikk opp trappene fra Slaktehuset til Sandviksveien. De krysset gaten og gikk deretter utover (nordover) østre fortau, idet de ventet på trikken for å reise inn til byen. Da trikken kom, oppdaget de at de hadde stillet seg på feil fortau, så da trikken stoppet på den andre siden av gaten, gikk de over gaten for å komme seg med trikken. Datteren har videre forklart at hun så at trikkeføreren var oppmerksom på dem og at han ventet, men da det ble ringt klart for avgang, skyndte de seg forat trikken ikke skulle behøve å vente så lenge. Hun gikk først, like foran trikken, og mener at moren kom like bak henne. Hun festet seg ikke ved hvorvidt moren gikk lenger foran trikken enn hun selv. Hun merket ikke bussen før den var passert og fant da at hun sto presset inn til trikken. Hun så ikke hvorledes ulykken hendte.

På grunnlag av de opplysninger som ellers foreligger, må retten anta at avdøde og hennes datter ikke gikk men løp over gaten for å nå trikken. Videre må retten anta at ulykken inntraff på den måte at fru Asmundsen, ca. 4 meter foran trikken, løp rett på bussen og støtte mot denne litt forenom midten på venstre side, idet hun tok seg for med hendene. Hun ble visstnok snurret rundt og ført med bussen et kort stykke, hvoretter hun falt over ende og kom under bussens venstre bakhjul, som kjørte over hodet hennes og drepte henne momentant. Dette fant sted 5,4 meter foran forkanten på sporvognen. - - -

Retten vil bemerke:

Sporveiens stoppested ved Sandvikskirken kan ikke sees å fremby

Side:893

spesielle faremomenter, som er uvanlig eller påregnelige i en sterkt beferdet bygate som Sandviksveien. Det må kreves av fotgjengere som krysser en slik gate, at de har sin oppmerksomhet henvendt på den trafikkfare som alltid må påregnes å være til stede. Dette alminnelige krav til aktsomhet må også stilles hvor det, som her, er tale om personer som ikke er særlig vant med bytrafikk. Fru Asmundsen kan ikke, likeså litt som en hvilken som helst annen fotgjenger under tilsvarende forhold, unnskyldes med at hun ga seg til å krysse gaten foran trikken «uten tanke for noen fare». Det er ikke opplyst å ha vært noe i veien med hennes syn, hørsel eller oppfatningsevne, og hun burde, om hun hadde utvist den ringeste aktpågivenhet, ha bemerket at det var plass til forbikjøring på den andre siden av trikken, spesielt i betraktning av at hun like før hadde krysset gaten i motsatt retning. Så vidt skjønnes må hun, på samme måte som datteren, ha hørt at det ble ringt til avgang for trikken, og hun burde også ha bemerket at den satte seg i bevegelse. Under disse omstendigheter hadde hun ikke rimelig grunn til å sette ut av betraktning muligheten for at det kunne komme et annet kjøretøy frem bak trikken. I stedet for å ta hensyn til en mulig fare av denne art, later det nærmest til at hun blindt har stormet frem, uten annen tanke enn å komme seg på trikken. På annen måte kan hendingsforløpet etter rettens mening vanskelig forklares. All den stund fru Asmundsen støtte mot bussen noe forenom midten og ca. 4 meter foran trikken, må hun ha befunnet seg så vidt langt fra bussen da den kom kjørende frem bak: trikken, at hun - på samme måte som datteren - måtte ha kunnet stoppe opp i tide om hun hadde viet trafikksituasjonen den ringeste oppmerksomhet. I denne forbindelse kan bemerkes at en stor dieseldrevet buss lager atskillig bråk når den kjøres frem slik på 2. gear. Hvorvidt fru Asmundsen også, som fremholdt av saksøkte, burde ha sett bussen, gjennom vinduene på trikken, før den dukket frem, finner retten ikke å kunne ta avgjort standpunkt til, da det foreligger for få opplysninger om mulighetene i så henseende. Som tidligere nevnt var det glatt føre, men det er ikke opplyst noe som tyder på at fru Asmundsen gled eller snublet, eller at det var glatten som hindret henne i å stoppe opp i tide. Det glatte føret var for øvrig noe hun burde ha vært oppmerksom på og innrettet farten sin etter. Heller ikke er det holdepunkter for å anta at det var redsel og forfjamselse som bevirket at hun opptrådte som hun gjorde. Trolig har hun ikke engang fått tid å til å bli forfjamset, før ulykken inntraff.

Etter hele situasjonen, slik den foreligger opplyst, kan retten ikke komme til annet resultat enn at fru Asmundsen har vist grov uaktsomhet. Erstatningsspørsmålet vil da avhenge av hvorvidt det er begått noen feil fra bussførerens side.

Retten kan ikke se at føreren av R-1172 kan legges noe til last for det inntrufne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Refsum og Otto Maalstad og sorenskriver Leif Dalaker):

- - -

Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten, og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Lagmannsretten legger også til

Side:894

grunn det samme faktiske hendelsesforløp. Det føyes til at det under ankeforhandlingen er fastlått at sporvogn 102 etter å ha satt av og tatt opp passasjerer ved holdeplassen, og etterat klarsignal var gitt så vel fra tilhengervogn som fra hovedvogn, satte seg i bevegelse og kjørte et kort stykke - én meter eller to - og derpå ble stoppet av hensyn til fru Asmundsen og hennes datter. Og det er fra den ankendes side erkjent at bussen, da ulykken skjedde, ikke hadde større fart enn den de bilsakkyndige kom til ved sine forsøk under rekonstruksjonen.

Om de to damer fra østre fortau kunne iaktta bussen gjennom sporvognens vindusruter, vil så vidt skjønnes avhenge av hvordan ståpassasjerene i sporvognen var plasert. For avgjørelsen av spørsmålet om fru Asmundsen handlet uaktsomt eller ikke, tillegges det derfor ingen betydning, om hun ikke på denne måte i tide er blitt oppmerksom på bussen.

Den ankende har under ankeforhandlingen gjort gjeldende, at for personer som er ukjente på stedet, og som befinner seg på østre fortau, er det vanskelig å se at det er plass for kjørendetrafikk mellom vestre fortau og sydgående sporvogn. Det er derfor ikke rimelig - hevdes det - å forlange at fru Asmundsen skulle ta slik mulig trafikk i betraktning, da hun skyndte seg frem foran sporvognen, og iallfall kan det ikke karakteriseres som grovt uaktsomt at hun ikke regnet med muligheten av slik trafikk.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det er riktignok så - hva man hadde anledning til å se under åstedsbefaringen - at avstanden mellom vestre fortau og en sydgående sporvogn, sett fra østre fortau kunne se kortere ut enn den i virkeligheten er. Dette er imidlertid ikke noget som er særegent for ulykkesstedet, og dessuten hadde de to damer like i forveien krysset gaten, slik som nevnt av byretten.

Heller ikke etter det som er opplyst under ankeforhandlingen finnes det noe holdepunkt for å anta at ulykken var en følge av at forulykkede gled på det glatte føre, eller av at hun ble forfjamset eller redd. Lagmannsretten må i det hele tatt - som byretten - etter hele den foreliggende situasjon anta at forulykkede har skyndt seg frem alt det hun kunne for å komme på sporvognen uten å bry seg om annen ferdsel i gaten, og at farten hennes har vært så stor at hun ikke har greiet å stoppe i tide.

Med hensyn til bussførerens forhold har lagmannsretten intet å tilføye utover det av byretten nevnte.

Da lagmannsretten således finner at forulykkedes forhold må karakteriseres som grovt uaktsomt, mens det på den annen side ikke finnes at det er noe å bebreide bussføreren, vil byrettens dom bli å stadfeste. Det bemerkes at det ikke finnes tilstrekkelig grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. I medhold av tvml. §180 første ledd, må den ankende part betale saksomkostninger for lagmannsretten. - - -