Rt-1957-701
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1957-05-20 |
| Publisert: | Rt-1957-701 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 121 B/1957 |
| Parter: | E. Storbakken (høyesterettsadvokat Jonas Myhre) mot Staten v/Samferdselsdepartementet. |
| Forfatter: | Holmboe, Bendiksby, Gundersen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §156, §159, §157 |
Dommerne Holmboe, Bendiksby og Gundersen.
Ved Gauldal herredsretts dom av 15. august 1956 ble Ester Storbakken hos Samferdselsdepartementet tilkjent erstatning med kr. 3000. Domsslutningen ble 6. september rettet slik at det ble tilføyet «- - - med 4 - fire - prosent årlig rente fra 25. januar 1956 til betaling skjer». Den 12. november 1956
Side:702
uttok Samferdselsdepartementet ankeerklæring. Da herredsretten gjorde oppmerksom på at anken formentlig var erklært for sent, begjærte departementet oppreisning.
Herredsretten ga ikke oppreisning, men kjennelsen ble opphevet av Frostating lagmannsrett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens avgjørelse beror på en uriktig tolkning av bestemmelsene i tvistemålslovens §156 §157. Det dreier seg her om en rettelse - tilføyelse - i selve domskonklusjonen. Det er, etter utvalgets oppfatning, bare tvistemålslovens §156 som gir hjemmel for å foreta en slik rettelse, derimot ikke §157 som lagmannsretten har bygget på.
De feil som kan rettes etter §156 er «skrivefeil eller regnefeil eller andre åpenbare uriktigheter eller utelatelser». Utvalget antar at unnlatelsen av å ta inn i domsslutningen en bestemmelse om tilkjennelse av renter var en «utelatelse» av den art som §156 tar sikte på, og at derfor rettelsen kunne foretas med hjemmel i denne bestemmelse. Som lagmannsretten har nevnt har herredsretten i domsgrunnene uttalt at «Mot rentepåstanden er heller ikke fremsatt noen innvending». Etter sammenhengen kan denne uttalelse ikke forståes på annen måte enn at herredsretten har avgjort og godkjent rentepåstanden. Når herredsretten ikke har nevnt rentene i domsslutningen, må dette da antas å bero på en forglemmelse. Dette er heller ikke bestridt fra statens side.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette bli å oppheve. Lagmannsretten har etter det resultat den kom til ikke tatt standpunkt til oppreisningsspørsmålet. Saken må da hjemvises til lagmannsretten til behandling av dette spørsmål.»