Rt-1957-426

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-04-06
Publisert:	Rt-1957-426
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 32/1957
Parter:	Sigurd Herlofson & Co. A/S (overrettssakfører Fredrik Munthe - til prøve) mot Nils Konrad Karlsen m.fl. (høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Heiberg, Skau, Eckhoff, Hiorthøy, Berger
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1918) §27, §6, Tjenestemannsloven (1918), Arbeidstvistloven (1927) §29, §5, Arbeidervernloven (1936) §33, Arbeidervernloven (1936), Losloven (1948) §14, §2, §9, Losloven (1948)

Dommer Heiberg: Rederifirmaet Sigurd Herlofson & Co. A/S, Oslo, har anlagt sak mot losene Nils Konrad Karlsen, Gunnar O. Jansen, Lars M. Ystebø og Rolf Aage Aarø, Drøbak, og mot Norsk Losforbund med krav om erstatning for tapt tidsfrakt kr. 26 673,96 som følge av at rederiets skip «Tank Duke» ble nektet assistanse av los under losstreiken i januar 1953.

Ved Drøbak byretts dom av 4. februar 1955 ble alle de saksøkte frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Sigurd Herlofson & Co. A/S har påanket dommen, og anken er av Høyesteretts kjæremålsutvalg tillatt innbrakt direkte for Høyesterett.

Sakens gjenstand fremgår av byrettens dom.

Rederiet hevder at byretten har tatt feil når den har funnet at statsmyndighetene har handlet rettsstridig overfor losene ved ikke å anerkjenne deres krav om sykelønn fra 1.

Side:427

juli 1948, og når den på dette grunnlag har ansett losene ubundet av 3-månedersfristen for oppsigelse i tjenestemannslovens §27.

Partene har for Høyesterett i det vesentlige anført det samme som for byretten. Rederiet har dog frafalt sin tidligere anførsel om at heller ikke en 14 dagers oppsigelsesfrist er overholdt, om man - med byretten - bygger på en analogi fra arbeidervernlovens §33 nr. 1. Heller ikke har rederiet fastholdt at forhandlingsutvalget ikke hadde fullmakt fra de enkelte loser til å gå til plassoppsigelse. Ankemotpartene har på sin side som en ny, subsidiær innsigelse tatt opp at et mulig ansvar må begrenses eller endog falle bort i analogi med bestemmelsen i arbeidstvistlovens §5.

Det er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett ved Oslo byrett 11. oktober 1956 og 15. februar 1957 hvor 6 vitner er avhørt, og ved Drøbak byrett 25. januar 1957 hvor ankemotpartene Ystebø og Jansen er avhørt. Likeledes foreligger skriftlige erklæringer fra byrettsdommer, tidligere byråsjef, Alf W. Østensen og fra Norsk Losforbunds sekretær, overrettssakfører Olaf Sunde. Det er også fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere.

Sigurd Herlofson & Co. A/S har nedlagt påstand:

«1. Losene Nils Konrad Karlsen, Gunnar O. Jansen, Lars M. Ystebø og Rolf Aage Aarø samt Norsk Losforbund dømmes til in solidum å betale til Sigurd Herlofson & Co. A/S kr. 26 673,96 med 4 pst. årlig rente fra 5. juni 1953 til betaling skjer.

2. Sigurd Herlofson & Co. A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Ankemotpartenes påstand lyder:

«Byrettens dom stadfestes, og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger så vel for byretten som for Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Det er ikke for meg nødvendig å gå inn på hvorvidt staten, da streiken brøt ut, hadde misligholdt sin forpliktelse til å betale losene sykelønn etter tjenestemannslovens §6, og om losene av denne grunn ville ha vært berettiget til å heve tjenesteavtalen. Spørsmålet om sykelønn var gjenstand for særskilte drøftelser mellom partene og hadde ikke vært oppe til behandling under de lønnsforhandlinger som førte til arbeidsstansen, og var ikke årsaken til denne. Det som fant sted, var overhodet ingen hevning av tjenesteavtalen på grunn av misligholdelse, men en regulær kollektiv plassoppsigelse som ledd i en interessekonflikt. Og for en slik oppsigelse kommer tjenestemannslovens §27 og den 3. måneders oppsigelsesfrist som der er fastsatt, direkte til anvendelse. Når det gjelder kravet om sykelønn, finner jeg for øvrig grunn til å peke på at losenes krav i det vesentlige var imøtekommet ved de kongelige resolusjoner av 25. januar og 30. april 1952, altså

Side:428

før den konflikt oppsto som førte til streiken, og på at de innvendinger som var reist fra statens side, så vidt jeg forstår ikke hadde sin grunn i at man nektet å anerkjenne losenes rettigheter som offentlige tjenestemenn, men skyldtes vanskeligheten ved å fastsette regler for ytelsen av sykelønn på grunn av de særegne lønns- og arbeidsforhold i lostjenesten.

Etter min mening var således losene utvilsomt forpliktet til å overholde den frist for å nedlegge arbeid som er fastsatt i tjenestemannslovens §27, og streiken var derfor i strid med deres tjenesteplikter og ulovlig. Men spørsmålet er om rederiet - som ikke er part i tjenesteforholdet - kan kreve erstatning av losene for det tap som er blitt påført det som følge av arbeidsnedleggelsen. Jeg finner at spørsmålet må besvares bekreftende.

Ifølge den tjenesteinstruks som med hjemmel i loslovens §14 er fastsatt for losvesenet ved kongelig resolusjon av 6. juli 1951, har losene innenfor de fastsatte grenser plikt til å foreta losing, se særlig instruksens §9 nr. 2, 3, 6 og 7. Jeg ser dette som en plikt ikke bare overfor staten som den formelle arbeidsgiver, men også som en plikt overfor det enkelte skip til å påta seg lostjeneste ombord, korresponderende med skipets plikt til å betale lospenger, enten los nyttes eller ikke (loslovens §2). Når da, som i dette tilfelle, skipets kaptein har bedt om assistanse av losene i Drøbak, og har fått avslag under forhold hvor losene har vært klar over at dette måtte føre til at skipet ble liggende fast og at rederiet som følge derav ville bli påført økonomisk tap, ser jeg dette som et brudd på losenes plikter overfor skipet som må føre til at losene må erstatte den voldte skade.

Jeg finner også at Norsk Losforbund må være erstatningspliktig på linje med de enkelte loser.

Som det fremgår av byrettens dom, var det losenes forhandlingsutvalg som satte streiken i gang. Dette utvalg ble etablert etterat Losforbundets landsmøte 19. juni 1952 enstemmig hadde vedtatt en innstilling av styret hvor det bl.a. heter: «De enkelte stasjoner anmodes om å tilskrive foreningene om de merknader som de har å gjøre til den foreliggende innstilling. Foreningene bearbeider materiellet og tilstiller forbundet dette. Materiellet legges av forbundet fram for det forhandlingsutvalg som skal forhandle om takstene. - Det forelegges medlemmene gjennom foreningene hva de i tilfelle er villig til å sette inn for å få gjennomført de krav som framsettes. Det henstilles til foreningene å peke ut sine representanter til forhandlingsutvalget. Det henstilles til Vest-Norges Losforening, Nord-Norges Losforening og Sjølosgruppen å velge to representanter med varamenn. Det henstilles til Øst-Norges Losforening å velge en representant med varamann. Forbundets formann med varamann som utpekes av Øst-Norges Losforening samt forbundets sekretær tiltrer utvalget.»

Side:429

Som det fremgår av dette, ble forhandlingsutvalget nedsatt av Losforbundet som et særskilt organ for dette under de pågående lønnsforhandlinger, og Losforbundet må da være ansvarlig for dette organs handlinger. For øvrig var styret representert med tre medlemmer i forhandlingsutvalget, foruten sekretæren, og styret foretok seg selv intet for å hindre streiken eller for å få arbeidet gjenopptatt da den var brutt ut.

Når da forhandlingsutvalget har satt streiken i gang og på denne måte har medvirket til at losene har brutt sine plikter, finner jeg at Losforbundet under de særegne forhold som ved vår loslovgivning er etablert mellom de lospliktige skip og losene, må være ansvarlige for det økonomiske tap som på denne måte er påført «Tank Duke»s rederi.

Av ankemotpartene er gjort gjeldende at et mulig ansvar må reduseres eller helt falle bort i analogi med regelen i §5 i arbeidstvistloven. Jeg kan ikke være enig i dette. Arbeidstvistlovens §5 er en positiv bestemmelse for tarifforhold som ikke kan gis anvendelse utenfor det forhold den regulerer.

Ankemotpartene har også gjort gjeldende at rederiet kunne ha avverget eller redusert tapet ved å ta seg frem til Steilene uten los. Jeg finner det etter det som er opplyst i saken, klart at denne anførsel ikke er holdbar.

Mitt resultat blir således at samtlige ankemotparter er solidarisk ansvarlige for det tap rederiet er påført. Om tapets størrelse er det ingen dissens.

Ankemotpartene må betale saksomkostninger så vel for byretten som for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Nils Konrad Karlsen, Gunnar O. Jansen, Lars M. Ystebø, Rolf Aage Aarø og Norsk Losforbund betaler en for alle og alle for en til Sigurd Herlofson & Co. A/S 26 673,96 - tjueseks tusen seks hundre og syttitre 96/100 - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 5. juni 1953 til betaling skjer og i saksomkostninger for byretten og Høyesterett 4000 - fire tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Hiorthøy og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver K. Qvigstad):

- - -

Da avgjørelsen i denne sak i vesentlig grad vil bero på en rettslig vurdering av de begivenheter som gikk forut for og førte til

Side:430

losstreiken, blir det nødvendig for retten å redegjøre for disse, og i forbindelse hermed i korte trekk også for losvesenets utvikling i de senere årtier. - - -

Retten vil bemerke at når den har funnet det nødvendig å gi en så inngående oversikt over losenes lønns- og arbeidsforhold i siste årtier som her er gjort, er det fordi de aktuelle begivenheter som har ført til det foreliggende søksmål og som nedenfor vil bli behandlet, må sees og vurderes på bakgrunn av disse forhold.

Saksøkerens motortanker «Tank Duke» på ca. 16 500 tons dw. avgikk fra Bergen onsdag den 14. januar 1953 kl. 13.10 etter å ha losset en del av sin oljelast der. Resten av lasten var bestemt for Steilene i Oslofjorden innenfor Drøbak. Fartøyet som i mars 1951 var gått inn i et 5 års tidscerteparti, var ved anledningen midlertidig trådt ut av certepartiet for å utføre en rekvirert pliktreise med olje fra West India til Norge. Etterat pliktreisen var fullført, skulle fartøyet gå til Bremen for dokksetting og ettersyn hvoretter det på ny skulle tre inn i tidscertepartiet.

Tidsfrakten utgjorde omregnet i norske penger kr. 373 435,56 pr. måned.

Ved avgangen fra Bergen hadde fartøyet tørnlos Alfred Bendiksen, Bergen, ombord. Han hadde sertifikat bl.a. for kysten for Bergen-Oslo, men ikke for Steilene. Det vanlige er at tankbåter bestemt for oljeanleggene innenfor Drøbak skifter los der, da Drøbaklosene alle har sertifikat for oljestasjonene og således kan ta båtene inn til kaien.

Retten må etter det som er fremkommet under hovedforhandlingen legge til grunn at det var en forutsetning mellom skipsføreren på «Tank Duke» og los Bendiksen, at det skulle skiftes los i Drøbak og at Bendiksen derfor skulle gå i land der.

Den 14. januar 1953 kl. 22.00 under gange ble man ombord i «Tank Duke» bekjent med at det var varslet losstreik fra kl. 24.00 s.d. Ved middagstider den påfølgende dag, den 15. januar, henstillet los Bendiksen gjennom en av styrmennene til skipsføreren, som holdt seg nede da han var syk, at denne måtte sette seg i forbindelse med Drøbak for å få rede på om Drøbak-losene var i streik. Noen sådan forbindelse som losen ba om ble ikke forsøkt, men derimot hadde skipsføreren forbindelse med sitt rederi i Oslo. Mellom Gullholmen og Filtvedt s.d. kom skipsføreren på broen, og det ble drøftet mellom ham og losen hvordan de videre skulle forholde seg. Skipsføreren ville helst fortsette forbi Drøbak innover fjorden, mens losen som ikke kunne ta båten til kai ved tankanlegget, fremholdt at det var dårlige bunnforhold utenfor Steilene og at det var betenkelig å ankre opp der slik som værforholdene var. Resultatet ble at fartøyet ankret utenfor Drøbak sønnenom Storskjær kl. 18.04. Om dette inneholder dekksdagboken bl.a. følgende:

«Da man ikke kunne gå langs kaien ved Steilene etter mørkets frembrudd, ble det bestemt å ankre på Drøbaks havn, da man anså dette for å være den beste ankerplass mellom Drøbak og Steilene.»

Kort etter kom tollvakten ombord og av ham fikk de høre at også Drøbak-losene hadde nedlagt arbeidet. Skipsføreren, som formentlig begynte å frykte for at fartøyet skulle bli liggende ved Drøbak,

Side:431

ba da los Bendiksen om å ta båten videre til Steilene, men hertil svarte losen at det kunne han ikke, derimot var han villig til å ta båten inn til Oslo. Etter en bemerkning fra tollvakten om at det var tvilsomt om Oslo havnevesen ville tillate en stor tankbåt med oljelast å ligge på Oslo havn, erklærte skipsføreren at det ingen hensikt hadde å gå til Oslo.

Mens denne konferanse foregikk i skipsførerens salong, kom det en båt fra Drøbak langs siden med bl.a. 2 av de saksøkte loser, Gunnar Jansen og Lars Ystebø, ombord. Den siste gikk ombord i «Tank Duke» og fortalte los Bendiksen at Drøbak-losene var i streik. Los Bendiksen har for Bergen byrett gjengitt Ystebøs ord slik: «Drøbak-losene er i streik, og båten kommer ikke herfra med oss. De må iland.»

Los Bendiksen har forklart at han til tross herfor ville ha tatt båten inn til Oslo hvis skipsføreren hadde forlangt det, men til Steilene ville han ikke ta den, da han ikke hadde sertifikat dit.

Resultatet ble at los Bendiksen gikk i land i Drøbak med losbåten, dog uten å få skipsførerens underskrift på «skipperbeviset» for lospengene, idet skipsføreren vegret seg ved å undertegne dette, fordi losen etter hans mening ved å gå fra borde ikke hadde oppfylt sine forpliktelser.

Retten vil her innskyte at det under hovedforhandlingene fra saksøkerens side er erkjent at los Bendiksen ingen rettslig forpliktelse hadde til å medfølge «Tank Duke» lenger enn til Drøbak. Noe erstatningskrav overfor los Bendiksen er derfor heller ikke reist fra rederiets side; derimot hevder saksøkeren at når Bendiksen ikke til slutt ville samtykke i å ta båten til en ankerplass i nærheten av Steilene, skyldtes dette påtrykk av de streikende Drøbak-loser ved los Ystebø.

Etterat skipsføreren hadde underrettet sitt rederi i Oslo om stillingen, ble det fra dettes side ved dets skipsinspektør, Inge Svendsen, i løpet av de 2 påfølgende dager, den 16. januar og 17. januar, gjort en rekke forgjeves henvendelser til losdirektøren, losoldermann i Oslo og kretsformannen, havnefogd Nilsen i Drøbak, for å skaffe los eller kjentmann som kunne ta båten inn forbi Drøbak til Steilene. Inspektør Svendsen var således selv i Drøbak og ombord i «Tank Duke», hvor så vel kapteinen, som var syk, som styrmennene erklærte ikke å kunne påta seg på egen hånd å føre båten videre, da de ikke hadde tilstrekkelig kjennskap til farvannet fra tidligere. Under oppholdet i Drøbak henvendte skipsinspektøren seg også forgjeves direkte til 2 av de saksøkte, Jansen og Ystebø, som han traff på dampskipskaien der. Losformann Nilsen, som han også oppsøkte, uttalte at det var utelukket å få noen kjentmann fra distriktet, da alle stillet seg solidarisk med losene.

Resultatet ble at «Tank Duke» ble liggende ved Drøbak til søndag den 18. januar 1953 kl. 13.00, da det hadde lykkedes å få en skipsinspektør, ansatt hos båtens meglere, til å fungere som kjentmann. Denne tok da «Tank Duke» gjennom Drøbaksundet inn fjorden til Steilene, hvor båten assistert av 2 taubåter kom til kai ved tankanlegget s.d. kl. 16.05.

Det er på det rene mellom partene at «Tank Duke»s henliggen i Drøbak fra kl. 20 den 15. januar til kl. 13.00 den 18. januar

Side:432

forsinket båtens gjeninntreden i tidscertepartiet med 2 døgn, og således medførte et tidstap av 2 dager, tilsvarende en tidsfrakt på kr. 26 673,96. - - -

Retten skal bemerke:

Når en statslos er gått ombord i et fartøy og har påtatt seg losingen av dette, er han dermed trådt i et direkte kontraktsforhold til fartøyets vedkommende, og vil såfremt han misligholder avtalen, eventuelt bli erstatningspliktig overfor rederiet for følgene herav. Dette var i det foreliggende tilfelle stillingen for los Bendiksen som loset «Tank Duke» fra Bergen til Drøbak.

Annerledes stiller saken seg såfremt en statslos allerede på forhånd vegrer seg ved å overta losingen tross anmodning herom fra fartøyets side eller tilvising av loskontoret. Såfremt losens vegring i et slikt tilfelle er i strid med hans plikter etter losloven og losinstruksen eller andre for hans tjeneste gjeldende bestemmelser, gjør han seg skyldig i et rettsbrudd overfor ansettelsesmyndigheten, staten, og kan eventuelt bli erstatningspliktig overfor denne.

Samtidig kan losen også bli erstatningspliktig overfor det fartøy (resp. rederi) som han uberettiget har vegret seg ved å yte sin tjeneste, fordi hans vegring også innebærer en krenkelse av den rett til los assistanse som losloven og losinstruksen tilsikter å sikre skipsfarten, jfr. instruksens §9 pkt. 3 og 6.

Statslosens plikter overfor skipet utspringer imidlertid i dette tilfelle ikke av noe kontraktsforhold mellom partene, men er avledet av hans plikter overfor staten ifølge ansettelsesvilkårene og begrenses av disse. Dette vil igjen si at såfremt losens atferd under de foreliggende omstendigheter ikke kan betegnes som en rettsstridig handling eller unnlatelse overfor staten, kan den heller ikke innebære noe rettsbrudd overfor vedkommende fartøy eller rederi.

Ut fra disse betraktninger må de saksøktes atferd i denne sak bedømmes, og det spørsmål som reiser seg er da om den arbeidsnedleggelse fra losenes side som fant sted den 14. januar 1953 kl. 24.00 var rettsstridig i forholdet mellom dem og staten.

Spørsmålets besvarelse vil i første omgang avhenge av om statslosene går inn under tjenestemannsloven av 15. februar 1918 og hvorvidt bestemmelsene om oppsigelsesfristens lengde i §27 derfor er bindende for dem.

At tjenestemannsloven også omfatter statslosene, og dermed de 4 tørnloser ved Drøbak stasjon som sammen med Losforbundet er saksøkt, finner retten ikke tvilsomt. Det er på det rene at den kgl. res. av 13. juni 1919 ikke alene tok sikte på de forholdsvis få utseilingsloser som den gang hadde fast lønn av staten, men også på de øvrige statsansatte loser som ble lønnet med sportler i form av lospenger. Da også tørnlosene ved ikrafttredelsen av den nye loslov den 1. juli 1948 gikk over til å bli statsloser lønnet på sportelbasis, fikk den kgl. res. av 13. juni 1919 automatisk virkning også overfor dem, og dermed også tjenestemannslovens bestemmelser om offentlige tjenestemenns rettigheter og plikter.

Det eiendommelige - og som det synes uforståelige - er imidlertid at staten ved Industridepartementet og senere

Side:433

Fiskeridepartementet ikke har villet ta konsekvensene av dette forhold, idet de tross gjentatte krav fra losene herom under henvisning til tjenestemannsloven gjennom mer enn 4 1/2 år, ikke har villet innrømme dem de rettigheter som tilkom dem etter lovens §6 flg. med hensyn til lønn under sykdom m.v. At statslosene hadde et sådant krav allerede fra 1. juli 1948 burde etter rettens mening være åpenbart for statens vedkommende, og hva der kunne være tvil om var alene på hvilket grunnlag sykelønnen skulle beregnes når en tjenestemann var lønnet ved sportler, samt under hvilken post på statsbudsjettet utgiftene skulle føres. Det første spørsmål burde forholdsvis snart og uten vanskelighet kunne vært ordnet ved forhandlinger med losenes organisasjoner og det siste spørsmål var losene uvedkommende. Først i 1954 etter 6 års forløp ble losenes rettmessige krav på syke lønn fullt ut etterkommet. Etter rettens oppfatning har statsmyndighetene ved ikke å anerkjenne losenes krav om sykelønn fra 1. juli 1948 handlet rettsstridig overfor dem. Retten må derfor være enig med de saksøkte i at staten på den tid arbeidsnedleggelsen fant sted, ikke - i strid med den kgl. res. av 13. juni 1919 - hadde gitt losene status etter tjenestemannsloven og som følge herav måtte være avskåret fra å påberope seg bestemmelsen i lovens §27 om 3 måneders oppsigelsesplikt. Retten til lønn under sykdom og uførhet må for tjenestemannen sies å være av likeså vesentlig betydning som kravet om 3 måneders oppsigelsesfrist for staten. Mellom plikter og rettigheter må det bestå et gjensidighetsforhold også når det gjelder statstjenesten, slik at de første ikke ensidig kan påberopes, når de siste samtidig på et så vesentlig område blir tilsidesatt.

I det foreliggende tilfelle gjaldt den konflikt som førte til losenes nedleggelse av arbeidet, ganske visst ikke kravet om sykelønn, men statsmyndighetenes holdning til dette spørsmål blir ikke desto mindre av vesentlig betydning fordi den - som her fremholdt - må få virkninger for oppsigelsesfristens lengde og dermed for spørsmålet om arbeidsnedleggelsens lovlighet.

Når retten således er kommet til det resultat at 3 månedersfristen etter tjenestemannsloven under de foreliggende omstendigheter ikke av statsadministrasjonen kan gjøres gjeldende overfor losene, blir det neste spørsmål hvilken oppsigelsesfrist som da må komme til anvendelse. At losene etter tjenestens art og betydning ikke kan nedlegge arbeidet uten varsel ligger ikke bare i sakens natur, men følger også av det alminnelige prinsipp i norsk rett at en streik eller lockout ikke lovlig kan iverksettes før oppsigelse er gitt og oppsigelsesfristen utløpet (jfr. til sammenligning arbeidstvistl. §29 nr. 1).

De saksøkte har som foran nevnt hevdet at da 3 månedersfristen etter tjenestemannsloven ikke gjelder, og det ikke foreligger noen tariffavtale, må arbeidervernlovens §33 komme til anvendelse, og i så fall dens §1's pkt. 1 a, som påbyr en minstefrist for oppsigelse av 14 dager for akkordarbeidere, som losene i dette tilfelle nærmest må jevnføres med.

Etter rettens oppfatning er det i det foreliggende tilfelle ved statsmyndighetenes rettsstridige forhold til losenes krav på sykdom etter tjenestemannsloven av 15. februar 1918 skapt en situasjon som

Side:434

hverken rammes av bestemmelsen i denne lov eller lov om arbeidstvister av 5. mai 1927 eller arbeidervernloven av 19. juni 1936. Retten er kommet til det resultat at det under disse omstendigheter må være naturligst å løse spørsmålet etter analogi med bestemmelsen i arbeidervernlovens §33, pkt. 1 a, og at en arbeidsnedleggelse etter en oppsigelsesfrist av 14 dager derfor ikke kan ansees som rettsstridig i forhold til staten. - - -