Rt-1957-375

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-04-01
Publisert:	Rt-1957-375
Stikkord:	Konsesjonsvilkår
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 49 B/1957
Parter:	Odda kommune (overrettssakfører Johan Hjort - til prøve) mot 1. Det Norske Nitridaktieselskap, 2. Det Norske Zinkkompani A/S, 3. Odda Smelteverk A/S og 4. Aktieselskapet Tyssefaldene (høyesterettsadvokat Peter P. Stabell).
Forfatter:	Nissen, Holmboe, Nygaard. Mindretall: Bendiksby, Gundersen
Lovhenvisninger:	Vannfallrettighetsloven (1917) §2, Vassdragsreguleringsloven (1917) §12, Tvistemålsloven (1915) §6

Dommer Bendiksby: Denne sak er anlagt ved Oslo byrett av Odda kommune mot Det Norske Nitridaktieselskap, Det Norske Zinkkompani A/S, Odda Smelteverk A/S og A/S Tyssefaldene med påstand om fastsettelsesdom for, at den plikt som de nevnte selskaper etter sine konsesjonsvilkår har til etter Medisinalstyrelsens (for A/S Tyssefaldene vedkommende departements) nærmere bestemmelse å holde sykehus og legehjelp, ikke er begrenset til anleggstiden men gjelder hele konsesjonstiden, samt at plikten ikke bare gjelder selskapenes arbeidere, men også funksjonærene og disses og arbeidernes familier.

Byretten, som ved anledningen var satt med tre rettskyndige dommere, avsa den 22. juni 1954 dom i saken med slik domsslutning:

«Det Norske Nitridaktieselskap, A/S Det Norske Zinkkompani, A/S Odda Smelteverk og A/S Tyssefaldene frifinnes.

Odda kommune dømmes til å betale til Det Norske

Side:376

Nitridaktieselskap, A/S Det Norske Zinkkompani, A/S Odda Smelteverk og A/S Tyssefaldene saksomkostninger 500 kroner - til hver innen to uker fra dommens forkynnelse.»

Odda kommune har påanket dommen. Anken gjelder dommen i dens helhet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har i medhold av tvistemålslovens §6 annet ledd tillatt anken brakt direkte inn for Høyesterett.

Kommunen har gjort gjeldende at omfanget av selskapenes plikt til, etter pålegg fra vedkommende myndighet, å holde sykehus og lege beror på konsesjonsvilkårene - pkt. 11 i konsesjonsvilkårene for de tre industriselskaper og post 12 i vilkårene for A/S Tyssefaldene. Av disse bestemmelser kan det ikke utledes at plikten er begrenset til anleggstiden. - Kommunen har videre hevdet at bestemmelsene om plikt til å holde sykehus og lege i §2 nr. 6 (jfr. §23 nr. 8) i konsesjonslov for vannfall, bergverk og annen fast eiendom (ervervsloven) og §12 nr. 4 i lov om vassdragsreguleringer (reguleringsloven) tar sikte på hele konsesjonstiden. Men om det skulle være så at disse bestemmelser i loven bare har hatt anleggstiden for øye, er dette ikke avgjørende når vilkårene ikke inneholder noen slik begrensning. Det er i denne forbindelse anført at bestemmelsene i ervervslovens §2 nr. 23 og reguleringslovens §12 nr. 18 gir hjemmel for å fastsette vilkår som går ut over de «grunnregler» som loven uttrykkelig har presisert.

At plikten omfatter funksjonærene og arbeidernes og funksjonærenes familier fremgår, hevdes det, av den historiske utvikling. Det ville, anføres det videre, være unaturlig og urimelig om plikten bare skulle være begrenset til arbeiderne.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

«1. Det fastsettes at ankemotpartenes plikt i henhold til sine konsesjonsvilkår til etter Medisinalstyrelsens (for A/S Tyssefaldenes vedkommende, etter vedkommende departements) nærmere bestemmelse å holde sykehus og legehjelp, ikke er begrenset til anleggstiden, men gjelder hele konsesjonstiden, samt at plikten ikke er begrenset til bedriftens arbeidere, men også omfatter funksjonærene og disses og arbeidernes familier.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Selskapene har nedlagt denne påstanden:

«Byrettens dom stadfestes. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. Når det gjelder A/S Tyssefaldene har kommunen for Høyesterett erkjent at dette selskap ikke for tiden kan gis pålegg om å holde sykehus og lege, idet selskapets konsesjon av 28. april 1928 gjelder Øvre Tysse (Tysse II) som ikke er utbygget. De tidligere konsesjoner som gjaldt Nedre Tysse (Tysse I)

Side:377

har ikke noe vilkår om at det skal holdes sykehus og lege. For dette selskaps vedkommende har saken derfor betydning bare hvis - og når - Øvre Tysse blir utbygget i medhold av konsesjonen av 1928.

Det er for Høyesterett fremlagt et betydelig nytt dokumentmateriale, bl.a. en del konsesjoner med vilkår fra før ervervsloven og reguleringsloven og korrespondanse mellom selskapene, kommunen og andre offentlige myndigheter om de konsesjonsvilkår det her gjelder.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten, idet jeg finner at kommunen må gis medhold i sin påstand.

Jeg er enig med kommunen i at avgjørelsen av de tvistespørsmål som foreligger, prinsipielt må bero på innholdet av konsesjonsvilkårene - post 11 i vilkårene for de tre industriselskaper og post 12 i vilkårene for A/S Tyssefaldene. Det må således være klart at selskapene - uansett hva «grunnreglene» i ervervslovens §2 nr. 6 og reguleringslovens §12 nr. 4 ansees å gå ut på - ikke kan gis pålegg om å holde sykehus og lege som går videre enn vilkårene gir holdepunkt for. Om det på den annen side, eventuelt i medhold av ervervslovens §2 nr. 23 og reguleringslovens §12 nr. 18, kan settes vilkår som rekker lenger enn de nevnte «grunnregler» har for øye, behøver jeg ikke å gå inn på. Som jeg senere kommer tilbake til, mener jeg nemlig at så vel konsesjonsvilkårene som «grunnreglene» i ervervslovens §2 nr. 6 og reguleringslovens §12 nr. 4 må forståes slik at pålegg fra vedkommende myndighet om å holde sykehus og lege kan gjelde hele konsesjonstiden - ikke bare anleggstiden - samt at pålegget kan omfatte funksjonærer og arbeidernes og funksjonærenes familier.

Jeg behandler først spørsmålet om pålegget kan gjelde hele konsesjonstiden, eller bare anleggstiden. Herunder finner jeg det mest praktisk å drøfte spørsmålet om forståelsen av de nevnte «grunnregler» i ervervslovens §2 nr. 6 annet ledd og reguleringslovens §12 nr. 4 annet ledd, før jeg tar opp spørsmålet om innholdet av konsesjonsvilkårene. Jeg innskyter her at bestemmelsene om plikt til etter pålegg å holde sykehus og lege er likelydende i ervervsloven og reguleringsloven, og det er på det rene at de må forståes på samme måte.

Etter min oppfatning er det mest naturlig å forstå ord lyden av de bestemmelser det gjelder - ervervslovens §2 nr. 6, 2. ledd og reguleringslovens §12 nr. 4 annet ledd - slik at de har anvendelse på hele konsesjonstiden. Jeg peker her på uttrykket «til enhver tid nødvendige». Det er riktignok så at en del av de øvrige bestemmelser i post 6 (post 4 i reguleringsloven) - muligens alle - bare gjelder anleggstiden, men dette kan etter bestemmelsenes historie - oppdelingen av post 6 i de første lovutkast - som jeg senere kommer tilbake til, ikke være avgjørende. De bestemmelser det her gjelder står i et avsnitt for seg i post 6, og det er, mener jeg, ingen slik språklig sammenheng mellom dette avsnitt og det foranstående

Side:378

eller det etterfølgende at de av den grunn må forståes på samme måte på det punkt det her gjelder.

Jeg mener også at den forståelse av lovens bestemmelser som jeg her har gjort gjeldende er forankret i de reale hensyn som loven søker å fremme. Jeg må anta at det som lovgiverne har hatt for øye med bestemmelsene, har vært å imøtekomme behovet for legehjelp og sykehusplass på nye - ofte avsides beliggende - industristeder som før ikke hadde lege og sykehus, eller hvor det økede behov som industrianlegget skapte, ikke var dekket. Bestemmelsenes ordlyd viser at det er dette problem lovgiverne direkte har tatt sikte på å løse; spørsmålet om fordeling av utgiftene ved anlegg og drift av et offentlig sykehus har neppe vært i forgrunnen under lovbehandlingen. Men det først nevnte problem vil i og for seg kunne være det samme etterat anleggstiden er avsluttet og driften er kommet i gang. Kommunen vil således ikke kunne anlegge sykehus på alle industristeder med en større ansamling av arbeidere og funksjonærer. Og i hvert fall vil det kunne ta atskillig tid etter anleggstidens avslutning før forholdene - herunder kommunens økonomi - er stabilisert slik at det kan komme på tale ved offentlig foranstaltning å bygge sykehus, eller utvide et bestående, slik at det dekker det behov som industrianlegget har skapt.

Jeg finner i denne forbindelse å burde presisere at spørsmålet om det på et gitt tidspunkt bør gis pålegg i medhold av vilkårene og hva pålegget i tilfelle bør gå ut på, eller om et pålegg som er gitt fortsatt bør opprettholdes, hører under sentraladministrasjonen. Jeg poengterer også at denne sak ikke gjelder spørsmålet om selskapene kan pålegges å delta i omkostningene med utvidelse av Odda sykehus eller i dettes driftsunderskudd, men alene det prinsipielle, om selskapenes plikt i henhold til konsesjonsvilkårene er begrenset til anleggstiden eller om den gjelder hele konsesjonstiden.

Det er ikke nødvendig for meg å gå detaljert inn på lovenes forarbeider, idet jeg ikke kan se at de yter noe avgjørende bidrag til forståelsen av de bestemmelser det her gjelder. Det var, som naturlig er, særlig de store hovedprinsipper i konsesjonsloven som ble drøftet under lovforberedelsen. Jeg kan således ikke se at man kan bygge noe særlig på den uttalelse i Ot. prp. nr. 36-1915 26 som byretten delvis har gjengitt.

Jeg nevner ellers at i de første utkast til ervervsloven var bestemmelsene om plikt til etter pålegg å holde sykehus og lege, om utgiftene til forsterket politioppsyn og om plikt til å skaffe husrom, tomter til egne hjem og grunn til forsamlingslokale m.v. samlet i §2 post 6. Men spesialkomiteen, som tilføyet flere nye bestemmelser, foretok i Innst. O V - 1917 en oppdeling slik at bestemmelsene om plikt til å skaffe husrom, tomter, grunn til forsamlingslokale m.v. ble overført til en ny post 7. Komiteen har herom bare uttalt (innstillingen side 19) at den «har oppløst proposisjonens post 6 i to, således at

Side:379

innstillingens post 6 handler om almendannende virksomhet, geistlig betjening, sykehjelp og politi, mens post 7 behandler jord- og boligspørsmålene». Jeg kan etter dette ikke se at man har noe grunnlag for å slutte at det ved denne oppdeling har vært meningen å skille mellom bestemmelser som bare skulle gjelde i anleggstiden (post 6) og bestemmelser som skulle gjelde hele konsesjonstiden (post 7). Dersom det hadde vært meningen, må man gå ut fra at det hadde vært sagt i motivene. Den samme opp deling, og den samme form i det hele tatt, ble benyttet i spesialkomiteens innstilling til reguleringslov (Innst. O VI - 1917), som ble avgitt senere. I sine motiver (innstillingen side 26) har komiteen henvist til de tilsvarende poster i utkastet til ervervslov.

Når de konsesjonsvilkår det her gjelder, sees på bakgrunn av den forståelse av loven som jeg mener er den rette, kan det ikke være tvilsomt, at de må forståes slik at pålegg om å holde sykehus og lege kan gis for hele konsesjonstiden. Jeg finner det tilstrekkelig å nevne at vilkårsbestemmelsene er klare, og hverken av ordlyden eller sammenhengen for øvrig kan det utledes noe som peker i retning av at eventuelle pålegg må være begrenset til anleggstiden.

Jeg går dernest over til å behandle spørsmålet om plikten til etter pålegg å holde sykehus og lege omfatter selskapenes funksjonærer og arbeidernes og funksjonærenes familier:

Konsesjonsvilkårene nevner hverken funksjonærene eller familiene. Det samme gjelder «grunnreglene» i lovene. Jeg kan heller ikke se at lovenes forarbeider inneholder noe av betydning. Spørsmålet synes tvilsomt, men jeg er blitt stående ved at det er naturlig å forstå vilkårene - og grunnreglene i lovene - slik at et pålegg om å opprette og drive et sykehus må kunne gis det innhold at sykehuset også skal ta imot funksjonærene og funksjonærenes og arbeidernes familier. Jeg legger her avgjørende vekt på det jeg før har sagt om at formålet med lovens bestemmelser - og da selvsagt også med bestemmelsene i konsesjonsvilkårene - var å skaffe lege og sykehusplass på steder hvor det før ikke var lege eller sykehus eller hvor det økede behov som industrianlegget skapte ikke var dekket. Det forekommer meg da lite naturlig å anta at det har vært meningen å holde funksjonærer og arbeidernes og funksjonærenes familier utenfor. Deres behov for lege og sykehus vil jo være akkurat det samme som når det gjelder arbeiderne. Det ligger etter min oppfatning nær å tro at når funksjonærene og familiene hverken er nevnt i grunnreglene i lovene eller i konsesjonsvilkårene for de selskaper det her gjelder, så er grunnen den at det ikke har vært ansett nødvendig.

Etter de tvil saken har frembudt finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Da jeg etter konferansen vet at mitt standpunkt når det gjelder spørsmålet om plikten til etter pålegg å holde sykehus

Side:380

og lege omfatter funksjonærer og arbeidernes og funksjonærenes familier ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Nyaard: Når det gjelder spørsmålet om bedriftene etter konsesjonsvilkårene kan pålegges å skaffe nødvendig legehjelp og å holde sykehus for hele konsesjonstiden, er jeg kommet til det samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige slutte meg til hans begrunnelse. Derimot har jeg et annet syn for så vidt angår spørsmålet om pålegg til bedriftene også kan omfatte funksjonærene og arbeidernes og funksjonærenes familier.

I selve konsesjonsvilkårene er det bare sagt at plikten i tilfelle gjelder for «arbeiderne» - det sies ikke noe om funksjonærer eller familier. Da Det Norske Nitridaktieselskap fikk konsesjon 14. mai 1918, ble det i konsesjonsvilkårene bestemt at selskapet kunne pålegges plikt til å holde sykehus for arbeidernes familier. En tilsvarende forpliktelse er imidlertid ikke tatt inn konsesjonsvilkårene for selskapet av 3. oktober 1924.

I ervervslovens §2 punkt 6 annet ledd, jfr. reguleringslovens §12 punkt 4 annet ledd er også bare «arbeiderne» nevnt. Derimot er «arbeiderne og funksjonærene» nevnt i andre bestemmelser i lovene, jfr. således ervervslovens §2 punkt 7 og reguleringslovens §12 punkt 5, liksom det i lovene også brukes uttrykket «arbeiderne og disses familier», jfr. ervervslovens §2 post 9 og reguleringslovens §12 post 7. Jeg må gå ut fra at denne språkbruk ikke er tilfeldig. Jeg vil også tilføye at da disse lovene ble gitt, skjelnet man sterkere enn man gjør i dag mellom gruppen arbeidere og gruppen funksjonærer ved en bedrift. Selv om jeg er oppmerksom på de reelle hensyn som er nevnt av førstvoterende, finner jeg at bestemmelsene i ervervslovens §2 punkt 6 annet ledd og reguleringslovens §12 punkt 4 annet ledd må tolkes slik at den plikten som her kan pålegges konsesjonæren bare omfatter «arbeiderne».

Det er videre etter min oppfatning ikke holdepunkter for å gå ut fra at myndighetene den gang da konsesjonene i vår sak ble gitt, på dette område ville pålegge bedriftene plikter som gikk utover det som fulgte av disse lovbestemmelser. Under enhver omstendighet er det ikke overfor bedriftene på en tilstrekkelig klar og tydelig måte kommet til uttrykk at myndighetene ville pålegge dem slike plikter. Etter det syn jeg således har på saken, har det ikke vært nødvendig å ta standpunkt til om det etter ervervslovens §2 punkt 23, jfr. reguleringslovens §12 punkt 18, overhodet er adgang til i tilfelle som det foreliggende å pålegge en konsesjonær plikter som går utover det som følger av ervervslovens §2 punkt 6 annet ledd, jfr. reguleringslovens §12 punkt 4 annet ledd.

Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Side:381

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Den plikt som påhviler Det Norske Nitridaktieselskap, Det Norske Zinkkompani A/S, Odda Smelteverk A/S og Aktieselskapet Tyssefaldene i henhold til deres konsesjonsvilkår til etter Helsedirektoratets (for Aktieselskapet Tyssefaldenes vedkommende etter vedkommende departements) nærmere bestemmelse å holde sykehus og legehjelp, er ikke begrenset til anleggstiden, men gjelder hele konsesjonstiden. Plikten er begrenset til bedriftenes arbeidere, og omfatter ikke funksjonærene og disses og arbeidernes familier.

2. Saksomkostninger for byrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Kst. dommer Nissen: Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

I likhet med de tidligere voterende finner jeg ikke at forarbeidene til de lover det her gjelder, yter noe avgjørende bidrag til fortolkningen av lovbestemmelsene. Det samme gjelder vilkårene i de konsesjoner som er gitt i medhold av den tidligere konsesjonslov. Det avgjørende vil da være hvorledes ordlyden i lovbestemmelsene naturlig er å forstå.

Selv om utformingen av ervervslovens §2 punkt 6 og den tilsvarende bestemmelse i vassdragsreguleringslovens §12 punkt 4 på grunn av formuleringen av lovteksten kan reise tvil om annet ledd tar sikte på hele konsesjonstiden eller bare på den del av konsesjonstiden hvori det utføres anleggsarbeider, er jeg med byretten enig i at den mest plausible forståelse av lovteksten er at den bare tar sikte på anleggstid. Denne fortolkning har etter min mening bedre støtte i lovteksten enn den motsatte oppfatning at annet ledd ikke har noen tilknytning til forutsetningen i første ledd om at det foregår anlegg. Som påpekt av byretten tyder ordet «videre» i annet ledd på at det er en sådan språklig tilknytning, jfr. ordet «også» i første ledd og ordet «likeledes» som tredje ledd innledes med. Jeg innrømmer at uttrykket «til enhver tid» (i annet ledd) isolert sett kan trekke i motsatt retning. Men noen avgjørende vekt tror jeg ikke det kan legges på uttrykket. Det beholder sin selvstendige betydning, selv om man bygger på min fortolkning av annet ledd: hvis tilstrømningen av arbeidere under anleggstiden fører til øket behov for legehjelp må bedriften sørge for øket legehjelp. Uttrykket «tjenlig sykehus med isolasjonslokale» peker etter min mening også i retning av at det dreier seg om provisoriske tiltak: hvis det dreiet seg om et permanent sykehus beregnet på hele konsesjonstiden tror jeg det ville være overflødig å presisere at sykehuset skal være forsynt med «isolasjonslokale». Endelig skal jeg tilføye at nettopp den ting at punkt 6 i motsetning til punkt 7 bare omhandler «arbeiderne» og ikke også «funksjonærene» taler for at det er anleggsarbeider man har for seg: da anleggsarbeidene vel som oftest utføres av utenforstående entreprenørfirmaer og uten at anleggets eier har

Side:382

noen utbygget funksjonærstab på stedet, er det liten eller ingen rasjonell grunn til å ta funksjonærene med. Det er det derimot når anlegget er ferdig og bedriften har begynt sin virksomhet. Punkt 7 som også tar sikte på driftstiden omhandler derfor også funksjonærene.

Som fremhevet av førstvoterende må det antas at lovgiverne har hatt for øye med bestemmelsene å imøtekomme behovet for legehjelp og sykehusplass for nye - ofte avsides beliggende - steder som før ikke hadde lege og sykehus. Det er særlig i anleggstiden at dette behov er påtrengende. At behovet også i visse tilfelle kan gjøre seg gjeldende etter anleggstidens avslutning er etter min mening ikke noe avgjørende argument mot den fortolkning som jeg mener er den naturlige etter lovbestemmelsenes ordlyd.

Jeg skal tilføye at jeg også må tillegge det en viss vekt at bedriftene hevder den samme fortolkning som så vel Hovedstyret for vassdragsvesenet som Industridepartementet (tidligere Arbeidsdepartementet) og Justisdepartementets lovavdeling har gitt uttrykk for.

Da det ikke er noe holdepunkt for å anta at man ved oppstillingen av konsesjonsvilkårene har villet oppstille særskilte vilkår utenom lovens grunnregler (jfr. ervervslovens §2 punkt 23 og reguleringslovens §12 punkt 18), må jeg legge til grunn at man har ment å utforme det her omtvistede vilkår i samsvar med grunnregelen i ervervslovens §2 punkt 6 og reguleringslovens §12 punkt 4. Den konkrete utforming kan da ikke tas til inntekt for at bedriftene har større forpliktelser enn grunnreglene gir hjemmel for.

Med hensyn til det sekundære spørsmål om ordet «arbeiderne» også kan innbefatte funksjonærer og arbeidernes og funksjonærenes familier er det en naturlig konsekvens av min argumentasjon foran at begrepet «arbeidere» ikke kan ansees å omfatte funksjonærene. Heller ikke antar jeg at arbeidernes familier kan innbefattes.

Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes. Da jeg etter rådslagningen er i mindretall former jeg ingen konklusjon.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Holmboe: Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt pålegg om sykehus og legehjelp kan gis også for den tid da det ikke pågår anleggsarbeider er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Når det gjelder spørsmålet om plikten til å holde sykehus og skaffe legehjelp også kan utstrekkes til funksjonærer og til disse og arbeidernes familier er jeg kommet til samme resultat som dommer Nygaard, hvis begrunnelse jeg i det vesentlige tiltrer.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Side:383

Av byrettens dom (dommerne T. Juell, Bjørn Stensvold og Finn Thune):

Saken er et fastsettelsessøksmål om forståelsen av konsesjonsvilkår.

Saksøkte nr. 1, Det Norske Nitridaktieselskap, har fått sin konsesjon på leie av 45 000 - eventuelt inntil 100 000 el. H.K. fra A/S Tyssefaldene ved kgl. res. av 3. oktober 1924 i henhold til ervervskonsesjonsloven av 14. desember 1917, nr. 16.

Saksøkte nr. 2, A/S Det Norske Zinkkompani, har konsesjon på leie av 30 000 - eventuelt inntil 100 000 el. H.K. fra A/S Tyssefaldene ved kgl. res. av samme dag og i henhold til samme lov.

Saksøkte nr. 3, A/S Odda Smelteverk, har konsesjon på leie av 20 000 - eventuelt inntil 100 000 el. H.K. fra A/S Tyssefaldene ved kgl. res. av samme dag og i henhold til samme lov.

Saksøkte nr. 4, A/S Tyssefaldene har konsesjon på regulering av Øvre Tysse ved kgl. res. av 28. april 1928 i henhold til lov om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917 nr. 17.

I konsesjonsvilkårene for de tre første bedrifter har §11 følgende ordlyd:

«Konsesjonæren er forpliktet til efter nærmere bestemmelse av Medisinalstyrelsen å skaffe arbeiderne den til enhver tid nødvendige lægehjelp og å holde et for øiemedet tjenlig sykehus med isolasjonslokale og tidsmessig utstyr.

Såfremt særskilt politiopsyn i anledning av arbeidenes utførelse av det offentlige finnes nødvendig plikter konsesjonæren å utrede utgiftene hermed.»

I konsesjonsvilkårene for A/S Tyssefaldene har §12 følgende ordlyd:

«Konsesjonæren er forpliktet til, når vedkommende departement forlanger det, på den måte og på de vilkår som departementet fastsetter å skaffe arbeiderne den til enhver tid nødvendige lægehjelp og å holde et for øiemedet tjenlig sykehus med isolasjonslokale og tidsmessig utstyr.

Konsesjonæren plikter efter nærmere bestemmelse av vedkommende departement å holde bad for sine arbeidere.

Såfremt særskilt politiopsyn i anledning av arbeidenes utførelse av det offentlige finnes nødvendig, plikter konsesjonæren å utrede utgiftene derved.»

De ovenfor siterte konsesjonsvilkår er for de tre førstnevnte selskapers vedkommende gitt i medhold av ervervskonsesjonslovens §2, punkt 6 og for det sistnevnte selskaps vedkommende i medhold av vassdragsreguleringslovens §12 punkt 4.

Det er hittil ikke gitt selskapene pålegg etter disse konsesjonsbestemmelser. Forholdet er at Odda kommune - i hvilken samtlige fire bedrifter er beliggende - hadde opprettet sykehus allerede i 1918 før konsesjonene ble gitt, og dette sykehus har stått til disposisjon for bedriftenes arbeidere og andre.

Allerede i 1925 ble det i Odda herredstyre reist spørsmål om ikke bedriftene burde bære sykehusets driftsunderskudd - hver av dem så meget som deres arbeidere med husstand har opptatt av årets samtlige liggedager. Medisinaldirektøren var enig med herredstyret i dette. Etter forhandlinger med bedriftene ble det for disses regning i 1928 kjøpt et røntgenapparat til kr. 17 701. Senere bekostet de en sykebil.

Side:384

Medisinaldirektøren hadde i 1928 foreslått for Sosialdepartementet visse pålegg til bedriftene. Departementet uttalte herom den 16. februar 1929: «Man antar ikke det er adgang til i henhold til konsesjonsvilkårene for tiden å pålegge selskapene noen ubetinget plikt til å delta i underskuddet ved driften av Odda kommunale sykehus.» Den 5. juli 1934 fikk formannen i administrasjonsstyret for Odda kommune opprettet en frivillig overenskomst med bedriftene gjeldende for budsjettårene 1933/36 ifølge hvilken eventuelle underskudd ved sykehuset ble å fordele mellom bedriftene og kommunen i forhold til de liggedager som faller på de i de 4 bedrifter beskjeftigede arbeidere og funksjonærer med husstand og på de i Odda kommune for øvrig hjemstavnsberettigede. Bedriftene dekket i henhold til denne overenskomst tilsammen kr. 11 474,80 fordelt på de 3 år. I brev av 7. juli 1938 meddelte bedriftene at de ikke lenger fant grunn til å delta i utgiftene til sykehusets drift og derfor ikke ville betale et tilskudd for 1936/37 som de var blitt avkrevet, idet overenskomsten utløp den 30. juni 1936. Saken ble etter dette av kommunen på nytt forelagt Sosialdepartementet uten at det kan sees at henvendelsen foranlediget noen forføyning fra departementet.

Senere ble spørsmålet, ved skriv av 26. november 1947, av kommunen reist på nytt overfor Sosialdepartementet i forbindelse med finansiering av en planlagt utvidelse av Indre Hardanger Sykehus. Etter diverse forhandlinger mellom myndighetene, og også med selskapenes vedkommende, ble saken av Helsedirektoratet forelagt for Industridepartementet som i brev av 20. april 1950 svarte: «Saken har vært forelagt Hovedstyret for vassdrags- og elektrisitetsvesenet, som har avgitt omstående uttalelse av 24. f. m. Dette departement antar med hovedstyret at bestemmelsene i erhvervslovens §2 punkt 6 og reguleringslovens §12 punkt 4 om sykehus og lægehjelp tar sikte på forholdene i anleggstiden». Kommunens representanter og helsedirektøren besluttet deretter å prøve spørsmålets rettslige side gjennom Justisdepartementet. Dette departement erklærte seg i skrivelse av 28. desember 1950 enig med Industridepartementet: «Man er tilbøielig til å være enig med det ærede departement i at de ovenfor nevnte bestemmelser om plikt til å skaffe lægehjelp og holde sykehus bare gjelder for anleggstiden. Hvorvidt bestemmelsene omfatter senere utvidelser og ombygninger av anleggene antas bl.a. å bero på i hvilken grad anleggsarbeiderne er fast knyttet til stedet og bedriften. Konsesjonsvilkårene for de angjeldende bedrifter i Odda antas ikke å kunne påberopes til støtte for videregående krav overfor bedriftene med hensyn til disse forhold.»

Sykehuset i Odda tilfredsstiller ikke lenger behovet, og kommunen har derfor innledet samarbeid med Eidfjord, Kinsarvik og Ullensvang kommuner med sikte på å opprette et sykehus på 100 senger for Indre Hardanger. Det er beregnet å koste 3-4 millioner kroner.

Odda kommune har derfor ved stevning av 6. mars 1952 anlagt sak mot samtlige fire bedrifter ved Oslo byrett, som vedtatt verneting, for å få fastslått at bedriftenes plikt til å holde sykehus og legehjelp ikke er begrenset til anleggstiden, men gjelder i hele konsesjonstiden. - - -

Side:385

Retten skal først ta for seg den betraktning som har vært gjort gjeldende fra saksøkerens side, nemlig at sakens avgjørelse først og fremst beror på en fortolkning av konsesjonsvilkårene. Her er forholdet ganske visst så at disse vilkår inneholder kontrakten mellom det offentlige og konsesjonæren. Han kunne derfor ikke gis pålegg som ikke inneholdes i vilkårene. Nå er forholdet imidlertid videre at bestemmelsene om legehjelp og sykehus er inntatt i vilkårene for samtlige fire saksøkte og ordlyden av denne bestemmelse i vilkårenes §11 (for A/S Tyssefaldene i §12) viser tydelig at bestemmelsene er hentet fra de grunnregler som er oppstillet i ervervslovens §2 punkt 6 (vassdragsreguleringslovens §12, punkt 4). Dette stemmer også med den historiske utvikling. Det er på det rene at de tidligere lover om dette forhold ikke inneholdt tilsvarende bestemmelser. Men av et skriv fra Sosialdepartementet av 29. januar 1914, bilag F til Ot. prp. nr. 15/1919 fremgår at Sosialdepartementet i enkelte tilfelle hadde utvirket at konsesjonæren hadde vedtatt betingelser som var videregående eller lå utenfor de grunnregler som «fornemmelig» skulle iakttas ved meddelelse av konsesjon etter de tidligere lover. Sosialdepartementet henstillet derfor, da den nye lov skulle utarbeides, at hjemmelen til å oppstille vilkår av forannevnte art uttrykkelig ble inntatt i selve loven. Således er da også forholdt og grunnreglene i den nye ervervslov er meget omfattende og detaljerte med sine 23 punkter, mens den tidligere lov innskrenket seg til 12 punkter. Retten mener at vilkårene i konsesjonen bygger på selve loven og at det iallfall ikke har vært forutsetningen ved utformingen av disse at de skulle gis et videre omfang enn forutsatt i loven.

Retten skal derfor gå over til å undersøke ervervslovens §2, punkt 6. Denne innleder i første ledd med bestemmelser som bør pålegges konsesjonæren når «konsesjonen antas å foranledige en større ansamling av anleggsarbeidere». Det er ikke tvil om at denne bestemmelse bare gjelder anleggstiden. I samme retning trekker bestemmelsen om at konsesjonæren skal sørge for «midlertidig forsamlingslokale til bruk for arbeiderne og den øvrige til anlegget knyttede befolkning». Når det her tales om «anlegget», kan det ikke være tvilsomt at det her er anleggsperioden som lovgiveren har for øye.

Når deretter det neste annet ledd, skal fortolkes, får det betydning at dette ledd er knyttet til det foregående ved innledningsordet «videre». Man må få den forståelse at det som bestemmes i annet ledd om legehjelp og sykehus gjelder under de samme forhold som omhandlet i første ledd, nemlig i anleggstiden og at de arbeidere som tilgodesees i annet ledd nettopp er de anleggsarbeidere som er nevnt i første ledd.

Tar man deretter for seg tredje ledd i punkt 6 om forsterket politioppsyn, kan dette sammenholdes med konsesjonsvilkårene av 28. april 1928 for regulering av Øvre Tysse, disses §12 tredje ledd, som er gjengitt foran. Det tales der om særskilt politioppsyn i anledning av «arbeidenes utførelse». Ved dette uttrykk må det siktes til anleggstiden og således er det også oppfattet av partene i den sak som er avgjort av Høyesterett den 28. mai 1932 vedkommende Electric Furnace Products Co. i Sauda. Når dette tredje ledd knyttes til det foregående annet ledd ved innledningsordet «Likeledes», får dette virkning fra 3. til annet ledd, således at

Side:386

det må antas at annet ledd også gjelder anleggstiden. Resultatet blir derfor at hele punkt 6 bare gjelder anleggstiden.

Denne fortolkning blir så meget sikrere når punkt 6 sammenholdes med punkt 7. I denne siste post så tales det om «arbeiderne og funksjonærene». Derved at funksjonærene er medtatt tenkes det mer på driftstiden som følger etter anleggstiden. Den samme forståelse får man når punkt 7 eksempelvis har pålegg til konsesjonæren om å skaffe tomter til bygging av egne hjem med vei, vann, kloakk og elektrisk lysanlegg. Dette er anskaffelser som man ikke går til på et anleggssted og i en anleggsperiode, men kan bare gjelde for den senere permanente driftstid. Det er videre bemerkelsesverdig at i punkt 7 foreskrives «grund til forsamlingslokale med læseværelse m.v.» mens det i punkt 6 bare kreves «midlertidig forsamlingslokale».

Retten mener derfor at det er riktig som fremholdt av de saksøkte at ved den oppdeling som ble foretatt av spesialkomiteen under behandlingen av loven (se Innst. O.V. 1917 19) ble det ordnet med en oppdeling av bestemmelsene i de nåværende punkter 6 og 7 mens alt tidligere var samlet i et punkt, og at punkt 6 gjelder for anleggstiden mens punkt 7 for konsesjonstiden for øvrig.

Til ytterligere forståelse av lovens mening skal retten henvise til reguleringsloven, hvis behandling under utarbeidelsen av den nye lov av 1917 gikk parallelt med ervervskonsesjonsloven. Den gamle reguleringslov har som nevnt av de saksøkte, bestemmelse om hygieniske forhold i §11 punkt 2, hvor det tales om «anleggets utførelse». Det må bety byggingen av selve reguleringsanlegget, altså anleggstiden. Det fremgår av bil. C til Ot. prp. nr. 36/1915 76 at så må være tilfelle og videre av proposisjonen på side 26 hvor det anføres av departementet: «Post 4 svarer for en del til den gjeldende lovs §11 post 2, 2. og 3. punktum, som inneholder regler om plikt for konsesjonæren til å skaffe isolasjonslokale og til å utrede utgiftene ved særskilt politioppsyn. Vassdragskommisjonen har vedkommende denne post i tilslutning til en henvendelse fra Nationalforeningen til motarbeidelse av tuberkulosen fremholdt at bolig- og hygieniske forhold ved de større anlegg bør vies særlig oppmerksomhet. Kommisjonen foreslår derfor inntatt en alminnelig regel om plikt for konsesjonæren til å sørge for at bolig- og hygieniske forhold ved anlegget ordnes på en betryggende måte efter forskrifter som utferdiges av vedkommende departement. Dette departement er enig i at der er grunn til å gå videre enn den gjeldende lov i å pålegge konsesjonæren plikt til å sørge for boligforholdene og de øvrige hygieniske forhold ved anlegget ... Av hensyn til at selve reguleringsanleggets utførelse i alminnelighet ikke vil vare mere enn noen få år, har man imidlertid ansett det upåkrevet å åpne adgang til å pålegge konsesjonæren forpliktelse til å skaffe arbeiderne tomter til bygninger av egne hjem m.v. Derimot har man funnet å burde oppta en særskilt bestemmelse som hjemler adgang til å pålegge de vannfalls- og brukseiere som vil benytte seg av den ved reguleringen innvundne kraftøkning, forpliktelser i så henseende.» Det fremgår av dette sitat at her er tydelig skilt mellom anleggs- og driftstid. Den oppdeling som senere fant sted og som nå er kommet til uttrykk i reguleringslovens §12

Side:387

punkt 4 og 5, som svarer til ervervslovens §2 punkt 6 og 7, tar sikte på å gi uttrykk for det.

Under henvisning til hva der kan utledes av loven og dens forarbeider, således som det foran er redegjort for, vil retten gi de saksøktes prosedyre medhold og slå fast at de omprosederte pålegg etter loven bare kan gis for en anleggstid. Dette må antas å stemme med lovgrunnen, som må antas å være at oppførelse og drift av sykehus i prinsippet er en kommunal oppgave. Når det derimot som følge av en anleggstid strømmer til en større samling av arbeidere, som ofte er hjemmehørende og har sine familier i andre kommuner og betaler skatt til disse andre kommuner, så kan det ikke ventes at anleggskommunen skal yte disse, som oppholder seg i kommunen forholdsvis kortere tid - full lege- og sykehushjelp. I denne vanskelige anleggstid, før bedriften er kommet i gang og før den kan bli noen skattekilde, er det ikke rimelig at kommunen skal sørge for anleggsarbeiderne. Det er bedriften nærmest til å gjøre. Overensstemmende med denne betraktning antar retten at lovens ordning er. Denne fortolkning stemmer med den som Industridepartementet, Vassdragsstyret, Justisdepartementet og i 1929 tillike Sosialdepartementet har uttalt seg for. De saksøkte vil derfor bli å frifinne. - - -