Rt-1957-1147

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-12-06
Publisert:	Rt-1957-1147
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 131/1957
Parter:	A (høyesterettsadvokat Ørger Solbjør) mot fru A (høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind).
Forfatter:	Thrap, Gaarder, Helgesen, Nygaard, Wold
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, §56, §41, §42, Ekteskapsloven (1918)

Dommer Thrap: Vesterålen herredsrett avsa 29. november 1952 dom med sådan domsslutning:

«Det ekteskapelige samliv mellom fru A og A, X, oppheves.

Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over de umyndige fellesbarn D, født xx.xx.1933 og E, født xx.xx.1934.

Fru A kjennes bruksberettiget til husbygningene på ... gård, g.nr. 3, b.nr. 2 i X, og til brukets jordvei.

Fru A kjennes berettiget til, på skiftet mellom ektefellene, å kreve utlagt til seg bohave m.v. som nevnt i lov av 31. mai 1918 nr. 2 §54 annet ledd, 1. punktum, uten plikt til å yte den

Side:1148

annen ektefelle vederlag for den del av verdien som måtte overstige hennes boslodd.

I underholdsbidrag betaler A til fru A kr. 75 pr. måned fra 20. juli 1952 å regne. Bidraget forfaller forskuddsvis månedlig.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

A påanket dommen - for så vidt angår de forhold som er omhandlet i domsslutningens 3. til sjette ledd - til Hålogaland lagmannsrett, som 8. desember 1953 avsa dom med sådan domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.

A dømmes til å betale i saksomkostninger for herredsretten kr. 450 til fru A.

A dømmes til å betale til det offentlige i saksomkostninger for lagmannsretten kr. 107 samt det salær som endelig blir fastsatt for den oppnevnte prosessfullmektig.

Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.»

Denne dom har A påanket til Høyesterett. Han har ved den for Høyesterett oppnevnte prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Ørger Solbjør, nedlagt sådan påstand:

«1. A kjennes bruksberettiget til ... gård, g.nr. 3, b.nr. 2 i X.

2. A frifinnes for fru A's krav om å få bruksrett til eiendommen ... gård, g.nr. 3, b.nr. 2 i X, og for krav om rett til å utta bohave m. m. slik som nevnt i lov av 31. mai 1918 nr. 2 §54 annet ledd, 1. pkt.

3. A fritas for å betale underholdsbidrag til fru A.

4. Fru A dømmes til å betale til det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Den for motparten, fru A, oppnevnte prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind, har nedlagt sådan påstand:

«Hålogaland lagmannsretts dom stadfestes.

A dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett til fru A og det offentlige.»

Med hensyn til saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Jeg skal tilføye: Ved fylkets bevilling av 22. juni 1955 er ekteskapet mellom partene oppløst. Det er til skifteretten sendt begjæring om skifte av fellesboet, men bo-oppgjøret er stillet i bero i påvente av resultatet i nærværende sak. Hustruen har i tiden siden lagmannsrettens dom den hele tid bodd på eiendommen ... gård. Hun har skaffet seg inntekter ved bortleie av den vesentlige del av hovedbygningen og ved å drive eiendommens jordvei (36 mål, hvorav ca. 27 mål er oppdyrket). Av barna er de 3 eldste gift og flyttet hjemmefra. Den yngste av barna, som nå er 23 år, har huspost og bor bare av og til hjemme hos moren. Det er opplyst for Høyesterett at mannen nå oppholder seg i Trøndelag, hvor han ernærer seg ved agentvirksomhet. Han har - i hvert fall i

Side:1149

det vesentlige - hittil oppfylt sin bidragsplikt overfor hustruen ved - i samsvar med anvisningen i herredsrettens dom - å betale forskjellige utgifter vedkommende eiendommen ... gård.

Den ankende part har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at mannen har gjort seg skyldig i grov eller vedvarende krenkelse av sine plikter overfor hustruen og at vilkårene for separasjon etter ekteskapslovens §42 første ledd er til stede. Hustruen har derfor ikke etter lovens §54 annet ledd noe ubetinget krav på å få bruksretten til husbygningene eller å få utta bohave m.v. Spørsmålet må avgjøres etter bestemmelsen i §54, 4. ledd, men da taler de beste grunner for at ikke hustruen, men mannen blir tilkjent de omhandlede rettigheter - hensett til at det er hustruen som er skyld i samlivsbruddet og til at det er mannen som kan drive gårdsbruket og nyttiggjøre seg eiendommen. Han mener også at som forholdene ligger an, bør han ikke dømmes til å betale underholdsbidrag til hustruen.

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt en omfattende bevisførsel til belysning av partenes ekteskapelige og økonomiske forhold. Det er således holdt følgende bevisopptak: ved Vesterålen herredsrett 18. januar, 23.-24. januar, 23.-24. februar samt 2. juni 1956, og ved Trondenes herredsrett 23. april 1956. Herunder har partene og i alt 32 vitner avgitt forklaring. Det er dessuten fremlagt en tilleggsforklaring av 22. mai 1956 fra A, hvor han inngående har redegjort for sitt syn på saken.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg finner det imidlertid - på samme måte som herredsretten - ikke nødvendig i denne sak å avgjøre om separasjon kunne vært gitt etter ekteskapslovens §42 første ledd på grunn av krenkelser fra mannens side. For avgjørelsen av de spørsmål som er gjenstand for anken - om hustruen skal ha bruksrett til husene, om hun skal ha rett til forlods å utta bohave m.v., og om hun skal tilkjennes underholdsbidrag - er det tilstrekkelig å fastslå at hustruen etter de foreliggende opplysninger i hvert fall ikke kan sies utelukkende å ha skylden for samlivsbruddet. Jeg antar at dette - sammenholdt med det som er opplyst om ekteskapets varighet og om partenes ervervsmuligheter og økonomiske forhold - bør lede til at hustruen i medhold av ekteskapslovens §54 fjerde ledd blir tilkjent slike rettigheter og i medhold av lovens §56 slikt underholdsbidrag, som nevnt i herredsrettens dom. Jeg tiltrer i alt vesentlig den begrunnelse som for så vidt er gitt i dommen, og som også er tiltrådt av lagmannsretten. Jeg kan ikke se at det for Høyesterett er fremskaffet opplysninger som viser at herredsrettens vurdering er uriktig.

Med hensyn til bruksretten til ... gård skal jeg spesielt bemerke at husbygningene som forholdene ligger an i dag - fremdeles er nødvendige for hustruen så vel til bolig som til hennes arbeidsvirksomhet. Jeg tilføyer at det fra partenes side

Side:1150

i denne sak - hvor det dreier seg om et småbruk - ikke er reist noen innvending mot at den av partene som får bruksretten til husene, også får bruksretten til jordveien.

Jeg antar etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, hverken for herredsrett, lagmannsrett eller Høyesterett, og stemmer for sådan

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Nygaard og Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver C. F. Rode):

- - -

Saken gjelder følgende forhold:

Saksøkeren er født xx.xx.1906. Hun er husmor og har ikke noe arbeid utenfor det som hjemmet og gårdsdriften fører med seg.

Saksøkte er født xx.xx.1902, han er selvstendig arbeidende bygningssnekker - byggmester - og driver dessuten sammen med hustruen et mindre gårdsbruk i ... fjord.

Partene ble gift 5. juni 1929. I ekteskapet er det 4 barn, B, født xx.xx.1929, C, født xx.xx.1932, D, født xx.xx.1933, E, født xx.xx.1934.

De første årene arbeidet saksøkte utelukkende som snekker, men i 1935 kjøpte ektefellene et bureisingsfelt i ... dalen. Få bruket ble det ryddet 25-30 mål og oppført vånings- og driftshus. På bruket fødde de 3 kyr, hest og noe småfe og drev dessuten noe griseavl.

Saksøkte fortsatte å arbeide som snekker og dette arbeid tok etter hvert større og større omfang. Noen tid etter frigjøringen ble han også ansatt som lærer ved yrkesskolen i ... fjord. Ektefellene fant da at det var for tungvindt å fortsette å bo oppe i dalen og sikret seg hustomt av bruket ... gård nede i bygden og like ved riksveien. Før de kom så langt som til å bygge på tomten ble hele bruket til salgs, og ble kjøpt av saksøkte for kr. 16 800, hvorav kr. 10 000 ble betalt kontant og resten ordnet ved lån.

Skjøtet lyder på saksøkte, A. Fra tidligere hadde han skjøte på den utskilte tomt, ... stad 11. Det tidligere bosted, ... stad, ble skjøtet til ektefellenes eldste sønn B. B har under sakens behandling i retten erklært at han skjøter eiendommen tilbake til foreldrenes fellesbo, slik at den ved skifte av dette ansees å gå inn i boet. Retten legger til grunn at dette blir gjort og treffer sin avgjørelse ut fra denne forutsetning.

Da ... gård var kjøpt ble den gamle hovedbygning tatt ned og ny oppført, vesentlig av saksøkte med hjelp av de to sønner. Det ble i det hele tatt foretatt store arbeider på bruket med en betydelig verdiforøkelse til følge.

Side:1151

Skjøtet på ... gård er tinglyst 15. mai 1949.

Forholdet var bra partene imellom til ut i 1950. Fra da av er det blitt stadig dårligere, slik at hustruen i 1952 så seg nødsaget til å ta skritt for å få samlivet opphevet. Saksøkte var da flyttet hjemmefra og bodde foreløpig hos en bror av seg, som har hus i nærheten av ... gård.

Saksøkeren gjør gjeldende at mannens oppførsel i hjemmet etter hvert er blitt slik at forholdene der er uholdbare. De ugifte barn er av den grunn alle sammen reist hjemmefra. En datter er gift. Hun og hennes mann bodde i partenes hus, men er også drevet derfra av saksøkte.

Årsaken til mannens opptreden ligger i en intoleranse når det gjelder tros- og meningsspørsmål og en mistenksomhet, som hun mener er nervøst betinget. Tilstanden har også gitt seg utslag i direkte voldshandlinger. Det har dog ikke lykkes henne å få saksøkte til å underkaste seg legebehandling, og forholdene kan derfor ikke påregnes å bli bedre.

Hun mener at hun har krav på separasjon så vel etter ekteskapslovens §42, 1. som etter annet ledd.

På skifte av fellesboet krever hun ... gård med innbo, besetning og redskaper utlagt til seg. Hun bor på eiendommen og den danner grunnlag for hennes eksistens, dels ved driften av jordveien og dels gjennom bortleie av rom til skole-elever som hun også delvis har i kosten.

Videre krever hun seg tilkjent underholdsbidrag. - - -

Saksøkte medgir at forholdene ektefellene imellom er blitt slik at samlivet ikke kan fortsette. Han vil dog ikke medgi at det for noen del skyldes ham, når forholdet både til hustru og barn i løpet av de senere år er blitt så slett, eller at det skal være noe i veien med hans nerver.

Han mener at grunnen er at hustruen systematisk har bakvasket ham både overfor barna og naboene, og har forsøkt å få folk til å anse ham som en «tulling». Det har til dels også lykkes henne, og det hadde formentlig også ført til at han virkelig var blitt rar av seg, dersom han ikke hadde hatt så sterke nerver som han har.

Grunnen til at hustruen er begynt med dette mener han - så vidt forståes - er påvirkning fra folk i nabolaget. Mens de bodde oppe i dalen var det ingen mislyd.

Han medgir at han ved en enkelt anledning har opptrådt voldsomt, dog ikke mot hustruen eller noen annen eller i hensikt å skade noen. Det var imidlertid under innflytelse av alkohol og under helt spesielle forhold.

Han motsetter seg at ... gård blir utlagt til hustruen. Den må utlegges til ham. Derimot har han ikke noe å innvende mot at ... stad blir utlagt hustruen.

Når hustruen får denne eiendom er det ikke grunn for ham til å betale underholdsbidrag. Hun skal få den utlagt gjeldfritt og kan da leve av den. Han henviser i denne forbindelse til at hans hjerte er dårlig og hans inntektsevne som følge derav begrenset. - - -

Retten bemerker at det er enighet mellom partene om separasjon. Etter ekteskapslovens §41, 2. punktum, kan det da gis dom herfor uten at det for dette punkts vedkommende er nødvendig å komme inn på forholdet mellom partene. Retten omtaler derfor ikke dette nærmere i

Side:1152

denne forbindelse, men får komme tilbake til det om og i den utstrekning det viser seg å være nødvendig i forbindelse med hustruens påstand om å bli utlagt eiendommen.

Påstanden om opphevelse av det ekteskapelige samliv tas til følge.

Av barna er 3 ennå umyndige. Det er ikke av noen av partene nedlagt påstand eller anført noe om foreldremyndigheten. Retten antar imidlertid at den ex officio må treffe bestemmelse om dette.

Datteren C er gift. Da hun er født xx.xx.1932 er det så kort tid igjen før hun når myndighetsalder, at det ikke ansees nødvendig å fastsette noe for hennes vedkommende.

Sønnen D er født xx.xx.1933. For hans vedkommende ansees det å være på det rene at faren overhodet ikke ønsket at han skulle bo eller besøke hjemmet, og det kan derfor neppe bli tale om annet enn å tilkjenne moren, saksøkeren, foreldremyndigheten over ham.

For datteren E's vedkommende - hun er født xx.xx.1934 - er det nærmest en selvfølge at moren har myndigheten.

Påstandens punkt 2 om underholdsbidrag, er det naturlig å se i sammenheng med påstanden i punkt 3 om at saksøkeren skal utlegges den faste eiendom på skiftet mellom ektefellene.

Det antas at det ikke er hjemmel for å treffe noen slik bestemmelse for skiftet i separasjonsdommen. Skiftet mellom ektefellene må følge de vanlige lovregler som gjelder for slikt skifte, med mindre det er positiv lovhjemmel for å fravike dem.

Slik hjemmel inneholder ekteskapsloven i noen utstrekning. Det er således etter lovens §37 og §54 fjerde ledd, jfr. §37, under visse vilkår anledning til å bestemme at delingen skal foregå etter andre regler enn vanlig, men hva disse regler konkret skal føre til med hensyn til delingen - enten det nå gjelder formuesgjenstander eller beløp - vil måtte avgjøres under skiftet. Etter §54, 1. og fjerde ledd, er det likeledes under visse vilkår anledning til å treffe bestemmelse om at den ene ektefelle skal ha rett til å utta løsøre av forskjellig art, en bestemmelse som således blir bindende under skiftet, dersom den treffes i separasjonsdommen. Derimot inneholder ikke ekteskapsloven noen hjemmel for å binde skiftet, når det gjelder å legge ut fast eiendom. Det separasjonsdommen kan bestemme, er etter ekteskapslovens §54, 1. og fjerde ledd, at den ene av ektefellene skal ha bruksretten til husbygninger som tilhører ektefellene. Hvor det - som her - dreier seg om husbygninger på et gårdsbruk og knyttet til driften av dette, må det formentlig også være adgang til å gi vedkommende ektefelle bruksretten til jordveien, altså til hele den faste eiendom, ikke bare til husene, selv om det ikke er uttrykkelig hjemmel for dette. Derimot inneholder ikke ekteskapsloven noen hjemmel for å tilkjenne noen av ektefellene eiendomsretten til en fast eiendom, som går inn i fellesboet. Den ene ektefelles mer eller mindre daddelverdige forhold under ekteskapet, gir ikke direkte og umiddelbart den annen rett til å kreve å bli eneeier av en fast eiendom, som de eier sammen. Et slikt krav må, for å føre frem, kunne grunnes på de vanlige regler for skifte mellom ektefeller, hvor ektefellenes forhold under ekteskapet og deres situasjon etter separasjonen, ikke har annen betydning enn den innvirkning de måtte ha på disse regler.

Retten går imidlertid ut fra at saksøkerens påstand om å bli

Side:1153

tilkjent eiendomsretten også omfatter det mindre, å bli tilkjent bruksretten, og det antas at påstanden for så vidt bør tas til følge.

Det ansees ikke nødvendig å ta standpunkt til om saksøktes forhold har vært av den art at det begrunner separasjon etter ekteskapsl. §42, 1. ledd. Det er i hvert fall ikke godtgjort at de samvirkende årsaker som er grunnen til at begge ektefeller ikke finner å kunne fortsette samlivet, kan fordeles slik mellom dem, at det kan sies at det er hustruen som har skylden for samlivsbruddet. Under disse omstendigheter antas det å være grunn til å la hustruen fortsette bruken av den faste eiendom, og således tilkjenne henne den med hjemmel i §54, 4. jfr annet ledd.

Retten legger da vekt på at saksøkte som byggmester må forutsettes å kunne skaffe seg sitt utkomme i dette fag og ikke er henvist til, for utkommets skyld, å drive noe småbruk ved siden av. I sitt fag blir han også relativt uavhengig av bosted. Såfremt hans interesse for jordbruk er så stor, at den nødvendigvis må ha praktisk utslag, så eier ektefellene bureisingsbruket i ... dalen, hvor det er god anledning herfor.

På den annen side må det være klart at saksøkeren etter 20 års arbeid som bureiser- og småbrukerkone vil være lite skikket til å finne seg et utkomme i andre arbeidsforhold enn de tilvante. Det er lite mening i å henvise henne til å søke slikt arbeid hos fremmede, når det er faktisk mulighet for å sikre henne det på eget bruk, uten at dette i urimelig grad går ut over den annen ektefelle.

Dette resultat støttes av ytterligere et par hensyn med atskillig vekt.

For det første vil hennes overtagelse av bruksretten sette henne i stand til å skaffe de ugifte barn et hjem. Det må forutsettes at dette ikke lar seg gjøre, dersom eiendommen overtas av saksøkte.

For det annet vil dette føre til en vesentlig minsking av usikkerheten for hennes fremtidige utkomme. Saksøkte har under saken meget sterkt fremholdt at han har dårlig hjerte og at hans ervervsmuligheter som følge herav både er begrensede og usikre, og dette gjelder da også for hans evne til å betale underholdsbidrag til saksøkeren og må gi seg uttrykk ved bidragets fastsettelse. Når saksøkeren får overta bruksretten til eiendommen blir hun i langt mindre grad avhengig av denne begrensede og usikre ervervsevne for å kunne eksistere, og står langt bedre rustet til å klare seg uten bidrag fra mannen i det hele tatt. Det må være en vesentlig oppgave for retten, så vidt mulig å gjøre hustruens skjebne uavhengig av hvordan det går mannen i fremtiden, etterat ektefellene har bestemt seg for å gå hver sin vei.

Det ansees i det hele tatt utvilsomt, at dersom man skal forsøke å sikre hustruen «et passende underhold, når hensyn tas til de tilvante økonomiske kår», så må bruksretten tilkjennes hustruen. En annen avgjørelse ville være å gi avkall på en mulighet som her, for en gangs skyld, foreligger til å sikre at også hustruen skal unngå alt for store bekymringer for fremtiden, etterat et mangeårig ekteskap er gått over styr. Når hun får bruksretten, minsker en den forskjell når det gjelder fremtidsutsiktene, som ellers uvegerlig vil være til stede, når det gjelder mannen og når det gjelder hustruen etter ekteskapets opphør.

Side:1154

Påstandens 4. punkt går ut på at saksøkte skal tilkjennes innbo og løsøre i hjemmet, for, besetning og redskaper, uten vederlag til mannen.

Ekteskapsloven antas ikke å gi hjemmel for en så vidtgående påstand. Det den gir hjemmel for, er under visse vilkår å tilkjenne hustruen forskjellig løsøre uten vederlag til mannen, for så vidt angår den del av verdien som måtte overstige hennes boslodd.

I denne form blir også påstanden tatt til følge. Det ansees som et nødvendig ledd i forsøket på å gjøre hustruen selvforsørgende og uavhengig av mannens bidragsevne, at hun får beholde det som finnes av nødvendige driftsmidler, herunder da også det innbo som er anskaffet av hensyn til utleie av værelser, der av saksøkeren er drevet som næring.

Av §54 femte ledd, sammenholdt med det som foran er uttalt om foreldremyndigheten, følger at hun har rett til å overta det som spesielt er anskaffet til bruk for barna, uten å svare vederlag herfor. Dette er det ikke nødvendig å gi uttrykk for i domsslutningen, idet det er en lovbestemt følge av foreldremyndigheten, som innebærer at saksøkeren er den som har omsorgen for barna.

I påstandens punkt 5 er krevet underholdsbidrag for saksøkeren.

Retten antar at når saksøkeren får bruksretten til den faste eiendom, skulle hun - etter inntekter hun oppgir å ha ved bortleie av hybler og av pensjonærer - ha et rimelig utkomme uten bidrag av mannen, forutsatt at hun ikke har for store økonomiske forpliktelser i anledning av eiendommen.

Saksøkte har under hovedforhandlingen anført at det vil koste vel kr. 2000 pr. år å sitte med ... gård. Det er da ikke tatt hensyn til vedlikehold.

Retten antar at dette beløp er vesentlig for høyt til å bæres av eiendommens drift, når denne også skal gi saksøkeren et rimelig utkomme og sette henne i stand til å holde eiendommen ved like.

Det er fremlagt kladdelister for ligningene 1948/49-1952/53 og de viser en inntekt på gårdsdriften, etter fradrag for vedlikehold men uten hensyn til gjeldsrenter, på henholdsvis kr. 300, kr. 533, kr. 370, kr. 200 og kr. 2100. Det siste beløp, for inntektsåret 1951, er noe en etter de tidligere år å dømme øyensynlig ikke kan regne med.

Det er opplyst at hustruen gjennom bortleie av rom og hybler - vesentlig til skoleelever - har en inntekt på ca. kr. 175 pr. måned. Da inntekten er vesentlig lavere i feriene kan årsinntekten på dette formentlig ikke settes over kr. 1800.

Til dette beløp kommer så det hustruen kan tjene på sine spisegjester.

En kan vel gå ut fra at hustruens inntekt - når en bygger på ligningen for gårdsbrukets vedkommende - vil bli liggende et sted mellom to og tre tusen kroner om året og antagelig noe nærmere det siste beløp enn det første.

Saksøktes inntekt utenom gårdsbruket er ifølge ligningene for de samme år henholdsvis kr. 4270, 6378, 6660, 4800 og 4048. Det må forutsettes at han kan øke disse inntekter betydelig når han ikke lenger har gårdsbruket å ta vare på og således ikke lenger har den innskrenkede bevegelsesfrihet som dette fører med seg.

Når det blir spørsmål om å la saksøkte yte bidrag, bl.a. under

Side:1155

hensyn til hustruens utgifter på gården, må det tas i betraktning at hun ikke, etter det som retten kan legge til grunn i denne sak, eier den. Utbetalingen skjer vedkommende en gård som begge ektefeller eier og for så vidt til fordel for dem begge. Særlig vil dette naturligvis gjelde den del av betalingene som består i gjeldsnedbetaling.

Retten antar at bidraget passende kan settes til det samme beløp som var fastsatt ved den foreløpige kjennelse, nemlig kr. 75 pr. måned. Bidragsplikten gjelder fra 20. juli 1952.

Bidraget kan betales til saksøkeren. Det vil imidlertid også bli ansett som lovlig bidragsbetaling om saksøkte godtgjør at han har betalt utgifter vedkommende ... gård - f. eks. brannkontingent, renter og lignende - som saksøkeren i egenskap av bruker av eiendommen måtte sørge for ble betalt om hun skulle kunne fortsette bruksforholdet uforstyrret, og påløpet etterat hun ble tilkjent bruksretten, dvs. etter 1. juli 1952. At han har betalt terminer som er påløpet for tiden før 1. juli 1952 ansees ikke, uansett terminens forfallstid, som noen bidragsbetaling.

Som det fremgår er det en nær forbindelse mellom bidragsansettelsen og de løpende forpliktelser som eiendommen fører med seg og som er forutsatt å måtte utredes av brukeren, som ikke tillike er eneeier. Blir det på skiftet mellom ektefellene noen endring i dette forhold eller i det forutsatte omfang av utgiftene vedkommende eiendommen, vil dette kunne gi grunn til å reise spørsmål om endring i bidraget. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Astrup Rindahl og sorenskriverne Erling Koppang og Hans Kolle):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens grunngiving.

Det er på det rene mellom partene at de hadde levet i et harmonisk ekteskap inntil 1949/50, da sønnen D ble religiøst vekket. D er født i april 1933 og var da ca. 17 år. Lagmannsretten finner at det er bevist at faren, som er tilhenger av Dybwad Brochmanns lære, i høy grad mislikte at D sluttet seg til metodistmenigheten og deltok i menighetens religiøse virksomhet.

Dette ble foranledningen til at A nærmest gjennomførte sensur i hjemmet når det gjaldt bruk av radioen. Han nektet således sin familie å høre på andakter og andre programmer av religiøs karakter, og han fjernet barnas noter og forbød orgelmusikk og sanger av religiøst innhold. Da D ikke ville bøye seg inn under farens vilje og oppgi sin tro, søkte faren på forskjellig måte å isolere D fra hans søsken. Når faren var til stede, fikk søskenene nærmest ikke lov til å snakke med sin bror, idet faren bl.a. ga uttrykk for at det pinte ham å se at søskenene kunne spøke med D. Dette virket slik at det ble en trykket stemning i hjemmet, fordi så vel hustruen som barna forsøkte å ta hensyn til sin far for å unngå ufred. Til slutt ble forholdet overfor D så tilspisset at faren forbød D, som var flyttet hjemmefra, å komme på besøk i hjemmet. D måtte av den grunn lure seg til besøk i hjemmet når faren var borte. En gang D besøkte sin søster og svoger, som bodde i egen leilighet i farens gård, oppdaget faren dette. Han passet D opp da denne skulle gå. Han var rasende og truet D med knyttede never

Side:1156

idet han uttalte: «Tør du komme i mitt hus, din satan.» D ble skremt og sprang ut, og faren sprang etter ham, men nådde ham ikke. Faren bebreidet deretter sin svigersønn at han lot D komme på besøk i sitt hus, og lagmannsretten finner at dette bl.a. var årsak til at faren en tid senere ved brev av 3. april 1952 sendte sin datter og svigersønn oppsigelse fra leiligheten. Det bemerkes at oppsigelsen ble mottatt på datterens fødselsdag.

Det er også bevist at faren forbød at D fikk delta i sin søsters bryllup og ved en anledning sa til D at det var bedre at han gikk på fester og kom full hjem enn at han fløy i kirken. På grunn av farens intoleranse overfor D, måtte moren nærmest lure seg til å ta imot D's tøy, som hun vasket og stelte for ham.

Lagmannsretten finner at det ikke er fremkommet noe som kan gi grunnlag for å anta at farens holdning til D har vært bestemt av annet enn farens intoleranse. Det er således ikke fremkommet noe som tyder på at D's forhold og opptreden overfor faren for øvrig kan ha gitt faren noen som helst grunn til reaksjon. Likevel har faren i brev av mars 1951 til D uttalt at det var D og hans innstilling til religionen som var skyld i at forholdet til hustruen var blitt revet i stykker, og han oppfordrer i brevet sin sønn til av den grunn å reise lenger bort fra hjemmet.

Det er videre bevist at A sterkt har bebreidet sin hustru at hun ikke har villet støtte ham i hans holdning og opptreden overfor D. Lagmannsretten legger til grunn at hustruen i den vanskelige konfliktsituasjon hun på denne måte var i, har forsøkt å holde seg utenfor av hensyn til freden i hjemmet, selv om lagmannsretten ikke kan utelukke at hun - hva lagmannsretten finner forklarlig og rimelig - har bebreidet mannen at han opptrådte slik overfor D. Dette har A oppfattet som illoyalitet fra hustruens side, og han har følt seg fornærmet og oversett og har av den grunn ved et par anledninger flyttet fra hjemmet. Han har så forutsatt at hustruen skulle komme og be ham vende hjem igjen og ventet til hun kom. Under diskusjoner i hjemmet har A til dels opptrådt voldsomt, idet han bl.a. har knust et askebeger i sinne.

Den 17. mai 1951 hadde partene vært på fest sammen om kvelden. Det var blitt nytt en del brennevin. Og det er på det rene at A ikke var helt edru, da de kom hjem ca. kl. 0200. Etterat de hadde lagt seg, begynte han å bebreide hustruen at hun var trett og uopplagt, og han plaget og kløp henne, så hun ble redd og sprang opp til sin datter og svigersønn. A sprang etter henne. Han rev og banket i døren for å få dem til å låse opp. Svigersønnen nektet og forsøkte å snakke ham til rette, idet han bl.a. minnet om at hans kone - A's datter - var gravid og kunne bli skremt. A tok imidlertid ikke hensyn til dette, men tok, etter først å ha revet ut dørvrideren, en øks som befant seg i nærheten og brukte denne på døren. Han hugget hull i døren. Imidlertid hadde svigersønnen og de andre ropt over til naboen om hjelp. Mens A holdt på å hugge seg igjennom døren, ble han overmannet av naboen F. A var da helt fra seg, og fråden sto ham om munnen. Da sønnen B også kom til, tok B ham i armen. A rev armen så fort til seg at skjorten ble revet oppe ved skulderen, og han tok deretter og flerret resten av skjorten i stykker og av seg, slik at han

Side:1157

sto med naken overkropp. Etter samråd med bl.a. fru A tilkalte F lensmannen om morgenen. A var imidlertid da falt til ro.

Fru A's svigerfar døde etterat A for 3. og siste gang var flyttet fra hjemmet. Fru A sendte en krans til svigerfarens båre med sløyfe med hilsen fra svigerdatter og barnebarn. A har erkjent at han tok av sløyfen og kastet den i ovnen.

I 1952 skrev fru A til sønnen B, som da var i Y, og ba ham komme hjem for å hjelpe henne med våronnen. Da A fikk rede på dette, sendte han 2 telegrammer til sønnen, hvori han frarådet sønnen å komme, idet han anførte at det «lønner seg ikke for deg» og at «du eller andre skal bli fjernet».

Lagmannsretten finner ikke å kunne bebreide hustruen at hun samtykket i at lensmannen ble tilkalt etter A's opptreden natten til 18. mai 1951. Etter A's forhold således som lagmannsretten har funnet det bevist, kan det heller ikke på noen måte bebreides hustruen at hun har tilrådet sin mann å søke lege. I denne forbindelse bemerkes at A har besøkt både distriktslegen i X og spesialist i psykiatri, lege Olav Devold, Tromsø. Han avbrøt behandlingen hos sistnevnte mot legens råd. Distriktslege Aurdal har som vitne uttalt at det var helt riktig at A konsulterte ham, og at det også var fullt forsvarlig av hustruen å råde sin mann til å søke lege, om hun har gjort det. Lagmannsretten kan ikke finne at det er noe som helst som tyder på at hustruen ikke i enhver henseende har oppført seg overfor sin mann som hun burde. Etter de foreliggende opplysninger har hun vært ham en god og arbeidsom hustru, som ikke minst har bidradd til at partene har skaffet seg både gården ... stad og gården ... gård. Det kan på ingen måte bebreides henne at hun ikke har villet støtte opp under den intoleranse mannen har vist sønnen D på grunn av hans tro. Det er lagmannsrettens inntrykk at hustruen på beste måte har søkt å hjelpe mannen ut av de konflikter som synes å være oppstått hos ham. Det er således på det rene at hun fulgte mannen til Tromsø for å være til støtte og trøst for ham under behandlingen der. Da mannen en tid etter hendingen den 17. mai 1951 tok seg arbeid i Z, reiste hun dit etter mannens anmodning for også der å kunne hjelpe og støtte ham.

Etter dette kommer lagmannsretten til at hustruen ikke har noen skyld i samlivsbruddet, men at skylden for dette utelukkende ligger hos A. Lagmannsretten finner at A ved sin intoleranse overfor D og de utslag denne har gitt seg også overfor hustruen og barna, således som foran er funnet bevist, grovt og gjentatte ganger har krenket sine plikter overfor henne. I motsetning til herredsretten finner lagmannsretten derfor å kunne fastslå at hun kan kreve separasjon med hjemmel i ekteskapslovens §42 første ledd. Lagmannsretten finner etter dette at hustruen med hjemmel i ekteskapslovens §54 annet ledd kan kreve de rettigheter hun er tilkjent ved herredsrettens dom, idet lagmannsretten finner at herredsrettens grunngiving for så vidt er fyldestgjørende. Det samme gjelder herredsrettens grunngiving for og fastsettelse av underholdsbidrag til hustruen. - - -