Rt-1957-33

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1957-01-26
Publisert:	Rt-1957-33
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 4/1957
Parter:	Fhv. stortingsmann Alfred Nilsen (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot direktør Holger Nielsen (høyesterettsadvokat J.B. Hjort).
Forfatter:	Gaarder, Skau, Heiberg, Holmboe, Thrap, Bahr, Schei, Eckhoff, Nygaard, Helgesen, Bendiksby, Rode, justitiarius Grette. Mindretall: Berger, Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §66, Grunnloven (1814), Straffeprosessloven (1887) §430, §443, Straffeloven (1902) §253, Straffeloven (1902), Plenumsloven (1926) §3, §4, §5

Dommer Gaarder: Under en interpellasjonsdebatt i Stortinget den 16. februar 1953 angående A/S Norsk Havlærfabrikk fremkom representanten Alfred Nilsen med en del uttalelser som fabrikkens leder, direktør Holger Nielsen, fant ærekrenkende for seg. Da en skriftlig anmodning om å gjenta uttalelsene utenfor Stortinget eller offentlig å trekke beskyldningene tilbake ikke ble etterkommet, anla direktør Nielsen etter forgjeves forliksmegling sak ved Tromsø byrett for å få uttalelsene mortifisert.

Saksøkte Alfred Nilsen gjorde under saksforberedelsen prinsipalt gjeldende at han på grunn av bestemmelsen i Grunnlovens §66 ikke kunne trekkes til ansvar gjennom et mortifikasjonssøksmål, og hevdet derfor at saken måtte avvises eller

Side:34

at han måtte frifinnes. Subsidiært hevdet han at de påklagede uttalelser ikke var ærekrenkende, og tok dessuten forbehold om å føre sannhetsbevis.

Den 10. februar 1955 avsa Tromsø byrett kjennelse om at saken skulle fremmes, idet retten forkastet saksøktes påstand om at mortifikasjonssøksmål var avskåret ved Grunnlovens §66.

Denne kjennelse påkjærte saksøkte til Hålogaland lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse av 15. april 1955 ble byrettens kjennelse opphevet fordi avgjørelsen var truffet av byfogden alene uten at domsmenn hadde deltatt. Lagmannsretten tok derfor ikke standpunkt til grunnlovsspørsmålet.

Lagmannsrettens kjennelse ble ikke påkjært videre, og den 23. mai 1956 ble det holdt hovedforhandling i saken ved Tromsø byrett. Saksøkte var representert ved forsvarer, men møtte ikke personlig. Før hovedforhandlingen hadde han meddelt retten at han for å forenkle saken en del, og også fordi han ved sine uttalelser i Stortinget ikke hadde hatt til hensikt å ramme saksøkeren, ville avstå fra å føre sannhetsbevis. Derimot påberopte han seg fremdeles Grunnlovens §66, og hevdet for øvrig at de påklagede uttalelser ikke var ærekrenkende sett i den sammenheng som de var fremkommet i.

Den 25. mai 1956 avsa byretten dom i saken med slik domsslutning:

«1. Saksøkte fhv. stortingsmann Alfred Nilsens uttalelser under forhandlingen i Stortinget 16. februar 1953, inntatt i «Forhandlinger i Stortinget nr. 45» for 1953 358, sålydende: «Men det kongelige norske departement burde i 1946-47 gjort noe ganske annet enn det det gjorde nemlig uten videre bite på de eventuelle kroker som denne mannen hengte ut. Det er det departementet har gjort. For oss som ser på saken utenfra, og har kunnet se litt bak kulissene, er det ganske klart at her har statens vedkommende kommet ut for en mann som har kunnet omgåes ordene lettvint og sannheten kanskje enda lettvintere» kjennes å være døde og maktesløse.

For øvrig frifinnes saksøkte.

2. Saksøkte frifinnes for direktør Holger Nielsens krav om at han skal betale utgiftene til dommens kunngjøring.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Byrettsdommen er avsagt under dissens, idet en domsmann mente at Grunnlovens §66 var til hinder for søksmålet.

Som det fremgår av domsslutningen, ble saksøkte delvis frifunnet. Det skyldtes at retten fant at de ikke mortifiserte uttrykk ikke var ærekrenkende.

Stortingsmann Alfred Nilsen har ved ankeerklæring av 31. mai 1956 påanket dommen til Høyesterett. Høyesteretts justitiarius har med hjemmel i lov nr. 2 av 25. juni 1926 §3 og §4 1. og tredje ledd bestemt at saken skal behandles i den samlede

Side:35

Høyesterett. Justisdepartementet er gitt underretning i samsvar med §5 tredje ledd i samme lov.

Begge parter har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Den ankende har hevdet at byretten har tatt feil når den har tolket Grunnlovens §66 derhen at bestemmelsen ikke avskjærer adgangen til å anlegge søksmål ved de alminnelige domstoler mot en stortingsrepresentant til mortifikasjon av ærekrenkende beskyldninger fremsatt i Stortinget. Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

Byrettens dom oppheves og saken avvises fra byretten.

Subsidiært:

Fhv. stortingsmann Alfred Nilsen frifinnes.

I begge tilfelle:

Holger Nielsen tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for byrett og Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Anken forkastes.

2. Den ankende part tilpliktes å betale det offentlige erstatning for saksomkostninger i Høyesterett og til ankemotparten saksomkostninger i byretten.»

Saken foreligger i faktisk henseende i samme skikkelse som for byretten. Til belysning av det omtvistede rettsspørsmål er det imidlertid for Høyesterett fremskaffet et rikt ytterligere materiale.

Jeg er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av byretten. Spørsmålet i saken er hvordan ordene: «ei heller kunne de udenfor Storthingets Forsamlinger drages til Ansvar for deres der ytrede Meninger» i Grunnlovens §66 skal tolkes, dog bare så langt tolkningen har betydning for den påankede sak. Det er på det rene at de uttalelser som søkes mortifisert, hadde en naturlig sammenheng med den sak Stortinget behandlet da uttalelsene falt, og at de var fremsatt i god tro. Jeg behøver derfor ikke å ta standpunkt til om bevisst usanne uttalelser, eller uttalelser som overhodet ikke har noe å gjøre med en sak som Stortinget behandler, omfattes av Grunnlovens §66. Jeg nevner dette fordi det har vært fremme under prosedyren. Om det har noen realitet, lar jeg stå hen.

Det er enighet om at Grunnlovens §66 er til hinder for at det kan reises straffesak mot en stortingsmann for hans i Stortinget «ytrede Meninger», og det vil nå neppe heller bli bestridt at det samme gjelder erstatningssak. Spørsmålet er imidlertid om det tilsvarende også gjelder sak til mortifikasjon. Herom er det for det første å si at det sproglig sett ikke er noe i veien for at så kan være tilfelle. I selve redaksjonen har man intet holdepunkt for å anta at ordet «ansvar» i Grunnlovens §66 er brukt i den mer stringente og avgrensede betydning som senere tiders juridiske fagterminologi muligens har tillagt ordet. Noe annet resultat kan man heller ikke komme

Side:36

til ved å sammenholde §66 med ordlyden i andre grunnlovsparagrafer, der «ansvar» eller lignende ord er brukt, eller med tilsvarende uttrykk i den såkalte trykkefrihetsforordning av 27. september 1799. Selv etter moderne alminnelig sprogbruk kan man vel vanskelig hevde at «ansvar» entydig bare omfatter straff- og erstatningsansvar. Det har i denne forbindelse interesse å peke på at straffeprosesslovens §443 så sent som ved lovendringen av 22 mai 1902 nettopp med tanke på mortifikasjon av ærekrenkende ytringer brukte «ansvarlig for» om saksøktes forhold til beskyldningen («Forlanges i Lagmandsretssag en Beskyldning i Henhold til Straffelovens §253 erklæret død og magtesløs, bliver, saafremt Lagretten ikke har erklæret den Tiltalte skyldig, Spørgsmaal at forelægge Lagretten, om Tiltalte er ansvarlig for Beskyldningen - - -»).

Selv om det imidlertid kan fastslåes at det sproglig sett ikke er noe i veien for at Grunnlovens ord i §66 også kan omfatte mortifikasjon, er det riktignok ikke dermed konstatert at ordene virkelig også er brukt på denne måte. Dette blir et tolkningsspørsmål, og som tolkningsmiddel får etter min mening Grunnlovens tilblivelseshistorie en stor betydning. Det er vel - som jeg senere kommer tilbake til - sannsynlig at Eidsvollsmennene ikke særlig har tenkt på mortifikasjon, og for så vidt kunne det hevdes at de heller ikke har tatt noe standpunkt til de spørsmål som her reiser seg. Men det er vel likevel naturlig å se det slik at de har villet innføre en ordning svarende til den som fremgikk av de forbilder de brukte. Og disse forbyr ethvert søksmål ved de vanlige domstoler for representanters ytringer i nasjonalforsamlingen. I den amerikanske grunnlov av 1787 lyder således den bestemmelse som svarer til vår Grunnlovs §66: «They (representantene) shall, in all cases, except treason, felony, and breach of the peace, be privileged from arrest, during their attendance at the session of the respective houses, and in going to, and returning from the same: for any speech or debate in either house, they shall not be questioned in any other place.» Etter denne bestemmelse kan folkerepresentantene ikke gjøres til gjenstand for rettsforfølgning i anledning av uttalelser falt i nasjonalforsamlingen. - I det Adler-Falsen'ske utkast heter det om lagmannstingets medlemmer: «104. a) - - b) - - De ere, under deres Tjenestetid, samt Reise til og fra Rigsforsamlingen befriede for Arrest, med mindre de skulde lade sig befinde i Forræderie eller andre capitale Forbrydelser. c) For deres Taler og Stridigheder paa Lagmands-Thinget kunne de ikke tiltales.» Også dette utkast må forståes derhen at det forbyr ethvert søksmål, idet ordet «tiltales» på den tid ikke var begrenset til å gjelde straffesaker, men ble brukt også om sivile søksmål. Jfr. således som eksempel på sprogbruken innledningsordene i art. 1 i prosessforordningen av 19. august 1735 («Alle og enhver, som finder sig beføiet nogen at tiltale enten for Gjæld eller anden Sag -»). Denne forordning gjaldt i 1814. Den samme sprogbruk har for

Side:37

øvrig til dels vært vanlig helt ned til vår egen tid, nemlig i frifinnelseskonklusjoner i sivile saker. Det må antas at det er den amerikanske forfatning og Adler-Falsens utkast som på dette punkt er Grunnlovens nærmeste forbilde. Adler-Falsen på sin side bygger på den amerikanske bestemmelsen, men antagelig har den svenske forfatter Nils Højer rett når han finner det «øgonskenligt» (Norges Storting side 183) at konstitusjonskomiteen på Eidsvoll «äfven i första hand nyttjat den amerikanska §'en». Jeg nevner her at det fremgår av Rigsforsamlingens Forhandlinger (I side 10) at «de forenede Nordamericanske Staters Love» forelå for den, idet de var oversendt av kjøpmann Peter Greve Bredahl i Bergen til avbenyttelse for Riksforsamlingen.

Jeg finner det, som jeg alt har nevnt, naturlig og riktig å oppfatte Grunnlovens §66 på samme måte som disse forbolder, hvis uttrykksmåte den ellers nøye følger, og mener således at den er til hinder for søksmål mot stortingsmennene for slike uttalelser som den omhandler. Uttrykket «drages til Ansvar» brukes riktignok ikke av Adler-Falsen, men det er intet, hverken i dette uttrykk eller i omstendighetene for øvrig, som tyder på at Grunnlovens §66 i relasjon til Adler-Falsens utkast for så vidt representerer noe nytt.

Jeg går ikke inn på noe av det øvrige materiale som forelå på Eidsvoll, da jeg som nevnt mener at det er den amerikanske konstitusjon og Adler-Falsens utkast som på dette punkt er Grunnlovens umiddelbare kilder. Jeg nevner bare at den engelske Bill of Rights fra 1689 og den franske forfatning av 1791 også fritar folkets representanter for søksmål ved domstolene for deres uttalelser i nasjonalforsamlingen.

Selv om man må anta at Grunnlovens §66 utelukket injuriesøksmål mot stortingsmenn etter forholdene på dens tilblivelsestid, kan det imidlertid hevdes at dette ikke er avgjørende for den foreliggende sak, fordi bestemmelsen kan tenkes bare å sikte til slike søksmål som var kjent i praksis da Grunnloven ble til. Og søksmål anlagt alene for å oppnå mortifikasjon forekom neppe i praksis i 1814, idet mortifikasjonspåstand visstnok alltid var kombinert med påstand om straff. En slik kombinert straffe- og mortifikasjonssak kunne ikke anlegges mot en stortingsmann. Spørsmålet om det er tillatt å anlegge mortifikasjonssøksmål mot stortingsmenn kunne derfor tenkes å stille seg annerledes etterat vi for lengst har fått «rene mortifikasjonssøksmål» og et lovregulert mortifikasjonsinstitutt der loven forutsetter at mortifikasjonen ikke har noen brodd mot injurianten, men bare er en oppreisning for den krenkede. Spørsmålet blir altså om det ikke vil være riktig under disse omstendigheter å tolke §66 innskrenkende.

Jeg mener at så ikke er tilfelle. Det blir i denne forbindelse nødvendig å gå en del inn på mortifikasjonens karakter etter gjeldende lovgivning. Hensikten med en mortifikasjon - slik reglene fremtrer i straffeloven - er ganske visst å gi den

Side:38

krenkede den oppreisning som ligger i at det ikke er ført bevis for uttalelsens objektive sannhet. Derimot har mortifikasjonen ingen rettslige virkninger til skade for den som har fremsatt beskyldningen. Mortifikasjonsdommen er heller ingen dom for at beskyldningen er usann, men bare for at det ikke er ført bevis for at den er sann. Det er den som har fremsatt beskyldningen, som i tilfelle må føre sannhetsbeviset.

Imidlertid mener jeg at det teoretiske syn på mortifikasjonens karakter som ligger til grunn for straffelovens regler, nok har sin fulle betydning for tolkningen av straffelovens - positive regler, slik problemstillingen forelå i Schjelderup/Haug-saken, Rt-1955-137 flg., men det kan ikke tillegges ubetinget betydning for tolkningsspørsmål utenfor straffelovens eget område, spesielt her hvor det er spørsmål om forholdet til Grunnloven. Det er ikke til å komme forbi at den alminnelige oppfatning legger noe annet og mer i en mortifikasjon enn at den er en - i forhold til injurianten nøytral - oppreisning for fornærmede. Faktisk vil en dom på mortifikasjon av folk flest bli oppfattet som en konstatering av at beskyldningen er usann, ikke bare av at det ikke er ført bevis for dens sannhet. Og den som har fremsatt uttalelsen, vil for den alminnelige oppfatning lett bli stående som den som har fart med uetterretteligheter selv om han subjektivt sett har opptrådt uklanderlig. Faktisk vil derfor mortifikasjonen regelmessig være et onde for den som har fremsatt uttalelsen. Selv om man regner med at han ikke behøver å ta til gjenmæle og - slik det er antatt for stortingsmenn - ikke kan idømmes saksomkostninger til motparten, ligger det i selve søksmålet en sterk provokasjon til å uttale seg, og han får valget mellom å føre bevis for sine uttalelsers riktighet - med det tidstap, de ubehageligheter og de utgifter som en rettssak fører med seg - og å se sine uttalelser mortifisert med de faktiske følger som er nevnt.

Går man som jeg ut fra at Grunnlovens §66 historisk og prinsipielt hindrer søksmål mot stortingsmannen, viser etter min oppfatning allerede det jeg her har anført at det ikke er tilstrekkelig grunn til å gjøre noe unntak for den slags søksmål som de moderne «rene mortifikasjonssaker» representerer.

Det samme resultat måtte man imidlertid etter min mening komme til om man så bort fra det historiske stoff og ville tolke paragrafen direkte alene ut fra de reelle hensyn som må antas å begrunne den og idet man sammenholder den med andre gjeldende rettsregler. Det jeg har sagt i forbindelse med spørsmålet om innskrenkende tolkning, får tilsvarende anvendelse her. Jeg vil tilføye at jeg tiltrer Justisdepartementets lovavdelings uttalelser i Stortingsdokument nr. 5, inntatt i publikasjonen «Ytringsfriheten i Stortinget» side 7, om det prinsipielt betenkelige i at en vanlig domstol setter seg til doms over en stortingsrepresentant når det gjelder hans forhold som representant i tinget. Videre: Begrunnelsen for den parlamentariske immunitet må være at en representant skal kunne uttale

Side:39

seg uhemmet av faren for å bli «dratt til ansvar» utenfor Stortinget selv. Når det antas at dette «ansvar» også omfatter erstatningsansvar, er det liten grunn til å la mortifikasjon falle utenfor. Uansett straffelovens teoretiske konstruksjon av mortifikasjonsinstituttet, kan det neppe generelt sies at selv en aldri så liten erstatning er et større onde og dermed en større hemning for vedkommende stortingsmann enn faren for en mortifikasjon. Når det gjelder erstatning, er det dessuten så at den skadelidte for å nå frem med søksmål må bevise at tap er lidt og eventuelt tapets størrelse. I en mortifikasjonssak er det injurianten som har bevisbyrden. Jeg legger til at de fleste injuriesøksmål nå for tiden visstnok anlegges som rene mortifikasjonssaker, se opplysningene i Emil Stangs artikkel i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab 1954 08 flg. Det ville derfor bety lite for stortingsmenn om de var fritatt for straff- og erstatningspåstand hvis injuriesak likevel kunne anlegges til mortifikasjon.

Hertil kommer endelig at man måtte beskjære de vanlige prosessregler på en anstrengt og kunstig måte hvis de skal passe på mortifikasjonssøksmål mot en stortingsmann. Således er det vanlig å lære at stortingsmannen ikke kan idømmes saksomkostninger, selv om mortifikasjon skjer, for da ville han komme i «ansvar». - Legger man videre ved bedømmelsen av ordet «ansvar» vekt på det økonomiske, kan man heller ikke godt se bort fra at den saksøkte i en mortifikasjonssak regelmessig tar til motmæle og i den anledning pådrar seg forsvarsutgifter. I den forbindelse antyder Skeie: Ærekrenkelser side 360, at den fornærmede muligens også bør bære injuriantens saksomkostninger. Men hertil trengtes vel i tilfelle positiv lovhjemmel. Når det har vært anført at den saksøkte stortingsmann kan utebli fra rettsforhandlingen og at denne derfor ikke behøver å volde ham besvær, vil jeg bemerke at det synes lite tilfredsstillende å bygge mortifikasjonens grunnlovmessighet på den betraktning at saksøkte ikke trenger medvirke ved saken. Jeg går da ikke inn på spørsmålet om dommeren med hjemmel i straffeprosesslovens §430 kunne pålegge partene personlig møteplikt m.v. Det jeg her har sagt, viser etter min mening at reglene om mortifikasjonssøksmål slik de står i straffeprosessloven, passer dårlig i forbindelse med Grunnlovens §66.

Det har vært nevnt at §66 ut fra sin idehistoriske bakgrunn tar sikte på å verne stortingsmennene mot den eksekutive og dømmende makt, og at den ikke gjelder vanærende beskyldninger mot medborgere. I denne retning uttaler endog Christian Magnus Falsen seg i sitt skrift fra 1816 om Grunnloven (side 97). Det er vel så at det var vern mot den eksekutive makt som var mest aktuell i tiden omkring 1814. Det er imidlertid klart at §66 etter sin ordlyd også omfatter injurier mot private, og dens søksmålsforbud må derfor ha samme slagvidde. At det i denne henseende ikke er grunn til å skille ut de rene

Side:40

mortifikasjonssøksmål som en egen kategori som ikke omfattes av Grunnlovens §66, mener jeg å ha påvist.

Som et argument mot den forståelse av §66 som jeg har antatt er den riktige, har det vært anført at den enkelte borger får et for svakt vern når det ikke engang skal være adgang til å få den oppreisning som ligger i mortifikasjon. Å beskytte individet er også en meget vesentlig del av Grunnlovens idéinnhold. Når en nesten enstemmig teori har funnet at Grunn. loven ikke stenger for mortifikasjonssøksmål, skyldes det nettopp - så vidt jeg forstår - at en annen tolkning antas å virke særlig urimelig. Jeg kan imidlertid ikke se at denne betraktning kan være avgjørende. På den ene side minner jeg om at selve mortifikasjonsinstituttet - som bare er kjent i Danmark og Norge - ikke er grunnlovfestet, intet hindrer den lovgivende makt i å avskaffe det, eller å innskrenke bruken av det, f. eks. slik at pliktmessige uttalelser helt eller delvis unntas fra mortifikasjon på samme måte som uttalelser av denne art er fritatt for straff. Dette spørsmål er aktuelt nettopp i denne tid som følge av Høyesteretts kjennelse i Rt-1955-137. Og på den annen side, og det legger jeg særlig vekt på, sier Grunnlovens §66 ikke at en stortingsmann ikke skal stå til ansvar for sine uttalelser på Stortinget, men at han ikke skal kunne trekkes til ansvar for dem utenfor Stortinget. Heri ligger etter min mening en tydelig forutsetning om at han skal kunne trekkes til ansvar i Stortinget. En viss adgang hertil er det allerede etter Stortingets gjeldende forretningsorden. Ankemotparten har imidlertid med styrke gjort gjeldende at disse bestemmelser ikke er tilstrekkelige, og har i den forbindelse sammenlignet med ordningen i det engelske parlament, som etter hans mening er mer betryggende. Jeg har ikke funnet grunn til å undersøke den engelske ordning nærmere, da det som har vært sagt om den ikke kan få betydning for Høyesteretts avgjørelse i denne sak. Som jeg alt har berørt, er nemlig også hos oss forholdet det at Stortinget i sin forretningsorden vil kunne gi bestemmelser til vern også for den private borgers interesser. Grunnloven er ikke til hinder for det. Det kan derfor ikke - slik det har vært gjort - hevdes at Grunnlovens regel - slik jeg oppfatter den - er avgjort urimelig overfor den som mener seg krenket.

Da saken etter mitt syn således angår et forhold som ikke kan innbringes for domstolene, blir resultatet at byrettsdommen må oppheves og saken avvises fra byretten. I hvilken utstrekning stortingsmenns forhold kan gjøres til gjenstand for riksrettsbehandling, om med andre ord Riksretten er en av Stortingets forsamlinger i den betydning Grunnlovens §66 bruker uttrykket, ligger det utenfor saken å uttale seg om.

Stortingsmann Alfred Nilsen, som har fri sakførsel, har påstått Holger Nielsen tilpliktet å erstatte det offentlige sakens omkostninger som om den ikke hadde vært benefisert. Når begge parter, som her, har fått fri sakførsel, antar jeg det

Side:41

skyldes det offentliges egen interesse i å få rettsspørsmålet løst. Jeg mener det under disse omstendigheter er berettiget å se på saken på samme måte som om den helt ut hadde vært statens egen sak, og stemmer for at saksomkostninger ikke blir tilkjent.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom oppheves. Saken avvises fra byretten.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens flertalls begrunnelse.

Jeg kan for det første ikke finne at ordlyden av bestemmelsen i Grunnlovens §66 fører til at mortifikasjon er utelukket. Bestemmelsen utelukker ikke enhver reaksjon utenfor Stortinget overfor ærekrenkende ytringer fremført i Stortinget - det som er avskåret, er en reaksjon som innebærer at stortingsmannen «drages til Ansvar». Det er klart at straffansvar derved er utelukket, og det er alminnelig antatt, om enn til dels under tvil, at uttrykket også må avskjære erstatningsansvar. Jeg kan imidlertid ikke finne at det er naturlig, hverken etter vanlig sprogbruk nå eller på Grunnlovens tid, å se et rent mortifikasjonssøksmål som ensbetydende med at stortingsmannen «drages til Ansvar». Den naturlige forståelse er etter min mening at «drages til Ansvar» sikter til en aksjon som kan resultere i at stortingsmannen måtte bære de rettsfølger som etter vår rettsorden kan pålegges den som fremsetter en ærekrenkende og uriktig beskyldning. Slike rettsfølger er straff og erstatning. Den rene mortifikasjon er ikke ansvar for den som har fremsatt en slik beskyldning - det er en oppreisning for den som beskyldningen er rettet mot. Jeg nevner at denne forståelse av uttrykket «ansvar» er i samsvar med en uttalelse som professor Didrik Arup Seip har avgitt i anledning av saken om betydningen av uttrykket på Grunnlovens tid. Av interesse kan det også være å peke på at uttrykket «drages til Ansvar» var brukt i den i 1814 nylig utstedte forordning om trykkefrihet - av 27. september 1799 - en forordning som iallfall juristene på Eidsvoll måtte være kjent med og ha i frisk erindring. Jeg peker således på forordningens §10 og §19, hvor uttrykkene «staae til Ansvar» og «drages til Ansvar» utvilsomt er brukt i den betydning at overtredelse av bestemmelsene skulle medføre en rettsfølge - fortrinsvis straff.

Jeg kan i motsetning til førstvoterende ikke finne at uttrykksmåten i straffeprosesslovens §443 slik den lød etter lovendringen av 1902, kan tas til inntekt for den oppfatning han hevder. Etter hele sammenhengen i paragrafen må ordene «om tiltalte er ansvarlig for Beskyldningen» etter min mening

Side:42

bare sees som et uttrykk for om det er tiltalte som har fremsatt beskyldningen. Dette ser jeg bekreftet ved den omstendighet at ordene ved lovendringen i 1939 uten kommentar ble erstattet med «om tiltalte har fremsatt beskyldningen».

Går man ut fra at ordene «drages til Ansvar» i seg selv bare sikter til straff - og eventuelt erstatning så mener jeg i motsetning til førstvoterende at de fremmede forbilder som man ved Grunnlovens utarbeidelse hadde for øye ikke har noen betydning for fortolkningen. Grunnen hertil er den at ingen av de land som disse fremmede forbilder er hentet fra, kjente et rettsinstitutt som på noen måte svarer til vårt nåværende mortifikasjonsinstitutt. Jeg legger også til at disse fremmede forfatninger fremdeles i dag ikke kjenner noe slikt rettsinstitutt, idet det er på det rene at mortifikasjon ikke er kjent utenfor Danmark og Norge. Spørsmålet er jo om et så eiendommelig og særpreget rettsinstitutt som vårt nåværende mortifikasjonsinstitutt - hvis begrunnelse nettopp ligger i at det ikke har noen brodd mot den som har fremsatt beskyldningen, men utelukkende sikter på å gi en oppreisning til den som føler seg skadelidende ved at beskyldningen er fremsatt - naturlig omfattes av Grunnlovens §66.

Men hvordan spørsmålet sto på Grunnlovens tid, har for så vidt ikke avgjørende betydning. Avgjørende er fortolkningen av Grunnlovens §66 i forhold til det mortifikasjonsinstitutt vi har i dag. Ved bedømmelsen av dette spørsmål mener jeg man må holde seg klart for øye at det mortifikasjonsinstitutt vi har i dag først er innført ved straffeloven av 1902, og at det er prinsipielt forskjellig fra den tidligere mortifikasjon, som etter min mening var en uttalelse som retten etter fritt skjønn kunne gi i forbindelse med sin dom i en straffesak om ærekrenkelse.

Om karakteren av det mortifikasjonsinstitutt vi har i dag kan jeg henvise til følgende uttalelse fra førstvoterende i saken Schjelderup/Haug, Rt-1955-137 flg., som gjaldt forståelsen av straffelovens §253:

«Etter min mening er det ved denne lovgivning klart kommet til uttrykk at mortifikasjonsinstituttet utelukkende har til hensikt å gi den krenkede oppreisning ved å konstatere at det ikke er ført bevis for beskyldningens objektive riktighet, og at den derfor ikke skal komme den til skade som rammes av uttalelsen. På den annen side er det etter lovens system klart at mortifikasjon ikke er rettet mot den som har fremsatt uttalelsen. Det foreligger overhodet ikke noen bebreidelse mot ham i dommen, og den medfører ikke noen rettslig virkning til skade for ham. Ut fra denne forutsetning tillater loven mortifikasjon av en uriktig uttalelse også overfor den som har vært i god tro. - - -»

Overfor dette gjøres det riktignok gjeldende at straffelovens regler om mortifikasjon til dels bygger på teoretiske konstruksjoner, og at realiteten er annerledes fordi folk i

Side:43

alminnelighet legger noe annet og mer i en mortifikasjon enn at den er en i forhold til injurianten nøytral oppreisning for fornærmede, og at derfor en mortifikasjonssak er et onde. Men hertil er etter min mening å bemerke at dette argument i høy grad var fremme i Schjelderup/Haug-saken og at det der av Høyesterett ikke ble ansett avgjørende overfor et vitne, avgjørelsen gikk som bekjent ut på at en vitneforklaring kunne mortifiseres. Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å se annerledes på dette argument når det gjelder en stortingsmann enn når det gjelder et vitne.

Det sies videre at det i selve mortifikasjonssøksmålet ligger en sterk provokasjon til å uttale seg. Jeg kan ikke se at dette er holdbart overfor et vitne som saksøkes til mortifikasjon av sine uttalelser som sådant. Jeg mener det vil være det korrekte at et vitne i en slik sak inntar det standpunkt at han henviser til at hans uttalelser er avgitt i henhold til hans vitneplikt, at det i mortifikasjonssaken ikke ligger noen subjektiv bebreidelse mot ham som vitne, og at han ikke ønsker å oppta noen diskusjon om den objektive riktighet av sine uttalelser. Og jeg mener også her at en stortingsmann bør stå i samme stilling som et vitne. At det i et sådant tilfelle skulle oppstå vanskeligheter av prosessuell art eller med hensyn til saksomkostningene, kan jeg ikke se.

I det hele legger jeg ved avgjørelsen av saken en betydelig vekt på den parallellitet som det er mellom et vitne som uttaler seg i kraft av sin vitneplikt og under vitneansvar, og en stortingsmann som uttaler seg til varetagelse av statens interesser og under ansvar overfor Stortinget og sine velgere. På dette punkt mener jeg det har betydning å se hen til forholdene i andre land, deriblant de hvis forfatninger var forbilde for Grunnloven. Og for så vidt er å bemerke at den private fornærmede i disse land står i samme stilling overfor et vitneprov som overfor en uttalelse i nasjonalforsamlingen. Etter den oppfatning førstvoterende har gjort seg til talsmann for, vil en stortingsmann i Norge ha en særbeskyttelse i forhold til vitner som det ikke finnes parallell til i andre land. Når det i Schjelderup/Haug-saken er avgjort - og jeg må bøye meg for denne avgjørelse - at et vitneprov kan mortifiseres, så mener jeg at konsekvensen må være at også en stortingsmanns uttalelse i Stortinget kan mortifiseres; det må gjelde så meget mer som stortingsmannen er helt fritt stillet med hensyn til sin uttalelse og den form han gir den i motsetning til et vitne som har plikt til å uttale seg og gjør det under trusel om straff.

Jeg finner også grunn til å peke på at hensikten med bestemmelsen i Grunnlovens §66 var å trygge folkerepresentasjonens stilling overfor den inntil da dominerende kongemakt - slik som tilfellet var med den tilsvarende bestemmelse i engelsk forfatning, som igjen dannet forbilde for en rekke forfatningsbestemmelser i andre land, derunder Amerika. Dette er et moment som etter min mening bør tillegges vekt når det er

Side:44

spørsmål om bestemmelsens slagvidde. Jeg henviser i denne forbindelse til Aschehoug: Norges nuværende Statsforfatning 111, 2. utg. side 4, hvor det heter: «Men ligesom den engelske Bill of Rights var rettet udelukkende mod Kronen, ikke mod Parliamentet, saaledes vare disse amerikanske Erklæringer rettede mere mod Overgreb fra Moderlandets Regjering og Parliament end mod Misbrug fra Coloniernes egne Styrere og lovgivende Forsamlinger. De indeholdt dog Spirerne til de constitutionelle Indskrænkninger, der senere ere blevne disse paalagte. Efterat de nordamerikanske Stater havde erklæret sig uafhængige, optoge nemlig strax de fleste af dem i sine nye Forfatningslove en Række Bestemmelser, som i større eller mindre Grad værnede om Individets Ret ligeover for Statsmagterne, og som i Almindelighed kaldes Declaration of Rights. Selve Unionslovgivningen fulgte oprindelig ikke dette Exempel. Men allerede i 1791 vedtoges nogle Tillæg, der for en Deel bødede paa denne Mangel. Lignende Declarations of Rights findes nu i alle nordamerikanske Fristaters Grundlove.»

Jeg kan heller ikke se at reelle hensyn gjør det nødvendig eller rimelig å tolke Grunnlovens §66 slik at mortifikasjonssøksmål skulle være avskåret. Jeg minner her for det første om hva jeg nylig anførte om bestemmelsens hensikt. I den forbindelse kan det være av interesse å minne om at det heller ikke i andre henseender har hersket enighet om bestemmelsens forståelse. Særlig bemerkelsesverdig er for så vidt uttalelsen fra en av Grunnlovens fedre - Christian Magnus Falsen - i hans verk: «Norges Grundlov gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar», som utkom allerede i 1816, og hvor han til spørsmål 25 om «Hvilke ere de en Repræsentant tilkommende Rettigheder?» side 98 i en note uttaler: «Det vilde uden Tvivl være at tillægge disse Ord en alt for udstrakt Betydning, dersom man antog at en Repræsentant, paa Storthinget, skulde kunne upaa-anket staae og overvælde en eller flere af sine Medborgere med vanærende Beskyldninger, eller søge at bestemme Storthinget til aabenbar konstitutionsstridige og for Staten farlige Foretagender. Meningen kan neppe være anden end den, at en Repræsentant ej udenfor Storthinget kan drages til Ansvar, om han under Debatterne over en eller anden Sag, sammesteds bruger Udladelser, som kunne støde den exekutive eller dømmende Magt.» Jeg er klar over at Falsen ikke fullt ut har fått tilslutning av senere forfattere for så vidt; men jeg nevner at det i teorien er et omtvistet - og som av førstvoterende antydet - åpent spørsmål om ansvarsfriheten etter §66 også gjelder overfor ærekrenkende uttalelser som ikke har noe med den foreliggende sak å gjøre eller som er fremført mot bedre vitende. Om de vanskeligheter som kan komme opp hvis man tillater søksmål i disse tilfelle, henviser jeg til Castberg: Norges Statsforfatning I, 2. utg. side 425. I det hele er det etter min oppfatning intet holdepunkt i Grunnloven for en sondring mellom beskyldninger i ond og god tro.

Side:45

Jeg nevner dernest hensynet til den som en ærekrenkende beskyldning rammer. En slik beskyldning fremsatt av en representant i Stortinget vil lett både bli tillagt en særlig vekt og få stor publisitet også utenom Stortinget. Overfor en slik beskyldning vil den krenkede ofte ha større behov for å kunne få beskyldningen mortifisert enn hvor det f. eks. gjelder en vitneforklaring. Å beskytte individet er, som av førstvoterende fremholdt, en meget vesentlig del av Grunnlovens idéinnhold. Jeg nevner i denne forbindelse det Adler-Falsen'ske utkast, hvor det i §156, 1. punktum heter at «Enhver Norsk Borger kan, paa den ved Loven foreskrevne Maade, anlægge Sag imod Enhver saavel for offentlig Forbrydelse, som for private Fornærmelser, begaaede imod Klageren selv», og hvor det i §31 1. punktum sies at «for at sikre hvert Individ sine Rettigheder, sit Liv, sin Frihed, sin Eiendom og sin Ære, er det nødvendigt, at Lovene anvendes efter faste Principer og upartisk, samt at Retfærdigheden haandhæves uden Persons Anseelse». Etter førstvoterendes standpunkt vil derimot en krenket ikke ha noen hjelp, hverken i Riksretten, eller i Stortingets forretningsorden (som for øvrig kun er ordensforskrifter) fordi presidenten ofte ikke har mulighet for å bedømme beskyldningen eller dens ærekrenkende karakter i det øyeblikk den fremsettes.

Hos oss er det på det rene at den krenkede ikke kan reise straffesak, og han kan vel heller ikke kreve erstatning for lidt skade. Allerede dette er et meget vidtgående beneficium for stortingsrepresentantene. Når det spørres om en rimelig interesseavveiing må føre til at benefisiet også skal antas å omfatte frihet for mortifikasjon, må svaret etter min mening bli benektende. At en slik adgang på den annen side skulle få følger av skadelig betydning for stortingsrepresentantenes ytringsfrihet eller for Stortingets verdighet, kan jeg ikke anta. Det kan i den forbindelse være grunn til å peke på at den nyeste vesteuropeiske statsforfatning - nemlig den tyske forbundsrepublikks av 23. mai 1949 - i immunitetsbestemmelsen i art. 46 har unntatt ansvaret for ærekrenkelser, etter det som er opplyst i en oversikt over fremmed rett utarbeidet av Stortingets kontorsjef - «i den hensikt å hevde parlamentets anseelse», se «Ytringsfriheten i Stortinget» side 12.

Jeg finner det for øvrig ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, men skal nøye meg med å peke på at en rekke av våre statsrettsforfattere har behandlet spørsmålet, se henvisningene i byrettens dom til disse samt til Justisdepartementets lovavdelings utredning av 27. mai 1952, som er tiltrådt av Justisdepartementet.

Av eldre forfattere nevner jeg at Schweigaard synes å forutsette at det var adgang til å reise mortifikasjonssak mot en stortingsmann (se Andenæs i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab 1954 97 flg.); Aschehoug (Norges nuværende Statsforfatning I, 1. utg. side 394-395) anser

Side:46

mortifikasjonssaker avskåret på grunn av muligheten for ansvar for saksomkostninger, men synes ikke å mene at mortifikasjon i og for seg betyr at stortingsmannen «drages til Ansvar». Begge disse forfattere var ikke bare lærere i statsforfatningsrett, men også mangeårige stortingsmenn.

Siden vårt nåværende mortifikasjonsinstitutt ble lovfestet ved straffeloven av 1902, har teorien enstemmig antatt at Grunnlovens §66 ikke avskjærer adgangen til mortifikasjon - et forhold som etter min mening bør tillegges atskillig vekt når det er spørsmål om hva som skal ansees for å være gjeldende rett. Det trenger ingen påvisning at disse forfattere har vært kjent både med de forskjellige utkast til Grunnloven og dens utenlandske forbilder. Blant disse forfattere var også en erfaren politiker som statsminister Francis Hagerup. Jeg finner grunn til også å nevne den danske forfatter professor Knud Berlin (Den danske Statsforfatningsret, 5. udg. side 88-89), som i mange år var protokollsekretær i Folketinget, og hvis mening om nettopp dette spørsmål skulle ha særlig vekt, han har gitt uttrykk for den oppfatning at søksmål som kun angår mortifikasjon, ikke er utelukket. Når det har vært hevdet at praksis i Danmark - hvor bestemmelsen er den samme, men hvor riksdagen kan dispensere fra immuniteten - skulle vise at rene mortifikasjonssøksmål er avskåret, finner jeg det tilstrekkelig å vise til professor Andenæs' artikkel i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab 1954 97 flg. og professor Hurwitz' artikkel sammesteds side 108 flg.

Etter dette stemmer jeg for at anken forkastes.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Berger.

Dommer Skau: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, dommer Gaarder. Som ham mener jeg at Grunnlovens §66 etter sin ordlyd og særlig sett i lys av de utenlandske ordninger som den utvilsomt bygger på, må tolkes slik at den avskjærer adgangen til å anlegge et mortifikasjonssøksmål som det foreliggende. Når det sies at representantene ikke utenfor Stortingets forsamlinger kan trekkes til ansvar for deres der ytrede meninger, ser jeg dette som en ren kompetansebestemmelse: I anledning av disse ytringer skal representantene ikke kunne saksøkes - domstolene har ikke jurisdiksjon, her skal Stortinget selv holde justis. Hvor langt uttrykket «deres der ytrede Meninger» rekker, er det, som av førstvoterende nevnt, ikke nødvendig å gå inn på. Men når det, som her, er på det rene at det dreier seg om uttalelser som dekkes av uttrykket, mener jeg at den kompetanseregel som §66 gir, etter bestemmelsens lydelse og hensikt, og etter den nære tilknytning den har til tilsvarende bestemmelser i amerikansk, engelsk og fransk forfatning, må være absolutt. Det kan da etter min mening ikke bli plass for noen

Side:47

innskrenkende tolkning på grunnlag av den utvikling som mortifikasjonsinstituttet og oppfatningen av mortifikasjonens rettslige karakter senere har gjennomgått. Heller ikke finner jeg det nødvendig å ta noe standpunkt til spørsmålet om hvorledes saken ville stille seg om man kunne se bort fra den historiske bakgrunn og tolke bestemmelsen fritt ut fra reelle hensyn i dag.

Hva angår omkostningsspørsmålet, så er jeg også enig med førstvoterende.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gaarder.

I anledning av at annenvoterende, dommer Berger, påberoper Høyesteretts avgjørelse i plenumsaken Schjelderup/Haug, finner jeg å burde presisere:

Den nevnte sak gjaldt utelukkende fortolkningen av straffelovens §253, som bestemmer at fornærmede kan forlange mortifikasjon «i alle tilfelle hvor det har vært adgang til å føre bevis for en beskyldnings sannhet». Flertallet fant at denne bestemmelse etter sin ordlyd også omfattet pliktige vitneutsagn, og at det ikke var grunnlag for å tolke den innskrenkende. Samtidig ga også flertallet uttrykk for at straffelovens regel kan virke uheldig i forhold til pliktige uttalelser på grunn av de faktiske skadevirkninger som et mortifikasjonssøksmål og en mortifikasjonsdom kan føre med seg.

Den foreliggende sak gjelder fortolkningen av uttrykket «drages til Ansvar» i Grunnlovens §66. Men for å avgjøre om denne bestemmelse også avskjærer søksmål til mortifikasjon, må man vurdere hva mortifikasjonen innebærer. Og ved denne vurdering kommer etter min mening ikke bare mortifikasjonens rettslige, men også dens faktiske virkninger inn.

Det er således her spørsmål om tolkning av regler av helt forskjellig innhold og karakter. Og etter mitt syn kan man ikke trekke paralleller fra de positive lovregler som gjelder for vitner, til bruk ved tolkningen av Grunnlovens §66.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og tiltrer også dommer Heibergs bemerkninger.

Dommer Thrap: Som dommer Holmboe.

Dommerne Bahr, Schei, Eckhoff, Nygaard, Helgesen, Bendiksby, Rode og justitiarius Grette: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

kjennelse:

Byrettens dom oppheves. Saken avvises fra byretten.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (byfogd Kaare Hageler med domsmenn Rolf Sundstrøm og Kåre Horn):

- - -

Side:48

Retten skal bemerke:

I den juridiske teori har alle de forfattere som bar uttalt seg om spørsmålet, på en unntagelse nær, gitt uttrykk for den oppfatning at Grunnlovens §66 ikke avskjærer adgangen til å anlegge søksmål ved de alminnelige domstoler mot en stortingsrepresentant til mortifikasjon av ærekrenkende beskyldninger fremsatt i Stortinget. Det henvises for så vidt til Morgenstierne: Den norske Statsforfatningsret (3. utg.) I side 330, Castberg: Norges Statsforfatning (2. utg.) I side 426-427, Andenæs: Statsforfatningen i Norge (2. utg.) side 140 samt Skeie: Om ærekrenkelser efter norsk Ret (1910) side 359-360, og Hagerup: Strafferettens alminnelige del side 135. Det kan også vises til artikler i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab 1954 av professor Andenæs (side 97 flg.) og av fhv. høyesterettsjustitiarius Emil Stang (side 208 flg.). Av motsatt oppfatning er Aschehoug: Norges nuværende Statsforfatning (2. utg.) I side 464.

Etter anmodning fra Stortingets presidentskap har det kgl. Justis- og politidepartement 27. mai 1952 avgitt en betenkning til presidentskapet bl.a. om «Stortingsrepresentantenes ansvarsfrihet for meningsytringer - Grunnlovens §66». Betenkningen foreligger trykt som «dok. nr. 5» for 1952. I betenkningen uttaler departementet som sin oppfatning (side 7) at Grunnlovens §66 neppe gir tilstrekkelig hjemmel for å avskjære søksmål mot stortingsrepresentanter til mortifikasjon av ærekrenkende beskyldninger. Betenkningen ble referert i Stortingets møte 19. januar 1953. og ble besluttet oversendt til Utenriks- og konstitusjonskomiteen. Innstillingen fra denne komité ble avgitt 19. juni 1953 (Innst. S. nr. 180/1953). Komiteen ga enstemmig uttrykk for den oppfatning at Grunnlovens §66 utelukker også mortifikasjonssøksmål mot stortingsrepresentanter, og innstillet til Stortinget å fatte en beslutning hvori bl.a. uttales at «den ansvarsfrihet for ytrede meninger som Grunnlovens §66 hjemler representantene har vært ment i videste forstand» og «At den utelukker ethvert søksmål for de vanlige domstoler, det være seg til straff, erstatning eller mortifikasjon».

Utenriks- og konstitusjonskomiteens innstilling ble behandlet av Stortinget i møte 10. juli 1953. Stortinget vedtok da komiteens innstilling mot 13 stemmer, som ble avgitt for en representants forslag om at «Innst. S. nr. 180 vedlegges protokollen».

Spørsmålet om adgangen til å anlegge mortifikasjonssak mot en stortingsrepresentant har tidligere visstnok bare en gang vært behandlet av en domstol, nemlig av Kristiania forhørsrett i en kjennelse av 15. mai 1923 ( Rt-1923-429). Retten kom under tvil til at mortifikasjonssøksmål er avskåret ved Grunnlovens §66.

Den oppfatning i den juridiske teori at mortifikasjonssøksmål kan reises mot en stortingsrepresentant tillegger to forhold avgjørende vekt. Det ene er at saksøkte i en mortifikasjonssak ikke ved dommen pålegges noe «ansvar» og at Grunnlovens §66 således ikke dekker forholdet. Det annet er hensynet til at den fornærmede har behov for å få anledning til å renvaske seg for en domstol.

Etter norsk rett har en mortifikasjonsdom i en ærekrenkelsessak bare vært ansett å innebære en æresoppreisning for den fornærmede, ikke noen reaksjon overfor injurianten. Ved en mortifikasjonsdom

Side:49

kjennes de påklagede beskyldninger å være døde og maktesløse. Denne avgjørelse pålegger ikke saksøkte noe rettslig ansvar, hverken av strafferettslig eller sivilrettslig art. Når det gjelder spørsmålet om Grunnlovens §66 allikevel avskjærer adgangen til å reise mortifikasjonssak mot en stortingsrepresentant for ærekrenkende uttalelser i Stortinget, har retten delt seg i et flertall - formannen og domsmann Horn, og et mindretall - domsmann Sundstrøm. Det skal nedenfor først redegjøres for flertallets oppfatning.

Rettens flertall er enig i den oppfatning at når Grunnlovens §66 blant annet bestemmer om stortingsrepresentanter at «ei heller kunne de udenfor Stortingets Forsamlinger drages til Ansvar for deres der ytrede Meninger», så gir denne formulering plass for den fortolkning at bestemmelsen ikke omfatter rene mortifikasjonssøksmål. Ved en mortifikasjonsdom pålegges det jo som nevnt ikke saksøkte noe «ansvar» for beskyldningene. Han plikter ikke en gang å «stå til rette» for dem overfor domstolen, idet han helt kan unnlate å møte.

Selv om en dom på mortifikasjon ikke vil ha noen rettslige skadevirkninger for en saksøkt stortingsrepresentant, må det dog innrømmes at dommen faktisk vil kunne skade representanten, særlig i hans virke som representant, eller i alle fall være i betydelig grad ubehagelig for ham. Beskyldningen stemples jo som en ærekrenkelse hvis sannhet ikke er bevist, og dette vil både av saksøkte kunne føles og av andre oppfattes som en irettesettelse, selv om dommen intet innebærer om subjektiv skyld hos saksøkte. Det kan antagelig også sies at en rettslig fastslått adgang til å reise mortifikasjonssøksmål vil kunne legge et visst bånd, eller i hvert fall en viss demper, på den fri debatt i Stortinget, og således berøre Stortingets stilling som uavhengig statsorgan. Det reiser seg da det spørsmål om disse forhold kan ansees som så tungtveiende innvendinger mot adgang til å reise mortifikasjonssak at de oppveier den interesse som den som måtte anse seg ærekrenket av en stortingsrepresentant i Stortinget har i å få anledning til å renvaske seg for en domstol. Det behov som en fornærmet har for å få en ærekrenkende beskyldning kjent død og maktesløs synes å være særlig sterkt når beskyldningen er fremsatt i Stortinget av en representant. Beskyldningen vil da kunne oppnå en særlig stor publisitet og tiltro, med derav følgende særlig store skadevirkninger for fornærmede.

Utenriks- og konstitusjonskomiteen søker i sin foran nevnte innstilling å påvise at en historisk-politisk vurdering må gi som resultat at Grunnlovens forfattere har ment med bestemmelsen i Grunnlovens §66 om ansvarsfrihet for ytringer å utelukke også mortifikasjonssøksmål mot stortingsrepresentanter. Det forslag til beslutning overensstemmende med dette resultat som komiteen har fremsatt som konklusjon på sin innstilling ble vedtatt med stort flertall i Stortingets møte 10. juli 1953. Rettens flertall finner ikke grunn til å komme nærmere inn på det historisk materiale som komiteens innstilling bygger på, idet det ikke synes å være grunn til å anta at det på den måte blir mulig med noen sikkerhet å konstatere hva Grunnlovens forfattere har ment om adgangen til å reise mortifikasjonssøksmål mot stortingsrepresentanter. Det synes å være mest nærliggende å anta at spørsmålet ikke har vært drøftet i det hele tatt under utarbeidelsen av Grunnloven.

Side:50

Flertallet slutter seg til det som for så vidt er anført av professor Johs. Andenæs i hans artikkel i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab 1953 103.

Rettens flertall finner at spørsmålet om Grunnlovens §66 avskjærer adgangen til å anlegge mortifikasjonssøksmål mot stortingsrepresentanter frembyr betydelige tvil. Flertallet finner imidlertid å burde slutte seg til den oppfatning at Grunnlovens §66 ikke gir tilstrekkelig hjemmel for å utelukke slike søksmål. Ved denne avgjørelse legger flertallet vekt på at Grunnlovens uttrykk «drage til ansvar» som foran anført gir grunnlag for den fortolkning at mortifikasjonssøksmål ikke omfattes av bestemmelsen. Da stortingsrepresentantenes ansvarsfrihet for ytringer representerer en innskrenkning i det vern som en krenket etter vanlige rettsregler har mot ærekrenkelser, bør Grunnlovens §66 ikke uten tvingende nødvendighet fortolkes utvidende til skade for den krenkede. Det kan neppe antas å være påkrevet av hensyn til stortingsrepresentantenes uavhengighet og ytringsfrihet å beskytte dem mot mortifikasjonssøksmål. Det synes ikke å legge noe utilbørlig bånd på representantene at de av hensyn til risikoen for mortifikasionssøksmål må avholde seg fra ytringer som innebærer ærekrenkende beskyldninger. En streng aktsomhetsplikt for så vidt påligger nemlig representantene på grunn av den ansvarsfrihet de nyter. Retten viser i denne forbindelse til at i Utenriks- og konstitusjonskomiteens innstilling under XI, 2. avsnitt er anført at «der vil råde alminnelig enighet om at nettopp den immunitet stortingsmennene nyder bør mane dem til den største forsiktighet i uttalelser ...».

På den annen side har som foran anført den som måtte bli utsatt for en ærekrenkende beskyldning fra en stortingsrepresentants side et sterkt behov for det vern som ligger i adgangen til å reise mortifikasjonssøksmål. Han har da et rimelig krav på å få søke å renvaske seg på denne måte, idet noen annen praktisk farbar utvei ikke kan sees å stå tu disposisjon for ham. Hverken muligheten for å få reist tiltale ved riksrett - for så vidt det da overhodet er rettslig adgang til dette når det gjelder ærekrenkende ytringer - eller muligheten for Stortingets president til å påtale og gripe inn overfor ærekrenkende ytringer er midler som den fornærmede har noe herredømme over, eller som for øvrig representerer en brukbar erstatning for adgangen til å reise mortifikasjonssøksmål. Flertallet viser i denne forbindelse til professor Andenæs' nevnte artikkel i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab side 102.

Rettens mindretall - domsmann Sundstrøm - finner at det må antas at Grunnlovens §66 utelukker også at søksmål til mortifikasjon av ærekrenkende beskyldninger fremsatt i Stortinget kan reises mot en stortingsrepresentant. Han er enig i at det kan være ønskelig av hensyn til fornærmede å ha det vern mot ærekrenkende ytringer fra en stortingsrepresentant som ligger i adgangen til mortifikasjonssøksmål. Han mener imidlertid at Grunnloven har en historisk og politisk bakgrunn som gjør det rimelig å anta at det har vært meningen med bestemmelsens §66 å sikre stortingsrepresentantene mot enhver form for påtale i anledning av deres ytringer i Stortinget, således også mot mortifikasjonssøksmål, selv om de ikke derved «drages til ansvar» rettslig sett. Bare på den måte sikres Stortinget som statsorgan en helt fri og

Side:51

uavhengig stilling, og dette må i hvert fall være det avgjørende ved fortolkningen av Grunnlovens §66. Den omstendighet at det ikke før i nærværende sak har vært reist mortifikasjonssøksmål mot en stortingsrepresentant viser etter mindretallets oppfatning at behovet for å ha adgang til dette ikke kan være av særlig styrke. Det vil for øvrig kunne sees som en undervurdering av stortingsrepresentantenes vurderingsevne å fastslå at det er nødvendig å åpne adgang til mortifikasjonssøksmål som vern mot eventuelle injurierende uttalelser.

Etter votereringen blir det rettens resultat at det er adgang til å reise nærværende mortifikasjonssøksmål, og saksøktes påstand om avvisning tas derfor ikke til følge.

Saksøkte har hatt adgang til å føre sannhetsbevis, men har erklært at han avstår fra å søke å føre bevis for at de påklagede uttalelser er sanne. Retten må derfor legge til grunn at sannhetsbevis ikke er ført skjønt det har vært adgang til det, og at betingelsene etter strl.s §253 for mortifikasjon foreligger såfremt uttalelsene kan ansees som ærekrenkende beskyldninger. - - -