Rt-1957-509
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1957-05-10 |
| Publisert: | Rt-1957-509 |
| Stikkord: | Skjevdeling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 68 B/1957 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Erik Dæhlin) mot B (høyesterettsadvokat Andreas Støylen). |
| Forfatter: | Thrap, Gundersen, Heiberg, Hiorthøy, Skau |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §37, §54, §42, Ektefelleloven (1927) §12 |
Dommer Thrap: Nordfjord skifterett avsa 26. juni 1951 kjennelse med sådan slutning:
«Delingen av Rasmus Johannes Sætrens og Inga Sofie Ringdal Sætrens fellesbo blir å foreta i samsvar med lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap av 31. mai 1918 §37, jfr. §54 fjerde ledd.
I saksomkostninger tilpliktes Inga Sofie Ringdal Sætren å betale til Rasmus J. Sætren 150 kroner innen 14 dager fra denne kjennelses forkynnelse.»
Side:510
Inga Sofie Ringdal påanket avgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som 2. juli 1953 avsa dom med sådan domsslutning:
«Delingen av Rasmus Johannes Sætrens og Inga Sofie Ringdals fellesbo blir å foreta i samsvar med §12 II i loven om ektefellers formuesforhold av 20. mai 1927.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rasmus Johannes Sætren til Inga Sofie Ringdal 600 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Saksomkostninger for skifteretten tilkjennes ikke.»
Dommen er avsagt under dissens fra lagmannen som stemte for stadfestelse av skifterettens kjennelse.
Rasmus Sætren har påanket dommen til Høyesterett med påstand om at skifterettens kjennelse stadfestes og at han tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten. Motparten har påstått lagmannsrettens dom stadfestet.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de tidligere retters avgjørelser. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Nordfjord herredsrett med avhør av den ankende part og 10 vitner, hvorav 2 er nye for Høyesterett. Det er for Høyesterett fremlagt en erklæring av 5. januar 1954 fra lensmannen i Sunnylven angående hans kjennskap til Inga Ringdal.
Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsrettens mindretall. Jeg viser til den fyldige begrunnelse som skifteretten har gitt og som jeg - i likhet med lagmannsrettens mindretall - i det vesentlige tiltrer.
Ektefellene har aldri hatt noe felles hjem eller ført felles husholdning. I tiden fra ekteskapet ble inngått i 1945 til det i 1948 kom til et fullstendig brudd mellom dem, har de bodd på hver sin kant, idet hustruen - tross mannens ønske om at de skulle flytte sammen - fortsatte å bo hos sine foreldre i Hellesylt. Hun har bare av og til vært på kortvarige besøk i Hornindal, hvor mannen hadde leilighet og drev sin virksomhet og hvor det var naturlig og også i samsvar med forutsetningene ved ekteskapets inngåelse, at partene skulle bo. Opplysningene i saken gir etter min mening ikke holdepunkt for å anta at hustruen har hatt tilstrekkelig grunn til ikke å etterkomme mannens ønske om å flytte til Hornindal. Utover dette er det ikke grunn til i denne sak å gå nærmere inn på spørsmålet om det er mannen eller hustruen som har skylden for at ekteskapet gikk over styr. Jeg kan under de foreliggende omstendigheter ikke finne det rimelig at mannen på skiftet skal avstå til sin fraskilte hustru halvdelen av den lille formue (ca. kr. 30 000), som han har brakt inn i boet og som ikke for noen dels vedkommende skyldes ektefellenes felles innsats.
Jeg antar etter dette at bodelingen bør foretas i samsvar med ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37. Som saken ligger an antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for skifterett eller lagmannsrett. For Høyesterett hvor begge parter har hatt fri sakførsel, er saksomkostninger ikke påstått.
Side:511
Jeg stemmer for denne
dom:
Delingen av Rasmus Johannes Sætrens og Inga Sofie Ringdals fellesbo foretas i samsvar med ekteskapsloven av 31. mai 1918 §54 fjerde ledd, jfr. §37.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Hiorthøy og Skau: Likeså.
Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Bjørn Kristvik):
Ektefellene Rasmus J. Sætren og Inga Sofie Ringdal Sætren ble separert den 4. januar 1949 og er senere blitt skilt. Umiddelbart etter separasjonen ble boet overtatt av skifteretten. Rasmus J. Sætren fremsatte krav om at bodelingen skulle foregå etter ekteskapslovens §37, jfr. §54 fjerde ledd, slik at hver av partene beholdt det av felleseiet som de selv hadde brakt inn. Saksøkte protesterte mot dette. - - -
Saksøkeren fremstiller saken slik:
Partene ble gift i Oslo den 15. september 1945 etter et kortvarig bekjentskap. Første gang de traff hverandre var trolig i 1944. På reisen fra Oslo etter vielsen stanset saksøkte hos sine foreldre på Hellesylt og har siden bodd der. Hun har nektet å bosette seg i Hornindal hos saksøkeren til tross for at denne mer enn gjerne ville at hun skulle komme. Saksøkeren drev sammen med sin bror Reidar et møbelverksted i Hornindalen og det var hans forutsetning da han giftet seg at han skulle fortsette med verkstedet og at han og hans hustru skulle ha sitt hjem der. Noe annet har heller aldri vært avtalt, noe som også er erkjent av saksøkte. Hun har aldri oppgitt noen annen grunn for at hun ikke flyttet til Hornindal enn at hun ikke likte seg der. Nå hevder hun imidlertid at saksøkeren, som hadde innredet en leilighet over verkstedet, ikke selv hadde ordentlig husrom og at han nektet å flytte fra verkstedet. Dette er helt uriktig. Leiligheten er slett ikke så verst og det er dessuten på det rene at det ikke ville vært vanskelig å skaffe annen leilighet i nabolaget. Dette kom imidlertid overhodet ikke på tale, idet saksøkte ikke ville flytte til Hornindal under noen omstendighet. Hadde hun villet ha en annen leilighet, så hadde hun fått det. Forholdet var det at saksøkte ikke ville inn i et normalt ekteskap. Hun har alltid vært urolig, reist og flakket omkring. Det hendte flere ganger når hennes mann kom til Hellesylt for å besøke henne, at det viste seg at hun var bortreist. Denne sin «ungkars»-tilværelse aktet hun å fortsette med. Derfor ble hun også forarget da hun hørte at saksøkeren ville sette i stand leiligheten sin.
I den tiden partene var gift, kom saksøkte av og til på besøk i Hornindal. Hun kom da gjerne med rutebilen om kvelden, var der natten over og tok så rutebilen tilbake til Hellesylt om morgenen. En gang stanset hun imidlertid i 4 døgn. Det var heller ikke så ofte hun kom. For sin mann gjorde hun ikke noe av det som hører under en
Side:512
husmors arbeid. Saksøkeren måtte enten holde hushjelp eller stelle sin mat selv. Av og til fikk han tilsendt en regning for varer fruen hadde kjøpt.
Dette var hele ekteskapet. Da det umulig kunne fortsette slik, ble partene til slutt enige om å søke skilsmisse. - - -
Saksøkte fremstiller saken slik:
Det er riktig at partene inngikk ekteskap etter et kortvarig bekjentskap. Saksøkte hadde sittet på Grini i 4 måneder og hadde mottatt pakker fra saksøkeren som hun hadde truffet like før hun ble arrestert. I mai 1945, i verste fredsrusen møttes partene igjen og ble enige om å gifte seg. De ble gift i Oslo i september og reiste derfra til Hellesylt. Saksøkeren hadde ikke tid til å stoppe her fordi han måtte ordne med noen pengesaker i Nordfjord. Saksøkte var svært slapp og dårlig på denne tiden og saksøkeren var enig i at hun foreløpig kunne være hjemme hos foreldrene. Rasmus fikk en pike til å hjelpe seg denne tiden og partene hadde det svært koselig når saksøkte kom på besøk. Saksøkte var da de giftet seg klar over at de måtte og skulle bo i Hornindal, hvor mannen hadde sitt arbeid og hun hadde heller intet imot å bo der. Saksøkeren hadde en temmelig uferdig leilighet i annen etasje i verkstedsbygningen, men han lovet å gjøre den fint i stand, slik at den kunne bli beboelig til de en gang kunne få egen bolig. Under Grinioppholdet hadde saksøkte pådratt seg mavesår og måtte leve på diet og dessuten ha fred og ro for å komme seg. Dette visste saksøkeren om da de giftet seg og han foreslo selv at hun skulle være hjemme hos foreldrene den første tiden. I mellomtiden ville han gjøre leiligheten i verkstedsbygningen i noenlunde brukbar stand. Saksøkte ble boende på Hellesylt til over nyttår 1946 og etter den tid dro hun opp til Hornindal til sin mann, hvor hun stelte huset for ham og hans bror Reidar. Saksøkte er utdannet sykegymnast og foruten husarbeidet hadde hun flere pasienter i bygden.
Saksøkerens løfte om å gjøre huset i stand ble ikke overholdt. Saksøkte, som fremdeles ikke var frisk, tålte ikke larmen fra maskinene. Overalt i leiligheten lå det tykt med støv og fliser som trengte seg opp gjennom det tynne gulvet. Når maskinene var i gang, kunne en simpelthen føle hvordan gulvet gikk opp og ned, fordi det ikke tålte den sterke duren. For en som er vant til å leve i rolige omgivelser, måtte det være helt uutholdelig å bo et sånt sted. Saksøkte tviler ikke på at de kunne fått hus andre steder i bygden, men saksøkeren ville ikke flytte fra verkstedet for noen pris og når saksøktes helse og sinnstilstand ikke tillot henne å bo der, hadde hun ikke annet valg enn å bo hos sine foreldre. Det er således feil når saksøkeren hevder at saksøkte Ikke ville bo i Hornindal. Saksøkerens påstand om at saksøkte flakket mer omkring enn folk flest er heller ikke riktig. På grunn av sitt yrke har hun imidlertid flere ganger blitt spurt om å følge pasienter til sykehus. Reiseutgiftene fikk hun da godtgjort av pasientene. - - -
Retten skal bemerke:
Etter å ha nevnt tilfelle hvor bodelingen ved ekteskapsskifte kan foregå etter §37, sier ekteskapslovens §54 i fjerde ledd at «også ellers kan det, når hertil finnes grunn, etter begjæring av en ektefelle bestemmes at felleseiets deling skal foregå på den måte som er nevnt i §37». Loven
Side:513
gir ingen veiledning om når denne bestemmelsen skal brukes og det hele blir et utpreget skjønnsspørsmål. Det må imidlertid antas at det ikke er noen betingelse at skylden for at ekteskapet ble mislykket kan overføres den ene av partene. Det må da foretas en vurdering av forholdene i hver enkelt sak for å finne frem til den ordning som alt i alt vil være den rimeligste.
I det foreliggende tilfelle ble partene gift i september 1945 og separert i januar 1949. Saksøkte har fremhevet at ekteskapet ikke kan betegnes som kortvarig når det har vart «i hele tre år», men dette er en oppfatning som retten ikke på noen måte kan være enig i.
Hertil kommer at ektefellene fortsatte å bo i hver sin bygd, saksøkte på Hellesylt og saksøkeren i Hornindal. Av partenes forklaring går det frem at det var begges forutsetning da de giftet seg at de skulle bo i Hornindal, hvor mannen driver et lite møbelverksted. Årsaken til at dette ikke skjedde er ikke helt klar. Saksøkte har nevnt tre forskjellige årsaker til at hun ikke flyttet sammen med sin mann. Det nevnes at saksøkeren hadde lovet å sette den noe uferdige leiligheten i god stand til saksøkte flyttet inn, men at dette ikke ble gjort. Samtidig fremheves sterkt at saksøkerens leilighet ikke var skikket til bolig for saksøkte på grunn av forstyrrelsene, larm, risting osv. fra maskinene nedenunder og at saksøkeren derfor burde ha sørget for annet husrom. I sin forklaring for retten kom ikke saksøkte særlig inn på dette. Derimot nevnte hun at etterat hun fikk vite at det var saksøkerens bror som eiet tomten huset sto på, mente hun at det ikke var noen mening i at de skulle koste på noe som de ikke selv eiet. Hun mente det var best at de bygget hus for seg selv på Sanden i Hornindal og flyttet dit. «Oppe i Hornindal ønsket hun ikke å bo, da det var så mange som ønsket å ødelegge for dem der.» Etter rettens oppfatning har dette siste at saksøkte ikke ønsket å bo i Hornindal vært en av de viktigste årsakene til at ektefellene ikke flyttet sammen. Det er foretatt åstedsbefaring på eiendommen og retten kan være enig at det var en hel del å utsette på leiligheten - særlig i betraktning av at saksøkte ikke var frisk. Maskinene i verkstedet nedenunder må i hvert fall ha virket forstyrrende. Retten har imidlertid et bestemt inntrykk av at dette ikke har vært avgjørende. Både saksøktes egen forklaring for retten, vitneforklaringene og saksøkerens fremstilling synes å tyde på at hovedårsaken til at saksøkte ikke flyttet til Hornindal var at hun ikke liker seg der. Hun har tydeligvis funnet skikker og omgangsformer annerledes enn hun var vant med fra sin hjembygd og har hatt vanskelig for å finne seg til rette. Det må også antas at hun tidlig kom i et visst motsetningsforhold til mannens venner og at det snart også oppsto uoverensstemmelser mellom ektefolkene selv. Når saksøkte ikke flyttet sammen med sin mann, må retten etter dette anta at grunnen delvis har vært leilighetens forfatning, men at det har vært minst like så viktig at hun ikke fant seg til rette i Hornindal eller i mannens omgangskrets og litt senere også at hun ikke kunne komme overens med saksøkeren.
I den tiden partene var gift, kom saksøkte av og til på besøk til mannen. Det må være på det rene at hun noen ganger har kommet om kvelden og reist igjen morgenen etter, men også at hun
Side:514
undertiden har kommet på litt lengre besøk. Partene og deres prosessfullmektiger har gjort seg umak for å bevise hvor lange - eller kortvarige - disse besøkene har vært, bl.a. ved hjelp av erklæringer fra saksøktes pasienter i Hornindal. Saksøkte hevder i sin partsforklaring at hun i alle fall var der i 14 dager i trekk, mens saksøkeren like bestemt hevder at hun aldri var hos ham i mer enn 4 dager. Retten kan ikke se at det har noen særlig betydning for saken om den ene eller den andre har rett i dette spørsmålet. Når det er på det rene at varigheten av saksøktes lengste besøk hos sin mann må være et sted mellom 4 dager og 2-3 uker, så er det jo i alle tilfelle klart at det gjelder meget kortvarige besøk - tatt i betraktning at det er ektefeller det gjelder. Til belysning av forholdet kan også nevnes at da saksøkte en gang kom til Hornindal i en begravelse, bodde hun på gården hvor begravelsen foregikk og nektet å folge saksøkeren hjem. Han på sin side avslo en innbydelse til også å ligge på denne gården.
Saksøkte har fremhevet at da hun lå til sengs på grunn av sykdom, delvis på Nordfjordeid sykehus og delvis hjemme hos foreldrene, fikk hun ikke en eneste gang besøk av sin mann og fikk heller ikke penger av ham. Det er litt uklart hvordan dette egentlig henger sammen, men retten må anta at saksøkeren her ikke har vist den omsorg for sin hustru som en burde kunne vente.
Angående partenes formuesforhold skal bemerkes at ifølge registreringstakst er saksøkerens formue på ca. kr. 35 000. Av dette står bortimot kr. 14 000 i verkstedet, mens nesten kr. 16 000 er bankinnskudd. Saksøkeren hevder å ha bruk for de pengene han har til nyanskaffelser til verkstedet, idet maskinene her er nedslitt. Saksøkte har ifølge registreringstakst en formue på ca. kr. 4500. Den største aktivaposten her er en hytte. Fellesboets samlede formue kommer etter dette opp i omkring kr. 40 000. Det har imidlertid aldri foregått noen sammenblanding av det de to ektefellene brakte inn i boet. Saksøkte ble jo boende hos sine foreldre på Hellesylt og flyttet ikke sine eiendeler derfra. Dersom delingen av fellesboet skal foregå etter ekteskapslovens §37, vil dette derfor si at hver av partene beholder det som de hele tiden har hatt i sin besittelse - hver på sin kant. Skal delingen derimot foregå etter de vanlige regler, må saksøkeren betale et større beløp til saksøkte.
Retten skal bemerke etter dette: Det er på det rene at det her dreier seg om et kortvarig ekteskap, idet det bare gikk noe over tre år fra ekteskapets inngåelse til separasjon ble gitt. Videre er det på det rene at ektefellene aldri flyttet sammen. Samlivet innskrenket seg til svært korte besøk og det oppsto tidlig uoverensstemmelser. Saksøkeren sier at saksøkte første gang nevnte skilsmisse etterat de hadde vært gift i ca. 1 1/2 år. Det er vanskelig for retten å avgjøre om skylden forat ekteskapet gikk over styr kan tillegges en av partene. Det kan nevnes at saksøkte ikke later til å ha gjort noe virkelig alvorlig og ærlig forsøk på å rydde vanskelighetene av veien. Etter vitneutsagnene, saksøkerens fremstilling og rettens eget inntrykk er det neppe til å komme forbi at hun er rastsløs, urolig og har vanskelig for å slå seg til ro. På den andre siden har en heller ikke inntrykk av at saksøkeren har hatt evne eller vilje til å legge forholdene så godt til rette som det etter omstendighetene var mulig. Da ekteskapet ble inngått hadde partene
Side:515
kjent hverandre bare en kort tid, og det må antas at det hele var et stort feilgrep. Et av vitnene, som er søster av saksøkeren, har trolig truffet det riktige når hun sier at hun har gjort det hun kunne for å holde ekteskapet mellom partene sammen, «men det var umulig fordi begge var så vanskelige». Retten har det bestemte inntrykk at partene var så forskjellige av gemytt og innstilling at de passet svært dårlig sammen. Når dertil begge trolig var steile og hadde vanskelig for å innrette seg etter hverandre, så kunne det bare gå som det gikk. Mellom partene har det aldri vært noe ekteskap i vanlig forstand, men nærmest bare en ubehagelig episode for dem begge. Retten finner det rimelig å la denne «episode» få minst mulig innflytelse på partenes forhold og i den utstrekning det er mulig å la forholdene gå tilbake til det de var før ekteskapets inngåelse. En kan ikke finne det riktig at saksøkte, etter et så kortvarig og helt mislykket ekteskap, skal bli sittende igjen med en større formuesøkning på motpartens bekostning. Om saksøkerens påstand tas til folge, vil dette i virkeligheten bare bety at en opprettholder den ordning som partene selv faktisk har praktisert under hele ekteskapet - nemlig at begge får disponere over det de brakte inn i fellesboet. I så fall kan det ikke antas at noen får hverken økonomisk tap eller vinning på grunn av ekteskapet - og retten finner at dette i det foreliggende tilfelle må være det rimeligste. Dersom saksøkte på grunn av ekteskapet var blitt dårligere stillet, f. eks. hadde vanskeligere for å greie seg på egen hånd, ville saken selvsagt ha vært en annen. Retten kan imidlertid ikke finne at så er tilfelle. Saksøkte, som er utdannet som sykegymnast, har påberopt seg at hun i 1945 ble tilbudt en stilling ved kurbadet «Vonheim» i Sykkylven, men sa den fra seg på grunn av ekteskapet. At hun gikk glipp av en stilling den gangen, kan en ikke se er noe avgjørende argument, men det skal samtidig bemerkes, at dersom den fremstilling saksøkte selv har gitt av sin sunnhetstilstand høsten 1945 er riktig, så er det svært lite trolig at hun kunne ha tatt denne stillingen under noen omstendighet. En kan heller ikke ellers finne at det er ført noe som helst bevis for at saksøktes ervervsmuligheter er blitt dårligere som følge av at hun har vært gift disse tre årene. Når det gjelder hennes sunnhetstilstand har en tvert imot inntrykk av at denne må ha bedret seg betraktelig siden den første tiden hun var gift. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl og sorenskriverne Alf Hærem og Leif Dalaker):
- - -
Lagmannsretten, dens flertall, sorenskriverne Hærem og Dalaker, kommer til et annet resultat enn skifteretten.
Med hensyn til samlivet mellom partene legger flertallet til grunn at den ankende, som også antatt av skifteretten, bare oppholdt seg hos motparten i hans bolig i Hornindal på korte besøk. Til dels var hun der bare en natt, til dels noen dager om gangen, noen ganger opp til en uke, en sjelden gang kanskje opp til 2-3 uker. I alt var hun meget mer hos sine foreldre enn hos sin mann.
Ekteskapet ble således ikke som det skulle være. Det må ha vært forutsetningen før ekteskapet at partene skulle ta bolig i motpartens
Side:516
leilighet. Men det synes som ingen av dem fullt ut har overveiet på forhånd at en viss forberedelse var ønskelig. Motparten bodde i leiligheten sammen med en bror. Det trengtes således avtale med ham om hvorvidt han skulle bli boende. Det måtte bringes på det rene hva som tilhørte motparten av innbo og utstyr i leiligheten, og dette måtte eventuelt suppleres.
Partene giftet seg i Oslo. Da de på vei derfra passerte hennes hjemsted, ble de enige om at hun skulle stanse der. Da hun noen dager senere kom etter, ble hun bare værende noen få dager, og det ble til at hun siden bare var hos motparten på korte besøk.
Flertallet antar at når den ankende ikke kom til å ta fast opphold i mannens hjem, skyldtes dette vesentlig at det, nervesvekket og sykelig om hun var, betød en påkjenning for henne som hun ikke kunne tåle, å bo over snekkerverkstedet, hvor hun dagen igjennom måtte høre på larmen fra, dels også føle rystingen av maskinene i dette, et forhold som motparten synes å ha manglet enhver forståelse av. Den ankende har benektet at hun var uvillig til å bo i Hornindal. Flertallet finner for øvrig ikke grunn til å drøfte de forhold som førte til at ekteskapet gikk i stykker, idet en i alle tilfelle antar at dette i minst like høy grad skyldtes motparten som den ankende. Hensett så vel hertil som til at begge ektefeller var voksne mennesker som måtte vite hva de gjorde når de inngikk ekteskap, og til at det gikk over tre år før den ankende for alvor tok skritt til å få ekteskapet oppløst, samt til at de endelig hadde normalt seksuelt samliv når de var sammen, finner flertallet ikke tilstrekkelig grunn til å anordne deling av boet etter ekteskapslovens §54 IV, jfr. §37. - - -
Den ankende part har ikke forlangt underholdsbidrag. Det finnes bevist at hennes helbred er svekket og hennes arbeidsevne redusert som følge av ekteskapet. Disse omstendigheter taler også mot å bestemme bodeling etter §37. - - -
Lagmann Eftestøl kommer under tvil til samme resultat som skifteretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Jeg tilføyer: Som jeg bedømmer partenes forklaringer og bevisene i saken, har den ankende uten samtykke av motparten unnlatt å oppfylle sine plikter som husmor, derved at hun ikke har bodd i motpartens leilighet, som etter partenes forutsetninger skulle være deres felles bolig, og dermed ikke har stelt huset, uten rent sporadisk.
Jeg finner ikke påvist noe forhold fra motpartens side som var fyldestgjørende grunn for hennes handlemåte, som etter min oppfatning ble den vesentligste årsak til at det gikk som det gikk med ekteskapet. Jeg tror ikke at ulempene ved leiligheten var av så stor betydning for den ankende som antatt av flertallet. Jeg finner ikke at hun hadde så mye arbeid i sitt fag (massasje) at det i synderlig utstrekning la beslag på hennes tid og arbeidskraft. Uten at jeg vil ha sagt at det foreligger en slik pliktkrenkelse fra den ankendes side at motparten hadde rett til å kreve separasjon etter ekteskapslovens §42, I, finner jeg at forholdet i hvert fall har en viss likhet med det der omhandlede. Dette taler etter mitt skjønn også i noen grad for i henhold til §54, IV å bestemme bodeling etter §37, når motparten har begjært det. - - -
Side:517