Rt-1957-400
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1957-04-05 |
| Publisert: | Rt-1957-400 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 55 B/1957 |
| Parter: | Kristiansund Idrettsforening (høyesterettsadvokat Harald Rømcke) mot Istad Kraftselskap (høyesterettsadvokat Magne Schjødt). |
| Forfatter: | Nygaard, Rode, Bendiksby, Bahr, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §48, Vassdragsreguleringsloven (1917) |
Dommer Nygaard: I henhold til vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 fikk Istad Kraftselskap ved kgl. res. av 27. november 1936 tillatelse til å foreta en ytterligere regulering av Silsetvann i Øre herred. Under ekspropriasjonsskjønn i 1937 ble det også reist spørsmål om erstatning til Kristiansund Idrettsforening som har en skibakke på leiet grunn ved Silsetvannet. Behandlingen av dette spørsmålet ble imidlertid utsatt og først tatt opp igjen i 1949. Nordmøre herredsrett avsa 19. september 1950 kjennelse med slik slutning: «Skade og ulempe som påføres Kristiansund Idrettsforenings interesse i bruk av Silsetvannet i tilknytning til skibakken blir å erstatte av Istad Kraftselskap.» I tilslutning til denne kjennelse ble det av herredsretten samme dag avgitt skjønn med følgende slutning: «Den erstatning som Istad Kraftselskap skal betale Kristiansund Idrettsforening for skade og ulemper på skibakken forårsaket ved regulering av Silsetvannet settes til kr. 8000 hvortil kommer 25 pst. ialt kr. 10 000. - Istad Kraftselskap betaler omkostninger til Idrettsforeningen med kr. 800 samt de lovbestemte utgifter med skjønnet.»
Istad Kraftselskap påanket herredsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som 7. juni 1952 avsa dom med slik domsslutning: «Kristiansund Idrettsforening har ikke krav på erstatning hos Istad Kraftselskap for skade og ulemper som reguleringen av Silsetvannet medfører for foreningens skibakke ved vatnet. Det tilkjennes ikke erstatning for saksomkostninger.»
Kristiansund Idrettsforening har påanket denne dommen til Høyesterett. Det uttales i ankeerklæringen bl.a. at det «vil bli gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at kontrakten mellom den ankende part og gårdbruker John Sæthre, datert 25. mai 1918, ikke har gitt foreningen noen rettigheter ved Silsetvatnet som må tas hensyn til ved ekspropriasjonen, og videre at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at den ankende part heller ikke kan grunne sitt krav på hevd av bruksrett, eller passivitet fra grunneiernes side. Den ankende part mener at selvom dens bruk av bakkeområdet finnes å bero på en velvillig tillatelse fra
Side:401
grunneiernes side, så har lagmannsretten tatt feil når den har funnet at foreningen ikke kan kreve erstatning hos eksproprianten for den skade som påføres den ved reguleringen.»
Idrettsforeningen har nedlagt følgende påstand:
«1. Kristiansund Idrettsforening kjennes å være berettiget til erstatning hos Istad Kraftselskap for de skader og ulemper som ved reguleringen av Silsetvannet er påført foreningen i forbindelse med skibakken.
2. Kristiansund Idrettsforening tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Kraftselskapet har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og om at Idrettsforeningen betaler saksomkostninger for begge retter.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens kjennelse og av lagmannsrettens dom. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nordmøre herredsrett og ved Trondheim byrett. Under disse bevisopptakene ble det gitt forklaringer av 30 vitner og av Bertram Walseth som er styreformann i Idrettsforeningen.
Jeg er kommet til det samme resultat som herredsretten.
Det er på det rene i saken at John Sæthre har retten til skogen i den lien der skibakken ligger. Om han også har eiendomsrett til selve grunnen eller om grunnen ligger i sameie mellom ham og de andre Silset-oppsitterne, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til. Når Idrettsforeningen først ved muntlig overenskomst og senere ved kontrakten av 25. mai 1918 fikk rett til å bruke et nærmere avgrenset område av John Sæthres skogteig til skibakke, er jeg enig med herredsretten i at avtalen mellom partene naturlig må forståes slik at den også gjaldt isen på vannet i den utstrekning det var nødvendig for bruken av skibakken. Det var ikke mulig å benytte skibakken uten samtidig å bruke isen på vannet.
Fra Kraftselskapets side er det gjort gjeldende at John Sæthre ikke kunne inngå avtalen med Idrettsforeningen uten samtykke fra de øvrige Silset-oppsittere som har beiterettigheter i området og som også har rettigheter i Silsetvannet. Etter de opplysninger som foreligger, kan jeg ikke se at det som her er anført kan få betydning ved avgjørelsen av spørsmålet om Idrettsforeningen har krav på erstatning for skader og ulemper ved reguleringen. De øvrige oppsittere har gjennom en lang rekke år opptrådt på en slik måte at Idrettsforeningen etter min mening hadde grunn til å gå ut fra at de ikke ville gjøre noen innvending mot bruken av bakkeområdet og isen på vannet. Riktignok er det sannsynlig at de fleste av dem først omkring 1936-37 fikk kjennskap til selve kontrakten av 1918. Men de har hele tiden ved sin opptreden tydelig lagt for dagen at bakkeanlegget ikke har noen betydning for beitebruken. De må ha vært oppmerksomme på at Idrettsforeningen hadde ganske store omkostninger ved opparbeidelsen av bakken, og flere av dem har også i årenes løp vært med på å utføre
Side:402
arbeider der. Dersom de ville reise innsigelser mot bruken av bakken og isen på vannet, hadde de hatt oppfordring til å gjøre det i løpet av den lange tiden som er gått fra bakken ble anlagt i 1914.
Jeg finner ikke grunn til å ta standpunkt til spørsmålet om Idrettsforeningen ville ha hatt krav på erstatning dersom oppsitterne selv hadde fått tillatelse til å gjennomføre en regulering av vannet. En slik situasjon foreligger ikke i denne sak. Her er det spørsmål om Kraftselskapet som ekspropriant skal betale erstatning til Idrettsforeningen.
Mitt resultat blir etter dette at Idrettsforeningen overfor Kraftselskapet har krav på erstatning for de skader og ulemper som reguleringen har medført for bruken av selve skibakken. Men foreningen må også ha krav på erstatning for de ulemper som reguleringen fører med seg når det gjelder bruken av isen i forbindelse med bruken av skibakken.
Etter det resultat som jeg er kommet til, finner jeg at Kraftselskapet må betale saksomkostninger både for lagmannsretten og Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Kristiansund Idrettsforening har rett til erstatning hos Istad Kraftselskap for de skader og ulemper som ved reguleringen av Silsetvannet er påført foreningen som innehaver av skibakken.
I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Istad Kraftselskap til Kristiansund Idrettsforening 3500 - tre tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Bahr og justitiarius Grette: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ottar Stene og Mats Stensrud og sorenskriver C. M. Frøseth med domsmenn John Moen og J. Ørsund):
- - -
Lagmannsretten skal bemerke:
Det har vært noen tvil om hvorvidt det i den foreliggende sak har vært korrekt at herredsretten har avsagt kjennelse etter skjønnslovens §48. Lagmannsretten antar at kjennelsesformen for den foreliggende avgjørelse er begrunnet. Det er spørsmål om Kristiansund Idrettsforening har noen rett over Silsetvannet som eksproprianten, Istad Kraftselskap, må skjære seg gjennom ved ekspropriasjonen for å realisere ekspropriasjonsformålet. Det er på det rene at andre rettighetshavere ved Silsetvannet nå ikke gjør noen innsigelse mot foreningens bruk av skibakken og vannet, og foreningen er ikke som grunneier eller
Side:403
som innehaver av annen rettighet berørt av ekspropriasjonsforetagendet. Det er da spørsmål om det overhodet foreligger noen rett på foreningens hånd som må gjøres til gjenstand for ekspropriasjon, og skjønnslovens §48 gir anvisning på at dette spørsmål skal avgjøres ved kjennelse.
Etter de foreliggende opplysninger må lagmannsretten legge til grunn at Silsetvannet og vannets omgivelser ligger i sameie mellom Silset-oppsitterne. Det dreier seg her om et fjellvann. I den lien hvor skibakken ligger, har John Sæthre, eieren av Silset g.nr. 31, b.nr. 1, skogen. Denne består av fjellskog av bjerk. Ved kontrakten av 1918 (referert i den påankede kjennelse) fikk foreningen inntil 1. januar 1960 leie et stykke av Sæthres «skogteig» i vasslien grensende mot vannet. Dets størrelse var «en 30 meter bred stripe fra Vandkanten og 150 meter opover i lien». Man antar at John Sæthre ved denne kontrakt ikke har gitt foreningen noen rettigheter over Silsetvannet. Sæthre har heller ikke hatt muligheter for å gi foreningen slike rettigheter på egen hånd. Anlegget av bakken nødvendiggjorde bortrydding av en del av skogen. Det er da naturlig at det treffes en ordning med eieren av skogen. Kontrakten gir ikke holdepunkt for at det har vært meningen å treffe bestemmelser om noe utover dette.
Spørsmålet blir dernest om foreningen har noen rett til bruk av vannet på annet grunnlag, det er på det rene at annen avtale for så vidt ikke foreligger. Lagmannsretten antar at foreningens påstand om en på hevd bygget rett ikke fører frem. En sådan rett måtte i tilfelle innebære at foreningen skulle ha rett til å benytte vannet som unnarenn for sin skibakke i det nivå som vannets naturlige leie før reguleringen ga. Det er imidlertid på det rene at den første regulering hvorved kraftselskapet gas anledning til å regulere vannet 3 meter over og 3 meter under naturlig vannstand, ble gjennomført i 1928. Nærværende tvist har stått for retten fra 1937. Det foreligger under disse omstendigheter ikke noen bruk av vannet fra foreningens side over så lang tid som 20 år under samme situasjon. Det kan således ikke være tale om hevd på noen bestemt bruk.
Det er på det rene at hverken kraftselskapet eller oppsitterne ved Silsetvannet bestrider foreningens adgang til å benytte sin skibakke og heller ikke adgangen til å bruke isflaten på vannet til unnarenn. Det er på det rene at det fra foreningens side helt tilbake fra 1911 er utført forholdsvis betydelige frivillige arbeider i bakken og det er på det rene at foreningen har hatt etter dens forhold betydelige omkostninger ved opparbeidelse og forbedring av bakken. Grunneiernes innstilling til foreningens foretagender i bakken kan imidlertid ikke medføre noen følger for rettighetsforholdene i vannet. Den bruk foreningen har gjort av vannet har i den hele tid kunnet foregå uten skadevirkninger for oppsitterne og uten at benyttelsen har medført ulemper av noen art for oppsitternes rettsutøvelser i området. Foreningens bruk av vannet må sees som en bruk der åpenbart for alle har vært grunnet på villighet fra oppsitternes side. Denne bruk har ikke gitt foreningen noen rettigheter over vannet som må eksproprieres og erstattes i forbindelse med vannets regulering. Man må anta at foreningen intet som helst krav ville hatt om grunneierne selv hadde gjennomført regulering av vannet. Spørsmålet må stå i samme stilling
Side:404
hvor en ekspropriant gjennomfører reguleringen. Forholdet er for øvrig at bare den første regulering i 1928 bygger på ekspropriasjon mens den senere regulering grunner seg på overenskomst med samtlige oppsittere inngått på grunnlag av ekspropriasjonsskjønnets erstatningsfastsettelser.
Den omstendighet at foreningen med kraftselskapets og oppsitternes vitende har hatt arbeid og utlegg i bakken er i seg selv ikke erstatningsgrunnlag. Også etter reguleringens gjennomførelse er skibakken brukbar og ingen nekter foreningen å bruke vannet, men reguleringen av vannet har medført at foreningen kan få særskilt arbeid og særskilte omkostninger med å sette overgangen fra bakken til vannet i brukbar stand. For øvrig har foreningen utført, så vidt forståes, de mest kostbare og mest omfattende arbeider i bakken, etterat den første regulering i 1928 ble satt i kraft. Med det rettsgrunnlag foreningen hadde, måtte det fremstille seg atskillig risikabelt å foreta slike investeringer under de foreliggende forhold.
Lagmannsretten er etter det anførte kommet til at Kristiansund Idrettsforening ikke har noen på særlig atkomst grunnet rett til Silsetvannet som må gjennomskjæres forat eksproprianten kan nå sitt formål, regulering av vannet. Foreningen har således intet å kreve erstattet. - - -