Rt-1957-1132
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1957-11-30 |
| Publisert: | Rt-1957-1132 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 128/1957 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Kst. dommer Breien, Gaarder, Skau, Schei, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Jaktloven (1951) §23, Jaktloven (1951), Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §407, §12 |
Kst. dommer Breien: Politimesteren i Kongsvinger forela den 1. juli 1957 A og B en bot av kr. 150, subsidiært 12 dagers fengsel hver, for overtredelse av straffelovens §407, jfr. jaktlovens §12, jfr. §23 tredje ledd.
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Vinger og Odal herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377, 4. ledd. Vinger og Odal herredsrett avsa den 16. september 1957 dom med slik domsslutning:
«A og B frifinnes.»
Påtalemyndigheten har påanket dommen på grunn av saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene. Påtalemyndigheten finner at disse ikke er klare nok til at man kan ha tilstrekkelig sikkerhet for at retten har hatt en riktig oppfatning av bevisbyrderegelen i jaktlovens §23 annet ledd.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Herredsretten anfører i sine domsgrunner:
«Retten finner i den foreliggende sak at de tiltalte, alle forhold tatt i betraktning, har sannsynliggjort at elgen er oppsporet og såret på eget terreng, således at de må antas å ha ført et bevis som tilfredsstiller den bevisbyrde som er pålagt jegeren i jaktlovens §23, første og annet ledd, selv om ikke påbudt underretning til grunneieren i henhold til bestemmelsen i 3. ledd er gitt.
Retten finner intet fremkommet under saken som tyder på at de har forsøkt å legge skjul på noe eller har søkt å unndra seg utenforståendes oppmerksomhet under selve jakten eller ved den etterfølgende transport av dyret. Retten finner at de tiltalte har forholdt seg på en sådan måte som man etter omstendighetene kan fordre under de her foreliggende forhold. Det er en feil og for så vidt et straffbart forhold at grunneieren ikke ble underrettet, men denne omstendighet kan ikke sees å utelukke et sannsynlig bevis for lovlig forfølgning.»
Side:1133
Etter de uttrykk retten her bruker om at den finner at de tiltalte «har sannsynliggjort at elgen er oppsporet og såret på eget terreng således at de må antas å ha ført et bevis som tilfredsstiller den bevisbyrde som er pålagt jegeren i jaktlovens §23 første og annet ledd - - -», og om at det at grunneieren ikke ble underrettet ikke kan «sees å utelukke et sannsynlig bevis for lovlig forfølgning», finner jeg at premissene ikke tilstrekkelig klart gir uttrykk for om retten har hatt den riktige oppfatning av det krav til beviset som jaktlovens §23 stiller. Det må etter denne bestemmelse kreves at retten har følt seg overbevist om at elgen er lovlig såret på eget jaktområde. En sannsynlighet for dette er ikke nok.
Jeg finner etter dette at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Gaarder: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Skau, Schei og justitiarius Grette: Likeså.