Rt-1957-175
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1957-02-16 |
| Publisert: | Rt-1957-175 |
| Stikkord: | Skifteoppgjør |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 23 B/1957 |
| Parter: | Emmy Balchen (overrettssakfører Odd Michaelsen - til prøve) mot Bernt Balchen høyesterettsadvokat Andreas Støylen). |
| Forfatter: | Thrap, Gundersen, Gaarder, Skau, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §54, Ektefelleloven (1927) §18, §39, §43, Ektefelleloven (1927), Skifteloven (1930) §44, §45 |
Dommer Thrap: I skiftetvist mellom Bernt Balchen og fru Emmy Balchen avsa Oslo skifterett 28. juni 1954 kjennelse med sådan slutning:
«1. Oppgjøret mellom fru Emmy Balchen og oberst Bernt Balchen baseres på grunnlag av stillingen den 1. januar 1947.
2. Fru Emmy Balchen betaler til oberst Bernt Balchen i saksomkostninger kr. 200 innen 14 dager fra kjennelsens forkynnelse.»
Fru Balchen påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 15. januar 1955 avsa enstemmig dom med sådan domsslutning:
«1. Det som oberst Bernt Balchen og fru Emmy Balchen har ervervet etter 1. september 1943, og
2. den gjeld de har stiftet etter 4. november 1946 holdes utenfor skiftet.
3. For øvrig legges 1. januar 1947 til grunn for skifteoppgjøret.
4. Fru Emmy Balchen dømmes til innen 2 uker etter forkynnelsen av denne dom å betale 700 kroner til oberst Bernt Balchen i saksomkostninger under ett for skifteretten og lagmannsretten.»
Fru Balchen har påanket denne dom til Høyesterett, hvor hun har nedlagt sådan påstand:
«1. Den gjeld partene har stiftet etter den faktiske separasjons inntreden den 1. september 1943 skal holdes utenfor skiftet.
2. Oppsetning av formuen skjer pr. samme dag.
3. Fru Emmy Balchen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, lagmannsretten og skifteretten.»
Motparten har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av fru Balchen og et par vitner.
Side:176
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.
Den ankende part antas å burde erstatte motparten saksomkostningene for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Emmy Balchen til Bernt Balchen 800 - åtte hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Gundersen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Skau og Holmboe: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne P. J. Gløersen og Andreas Endresen og sorenskriver Olav Svendsen):
Saken angår en for Eidsivating lagmannsrett innbrakt tvist mellom oberst Bernt Balchen og hans herboende hustru angående forhold vedrørende fordelingen av felleseiet i ektefellenes skilsmissebo. Nærmere bestemt gjelder tvisten spørsmålet om, hvilket tidspunkt skal legges til grunn for skifteoppgjøret.
Ved skriv av 20. februar 1948 fra advokat Villars-Dahl ble på vegne av oberst Balchen fremsatt begjæring til Oslo skifterett om skifte av fellesboet. Grunnlaget for begjæringen var dom om skilsmisse av Oslo byrett, avsagt 10. desember 1947, og attest om at dommen for skilsmissespørsmålets vedkommende var endelig. Skilsmissekravet var fremsatt 4. november 1946. Samlivsbruddet eller den faktiske separaslon mellom partene var inntrådt omkring 1. september 1943.
Denne sistnevnte datum ble av fru Balchens prosessfullmektig overfor skifteretten krevet lagt til grunn som utgangspunkt for skifteoppgjøret, idet kravet ble bygget på bestemmelsene i lov om ektefellers formuesforhold §43, annet og tredje ledd. Kravet fra oberst Balchens prosessfullmektig overfor skifteretten gikk ut på, at oppgjøret måtte baseres på tidspunktet 1. januar 1947. Når dette tidspunkt ble valgt i stedet for det tidspunkt da skilsmissedommen av 10. desember 1947 ble rettskraftig, jfr. ekteskapslovens §54 første ledd, skyldtes det dels det praktiske hensyn, at det var lettest å regne med hele år som beregningsgrunnlag av hensyn til skatter m.v. og dels hensynet til at oberst Balchens prosessfullmektig også overfor skifteretten påberopte seg, at det ifølge det protokollerte i en skiftesamling den 27. november 1951 ble inngått en overenskomst mellom oberst Balchens prosessfullmektig på den ene side og fru Balchen og hennes daværende prosessfullmektig på den annen side om, at datoen 1. januar 1947 skulle legges til grunn for skifteoppgjøret. (Fru Balchen har så vel overfor skifteretten som senere overfor lagmannsretten bestridt berettigelsen av å bygge på denne overenskomst som hun hevder ble inngått under bristende forutsetninger.)
Under et møte på skifterettens kontor den 25. juni 1951 ble det av
Side:177
begge parters prosessfullmektiger henstillet til skifteretten ved kjennelse å avgjøre kun spørsmålet om, hvilket tidspunkt skal legges til grunn for skifteoppgjøret. Skifteretten tok denne begjæring - som også omfattet fastsettelse av saksomkostninger vedkommende tvisten - til følge og avsa den 28. juni 1954 kjennelse. - - -
Lagmannsretten bemerker:
Eget avgjørende tidspunkt som skal legges til grunn ved skifte av felleseie er i alminnelighet opphøret av ektefellenes formuesfellesskap, det vil i dette tilfelle si det tidspunkt da skilsmissedommen ble rettskraftig, jfr. ekteskapslovens §54 første ledd og skiftelovens §44 første ledd nr 3. Som nevnt har imidlertid den ankende part hevdet at tidspunktet for samlivsbruddet må legges til grunn.
En forrykning i formuesforholdene i løpet av et bestemt tidsrom kan skyldes 1) at formuesaktiva i mellomtiden er gått ned, 2) at en eller begge ektefeller har pådratt seg gjeld eller 3) at formuen er øket ved erverv av nye aktiva eller nedbetaling av gjeld. Lagmannsretten antar at de bestemmelser den ankende part påberoper seg, formuesforholdslovens §43. annet og tredje ledd, bare omhandler stiftelse av gjeldsforpliktelser og erverv av nye aktiva. Bestemmelsene gir intet grunnlag for å ta formuesendring av annen art, som er skjedd før opphøret av formuesfelleskapet, i betraktning ved skiftet. Og den ankende part har i ethvert fall ikke i denne sak anført, at formuesendringen skyldes, at ankemotparten har vanskjøttet sine økonomiske anliggender eller for øvrig opptrådt slik, at det er grunnlag for den ankende part til å kreve vederlag etter formuesforholdslovens §18.
Lagmannsretten er ikke enig med den ankende part i, at bestemmelsen i formuesforholdslovens §43 tredje ledd, om erverv, etterat samlivet er hevet uten dom eller bevilling, må få tilsvarende anvendelse på gjeld som en ektefelle har pådratt seg. Når §43 tredje ledd sammenholdes med med samme paragrafs annet ledd fremgår det klart og utvetydig av lovteksten at tidspunktet for samlivsbruddet bare har betydning ved erverv av nye aktiva. En slik regel er også velgrunnet. Samlivet kan ha vært hevet i en årrekke før skilsmissen, og det synes urimelig om den ene ektefelle skal nyte godt av f. eks. en arv som i dette tidsrom har tilfalt den annen. Men det ville på den annen side kunne føre til ubillige resultater om all gjeld - forretningsmessig som gjeld som er foranlediget ved sykdom m.v. - stiftet i samme tidsrom skulle være utelukket fra å bli tatt i betraktning ved skiftet. De nødvendige korreksjoner for tilfelle av at en ektefelle har pådratt seg gjeld ved utilbørlig atferd eller til forøkelse av særeiemidler kan skje med hjemmel i skiftelovens §45 annet ledd, samt formuesforholdslovens §18 som tidligere er nevnt. En regel som forfektet av den ankende part ville også kunne medføre komplikasjoner i forhold til kreditorene uten at lagmannsretten finner det nødvendig å gå nærmere inn på dette.
Anvendelsen av reglene i formuesforholdslovens §43, annet og tredje ledd skille etter dette føre til at hva ektefellene har ervervet etter 1. september 1943 blir deres særeie, og at gjeld pådratt etter, 4. november 1946, da søksmål til skilsmisse ble reist, blir holdt utenfor skiftet. Det kan imidlertid reises spørsmål om de nevnte bestemmelser får anvendelse i dette tilfelle. De tilfelle hvor en ektefelle kan kreve felleseiet skiftet,
Side:178
er spesifisert i skiftelovens §44 første ledd, nr. 1-3. Nr. 2 gjelder tilfelle hvor formuesfellesskapet er hevet etter forlangende av en av ektefellene, jfr. kapiteloverskriften i formuesforholdslovens kapitel 7. Slikt forlangende kan bare fremsettes i tilfelle som nevnt i formuesforholdslovens §39. Etter den plass bestemmelsene i §43, annet og tredje ledd har fått, skulle det synes nærliggende å anta at de bare fikk anvendelse i de tilfelle som omhandles i formuesforholdslovens kapitel 7. Uttalelsene i Ot.prp. nr. 13 1937 (side 19) - bl.a. at det tilfelle som er nevnt til begrunnelse gjelder et saksforhold som ikke går inn under lovens §39 - viser imidlertid, at det har vært hensikten å gi regler som også skal gjelde på skifte som utelukkende grunner seg på separasjon eller skilsmisse. Og lagmannsretten finner at reglene under disse omstendigheter også må få anvendelse i det foreliggende tilfelle, jfr. også Arnholm: Familierett (1945) side 278-79 og Lütken og Platou: Ekteskapslovgivningen (1952) side 94.
Lagmannsretten er på grunnlag av det foran anførte kommet til et resultat, som er i samsvar med den endrede påstand som ankemotparten, som foran nevnt, har lagt ned under hovedforhandlingen. Det merkes at punkt 1 i denne påstand er enslydende med punkt 1 i den ankende parts påstand. - - -