Rt-1957-340

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-03-23
Publisert:	Rt-1957-340
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 26/1957
Parter:	Ski kommune (høyesterettsadvokat Arne Vislie) mot 1. Jenny Næss, 2. Jens Tømt (høyesterettsadvokat Gerhard Wiese - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Gaarder, Kruse-Jensen, Schei, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §43, Skatteloven (1911), Arveloven (1854) §10, §13, §18, Arveloven (1854), Arveavgiftsloven (1905), §42, Tilleggslov til arveavgiftsloven (1934) §2, §5

Dommer Helgesen: Saken gjelder spørsmålet om lovligheten av den inntektsligning av Jenny Næss og Jens Tømt, begge Ski, som Ski kommune foretok for ligningsåret 1953-54. Både Jenny Næss og Jens Tømt reiste sak ved Follo herredsrett for å få ligningene rettslig prøvet. De to søksmål ble av herredsretten etter begjæring av partene forenet til felles forhandling og avgjørelse. Den 8. juli 1955 avsa herredsretten dom i begge saker med denne domsslutning:

«I sak A-nr. 38/1954:

1. Ligningen av fru Jenny Næss til Ski for 1953-54 oppheves.

2. Ny ligning foretas hvorunder den oppførte gevinst ved tomtesalg, kr. 8750, ikke medtas til beskatning som inntekt.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I sak A-nr. 73/1954:

1. Ligningen av gårdbruker Jens Tømt til Ski for 1953-54 oppheves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:341

Ski kommune har påanket dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke direkte til Høyesterett. Anken gjelder begge saker og angår tvistegjenstandene i sin helhet, både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ski kommune gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har funnet at et arveforskudd ikke skal likestilles med en gave i relasjon til reglene om gevinstbeskatning ved videresalg i landsskattelovens §43, 3. ledd, men at spørsmålet om arveforskuddet skal behandles som arv eller som gave avhenger av en vurdering av om det enkelte tilfelle har en gavemessig eller arvemessig karakter. Videre hevder kommunen at retten har tatt feil når den har funnet at det i det foreliggende tilfelle er til stede omstendigheter som i særlig grad gir de ytede arveforskudd preg av arvemessige disposisjoner.

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«I. Vedr. sak A-nr. 38/1954 ved Follo herredsrett.

Fru Jenny Næss mot Ski kommune.

1. Prinsipalt: Ski kommune frifinnes.

2. Subsidiært: Ny ligning foretas etter de prinsipper Høyesterett fastsetter.

3. I begge tilfelle: Ski kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.

II. Vedr. sak A-nr. 73/1954 ved Follo herredsrett.

Jens Tømt mot Ski kommune.

Samme påstand som under I.»

Ankemotpartene, Jenny Næss og Jens Tømt, har nedlagt følgende påstander:

I ankesaken Ski kommune-Jenny Næss:

«I. Prinsipalt: Herredsrettens dom stadfestes.

II. Subsidiært: Ny ligning foretas, hvorunder gevinsten ved tomtesalget beregnes etter de prinsipper retten fastsetter.

III. I begge tilfelle: Ski kommune dømmes til å betale fru Jenny Næss saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.»

I ankesaken Ski kommune-Jens Tømt:

«I. Prinsipalt: Herredsrettens dom stadfestes.

II. Subsidiært: Ny ligning foretas, hvorunder gevinsten ved tomtesalget beregnes etter de prinsipper retten fastsetter.

III. I begge tilfelle: Ski kommune dømmes til å betale gårdbruker Jens Tømt saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.»

For Høyesterett har ankemotpartene gjort gjeldende de samme innvendinger mot ligningen som for herredsretten.

Saken har også for Høyesterett vært forenet til felles forhandling og avgjørelse.

Om saksforholdet viser jeg til den uttømmende fremstilling i herredsrettens dom. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Indre Follo herredsrett med avhør av parter

Side:342

og et vitne. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Blant disse er forskjellige uttalelser fra lovforarbeider m.v. Det nye bevisstoff har ikke brakt saken i noen annen stilling enn tidligere.

Saken gjelder forståelsen av landsskattelovens §43, og et av hovedspørsmålene i saken har vært tolkningen av landsskattelovens §43, 3. ledd, nemlig om barna ved å motta de omtvistede arveforskudd i skattelovens forstand fikk en gave.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.

I likhet med herredsretten legger jeg til grunn for den rettslige bedømmelse av saken at fru Ustvedts disposisjoner i årene 1947 til 1952, altså også de omtvistede arveforskudd, fremtrer som et ledd «i konsekvent gjennomført skifte fra fru Ustvedts side i den utstrekning dette lot seg gjøre i levende live». Jeg ser altså også utskillelsen høsten 1951 av parsellen g.nr. 142 b.nr. 8 og den derpå følgende overdragelse av denne parsell og rettighetene over «faresonen» g.nr. 142 b.nr. 5 til barna som en utdeling av arvemidler foretatt i forbindelse med transaksjoner som hver for seg og sett i sammenheng må betraktes som ledd i et skifte eller i et skiftelignende oppgjør med barna. Jeg kan ikke anta at landsskattelovens §43, 3. ledd, er så å forstå at den rammer et tilfelle som det foreliggende. Det er ingen rimelig grunn til i vårt tilfelle å behandle barnas salg av tomtearealene på annen måte enn om det hadde dreiet seg om avhendelse av eiendeler som var ervervet først ved selve arvefallet.

Jeg behøver etter dette ikke å ta standpunkt til de øvrige skatterettslige spørsmål som har vært reist i saken.

Da anken ikke har ført frem, finner jeg at Ski kommune må ilegges saksomkostninger for Høyesterett. Jeg antar at herredsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, og stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes i begge saker.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ski kommune til Jenny Næss og Jens Tømt i alt 2500 - to tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Kruse-Jensen, Schei og justitiarius Grette: Likeså.

- - -

Av herredsrettens dom (sorenskriver K. Qvigstad):

Høsten 1951 lot fru Anna Ustvedt utskille en parsell på ca. 72 mål av sin eiendom Ustvedt Østre, g.nr. 142, b.nr. 1, i Ski og overdro ved

Side:343

«gavebrev» av 24. november og 20. desember 1951 denne parsell - som ved skylddelingen fikk b.nr. 8 - «som «arveforskudd» til sine 6 myndige barn, Daniel Ustvedt, fru Maren Tømt, Jul Ustvedt, Hjalmar Ustvedt, fru Jenny Næss og Arthur Ustvedt i fellesskap. I det samme gavebrev overdrog hun også som arveforskudd til de nevnte arvinger sine rettigheter over den såkalte «faresonen», g.nr. 142, b.nr. 5, et areal på ca. 12 mål, som i sin tid var tilskjøtet A/S De Norske Aerolit og Fænghettefabrikker, men med bibehold for Ustvedt Østre av bruksretten.

Melding om arveforskuddet ble den 22. januar 1952 sendt skattefogden i Akershus og arveavgiften ble beregnet den 21. februar 1952 på grunnlag av den av Ski kontrollnemnd den 8. desember 1951 avgitte pristakst, stor kr. 169 992,20, hvilket gir kr. 28 332 på hver arving. I pristaksten er bl.a. anført at begge bruksnumre har god beliggenhet til fabrikkområde, at taksten for rettighetene til «faresonen» (b.nr. 5) er satt til kr. 1400 pr. mål og at verdien av b.nr. 8 er satt til kr. 2100 pr. mål. videre er anført at taksten er «i samsvar med tiden 1940».

Ved kjøpekontrakt av 19. og 20. desember 1951 solgte de 6 ovenfor nevnte arvinger b.nr. 8 samt sine rettigheter til b.nr. 5 («faresonen») til Grubernes Sprængstoffabriker A/S for kr. 169 992. Da det imidlertid ikke lykkedes selskapet (nedenfor kalt «Gruberne») å få konsesjon på hele b.nr. 8, ble handelen omgjort til alene å omfatte ca. 50 mål av denne eiendom, som deretter ble utskilt som b.nr. 9. I tillegg hertil kom rettighetene til b.nr. 5 «faresonen» slik som opprinnelig avtalt. Salgssummen stillet seg deretter slik:

«Faresonen» (kr. 1400 pr. mål) kr. 16 520,00

B.nr. 9 (kr. 2100 pr. mål) » 105 063,70

Tilsammen kr. 121 583,70

De gjenværende ca. 22 mål av b.nr. 8 har de 6 arvinger beholdt som sameie.

Skjøtet til «Gruberne» ble utstedt i januar 1953, samtidig med at oppgjør fant sted; imidlertid hadde fru Jenny Næss allerede i 1952 fått utbetalt et forskudd på kr. 10 000 som hun hadde behov for av hensyn til sin forretning i Ski. Likeså var det blitt utbetalt et tilsvarende forskudd kr. 10 000 til fru Maren Tømt, som er gift med Jens Tømt.

Ved skatteligningen til Ski for 1953/54 ble kr. 8750 av hvert av forskuddene på kr. 10 000 inntektsbeskattet som salgsgevinst under henvisning til l.skattel. §43. Saksøkerne påklaget ligningene som dog ble fastholdt av så vel ligningsnemnd som overligningsnemnd. Hver av klagene fra de 2 saksøkere ble av ligningsmyndighetene behandlet på ensartet måte og retten finner det derfor tilstrekkelig nedenfor alene å gjengi ligningsmyndighetenes standpunkt overfor fru Jenny Næss' klage.

Den 30. juli 1952 sendte Ski ligningskontor følgende brev til skattefogden i Akershus:

«Ad Arvefall, Anna Ustvedt, Ski.

Den 11. mars d. å. mottok en fra Dem en udatert innberetning over forskudd på arv fra Anna Ustvedt til hennes barn, Hjalmar, Juul og

Side:344

Daniel Ustvedt samt Jenny Næss, alle Ski. Øvrige arveforskuddsmottagere er Arthur Ustvedt, Vestby, og Maren Tømt, Kråkstad.

Ifølge innberetningen utgjør arveforskuddet kr. 28 332 på hver og består i parseller av eiendom, altså for i alt ca. 170 000 kroner. Forholdet er at fru Anna Ustvedt har gitt bort 84 mål innmark av sin eiendom Ustvedt som samlet er på ca. 360 mål. Hun fikk skjøte på eiendommen i 1918 og har hatt den intakt i alle år. Hensikten med disse 84 mål er å selge dem for utparsellering. Skattetaksten for jordveien på Ustvedt er kr. 100 pr. mål og overstiger neppe anskaffelsesverdien. Verdien av det bortgitte areal er derfor her oppført med kr. 8400.

Det er arvingene som har sørget for pristakst beregnet på tomtesalg, og det må derfor også bli arvingene som skal beskattes for eventuell gevinst ved tomtesalg etter landsskattelovens §43, siste ledd. Det er vel derfor ikke riktig at det betales arve avgift av større verdi enn hvad den var på arvelaterens hånd. Verdien av det bortgitte areal stiger først i det øyeblikk da det blir utparsellert til boligbygg, og blir også først da gjenstand for gevinstbeskatning.

Det kan neppe være riktig at arvingenes avgift beregnes etter ovennevnte beløp. Det kan skaffe presedens for skattetap såvel til stat som kommune av gevinst ved tomtesalget.

Deres uttalelse om dette spørsmål imøtesees.»

Dette brev ble av skattefogden videresendt til Finansdepartementet som ved påtegning av 7. september 1953 fastholdt at arveavgiften var beregnet på riktig grunnlag.

Den 11. juni 1953 sendte Ski ligningskontor et brev til fru Næss, hvorav gjengis:

«- - - Videre er en oppmerksom på at De rar mottatt kr. 10 000 av salgsbeløpet for parsell av Ustvedt. En antar at verdiøkningen som følge av at driftsjord i jordbruket er solgt som villatomter må beskattes på arvingenes hender. Erhvervssummen settes skjønnsmessig til kr. 250 pr. dekar. Til gevinstbeskatning for det mottatte beløp kr. 10 000 skulle da bli kr. 8750.»

I Ski overligningsnemnds forhandlingsprotokoll er følgende protokollert om behandlingen av fru Næss' klage:

«L.nr. 2777, Næss, Jenny v/overrettssakforer Gerhard Wiese påklager:

1. Beregnet gevinst ved tomtesalg i forbindelse med moren, fru Anna Ustvedts overføring av et tomteareal av Ustvedt Østre til hennes seks barn. Der vedlegges avskrift av skrivelse av 21. februar 1952 fra Skattefogden i Akershus hvoretter det er betalt arveavgift for dette areal. Klageren hevder at arveforskudd i relasjon til skatteloven ikke kan likestilles med gave, slik at skattelovens §43, 3. ledd, kommer til anvendelse. Spørsmålet har vært forelagt Skatteinspektøren i Akershus som bl.a. uttaler:

«- - - Hvis tomtesalget ikke foretas av gårdbrukeren selv, men av en som har mottatt et samlet areal fra ham som gave, forskudd på arv eller arv, gjelder andre prinsipper for gevinstens beregning ved de salg av enkelte tomter som mottageren foretar.

For det første kan man ikke i noen av disse tilfeller medta ved

Side:345

gevinstberegningen verdiforskjellen som dyrkningsjord og som tomt. Ved ansettelsen av mottagerens kostpris må det altså tas hensyn ikke bare til verdien som dyrkningsjord, men også til den tomteverdi som ved tidspunktet for hans erverv lå på det samlede mottatte areal. I disse tilfeller kan man bare beskatte gevinsten ved selve utparselleringen og i en viss utstrekning også mulig konjunkturstigning. Adgangen til å ta konjunkturstigning i betraktning stiller sig forskjellig ettersom mottagerens erverv skjedde ved gave eller forskudd på arv eller som arv etter dødsfall.

Skjedde mottagerens erverv ved gave eller forskudd på arv, kan man i alle tilfelle regne med konjunkturstigning i de siste 10 år før mottagerens tomtesalg. Dette gjelder selv om mottagerens erverv er skjedd for kortere tid siden enn 10 år, idet bestemmelsen i landsskattelovens §43, 3. ledd, medfører at man innen rammen av denne 10-årsfrist også kan regne med konjunkturstigningen på den tidligere eiers hånd. Skjedde mottagerens erverv ved arv etter dødsfall, kan man ikke under noen omstendighet regne med konjunkturstigning på arvelaterens hånd, bare med den som måtte ha funnet sted fra arvefallet til tomtesalget.

Med utparselleringsgevinsten sikter jeg til det forhold at den enkelte tomt ved selve fraskillelsen og den særskilte skyldsetting får en større verdi som sådan enn som del av det samlede areal. Jeg viser herom nærmere til høyesterettsdom av 23. august 1952, inntatt i utv. XI side 1005. I tilfellet Anna Ustvedt er barnas erverv skjedd som forskudd på arv. Følgelig er man ved gevinstens beregning i prinsippet berettiget til å regne med mulig konjunkturstigning i de siste 10 år før tomtesalgene og dessuten selve utparselleringsgevinsten. - - -»

Eiendommen Ustvedt østre er tilskjøtet Anna Ustvedt 21. mai 1918 for kr. 51 400, hvorav for avling, besetning m.v. kr. 16 400, så anskaffelsessummen for eiendommen alene var kr. 35 000, hvilket svarer til ca. 100 kr. pr. mål, bygninger inklusive. Ifølge Statistiske Meddelelser var eiendomsprisen pr. skyldmark i Akershus i 1920 kr. 7763, i 1918 noget mindre. I 1942 var gjennomsnittsprisen pr. skyldmark i dette fylke kr. 8276 og er siden steget ganske betydelig. Det kan anføres at gjennomsnittsverdien for siste 5-årsperiode 1948 til 1952 i Akershus var kr. 12 346 pr. skyldmark.

Ved ligningen ble det skjønnsmessig regnet med en ervervssum på kr. 250 pr. dekar, som altså skulle tilsvare arealprisen for den frasolgte parsell i 1942. Det er på det rene at jordarealet på Ustvedt gård i alle år har vært taksert som dyrkningsjord. Noen tomteverdi har det aldri vært regnet med. Hele den gevinst som nu kommer frem ved salget må regnes som utparselleringsgevinst og må såvidt en forstår bli å inntektsbeskatte.

Overligningsnevnda er enig i den ligning som er foretatt.

Vedtak:

Gevinstbeskatning for tomtesalg opprettholdes.»

Fru Anna Ustvedt, som hadde særeie opprettet ved ektepakt av 9. juni 1913, og hvis mann Hans Daniel Ustvedt døde den 13. april 1935, er født xx.xx.1873, og var således ved utstedelsen av gavebrevet i 1951 nær 79 år gammel. Ifølge erklæring fra doktor Øystese, Ski, ble hun i 1948 behandlet for armbrudd i 1950 og 1951 for

Side:346

hjertelidelse, og i 1952 3 ganger for høyt blodtrykk. Doktor Øystese tilså henne siste gang i mai 1954 og hun var da sengeliggende. Dessuten hadde fru Ustvedt i 1949 et lettere slagtilfelle, som dog ikke har medført varig mén.

I 1947 overdrog fru Ustvedt sin forretningseiendom Arnebo, g.nr. 133. b.nr. 36, i Ski til sin eldste sønn, Daniel Ustvedt, for kr. 33 000. Samme år utdelte hun kr. 5000 til hvert av sine 6 barn som arveforskudd; melding om dette ble sendt skattefogden og arveavgift beregnet. Deretter fant den ovenfor omhandlede overdragelse til de 6 barn i fellesskap av g.nr. 142, b.nr. 8 samt rettighetene til b.nr. 5, sted i november/desember 1951, hvoretter hun til slutt ved skjøte av 11. mars 1952 overdro hovedbølet, Ustvedt Østre, g.nr. 142, b.nr. 1, samt Vienskog, g.nr. 10, b.nr. 8 i Hobøl til sin sønn Hjalmar Ustvedt for kr. 100 000 + kår, samt med forpliktelse for kjøperen til å oppta lån til innfrielse av en pantobligasjon stor kr. 32 000 i Kråkstad Sparebank, samt den pantobligasjon på kr. 68 000 som fru Ustvedt hadde fått for restkjøpesummen - alt i den utstrekning det nye lån måtte rekke til.

I 1953 utdelte fru Ustvedt på ny arveforskudd med kr. 10 000 til hver av de 6 barn, tilsammen kr. 60 000, antagelig ved de midler som tilfløt henne ved Hjalmar Ustvedts innfrielse av hennes ovenfor nevnte pantobligasjon. Melding om arveforskuddene ble sendt skattefogden og arveavgiftsberegning foretatt den 24. september 1953. Etter dette hadde fru Ustvedt alene tilbake et bankinnskudd på omkring kr. 20 000.

Saksøkerne har i retten forklart at fru Ustvedt allerede kort tid etter frigjøringen ytret ønske om at selv å gjøre opp sitt bo og fordele sine midler mellom sine 6 barn, for å unngå enhver mulig tvist imellom dem etter hennes død. Det var hennes tanke at sønnen Hjalmar, som i flere år hadde forpaktet jordeiendommen av henne, skulle få overta denne. Da fru Ustvedt imidlertid var klar over at en del av eiendommen som støtte opp til «Grubernes» fabrikkområde, på grunn av sin beliggenhet representerte en vesentlig større verdi enn jordbruksverdien, fant hun det litet rimelig at sønnen Hjalmar Ustvedt skulle få også dette areal når han overtok hovedbølet, og hun lot derfor dette areal utskille som b.nr. 8, for deretter å bortgi det til barna som arveforskudd.

Retten skal her bemerke at b.nr. 8 (hvorav som nevnt b.nr. 9. opprinnelig var en del) ligger ca. 2 km fra Ski jernbanestsjon og støter mot syd så vel til hovedveien fra Ski gjennom Kråkstad til Askim og Mysen, som til jernbanelinjen Ski-Sarpsborg, Østre linje. Før siste verdenskrig stanset jernbanen på dette sted på signal, uten at det var noen egentlig stasjon her. Arealet støter mot nord umiddelbart til «Grubernes» gamle fabrikkområde, og når dette selskap i 1951 ervervet b.nr. 9, var det ifølge konsesjonssøknaden av hensyn til projekterte utvidelser og nyanlegg, bl.a. en nødvendig og omfattende utvidelse av sprengstoffabrikkens syredamsystem. - - -

Rettens bemerkninger:

Det prinsipale spørsmål som foreligger til avgjørelse for retten, er hvorvidt arveforskudd skal sidestilles med livsgave eller med arv i relasjon til l.skattelovens §43, 3. ledd. Dette spørsmål kan etter rettens oppfatning ikke løses ved en henvisning til lov om avgift på arv eller til arveloven, og til de regler som i disse lover er fastsatt for

Side:347

arveforskudd. Den førstnevnte lov (jfr. §2 i tilleggslov av 16. mars 1934) sidestiller med arveforskudd enhver utdeling av formue til en arving i levende live uten hensyn til om den av arvelateren selv er betegnet som gave. Den tidligere tilleggslov av 23. september 1921 hvis §2 på dette punkt var enslydende med loven av 1934, taler i §5 om «de foran nevnte livsgaver og arveforskudd». Lovgiverne var således klar over at det så vel begrepsmessig som sproglig var en sondring mellom gaver og arveforskudd, men sidestillet dem «etter denne lov» (jfr. §2); ved dette forbehold har lovgiverne reservert seg mot at den anvendte terminologi gis en videre anvendelse enn tilsiktet.

Hva videre arveloven angår, hvis §10, §11, §12, §13, §14, §15, §16, §17, §18 bl.a. definerer begrepet «forskudd på arv», så fremgår det av lovens §13 klart at formålet hermed alene er gjennom en avkorting i arvelodd å sikre en så vidt mulig rettferdig og likelig deling av avdødes midler i den utstrekning dette har vært hans vilje. Noen annen hensikt har reglene om hva der skal ansees som arveforskudd i denne lov ikke og det vil derfor ikke være berettiget å anvende dem utenfor lovens egen ramme.

Når en skal tolke l.skattelovens §43 blir en derfor henvist til å gå tilbake til lovens forarbeider for der å søke opplysning om hva der har vært foranledningen til og formålet med den forandring i §43 som ble gjort ved lov av 22. februar 1921 hvorved gevinst ved avhendelse av gaver innenfor et begrenset tidsrom etter mottagelsen, ble gjort skattepliktig som inntekt.

Retten vil her innskyte at de mange innbyrdes avvikende dommer og uttalelser fra presumptivt skattelovkyndige om forståelsen og anvendelsen av l.skattelovens §43, III, viser at det ville vært ønskelig om loven hadde vært klarere avfattet på dette punkt og uttrykkelig hadde nevnt hvordan et arveforskudd skulle behandles i skattemessig henseende. At så ikke ble gjort kan synes eiendommelig da begrepet arveforskudd måtte være vel kjent for lovgiverne så vel fra de årlige skattebeslutninger som fra den forannevnte tilleggslov om arveavgift av 1921.

Stortingskomiteens innstilling O. XIII A-1920 vedrørende forandringer i landsskatteloven er ikke inntatt i «Love med forarbeider» for 1921, men er i utdrag fremlagt under hovedforhandlingen. Av komitéflertallets uttalelse i forbindelse med §43 hitsettes følgende:

«- - - Det forannevnte flertal optar ikke propositionens forslag til ny tredje punktum i denne paragraf, men fremsætter istedet følgende forslag til ændret lydelse av dette led:

Naar de i andet led omhandlede formuesgjenstande er erhvervet ved gave og avhændes før 10 aar er forløpet siden gavens mottagelse, regnes den værditilvekst, som gjenstanden har undergaat, siden den blev erhvervet av giveren, eller om dennes erhvervelse av formuesgjenstanden ligger længere tilbake i tid, værditilveksten i de sidste 10 aar, og indtil gavemottageren avhænder gjenstanden som indtægt for denne. Like hermed regnes de tilfælde, hvor gjenstanden er erhvervet av avhænderen til underpris, der skjønnes at omfatte en gave. Disse regler kommer kun til anvendelse forsaavidt gjenstandens salgssum overstiger kr. 5000.

Med denne regel vil man ikke kunne beskatte arvelater (bo) eller giver, for en sum motsvarende den gevinst, som disse vilde ha faat, om

Side:348

gjenstanden var solgt, men man vil ramme det tilfælde, som nærmest har foranlediget propositionens forslag til §43 tredje led, nemlig at gjenstande hvis salg ville betinge indtægtsbeskatning bortskjænkes f. eks. av far til søn eller datter, der saa umiddelbart efter sælger gjenstanden og indkasserer gevinsten. I disse tilfælde skal næmlig efter flertallets forslag værdistigningen i de 10 sidste aar eller det kortere tidsrum som eventuelt er forløpet siden giveren erhvervet gjenstanden, indtægtsbeskattes. De samme betragtninger som ved gave gjør sig efter flertallets mening ikke gjældende ved arv, idet det ikke vel kan tænkes at eieren arrangerer sitt eget dødsfald i hensigt at undgaa gevinstbeskatning ved gjenstandens overførsel til arvingene. Dertil kommer, at samfundet her gjennem arveavgift beskatter den fordel som arvingene gjennem arven faar. Flertallet antar derfor at en bestemmelse som den man her bringer i forslag for gaver vil være tilstrækkelig til at hindre de paatalte misbruk. - - -»

Av det overfor gjengitte fremgår at hva en ved endringen i §43 ville ramme, var en omgåelse av skattelovens bestemmelser, derved at en person istedenfor selv å selge sine eiendeler, bortskjenket dem - herunder også til sine arvinger - i den hensikt at disse deretter skulle avhende dem videre. Det var det konstaterte - og av ligningsmyndighetene påpekte - misbruk av unntaksbestemmelsen for gaver i §43 II som en ville til livs. At lovteksten ikke uttrykkelig i §43 III nevner arveforskudd ved siden av gave, kan da ikke være avgjørende for lovstedets anvendelse; det rette synes å være å gi det den slagvidde som formålet med lovendringen av 1921 tilsier uansett om disposisjonen fra arvelaterens side er gitt betegnelsen gave eller forskudd på arv - alt ettersom disposisjonen etter en vurdering av det enkelte tilfelle har en gavemessig eller en utpreget arvemessig karakter. Er det siste tilfelle, taler også den omstendighet at §43 III i relasjon til bestemmelsen i §42 II, 1. punktum delvis er en unntaksbestemmelse for at det vises varsomhet med å gi den en videre anvendelse enn dens øyemed klart tilsier.

Hvorvidt de betraktninger som her er angitt, må føre til at et reelt arveforskudd til en enkelt eller flere arvinger som har et aktuelt behov for det, og uten at det fra arvelaterens side foreligger noe motiv i retning av en omgåelse av bestemmelsene om gevinstbeskatning skal behandles som arv, er det ikke her nødvendig å ta standpunkt til. Retten finner nemlig at det i det foreliggende tilfelle er til stede omstendigheter, som i særlig grad gir de omtvistede arveforskudd preget av en arvemessig disposisjon - nemlig at de fremtrer som et ledd i konsekvent gjennomført skifte fra fru Ustvedts side i den utstrekning dette lot seg gjøre i levende live. Retten legger da vekt på at fru Ustvedt allerede i 1947 overdro sin forretningseiendom i Ski til sin eldste sønn Daniel Ustvedt, og fordelte salgssummen mellom sine barn. I 1951 overdrar hun den verdifulleste del av hovedbølet, b.nr. 8, til samtlige barn som sameie, og i 1952 overdrar hun den gjenværende del av hovedbølet, g.nr. 142, b.nr. 1 og Vien skog til sin sønn Hjalmar Ustvedt, som tidligere hadde drevet eiendommen, og utdeler også denne gang nettosalgssummen som arveforskudd, slik at hun deretter bare sitter igjen med et bankinnskudd på ca. kr. 20 000. Ved hver enkelt

Side:349

av de omhandlede utdelinger er arveavgiftsmelding omgående sendt skattefogden og arveavgiftsberegning foretatt. Om motivet til fru Ustvedts disposisjoner har saksøkerne forklart at hun alt før 1947 hadde ytret ønske om selv å bestemme hvordan de midler hun hadde, skulle skiftes mellom hennes barn på en rettferdig og likelig måte for så vidt mulig å unngå enhver tvist herom etter hennes død. Retten finner å burde legge denne forklaring om hennes motiver, - som i betraktning av hennes høye alder og dårlige helbred synes både forståelig og naturlig - til grunn, og finner som foran nevnt at hennes disposisjoner så sterkt bærer preget av et skifte at de utdelte arveforskudd i relasjon til bestemmelsene i l.skattelovens §43 bør betraktes som arv og ikke som gave.

At saksøkerne og de øvrige av fru Ustvedts barn samtidig med eller umiddelbart etter utstedelsen av det siste gavebrev (det opprinnelige gavebrev var utstedt den 31. oktober 1951, jfr. dok. 5, fremlagt under hovedforhandlingen) solgte b.nr. 8 videre til «Gruberne», kan etter rettens oppfatning ikke være avgjørende, - det avgjørende må være arvelaterens motiver og hensikter, ikke mottagernes - og det er for retten intet godtgjort om at fru Ustvedt har øvet noen innflytelse på dette salg eller at det på noen måte har vært motiverende for hennes disposisjoner.

Etterat retten således er kommet til det resultat at bestemmelsene i l.skattelovens §43 III ikke finner anvendelse i det foreliggende tilfelle, blir det neste spørsmål om det her foreligger adgang til en sådan gevinstbeskatning som foretatt av ligningsvesenet, i medhold av bestemmelsene i §43, siste ledd som omhandler gevinst ved tomtesalg. At det her foreligger et tomtesalg kan ikke være tvilsomt, og heller ikke at bestemmelsene i §43, siste ledd, kommer til anvendelse også hvor den avhendede tomt er ervervet ved arv, men vel å merke slik at det alene er verdistigningen på mottagerens hånd som kommer i betraktning. Da det imidlertid er på det rene mellom partene at det i det foreliggende tilfelle ingen verdistigning kan sies å ha funnet sted i det korte tidsrom fru Ustvedts barn satt med b.nr. 9, kan det heller ikke bli tale om gevinstbeskatning på grunnlag av §43, siste ledd.

Etter dette blir det intet behov for noen drøfting av hvorvidt det har funnet sted noen prisstigning på det omtvistede areal fra 1942 til avhendelsen i 1951 eller om rettmessigheten av ligningsmyndighetenes skjønn for øvrig. - - -