Rt-1957-350

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-03-28
Publisert:	Rt-1957-350
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 47 B/1957
Parter:	1. Kåre Eldevik, 2. Olaf Aakre, 3. Johan Stenberg, 4. Gunleik Bondal, 5. Arild Stenberg overrettssakfører Karl Styren - til prøve) mot 1. Hans Hansen, 2. Hilma Rød (høyesterettsadvokat Josef Haraldsen).
Forfatter:	Nygaard, Gundersen, Bendiksby, Holmboe, kst. dommer Nissen
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874) §1, §2, Lov om bruksrettigheter (1874)

Dommer Nygaard: Tønsberg herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 16. juni 1952 dom med slik domsslutning:

«1. Kåre Eldevik som eier av g.nr. 114, b.nr. 2 og 113-18, Olaf Aakre som eier av g.nr. 114, b.nr. 7, 8, 9, 10 og 11, Johan Stenberg som eier av g.nr. 113, b.nr. 17 og 21, Gunleik Bondal som eier av g.nr. 114, b.nr. 20 og Arild Stenberg som eier av g.nr. 113, b.nr. 20 kjennes bruksberettiget til gang- og kjørevei - også med motorkjøretøyer - over Hans Hansens eiendom g.nr. 73, b.nr. 2 og Hilma Røds eiendom g.nr. 73, b.nr. 1 og 3 i Sem herred.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hans Hansen og Hilma Rød påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, som 23. oktober 1953 avsa dom med følgende domsslutning:

«1. Kåre Eldevik som eier av g.nr. 114, b.nr. 2 og 113-18, Olaf Aakre som eier av g.nr. 114, b.nr. 7, 8, 9, 10 og 11, Johan Stenberg som eier av g.nr. 113, b.nr. 17 og 21, Gunleik Bondal som eier av g.nr. 114, b.nr. 20 og Arild Stenberg som eier av g.nr. 113, b.nr. 20 kjennes bruksberettiget til gangvei - men ikke kjørevei - over Hans Hansens eiendom g.nr. 73, b.nr. 2 og Hilma Røds eiendom g.nr. 73, b.nr. 1 og 3 i Sem herred.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Kåre Eldevik, Olaf Aakre, Johan Stenberg, Gunleik Bondal og Arild Stenbeg påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Under ankeforberedelsen har Johan Stenberg og Arild Stenberg trukket sine anker tilbake, slik at ankesaken nå skal heves for disse to parters vedkommende. De tre øvrige ankeparter har for Høyesterett nedlagt følgende påstand:

«1. Kåre Eldevik som eier av g.nr. 114, b.nr. 2 og g.nr. 113, b.nr. 18, Olaf Aakre som eier av g.nr. 114, b.nr. 7, 8, 9, 10 og 11 og Gunleik Bondal som eier av g.nr. 114, b.nr. 20 kjennes bruksberettiget til gang- og kjørevei - også med motorkjøretøyer - over Hans Hansens eiendom g.nr. 73, b.nr. 2 og Hilma Røds eiendom g.nr. 73, b.nr. 1 og 3 i Sem herred.

Side:351

2. Hans Hansen og Hilma Rød dømmes til å betale sakens omkostninger ved alle retter, for lagmannsrettens vedkommende til det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Hans Hansen og Hilma Rød har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og om at de tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Jarlsberg herredsrett. Her ble det gitt forklaringer av Kåre Eldevik, Gunleik Bondal, Hans Hansen, Einar Rød og 19 vitner. 9 av vitnene hadde ikke tidligere gitt forklaringer under saken. For Høyesterett er fremlagt kopi av en del av et amtskart fra 1825 og et luftfotografi av de områder som er omhandlet i saken. Ellers er det fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre for. Ved kontrollmåling har det vist seg at veistrekningen fra Søndre Langemyr over Lestestad frem til riksveien Tønsberg-Horten er 690 meter, mens veistrekningen fra Søndre Langemyr til veien fra Vestre Rom-Skibrekk er 1380 meter.

Også for Høyesterett er det enighet om at de ankende parter har rett til gangvei over Lestestad-gårdene. Tvisten gjelder bare spørsmålet om de ankende parter har rett til å bruke veien som kjørevei, eventuelt også med motorvogn.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten, men delvis med en annen begrunnelse.

Jeg finner først grunn til å fremheve at Langemyr og Myra er utskilt fra Rom-gårdene, og det er derfor naturlig at man ved utskillelsen har villet sikre disse brukene veirettigheter sørover, dvs. over Rom-gårdenes grunn. På det amtskartet fra 1825 som er fremlagt for Høyesterett, er da også avmerket vei fra Myra til Vestre Rom. Denne veien er en del av den såkalte «Østre» vei som går videre i nordøstlig retning fra Myra. Etter det som foreligger for Høyesterett, må jeg bygge på at det er denne «Østre» veien som oppsitterne på Langemyr og Myra opprinnelig har brukt. Den under saken omtalte «vestre» vei, som går fra Søndre Langemyr sørover til Vestre Rom, må være blitt tatt i bruk på et senere tidspunkt.

For lagmannsretten ble det opplyst at det aldri hadde vært noen tvil om at oppsitterne på Langemyr og Myra hadde «uinnskrenket bruksrett» til den «vestre» vei. De ankende parter har for Høyesterett fremholdt at det er noe tvilsomt om de har en slik bruksrett. Etter det som er opplyst i saken, finner jeg imidlertid å kunne gå ut fra at oppsitterne har hatt og har rett til å bruke «vestre» vei uten innskrenkninger. På samme måte som lagmannsretten nevner jeg i denne sammenheng at da en parsell av Rom Mellem ble bortfestet ved kontrakt av 28. januar 1914, fikk festeren rett til å bruke den

Side:352

«vestre» vei. Om denne veien heter det i lagmannsrettens dom bl.a.: «Skogsveien sørover til Vestre Rom er riktignok i dårlig forfatning, men ikke verre enn at lagmannsretten - under åstedsbefaringen - kjørte den frem til Langemyr med drosjebil.» Og det uttales videre av lagmannsretten at denne skogsveien går «gjennom et flatt, laglig og jordrikt lende med gode muligheter for å få en bra vei med rimelige omkostninger».

Ellers må jeg - som tidligere nevnt - anta at oppsitterne på Langemyr og Myra også har rett til å bruke «østre» vei som utvei til Vestre Rom. Derimot finner jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om oppsitterne har rett til å bruke denne «Østre» veien fra Myra i nordøstlig retning over Bollerød-Spettås og derfra videre enten til Åsgårdstrand eller Gullerød. Jeg vil dog nevne at det er opplyst at oppsitterne i noen utstrekning har brukt denne veien som kjørevei. Veien er også inntegnet på kartet fra 1825.

Med hensyn til bruken av den veien som tvisten gjelder - nemlig veien fra Søndre Langemyr over Lestestad-gårdene - er det for Høyesterett et fyldigere bevismateriale enn for lagmannsretten. Det er imidlertid atskillige uoverensstemmelser i de forklaringer som er gitt av parter og vitner. Etter de opplysninger som foreligger, går jeg ut fra at denne veien er blitt tatt i bruk som gangvei omkring 1870. Videre finner jeg å kunne legge til grunn at oppsitterne må ha begynt å bruke veien som kjørevei i årene 1900-1910. Jeg bygger på at dette i begynnelsen har foregått temmelig spredt og tilfeldig. Senere har bruken av veien som kjørevei med hest og vogn tiltatt, slik at veien etter hvert er blitt brukt på denne måten i den utstrekning som det var behov for. Etter bevisførselen anser jeg det imidlertid godtgjort at denne bruken av veien frem til 1932 skyldtes en imøtekommenhet eller villighet fra eierne av Lestestad-gårdene. Jeg nevner her at jeg må gå ut fra at Johan Edvin Johansen som i årene 1892 til 1927 eiet Søndre Langemyr, for sin og hustrus levetid fikk tillatelse av Kristen og Karen Hansen på Lestestad til å bruke veien til kjøring med hest og vogn mot å holde den såkalte «nedre grind» ved like. Når denne tillatelsen ble gitt, lar seg ikke nøyaktig tidfeste, men opplysningene i saken trekker i retning av at tillatelsen ble gitt engang i løpet av årene 1915-1920. Johan Edvin Johansen overdro i 1927 eiendommen Søndre Langemyr til sønnen Hans Langemyr. Eierne av Lestestadgårdene fant seg fremdeles i at veien ble brukt som kjørevei fra Søndre Langemyr. De tolererte også at de øvrige oppsittere på Langemyr og Myra brukte veien til kjøring med hest og vogn. Oppsitterne må etter min mening i hele denne perioden ha forstått at de ikke hadde rett til å bruke veien som kjørevei, og særlig må det ha stått klart for dem at de ikke hadde rett til å kjøre der med bil. Oppsitterne i denne tiden måtte vite at Langemyr og Myra var utskilt fra Rom-gårdene og at de hadde veirettigheter sørover. I den

Side:353

forbindelse peker jeg på at da parsellen av Rom Mellem ble bortfestet så sent som i 1914, fikk festeren - som tidligere nevnt - rett til den «vestre» vei, mens det ikke i kontrakten ble sagt noe om annen atkomstvei til parsellen. Det er også opplyst at folkene på Lestestad i flere tilfelle stanset personer som kom kjørende med bil fra riksveien og som skulle til Langemyr eller Myra. Dersom oppsitterne på Langemyr og Myra ville sikre seg en ikke tidsbegrenset rett til å bruke veien til kjøring, ville de etter min mening hatt oppfordring til å rette henvendelse til eierne av Lestestad-gårdene.

Jeg går ikke nærmere inn på bruksutøvelsen fra oppsitternes side i tiden etter 1931-32. Dette er uten betydning for et hevdserverv, idet saken ble reist i 1951.

Etter dette er det etter min mening helt klart at den omtvistede vei ikke har vært brukt som kjørevei av oppsitterne på Langemyr og Myra i alders tid Som jeg foran har redegjort for, foreligger etter min mening heller ikke de alminnelige vilkår for hevd av rett til å bruke veien som kjørevei. Det er da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til det omtvistede spørsmål om den «nedre grind» var en «innretning» som var anbrakt av hensyn til bruken av veien som kjørevei, jfr. §1 i loven av 23. mai 1874. Heller ikke behøver jeg å gå nærmere inn på spørsmålet om veien er «eneste atkomst» til «allfarvei», jfr. §2 i loven av 1874.

De ankende parter har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Jeg har funnet saken så vidt tvilsom at jeg etter omstendighetene er blitt stående ved at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

For så vidt angår Johan Stenberg og Arild Stenberg heves ankesaken.

For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Nissen, dommerne Bendiksby og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Gulbrand Jensen med domsmenn Anton Sørhaug og Johan Lofstad):

Saken gjelder omfanget av saksøkernes bruksrett til en gårdsvei, som fører i vestlig retning fra deres eiendommer Langemyr og Myra, av Rom i Slagen, over gården Roms skog og de saksøktes eiendommer Lestestad, også i Slagen, frem til riksveien Tønsberg-Horten. De saksøkte innrømmer at saksøkerne har rett til å bruke veien som gangvei, men ikke til kjøring med hest og enn mindre med motorvogn.

Side:354

Saksøkernes eiendommer er følgende:

1. Kåre Eldevik: G.nr. 114, b.nr. 2 Langemyr, utskilt fra b.nr. 1 Vestre Rom i 1869, samt g.nr. 113, b.nr. 18, parsell av Rom mellom, utskilt i 1949, men tidligere forpaktet av eieren av g.nr. 114, b.nr. 2.

2. Olaf Aakre: G.nr. 114, b.nr. 7, 8, 9, 10 og 11 Myra og Langemyr. Av disse har b.nr. 7 og 11 vært eget bruk fra 1769 og har tilhørt Aakre fra 1949. B.nr. 8, 9 og 10 har bestått som særskilte bruk i over 100 år og ble i begynnelsen av 1900-årene forenet til ett bruk som senest tilhørte Gunleik Bondal, inntil det i 1948 ble tilskjøtet Olaf Aakre. G. Bondal holdt igjen en liten parsell, g.nr. 114, b.nr. 20, hvor han fremdeles bor.

3. Johan Stenberg: G.nr. 113, b.nr. 17 og 21 av Rom mellem. Det var opprinnelig en forpaktning (fra 1914), men grunnen ble tilskjøtet Stenberg i 1951. På husene fikk han skjøte av den tidligere forpakter i 1924.

4. Gunleik Bondal: G.nr. 114, b.nr. 20, se under 2 ovenfor.

5. Arild Stenberg: G.nr. 113, b.nr. 20, en ubebygget tomt, utskilt fra g.nr. 113, b.nr. 18 (se under 1 ovenfor) i 1951.

De saksøktes eiendommer er

1. Hans Hansen: G.nr. 73, b.nr. 2 Lestestad.

2. Hilma Røed: G.nr. 73, b.nr. 1 og 3 Lestestad.

Den omstridte vei fører fra Langemyr først ca. 200 m gjennom Emil Bues skog og han har avgitt skriftlig erklæring om at saksøkerne «har gang- og kjørevei, også med motorkjøretøyer, over min eiendom g.nr. 113, b.nr. 1». I skillet mellom Bues og Hans Hansens skog er det gjerde og det er oppsatt grind over veien (i det følgende kalt «nedre grind»). Veien fører så ca. 220 m gjennom Hans Hansens skog og ca. 180 m gjennom hans innmark. I gjerdet mellom skogen og innmarken er det grind («øvre grind»). Til slutt går veien ca. 40 m over Hilma Røeds gårdsplass frem til riksveien Tønsberg-Horten. Veien fremtrer i dag som en vanlig opparbeidet og gruset gårdsvei, kjørbar så vel for heste- som motorkjøretøyer.

Saksøkerne medgir, at deres eiendommer nok opprinnelig kan hla hatt utvei gjennom skogen sydover til Rom-gårdene, som de er utskilt fra. Men her har aldri vært noen ordentlig opparbeidet vei, bare simple skogsveier og de er forlengst omtrent gjengrodd, så det nå nesten ikke er fremkommelig med hestekjøretøy. Det har vært naturlig for saksøkernes eiendommer å benytte den langt kortere og bedre fremkomstvei til offentlig vei som førte over Lestestadgårdene og som vel opprinnelig har vært en del av disses forbindelse østover til Spetås og Åsgårdstrand. Der fører fremdeles vei videre til disse steder fra Langemyr og den benyttes delvis også av Lestestadgårdene, men er nå meget vanskelig fremkommelig med hest på enkelte strekninger.

Saksøkerne påberoper seg som grunnlag for sin rett hevd og alders tids bruk og har ført en del vitner om bruksutøvelsen. De anfører at den foran omtalte nedre grind er anbrakt og vedlikeholdt av dem og at dette er en «for brukens skyld anbrakt innretning», jfr. lov av 23. mai 1874 §1. Videre anfører de at veien er deres «eneste adkomst til alfarvei», jfr. samme lovs §2.

De saksøkte har aldri nektet saksøkerne å kjøre med hest, og det

Side:355

har vært kjørt fra lang tid tilbake. Iallfall et par av brukene har pleiet å holde hest, idet de er på 50-65 mål dyrket mark. Enkelte av saksøkernes forgjengere har også hatt bil og har brukt sådan uten protest, mens de saksøkte og særlig Hans Hansens foreldre, Kristen og Karen Hansen, til dels har nektet bruk av bil, når det gjaldt fremmede eller pårørende, som skulle kjøre frem til Langemyrgårdene. - - -

De saksøkte innrømmer saksøkerne rett til gangvei, men bestrider at de har ervervet videregående rett. Når det ikke alltid har vært protestert mot kjøring, skyldes det en villighet, hvilket saksøkerne og deres forgjengere har vært fullt klar over slik at en vesentlig betingelse for hevd, nemlig «god tro» mangler. Også de saksøkte har ført en del vitner om bruksutøvelsen og den holdning de og deres forgjengere har inntatt. De mener at saksøkerne, når det gjelder kjøring må henvises til veien sydover til Rom og østover til Åsgårdstrand - begge steder kommer de til «alfarvei», hvorfor veien over Lestestad ikke er deres «eneste adkomst» til sådan. Den nedre grind tilfredsstiller ikke kravet til «innretning» i loven av 1874 §1. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi, sorenskriverne Klouman og Ivar Hagen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Innledningsvis vil lagmannsretten nevne at tvisten innskrenker seg til spørsmålet om ankemotpartenes eiendommer har rett til kjørevei, rett til gangvei bestrides ikke, hvilket for øvrig fremgår av de ankende parters påstand.

Lestestad og Rom er svært gamle gårder. Ankemotpartenes eiendommer, Langemyr og Myra, er gått ut fra Vestre Rom, de fleste i forrige århundre, et av dem, g.nr. 114, b.nr. 20, visstnok så tidlig som i 1804. Av de 5 eiendommer tilhørende ankemotpartene er det nå bare Olaf Aakres, g.nr. 114, b.nr. 7, 8, 9, 10 og 11, Myra, som kan betegnes som egentlig gårdsbruk. G.nr. 113, b.nr. 18 og g.nr. 114, b.nr. 2 som tilhørte Kåre Eldevik til 1952 har noen få mål jord. Johan Stenbergs og Arild Stenbergs bruk er vanlige hustomter på knapt 1 mål. Tidligere hadde g.nr. 114, b.nr. 20 en del jord som i de senere år er frasolgt til Myra, slik at Gunleik Bondal har igjen bare litt havejord rundt huset sitt.

Fra Langemyr går det en gammel vei sørover gjennom skogen til Vestre Rom. Lengden av denne veien er oppgitt til ca. 1600 meter, og går gjennom mark tilhørende Rom-gårdene. Lagmannsretten antar at denne veien opprinnelig dannet utvei for oppsitterne på Langemyr og Myra. Den var korteste vei til Slagen kirke, noe over 4 km. På den annen side finnes det godtgjort at oppsitterne på disse bruk fra langt tilbake i tiden har hatt gangvei over de ankende parters eiendommer. Fra omkring 1870 lå skolen på Jareteigen, nabogården til Lestestad, og posthuset var på Barkåker. Den omstridte veien fra Langemyr til Lestestad har en lengde av 640 meter og fremtrer i det hele tatt som en typisk snarvei mellom de to sistnevnte eiendommer. Lestestad ligger

Side:356

inntil hovedveien Tønsberg-Horten. Bruker man skogsveien sørover til Vestre Rom er avstanden fra Langemyr til den nevnte hovedvei, ved Skibrekk, ca. 2,5 km.

I tidligere tider gikk det 2 stier eller veier fra Langemyr til Lestestad. Men antagelig omkring 1910 ble den nordligste av disse veier lagt ned, og senere er bare den nå omstridte vei blitt benyttet. Det kan i den forbindelse nevnes at herredsretten for så vidt har tatt feil når det fremgår av dommen at også den nedlagte veien delvis gikk over Lestestads innmark. Over innmarken har det bare gått en vei, den nå omstridte, den delte seg i skogen straks østenfor den dyrkede mark, og det er på sine steder fremdeles merker etter den nedlagte veien, men disse er temmelig utvisket.

Det er på det rene at den påståtte veirett over de ankende parters eiendommer ikke er hjemlet i noe tinglyst dokument. På den annen side har det, etter det som er opplyst - aldri vært reist noen tvil om at oppsitterne på Langemyr og Myra har uinnskrenket bruksrett til veien sørover gjennom skogen til Vestre Rom. I en festeseddel av 28. januar 1914, hvorved en parsell av g.nr. 113, b.nr. 1, Rom i Sem ble bortfestet, heter det i punkt 3: «For at komme til og fra den leiede parsell har eieren ret til fri brug og benyttelse av den paa sammes vestside gaaende skovvei bande sydover og nordover.» Det er enighet mellom partene om at det her siktes til den før nevnte skogsvei sørover til Vestre Rom. I nordlig retning går den til eiendommene Spettaas og Gullerød og videre til Åsgårdstrand. Den i festeseddelen nevnte parsell har siden 1923 tilhørt ankemotpart nr. 3, Johan Stenberg, og har g.nr. 113, b.nr. 17 og 21.

Det foreligger bare uklare opplysninger om når oppsitterne på Langemyr og Myra begynte å bruke den omtvistede vei som kjørevei, men det antas å ha vært i begynnelsen av dette århundre, om lag 1906. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke er ført bevis for at ankemotpartene og deres forgjengere har brukt veien som kjørevei i «alders tid».

Det avgjørende må da bli om vilkårene for hevd foreligger. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at den nedre grind over veien, i grenselinjen mellom Rom og Lestestad, ikke «åpenbarer seg som en for brukens skyld stadig anbragt innretning», jfr. lov av 23. mai 1874 §1. Det finnes tilstrekkelig å henvise til det som herredsretten har anført herom.

Derimot kan lagmannsretten ikke slutte seg til herredsrettens oppfatning når den har funnet at den omstridte vei danner «eneste adkomst til alfarvei» for oppsitterne på Langemyr og Myra, jfr. den nevnte lovs §2.

Skogsveien sørover fra Langemyr kommer ut på bygdeveien omtrent der hvor en arm går østover til Østre Rom og Åsgårdstrand, en vestover til Skibrekk, mens bygdeveien går sørover til Slagen kirke og videre til Tønsberg. Etter de iakttagelser som ble gjort under åstedsbefaringen kan lagmannsretten ikke dele herredsrettens syn når den i dommen uttaler at skogsveien «nu for lengst er grodd igjen». Den er dårlig vedlikeholdt, ja den har vel neppe vært vedlikeholdt i det hele tatt, men den bærer preg av å være brukt, og den er langt fra

Side:357

igjengrodd. Dette kommer særlig tydelig frem ved en sammenligning med den før omtalte nordre veien i Lestestadskogen som ble nedlagt omkring 1910. Merkene etter den er som nevnt bare delvis synlige i marken. Skogsveien sørover til Vestre Rom er riktignok i dårlig forfatning, men ikke verre enn at lagmannsretten - under åstedsbefaringen - kjørte den frem til Langemyr med drosjebil.

Så vidt lagmannsretten har forstått er det enighet om at ankemotpartene og deres forgjengere aldri har vært nektet å kjøre med hest på den omtvistede vei. Når forholdet var slik, er det ganske forståelig at de valgte denne veien som er den korteste frem til hovedveien, og det er naturlig at de var interessert i å bringe den i best mulig stand. I tilsvarende grad antas interessen av å utbedre og vedlikeholde skogsveien å ha dalt. Etter de fremkomne opplysninger er det i de senere år lagt ned et ganske betydelig arbeid på den omtvistede vei, slik at den i dag er i langt bedre stand. Imidlertid går skogsveien gjennom et flatt, laglig og jordrikt lende med gode muligheter for å få en bra vei med rimelige omkostninger. Hadde det vært lagt ned like mye arbeid på denne som på den omtvistede veien, er det grunn til å tro at situasjonen i dag hadde vært ganske annerledes. Lagmannsretten antar at ankemotpartenes og deres forgjengeres forsømmelse av å utbedre og vedlikeholde skogsveien sørover til Vestre Rom - til fordel for den omstridte vei - i og for seg ikke kan ha til følge at den blir å betrakte som eneste atkomst til «alfarvei». Det avgjørende må bli hvordan fremkomstmulighetene på de to veier var i hevdstiden, situasjonen akkurat i dag har liten rettslig relevans. Av det som er sagt vil det fremgå at det er grunn til å anta at skogsveien i dag er heller i dårligere forfatning enn i tidligere tider, mens den omstridte vei er betydelig utbedret i de senere år.

Rom-gårdene er - som allerede nevnt - svært gamle, og danner en hel grend. Lagmannsretten anser det som helt sikkert at bygdeveien fra Slagen kirke til Vestre Rom, er meget gammel, og at den i det tidsrom det her er tale om - fra omkring 1906 - har vært «alfarvei» i lovens forstand. Herredsretten synes å ha lagt vekt på at denne veien på rektangelkart «Tønsberg», utgitt 1909, er angitt som «kjørbar gårdsvei», men dette kan ikke være avgjørende. Lagmannsretten forstår §2 i loven av 23. mai 1874 slik at den med «alfarvei» ikke sikter til noe mer enn en vei som er åpen for alminnelig ferdsel.

Som allerede nevnt er avstanden fra Langemyr til hovedveien Tønsberg-Horten lenger etter skogsveien om Vestre Rom og opp til Skibrekk, men det kan ikke være avgjørende i denne forbindelse. Avstanden fra Langemyr til Tønsberg er noenlunde den samme enten man legger veien om Lestestad eller Vestre Rom og Slagen kirke.

Lagmannsretten forstår loven av 1874 slik at formålet med den er i størst mulig utstrekning å beskytte en grunneier mot erverv av bl.a. veirettigheter ved hevd. Bare i de tilfelle hvor veien er helt nødvendig skal det kunne skje. Hvorvidt så er tilfelle vil i stor utstrekning bli et skjønnsspørsmål. Under en slik vurdering antar lagmannsretten at det i et tilfelle som dette må være anledning til på den ene side å ta et visst hensyn til at ankemotpartene er innrømmet gangvei over de ankende parters eiendommer, og på den annen side til at den

Side:358

omtvistede vei går over de ankende parters gårdsplasser hvilket medfører at kjøretrafikk er særlig sjenerende.

Lagmannsretten er derfor - dog ikke uten tvil - kommet til det resultat at en riktig forståelse av §2 i loven av 23. mai 1874 må lede til at den omtvistede vei ikke med rette kan sies å ha vært den «eneste adkomst» i hevdstiden mellom Langemyr og «alfarvei». Overensstemmende hermed finner lagmannsretten at vilkårene for å hevde rett til kjørevei ikke har vært til stede, og de ankende parters påstand vil - for så vidt realiteten angår - bli tatt til følge. - - -