Rt-1957-581

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-05-25
Publisert:	Rt-1957-581
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 50/1957
Parter:	A/S Adams Express (overrettssakfører Willy Mohn - til prøve) mot D/S A/S Østlandet (høyesterettsadvokat Fred. von Krogh).
Forfatter:	Rode, Gaarder, Schei, kst. dommer Nissen, Berger
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1910) §29, §31, Aksjeloven (1910), Aksjeselskapsloven (1957)

Dommer Rode: Den 19. desember 1951 solgte Einar Zernichows dødsbo 26 aksjer i A/S Adams Express til D/S A/S Østlandet. Kjøperen sendte aksjene til A/S Adams Express for transportnotering. I møte 10. januar 1952 nektet dette selskaps styre å godkjenne transporten og returnerte aksjene uten at notering var foretatt. D/S A/S Østlandet fant nektelsen uberettiget og anla sak mot A/S Adams Express ved Oslo byrett med krav om at transporten skulle godkjennes og D/S A/S Østlandet kjennes stemmeberettiget for sine aksjer på like linje med andre aksjonærer. Byretten avsa 17. april 1952 dom med slik domsslutning: «D/S A/S Østlandet blir å anse som aksjonær i A/S Adams Express for 26 aksjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A/S Adams Express påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 27. august 1954 stadfestet byrettens dom og ila A/S Adams Express kr. 600 i saksomkostninger for lagmannsretten.

De tidligere instanser har avgjort saken på forskjellig grunnlag. Byretten fant at selv om angjeldende bestemmelse i selskapets vedtekter - §2 siste ledd - er uklar, så gir den dog styret formell hjemmel til å nekte å godkjenne transport av aksjer. Men byretten fant at nektelsen i det foreliggende tilfelle ikke var reelt, saklig berettiget. Lagmannsretten fant vedtektsbestemmelsen så uklar at den ikke kunne påberopes av styret som hjemmel for å nekte å godkjenne den foreliggende transport. Lagmannsretten tok derfor ikke standpunkt til om nektelsen manglet saklig grunn. Om saksforholdet viser jeg for øvrig til byrettens domsgrunner.

A/S Adams Express har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at §2 i selskapets lover ikke hjemler rett for selskapets styre til å nekte å godkjenne transport av en aksjepost. Og byretten har - hevdes det - tatt feil når den har ment at det er adgang for domstolene til å overprøve styrets skjønn over hvorvidt en transport skal godkjennes og - for så vidt subsidiært - når den har funnet at styrets nektelse ikke var saklig berettiget. Den ankende part har nedlagt slik påstand: «A/S Adams Express frifinnes for D/S A/S Østlandets søksmål samt tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

D/S A/S Østlandet har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og A/S Adams Express ilagt saksomkostninger for Høyesterett.

Side:582

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. I tillegg til det som er anført av lagmannsretten angående den tvil og uklarhet som foreligger når det gjelder forståelsen av vedtektenes §2 annet ledd, vil jeg peke på at virkningen av en nektet godkjenning etter bestemmelsens ordlyd er begrenset til stemmeretten. Erververen vil altså tross nektelsen av å godkjenne hans erverv, av selskapet måtte ansees som aksjonær med en aksjonærs øvrige rettigheter. Videre nevner jeg at bestemmelsens ordlyd: «- - efter at transporten er anmeldt til notering i aktieprotokollen - og i tilfælde - av direktionen godkjent» etter min oppfatning gir uttrykk for at godkjenning ikke er nødvendig i alle tilfelle. På den annen side finnes dog ikke noen angivelse av i hvilke tilfelle den kreves. Etter mitt skjønn får i det hele tatt annet ledd i vedtektenes §2 bare en rimelig mening når det sees i forbindelse med det i 1913 opphevede annet ledd i den tilsvarende paragraf - §3 - i de opprinnelige vedtekter og hvori den nåværende §2 annet ledd utgjorde tredje ledd. I §3 annet ledd, var direksjonens godkjenning stillet som vilkår, så lenge aksjene ikke var fullt innbetalt. Etter dette tidspunkt var således godkjenning ikke noe vilkår for å oppnå fulle aksjonærrettigheter i forhold til selskapet.

Foranlediget ved prosedyren for Høyesterett bemerker jeg: Det er mulig at de aksjonærer som møtte i generalforsamlingene 16. mai 1913 og 17. desember 1915 da vedtektenes §2 fikk sin nåværende form, dermed mente å gjøre gyldigheten av hvilken som helst aksjeoverdragelse avhengig av styrets godkjenning. Jeg antar imidlertid at selskapet ikke i forhold til D/S A/S Østlandet kan påberope seg at vedtektsbestemmelsen har denne betydning, all den stund den - etter min oppfatning - ikke er forenelig med det bestemmelsen objektivt sett gir uttrykk for.

Jeg finner at A/S Adams Express må betale D/S A/S Østlandet saksomkostninger for Høyesterett, og stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Adams Express til D/S A/S Østlandet 1000 - ett tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, kst. dommer Nissen og dommer Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Finn Thune):

Saken gjelder: Spørsmålet om å godkjenne saksøkeren D/S A/S Østlandet som aksjonær i saksøktes firma, A/S Adams Express.

Saksforholdet er følgende: A/S Adams Express ble konstituert den

Side:583

29. november 1898 og registrert den 7. juni 1899. De opprinnelige vedtekters §3 inneholdt følgende bestemmelse:

«Transport bliver at paategne Aktiebreverne og Transporten at forevise Direktionen til Indførelse i Aktieprotokollen. Forinden Aktierne er fuldt indbetalt, er Transporten ligeoverfor Aktieselskabet betinget af, at den, til hvem Aktien ønskes overdraget, af Direktionen godkjendes i den oprindelige Aktieeiers Sted. Stemmeret efter transporteret Aktie kan først udøves 1 Maaned efter Transporten er anmeldt til Notering i Aktieprotokollen og - i Tilfælde - af Direktionen godkjendt.»

Selskapets vedtekter er senere gjentatte ganger blitt forandret. Blant annet ble det på generalforsamlingene den 12. november og 10. (17.?) desember 1915 vedtatt helt nye vedtekter. Etter disse er den tidligere bestemmelse i §3 blitt endret ved at man i stedet har fått en ny §2 som lyder slik:

«Transporten blir at paategne aktiebrevene, og transporten at forevise direktionen til indførsel i aktieprotokollen. Stemmeret efter transportert aktie kan først utøves 1 maaned efter at transporten er anmeldt til notering i aktieprotokollen, og - i tilfælde - av direktionen godkjendt.»

Denne bestemmelse er fremdeles gjeldende og et avtrykk av bestemmelsen er påklebet selskapets aksjebrev.

Selskapet har i dag en aksjekapital på kr. 117 000 fordelt på 234 aksjer à kr. 500. De fleste av aksjene skal være fordelt på en rekke småaksjonærer, mens styrets 3 medlemmer eier ca. 25 % av aksjekapitalen. Selskapets økonomiske stilling er meget god. Det har i de senere år utbetalt 10 % utbytte og dets aksjer ble ved ligningsansettelsen for 1951 av ligningsmyndighetene oppført til en verdi av kr. 1400 pr. stk.

I slutten av 1951 solgte Einar Zernichows dødsbo sine 26 aksjer til saksøkeren og ga transport på aksjebrevene. Salgskursen var kr. 950 pr. aksje. Før salget fant sted hadde boet gjennom fondsavdelingen i Christiania Bank og Kreditkasse rettet en forespørsel til disponenten i A/S Adams Express, E. Collin-Andresen, angående kjøp av aksjene, og denne hadde sagt seg villig til å overta aksjene for en pris av kr. 900 pr. stk. Han fikk imidlertid ikke høre noe mer fra boet før saksøkeren meldte sin transport til selskapet. Denne melding ble behandlet på styremøte den 9. januar 1952 hvor bl.a. også disponenten som også er viseformann i styret, deltok. Om behandlingen i styremøtet er det protokollert følgende:

«1) Der forelå til behandling transport av 26 aksjer fra Einar Zernichows dødsbo til D/S A/S Østlandet.

Transporten ble drøftet inngående og der besluttedes å nekte godkjennelse iflg. vedtektenes §2.

Styret har i de senere år ofte drøftet spørsmålet om oppkjøp av aksjer til amortisasjon i henhold til aksjelovens §29, og er av den mening at dette bør gjøres i alle fall hvor det gjelder større aksjeposter eller salg til ikke aksjonærer. Overensstemmende hermed hadde selskapets disponent meldt av til Kreditkassens fondsavdeling at disponenten var kjøper til kr. 900 som er den kurs som i de senere år er betalt for selskapets aksjer.» - - -

Side:584

Retten bemerker:

Ved å transportere sine aksjer til saksøkeren har Zernichows dødsbo overdradd denne samtlige sine aksjonærrettigheter i selskapet og saksøkeren må dermed også være legitimert til å søke lovligheten av styrets transportnektelse rettslig prøvet - dette uten hensyn til om han i relasjon til selskapet er å anse som aksjonær eller ikke.

Når det gjelder forståelsen av vedtektenes §2, skal det innrømmes at denne bestemmelse ikke er særlig klart utformet med hensyn til styrets adgang til å nekte å godkjenne en stedfunnen transport; men etter de opplysninger som er kommet frem i saken antar retten at bestemmelsen må forståes derhen at styret i visse tilfelle har adgang til å nekte å godkjenne en transport. Slik ble i alle fall bestemmelsen forstått da styret den 12. november 1915 - dvs. samme dag som selskapets generalforsamling foretok en regulering av vedtektene for å bringe disse i samsvar med den nye aksjelovs bestemmelse - besluttet å nekte å godkjenne en transport av aksjer til Gunnar Jahr. Jahr var innehaver av et konkurrerende firma og styret fant det uheldig å gi en konkurrent anledning til å gjøre seg kjent med selskapets indre anliggender. Styrets beslutning ble dengang truffet under henvisning til vedtektenes §2. Når selskapet videre har funnet å burde påklebe samtlige aksjebrev et avtrykk av vedtektenes §2, så må dette øyensynlig være gjort for å imøtekomme bestemmelsen i aksjelovens §31, hvoretter bestemmelser som gjør innskrenkning i aksjenes omsettelighet, skal gjengis i aksjebrevene.

Selv om det således må antas at det ved vedtektenes §2 er åpnet adgang for styret til å nekte å godkjenne en transport av aksjer, kan dette ikke være ensbetydende med at styret har rett til å nekte godkjennelse under et hvilket som helst påskudd. Styret må ha et saklig grunnlag for sin nektelse, og er denne vilkårlig eller skjedd for å fremme styremedlemmenes eller enkelte aksjegruppers rent private interesser, kan den neppe ansees som rettmessig. Riktignok gjelder det her et forholdsvis lite selskap hvor behovet for beskyttelse mot fremmede interesser er forholdsvis stort. Men på den annen side er aksjekapitalen oppdelt på en rekke mindre poster, hvis eiere har vist forholdsvis liten interesse for selskapets daglige drift. Av denne grunn har styret fått en nokså dominerende stilling i selskapet, til tross for at dets medlemmer ikke representerer mer enn henimot 25 % av aksjekapitalen. Nettopp den sterke stilling styret har med hensyn til driften bør lede til at dette ikke forlenes med hals- og håndsrett over småaksjonærenes øvrige rettigheter - hvoriblant retten til fritt å avhende sine aksjer. Ved å nekte transport kan styret hindre at de øvrige aksjonærer får avhendet sine aksjer til gunstig kurs og det kan selv benytte seg av dette forhold til å skaffe seg aksjer til en billig kurs, når noen av de andre aksjeeiere blir nødsaget til å realisere sine aksjer. Dette forhold gjør at man i et selskap som det foreliggende må stille forholdsvis strenge krav til den saklige begrunnelse for transportnektelsen.

For øvrig vil det ved vurderingen av om det foreligger et saklig grunnlag bl.a. være av betydning hvorledes vedtektenes §2 tidligere har vært praktisert og hva som ellers har gått forut for transportnektelsen.

Side:585

Bortsett fra tilfellet med Jahr, hvor det forelå helt spesielle grunner, har styret ikke noen gang tidligere nektet transport. En transportnektelse synes derfor å være et så ekstraordinært skritt at styret av den grunn bør påberope seg relativt tungtveiende hensyn for sin nektelse. Den løse utforming av bestemmelsen i §2 synes også å tale for dette.

Ellers skal de få aksjer som er omsatt i de senere år være havnet hos styrets medlemmer eller deres nærmeste, og prisene skal ha ligget atskillig under den verdi ligningsvesenet har ansatt aksjene til. Dette forhold i forbindelse med at et av styremedlemmene selv har opptrådt som liebhaber til de angjeldende aksjer, synes å skape en viss formodning om at transportnektelsen ikke er saklig begrunnet, men at styret har søkt å utnytte forholdet til egen fordel. Når således selskapets disponent meldte seg som kjøper til en kurs som lå ca. 37 % under ligningsvesenets verdiansettelse, så har det formentlig vært i tillit til at aksjenes verdi på grunn av deres innskrenkede omsettelighet var trykket under den som ellers skulle vært naturlig etter selskapets status og det utbytte man ellers kunne regne med i form av årlige dividender. Retten anser det neppe tvilsomt at disponenten, om han hadde oppnådd å få kjøpe aksjene til den av ham tilbudte pris, da også ville kunnet oppnådd styrets godkjennelse - selv om styret må påberope seg at det ønsker å kjøpe aksjene for amortisering. Amortiseringsplanene er etter alt å dømme først blitt aktuelle, etterat det er mislykket for disponenten å få kjøpt aksjene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommer Johs. Høyer og skifteforvalter Sverre Berg):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og vil stadfeste dommen. Lagmannsretten er enig med byretten i at D/S A/S Østlandet er kompetent saksøker når boet har overdratt samtlige aksjonærrettigheter til selskapet. Det gjelder for øvrig her et fastsettelsessøksmål. Og at selskapet har en rettslig interesse i å få fastslått, hvorvidt dets kjøp av aksjene er gyldige i forhold til A/S Adams Express, må være helt klart.

Hva angår fortolkningen av vedtektenes §2 legger lagmannsretten vekt på at §2 fikk sin form etterat den tidligere §3's annet ledd ikke lenger hadde noen berettigelse, fordi den hadde til forutsetning at aksjene ikke var fullt innbetalt. Dengang var alle transporter like overfor selskapet betinget av styrets godkjennelse, fordi aksjene ikke var fullt innbetalt. Når så hele kapitalen ble innbetalt, kunne derfor transporten ikke lenger være betinget av godkjennelse annet ledd måtte gå ut. Når man så i uforandret skikkelse bibeholdt tredje ledd om tidspunktet for stemmeretten uten å la stryke «og i tilfelle av direksjonen godkjent», kan det bero på en uoppmerksomhet. Bestemmelsen henger noe i luften etterat tidligere annet ledd er gått ut. Som det nå står, må bestemmelsen språklig mest naturlig leses slik at hovedregelen er at stemmeretten kan utøves en måned etter forevisningen, men en måned etter eventuell godkjennelse, hvis loven i noe tilfelle forutsetter det. Som eksempel herpå kan nevnes tilfelle i aksjelovens §34, 2. punktum. Under enhver omstendighet er bestemmelsen nå blitt i høy grad uklar. En alminnelig innskrenkning i aksjonærenes adgang til fri transport av aksjer er et

Side:586

vesentlig inngrep i aksjonærenes rettigheter og må i tilfelle gis en klar og utvetydig form. En slik bestemmelse passer bare i ganske små selskaper med få aksjonærer eller i «familieaksjeselskaper». I tvilstilfelle kan styret ikke påberope seg bestemmelsen.

Det kan her ikke være av avgjørende betydning om det forholder seg så at styret i 1913 og 1915 kan ha forstått bestemmelsen slik at styrets rett til å godkjenne transporten også gjaldt når aksjekapitalen var innbetalt. Styret behøver ikke opprinnelig å ha ment det. Men da det gjaldt å hindre en konkurrent i kjøp av aksjer, var det rimelig å søke hjemmel for det i den uklare bestemmelse. Det kan heller ikke ha noen betydning for kjøperens rett hva avdøde Zernichow måtte ha ment.

Hvorvidt styret i et ekstraordinært tilfelle - for eksempel hvor det virkelig var av avgjørende betydning for selskapets eksistens - har rett til å nekte godkjennelse, behøver lagmannsretten ikke å drøfte. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til er det unødvendig for retten å ta standpunkt til de forhold som byretten har lagt til grunn for sin dom. - - -