Rt-1957-824

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-09-10
Publisert:	Rt-1957-824
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 99 B/1957
Parter:	Anna Pedersen m.fl. (høyesterettsadvokat Harald Børresen) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Heiberg, Bendiksby, Holmboe, Helgesen, Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §98, Motorvognloven (1926) §21, Samferdselsloven (1947) §3, §7, Samferdselsloven (1947)

Dommer Heiberg: Etter krigen søkte A) Einar Pedersen og senere hans enke Anna Pedersen, B) Oluf Olufsen og C) Liv Pedersen om å bli tildelt drosjebevilling i Hønefoss. Søknadene og senere anker og fornyede søknader ble avslått. Anna Pedersen og Olufsen er senere tildelt bevilling.

De tre nevnte søkere har alle reist sak ved Oslo byrett mot Staten ved Samferdselsdepartementet med krav om at myndighetenes forskjellige vedtak om avslag kjennes ugyldige, og at staten dømmes til å betale dem erstatning, Liv Pedersen krever dessuten dom for at departementet tilpliktes å utstede bevilling til henne.

I Anna Pedersens sak (A) avsa Oslo byrett 3. oktober 1953 dom med domsslutning:

«Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen å betale fru Anna Pedersen 35 000 kroner i erstatning for inntektstap med 4 prosent årlig rente fra 3. oktober 1953 til betaling skjer og 1200 kroner i saksomkostninger.»

I Olufsens sak (B) som ble pådømt 29. januar 1954, lyder domsslutningen:

Side:825

«Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til innen 2 uker å betale til Oluf Olufsen 15 000 kroner med 4 prosent renter fra 11. mars 1953 og 700 kroner i saksomkostninger.»

Liv Pedersens sak (C) ble pådømt 8. mars 1954. Domsslutningen lyder:

«Den norske stat v/Samferdselsdepartementet frifinnes for enkefru Liv Pedersens krav i saken.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Alle dommene ble innanket for Eidsivating lagmannsrett hvor sakene ble slått sammen til felles behandling i medhold av tvistemålslovens §98. Lagmannsretten avsa 18. april 1955 dom med domsslutning:

«I. A. og B. Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes for Anna Pedersens og Oluf Olufsens krav.

C. Byrettens dom i Liv Pedersens sak stadfestes.

II. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Anna Pedersen, Olufsen og Liv Pedersen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved bevisopptak for Hønefoss byrett 11. og 12. juni 1956 til bruk for Høyesterett er de ankende parter og 9 vitner avhørt. Det er fremlagt en del nye dokumenter, vesentlig til belysning av de ankende parters økonomiske stilling.

Sakens gjenstand fremgår av de avsagte dommer.

Partene har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og innsigelser som tidligere. Staten, som for lagmannsretten frafalt foreldelsesinnsigelsen overfor Liv Pedersen, har for Høyesterett erklært at foreldelse heller ikke vil bli påberopt mot Olufsen. Derimot fastholdes innsigelsen overfor Anna Pedersens krav.

De ankende parters påstand lyder:

«Sak: Anna Pedersen:

1. Politimesteren i Ringerikes beslutning av 10. oktober 1946, Buskerud Samferdselsnemnds beslutning av 30. april 1948 og Samferdselsdepartementets beslutninger av 28. februar 1949 og 19. januar 1950, kjennes ugyldig for så vidt Einar Pedersen ikke ved disse beslutninger ble tildelt drosjebevilling i Hønefoss.

2. Samferdselsdepartementets beslutning av 26. februar 1952 og Buskerud Samferdselsnemnds beslutning av 5. februar 1953, kjennes ugyldig for så vidt Anna Pedersen ved disse beslutninger ikke ble tildelt drosjebevilling i Hønefoss.

3. Staten ved Det Kgl. Samferdselsdepartement dømmes til å betale Anna Pedersen erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 50 000 med renter fra stevningens dato, samt sakens omkostninger for alle retter.

Sak: Oluf Olufsen.

1. Politimesteren i Ringerikes beslutning av 10. oktober 1946, Buskerud Samferdselsnemnds beslutning av 30. april 1948, Samferdselsdepartementets beslutning av 28. februar 1949 og Buskerud Samferdselsnemnds beslutning av 5. februar

Side:826

1953, kjennes ugyldig for så vidt Oluf Olufsen ikke ved disse beslutninger ble tildelt drosjebevilling i Hønefoss.

2. Staten ved Det Kgl. Samferdselsdepartement dømmes til å betale til Oluf Olufsen erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 40 000, med renter fra stevningens dato samt saksomkostninger for alle retter.

Sak: Liv Pedersen.

1. Buskerud Samferdselsnemnds beslutning av 30. april 1948, Samferdselsdepartementets beslutning av 28. februar 1949, Samferdselsdepartementets beslutning av 20. februar 1952, Buskerud Samferdselsnemnds beslutning av 5. februar 1953 og Samferdselsdepartementets beslutning av 10. august 1953, kjennes ugyldig for så vidt fru Liv Pedersen ikke ble tildelt drosjebevilling i Hønefoss.

2. Samferdselsdepartementet tilpliktes å utstede drosjebevilling i Hønefoss til fru Liv Pedersen.

3. Samferdselsdepartementet dømmes til å betale fru Liv Pedersen erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 50 000, for tapt fortjeneste som drosjeeier i årene 1. mars 1950 til domsavsigelsen med 4 pst. renter p. a. fra denne.

4. Staten ved Det Kgl. Samferdselsdepartement dømmes til å betale fru Liv Pedersen sakens omkostninger for alle retter.»

Staten har overfor alle de ankende parter nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, og at staten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten i alle tre saker og tiltrer i vesentlige punkter dens begrunnelse. I anledning av prosedyren for Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å gå noe nærmere inn på enkelte punkter.

Da Arbeidsdepartementet i 1946 i medhold av den dagjeldende bestemmelse i motorvognlovens §21 annet ledd, bestemte at alle som ønsket å drive ervervsmessig transport med motorvogn uten rute, måtte søke ny bevilling, søkte samtlige 17 bevillingshavere på Hønefoss bevilling til fortsatt kjøring. Alle disse, unntatt Oluf Olufsen, hadde på det tidspunkt drosje i drift. Av de 17 bevillinger var 11, hvoriblant Einar Pedersens - Anna Pedersens mann - og Olufsens utstedt før 9. april 1940. De øvrige 6, hvoriblant Hans Pedersens - Liv Pedersens mann - var utstedt under krigen.

Antallet av bevillinger ble av departementet satt til 11 - det samme som før krigen. Lovligheten av denne avgjørelse er ikke bestridt i saken. Den oppgave som påhvilte myndighetene, var således å fordele 11 bevillinger på 17 søkere. Det var derfor ikke til å unngå at noen av dem som tidligere hadde bevilling, måtte settes utenfor, iallfall i første omgang.

Til veiledning ved avgjørelsen hadde myndighetene de retningslinjer som Arbeidsdepartementet ga i sitt rundskriv nr. 7 - 1946 M av 29. januar 1946, senere avløst av

Side:827

Samferdselsdepartementets rundskriv nr, 52/47 M av 22. november 1947. Disse angir først og fremst prinsippene for beregning av ansienniteten mellom de forskjellige grupper av bevillingshavere. Men samtidig gir de klart uttrykk for at ansienniteten bare er ett av de hensyn som kommer i betraktning ved utdelingen. I spissen for retningslinjene av 1947 er således som punkt 1 satt kravet om at bevillingshaverne skal ha folks tillit og være skikket til å fremme transporten. Om alder m.v. som gjør at vedkommende personlig ikke kan delta i selve utøvelsen heter det at dette ikke skal være til hinder for at bevilling kan gis når vilkårene ellers er til stede. At også uverdig nasjonalt forhold kan komme i betraktning, er uttrykkelig uttalt i punkt 3. Overhodet går det etter min mening klart frem både av retningslinjene og av reglene om behandlingsmåten at det skal foretas en samlet bedømmelse og vurdering av hver søkers individuelle forhold, og at det herunder også vil være adgang til å ta hensyn til momenter som ikke uttrykkelig er nevnt i retningslinjene.

Som jeg senere kommer tilbake til, mener jeg at myndighetene ved de avgjørelser denne sak gjelder, har holdt seg innenfor rammen av de fastsatte retningslinjer, Det er derfor ikke nødvendig for meg å komme inn på spørsmålet om disse retningslinjer er, eller er ment å være rettslig bindende. Jeg innskrenker meg for så vidt til å vise til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1951-19 flg., særlig side 21, 1954 1156 flg., særlig side 1159, og 1955 1162 flg., særlig side 1165 flg.

At det skal være begått formelle feil ved behandlingen av sakene er ikke påberopt, og jeg finner i likhet med lagmannsretten at alle søknader av myndighetene har vært undergitt en individuell og omhyggelig vurdering. Søknadene ble først behandlet av politimesteren, som traff sin avgjørelse i 1946. Behandlingen av ankesakene måtte nødvendigvis ta sin tid, vesentlig som følge av at samferdselsnemnda ved den nye samferdselslov kom inn i bildet. Nemnda traff sin avgjørelse 30. april 1948, og først den 28. februar 1949 ble ankesakene for Hønefoss endelig avgjort av Samferdselsdepartementet. I mellomtiden kjørte bevillingshaverne på sine tidligere bevillinger. Også senere har det vært søkt på ny og anket.

Søkerne fikk etter hvert beskjed om de vedtak som myndighetene traff, men grunner for avgjørelsene ble ikke meddelt søkerne, hva loven eller reglene heller ikke foreskriver. Av de forskjellige dokumenter som er fremlagt under rettssaken, fremgår imidlertid at både politimesteren og de lokale instanser som etter reglene skal uttale seg, har anført til dels utførlige grunner for hver enkelt avgjørelse. Det fremgår også at samferdselsnemnda 15. november 1948 under den forberedende behandling av ankesaken, for hver av de tre søkere som er parter i denne sak gjorde vedtak, sålydende: «Anken avvises, idet de som har fått bevilling anses mere berettiget.» Samtidig ble det for hver søknad satt opp og innsendt til departementet

Side:828

en oversikt hvor de faktiske forhold av betydning for avgjørelsen ble angitt. Etterat departementet hadde truffet sin avgjørelse 28. februar 1949, ble for Olufsens vedkommende begrunnelse på forespørsel meddelt hans sakfører i brev fra veidirektøren av 30. april 1949. Overfor Anna Pedersen og Liv Pedersen ble avslaget først begrunnet i brev fra Samferdselsdepartementet til deres sakfører av 26. februar 1952.

Spørsmålet er da om de avgjørelser som er truffet er ulovlige, enten fordi de er bygget på sviktende faktisk grunnlag, fordi de grunner som har vært bestemmende er av den art at de strider mot lovens øyemed, eller fordi avgjørelsene er vilkårlige - eller - som det også har vært uttrykt, stridende mot «alminnelige rettferds- og likhetsprinsipper». Jeg finner det naturlig å behandle hver av de tre søkeres forhold for seg, idet jeg særlig behandler spørsmålet om departementets vedtak av 28. februar 1949 er ulovlig, og herunder i den utstrekning det finnes nødvendig også behandler myndighetenes øvrige vedtak. Rent generelt finner jeg imidlertid grunn til å bemerke at dokumentene viser at myndighetene den hele tid har lagt til grunn for sin behandling at de gamle bevillingshavere bare skulle nektes ny bevilling i de tilfelle hvor man etter en individuell prøvelse av søkerens forhold fant at saklig grunn for avslag var til stede.

A. Anna Pedersen.

I sitt brev av 26. februar 1952 har Samferdselsdepartementet som grunn for å nekte Anna Pedersen bevilling angitt: «Einar Pedersen oppga drosjeyrket allerede i januar 1941. Riktignok hadde han drosje i drift en kort tid i 1943. Han må dog ansees for frivillig å ha forlatt yrket og ville ikke hatt noe krav på å få bevillingen tilbake om han hadde levet og søkt om dette. Som følge herav vil heller ikke hans enke ha noe rettskrav på å få bevilling.» Den første - interne - begrunnelse gikk for Einar Pedersens vedkommende ut på at han hadde vist dårlig nasjonal holdning ved å arbeide for tyskerne. Denne grunn er ikke uttrykkelig nevnt av departementet.

I likhet med lagmannsretten ser jeg de nevnte uttalelser nærmest som uttrykk for to sider av det samme forhold: at Pedersen har foretrukket å ta tyskerarbeid fremfor å fortsette i drosjeyrket. At det særlig i de første år etter frigjøringen var adgang til å ta hensyn også til en søkers nasjonale holdning etter en konkret prøvelse av i hvilken grad hans forhold måtte ansees som uverdig eller virke inn på hans tillit blant folk, følger direkte av retningslinjene, og er ikke i strid med lovgivningen eller alminnelige rettsgrunnsetninger. Jeg henviser om dette til den før nevnte dom i Rt-1951-19 flg., særlig side 22. Når denne dom har vært sterkt påberopt av Anna Pedersen til støtte for at det skulle være «så urimelig og så stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning» overhodet å legge vekt på annet enn de grovere former for landssvik i saker

Side:829

om drosjebevilling, at nektelsen av denne grunn må underkjennes beror det så vidt jeg kan skjønne på en misforståelse av dommens rekkevidde.

En annen sak er, som lagmannsretten peker på, at man naturlig nok ettersom årene gikk har lagt mer vekt på at Pedersen ved å ta arbeid hos tyskerne har satt seg selv utenfor yrket under krigen, et moment som også er relevant etter retningslinjene. Jeg kan som lagmannsretten ikke finne det godtgjort at myndighetene her har bygget på et sviktende grunnlag. Jeg nevner også spesielt at det moment som har vært fremhevet, at Pedersen hadde drosje i drift en kortere tid i 1943, uttrykkelig er nevnt i departementets begrunnelse, og således har vært vurdert av myndighetene.

Hva angår den omstendighet at Einar Pedersen og senere Anna Pedersen måtte stå tilbake for andre som hadde fått sin bevilling under krigen, fremgår det av hva jeg før har anført, at myndighetene etter retningslinjene hadde full adgang til å bestemme dette hvis saklige hensyn etter deres oppfatning tilsa det.

Etter dette kan jeg ikke se at det er noe som tyder på at myndighetene ikke har gått fullt saklig frem når de på grunnlag av en samlet, konkret vurdering er kommet til at Einar Pedersen og senere hans enke ikke burde være blant dem som i første omgang ble tildelt drosjebevilling. Senere ble drosjetallet i Hønefoss utvidet fra 11 til 15, og fru Pedersen ble da i 1953 tildelt en av de nye bevillinger, etterat samferdselsnemnda først hadde avslått søknaden 25. februar 1953. Jeg kan ikke se at dette vedtak av samferdselsnemnda er ulovlig.

De spørsmål som kan oppstå i forbindelse med at mannen avgikk ved døden i 1951, slik at det deretter var spørsmål om å overføre bevillingen på enken, faller etter dette bort.

B. Oluf Olufsen.

I veidirektørens før nevnte brev av 30. april 1949 heter det om departementets avslag av 28. februar 1949: «Grunnen for avslaget var at han ansåes for å ha solgt sin bil frivillig 24. oktober 1940 og siden ikke har kjørt.»

Politimesteren hadde i sitt brev til Samferdselsdepartementet av 29. oktober 1946 begrunnet sitt avslag på Olufsens søknad med tre forhold: at han hadde solgt den bil han hadde kjøpt etterat den opprinnelige var blitt rekvirert, at han var 73 år gammel og i tilfelle måtte leie sjåfør, og at han hadde midler. I veidirektørens brev av 30. april 1949 var imidlertid som nevnt bare det førstnevnte moment medtatt.

Etter det som er opplyst i saken, må jeg legge til grunn at Olufsen, slik som departementet bygget på, faktisk oppga drosjeyrket under krigen. Han var en gammel mann, og det. var forståelig om han under de vanskeligheter som krigen på forskjellig vis medførte for drosjevirksomheten, ikke satte så meget inn på å fortsette. Men myndighetene hadde full adgang til å ta i betraktning at han da han innga sin første søknad,

Side:830

faktisk hadde vært ute av virksomheten i 6 1/2 år. Hvorvidt det var rimelig å tillegge dette forhold avgjørende betydning, tilligger det administrasjonen å bedømme.

De momenter som har vært nevnt av myndighetene er alle av den art at de naturlig kommer inn i den helhetsvurdering disse har måttet foreta når de skulle bestemme prioritetsforholdet mellom søkerne. Og jeg kan heller ikke se at det er noe som tyder på at det ikke er gått fullt saklig frem når Olufsen ikke nådde opp i første omgang eller da samferdselsnemnda 5. februar 1953 avslo hans fornyede søknad. Også han ble for øvrig senere tildelt bevilling av departementet i 1953.

C. Liv Pedersen.

Samferdselsdepartementet anfører i sitt før nevnte brev av 26. februar 1952 som begrunnelse for avslaget overfor Liv Pedersen: «Det er under behandlingen av fru Liv Pedersens søknad dokumentert at hun er forsørget på annen måte. Som enke har hun intet rettskrav på å få overta drosjebevilling etter sin mann.» Begrunnelsen er den samme som den de underordnede myndigheter hadde anført.

Bestemmelsen om drosjebevilling til enker er truffet av Samferdselsdepartementet og gjengitt i rundskriv nr. 61/46 M fra veidirektøren, hvor det heter:

«Overdragelse av bevilling skal i alminnelighet ikke finne sted. Dog bør enke etter bevillingshaver få anledning til å fortsette yrket på ektefellens bevilling, såfremt hun ikke driver eget fullverdig erverv, eller på annen måte er forsørget.»

Under henvisning til denne bestemmelse hevder fru Pedersen at overdragelse ikke kan nektes hvis hun ikke er forsørget på en måte som kan likestilles med et «fullverdig erverv», liksom det hevdes at enkebevilling ellers aldri er blitt nektet i tilsvarende tilfelle, således at det her er foretatt en diskriminering.

Jeg finner det utvilsomt at myndighetene ved sin vurdering har rett og plikt til å ta hensyn til Liv Pedersens øvrige inntektsforhold, og at hennes krigspensjon herunder må komme inn på linje med hennes øvrige inntekter. Jeg kan heller ikke se at det er begått noen feil når myndighetene under de foreliggende forhold har funnet at Liv Pedersen måtte stå tilbake i konkurranse med andre kvalifiserte søkere. I denne forbindelse nevner jeg at hennes inntekt i årene 1947-49 utenom drosjeinntekten etter selvangivelsen beløp seg til 9000-10 000 kroner. At hennes inntektsforhold i 1953 da den siste avgjørelse ble truffet, var forverret, er ikke godtgjort, og også de senere vedtak må derfor ansees å være lovlige.

Hvorvidt den siterte bestemmelse er slik å forstå at en enke vil ha rettskrav på å overta mannens drosjebevilling når vilkårene ellers er til stede, får etter dette ingen betydning. De særlige spørsmål som for Liv Pedersens vedkommende ville melde seg med hensyn til ansienniteten som følge av at hennes

Side:831

mann først fikk sin bevilling under krigen, lar jeg likeledes ligge.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at de ankende parter må betale sakens omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Anna Pedersen, Oluf Olufsen og Liv Pedersen kr. 1500 - femten hundre - kroner liv er til Staten ved Samferdselsdepartementet.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe, Helgesen og Wold: Likeså.

Av Oslo byretts dom i Anna Pedersens sak (dommer Ingvar Høstad):

Saken gjelder krav om erstatning for inntektstap ved å være blitt nektet drosjebevilling.

Einar Pedersen, født xx.xx.1893, kjørte tidligere bl.a. billigbil og fra 1927 drosjebil i Hønefoss i henhold til bevilling av politimesteren i Ringerike. Etter utbruddet av siste verdenskrig i september 1939 ble det så vidt vites straks innført bensinrestriksjoner, men Pedersen fortsatte å kjøre drosje til 10. januar 1941 da han kom i leirarbeid hos tyskerne på Helgelandsmoen. Han fortsatte dog visstnok samtidig å kjøre drosje også etter den tid med den bensin som han fikk tildelt - 100 liter pr. måned. Iallfall var det under en tur med bilen innom Bilsentralen på Hønefoss at han den 23. januar 1941 stående på plassen ble påkjørt av en annen bil og fikk brukket det ene benet. Han var da syk og arbeidsufør, helt til november 1941 og fikk i anledning herav også utbetalt en skadeserstatning på kr. 10 750 av Forsikringsselskapet Storebrand.

Pedersen kom så atter i leirarbeid hos tyskerne, men nå på Hvalsmoen, inntil han høsten 1942 etter søknad derom - angivelig allerede i februar 1942 - fikk satt generator på bilen og kunne begynne å kjøre drosje igjen. Imidlertid tok tyskerne bilen fra ham i mai 1943 og overlot den til en annen sjåfør som kjørte den i stykker den 12. Juni 1943. Han gikk nå hjemme i flere måneder inntil han den 18. oktober 1943 atter kom i arbeid hos tyskerne og denne gang på bakeriet på Hønefoss, hvor han avbrutt av mange og lange sykefravær var til frigjøringen. Imens solgte han i 1944 bilen som ubrukbar etter takst.

Da det en tid etter frigjøringen ble muligheter for å skaffe nytt drosjemateriell, søkte Pedersen angivelig den 3. desember 1945 om kjøpetillatelse på drosjebil og søkte samtidig den 19. desember 1945 politimesteren i Ringerike - til hvem myndigheten for så vidt etter motorvognlovens §21, II den gang henlå - om fornyelse av sin drosjebevilling.

Side:832

Søknaden var sålydende:

«Herved tillater jeg mig å søke om å komme i betraktning ved fastsettelsen av antall drosjesjåfører på Torvet i Hønefoss, - kfr. min samtale med herr Politimesteren den 10. ds.

I den anledning skal jeg få opplyse: Jeg har kjørt drosje i Hønefoss fra 1925. I 1927 fikk jeg, som en av de første, holdeplass på Torvet, idet jeg da kjøpte og overtok avdøde drosjeeier Skajems Drosjebil F-515 (Renault Belancourt fabr. nr. 77 457) og holdeplass, - og drev senere drosjekjøring i årene fremover. Høsten 1942 satte jeg vedgassgenerator på bilen. I slutten av mai måned 1943 ble min bil rekvirert av Ortskommandanturet i Hønefoss som med leiet sjåfør brukte den inntil den ble kjørte istykker den 12. juni 1943. Jeg har hittil forgjeves forsøkt å få erstatning av tyskerne for dette. Nå søker jeg om tillatelse til å kjøpe ny bil og fortsette min drosjekjøring fra bilholdeplassen på Torvet. Jeg er en av de eldste drosjesjåfører i Hønefoss og jeg tror Ingen har hatt noe å utsette på min kjøring eller mitt forhold som sjåfør. Jeg har familie (hustru og 2 barn) å forsørge, og kan ikke på grunn av benskade og ryggskade ta hvilketsomhelst arbeide.»

Ved svarpåtegning av 20. desember 1945 sendte imidlertid Ringerike politikammer søknaden tilbake til Einar Pedersen idet det meddelte at «politiet ikke kan ta noen avgjørelse i bevillingssaker før Vegtrafikkutvalget trer i virksomhet over nyttår og tar seg av disse ting. De må sende søknad når dette utvalg begynner sitt arbeid, når og til hvem går vi ut fra blir kunngjort.»

Pedersen sendte deretter inn ny søknad om fornyelse av sin drosjebevilling til veitrafikkutvalget den 22. februar 1946.

For å komme hurtigst mulig i gang igjen med sin drosjekjøring prøvet Pedersen imens uten å avvente kjøpetillatelse på ny bil å skaffe seg en brukbar brukt bil og det lyktes ham også å få kjøpt en Buick-bil av modell 1933 av Alf Ryen, Roa, til hvilket salg Transportformidlingssentralen, Gjøvik, ga fornøden tillatelse ved skriv til herr Ryen av 1. april 1946, hvorav gjenpart ble sendt herr Pedersen til underretning.

Samtidig utstedte Transportformidlingssentralen, Hønefoss, kjøretillatelse til Pedersen for hans drosjebil.

Allerede få dager etter, den 5. april 1946, tilbakekalte imidlertid Transportformidlingssentralen, Hønefoss, denne kjøretillatelse ved skriv til herr Einar Pedersen sålydende:

«For noen dage siden ble det av dette kontor utstedt kjøretillatelse for Deres drosjebil. En beklager å måtte be Dem innlevere denne igjen, da en etter nærmere gjennemgåelse av bestemmelsene ikke har høve til å skrive ut nye tillatelser for drosjebiler i Hønefoss før bevilligsspørsmålet er ordnet.»

Men Pedersen fortsatte å kjøre drosjebil uten bevilling eller kjøretillatelse.

Den 10. oktober 1946 skrev så politimesteren i Hønefoss til herr Einar Pedersen således:

«Herved meldes at Deres søknad av 22. februar 1946 om tillatelse til ervervsmessig befordring av personer uten rute er avslått.»

Noen begrunnelse for avslaget ble det som det sees ikke gitt, men

Side:833

den 11. april 1946 hadde Ringerike Drosjeeierforening Hønefoss v/den daværende formann Anton Torp skrevet til politimesteren i Ringerike således:

«Ad Drosjeeier Einar Pedersen.

Ifølge de utlagte lister over de som søker drosjebevilling har Einar Pedersen også søkt. Vår forening finner ikke å kunne anbefale at han får bevilling da hans nasjonale holdning især under den første tid under krigen var meget å klandre, ved at kjøring for tyskerne hos ham skulle ha fortrinnsrett før de norske, og tyskerne vanket stadig i hans hjem. Det sidste året arbeidet han i tyskerbakeriet på Nordsiden.

Efter de uttalelser vi ofte hører fra publikum vil nok mange komme til å reagere hvis han får bevilling og kommer inn på holdeplassen, og det vil nok vi andre drosjeeiere også, stort med kjøring vil han neppe få da vi har hørt mange uttalelser om at han vil de ikke kjøre med. Han egner seg også svært lite som drosjesjåfør.»

Formentlig på grunn av dette skriv ble Pedersen også innkalt til forhør på Ringerike politikammer, Landssvikavdelingen, den 27. september 1946. Det ble imidlertid ved etterforskningen ikke konstatert noen form for landssvik fra Pedersens side og i erklæring av 9. januar 1947 bekrefter Ringerike politikammer, Landssvikavdelingen, at «Einar Pedersen, født xx.xx.1893, bopel Hønefoss, ikke kan sees å ha vært medlem av Nasjonal Samling i dette politidistrikt og er ikke under forfølgning for landssvik ved herværende politikammer.»

Allerede den 15. oktober 1946 sendte Einar Pedersen ny søknad om fornyelse av sin drosjebevilling til politimesteren i Ringerike, sålydende:

«Deres svar på min søknad er mottatt og bemerker at søknaden er avslått. Jeg tillater meg herved å fremsende ny søknad, ledsaget ved doktorerklæring og fullstendige opplysninger for mitt vedk. Som det fremgår av søknaden er jeg nu henvist til arbeide som sjåfør, og kan jeg ikke få bevilling, vil min familie og jeg uvegerlig komme på forsorgen. Jeg håper derfor at saken blir tatt opp til fornyet behandling. Som gammel drosjesjåfør har jeg krav på og rett til min gamle rett på Torvet. Det kan opplyses at jeg ikke har vært medlem av N.S. eller har vært tiltalt og straffet.»

Herpå mottok Einar Pedersen først svar ved skriv fra samferdselsnemnda i Buskerud (som imens var kommet inn i bildet fra 1. januar 1948 ved lov om samferdsla av 11. juli 1947 nr. 6, jfr. kgl. res. av 12. desember 1947, kfr. lovens §28, punkt 1) av 14. juni 1948 sålydende: «Ad søknad om bevilling for ervervsmessig motorvognkjøring.

Under henvisning til Deres søknad av 22. februar 1946, om bevilling for ervervsmessig motorvognkjøring uten rute (drosje) meddeles til underretning at samferdselsnemnda i Buskerud under møte den 30. april 1948 har avslått søknaden.

Hvis De mener at nemndas avgjørelse er uriktig og De ønsker saken forelagt Samferdselsdepartementet som øverste ankeinstans, må anke innsendes hertil innen 14 dage etter mottakelsen av dette brev.

Føler De Dem forbigått, av en eller flere av de personer som er gitt bevilling, bes nærmere opplysniger, bl.a. personnavn, oppgitt, og anken må forøvrig begrunnes så utførlig som mulig.»

Heller ikke nå ble det som det sees gitt noen begrunnelse for

Side:834

avslaget, men omslaget far sakens behandling i samferdselsnemnda har følgende påtegning:

«1. Ankepåstand og ankegrunnlag: Han minner om at han har drevet drosjekjøring i Hønefoss siden 1920, montert generator under krigen og kjørte inntil tyskerne rekvirerte vognen og ødela den. Mener å være berettiget til bevilling etter de oppsatte retningslinjer.

2. Uttalelser: Ikke innstillet til bevilling av N.D.F. vedlagt søknaden følger brev av 11. april 1946 fra Ringerike drosjeeierforening hvori der uttales at foreningen ikke kan anbefale søknaden på grunn av søkerens forhold under krigen. Ringerike politikammer, Landssvikavdelingen, uttaler i påtegning av 22. juni 1946: Søkeren har vært innmeldt i trygdekassen i arbeide for tyskerne i følg. perioder: 25. september 1941-18. desember 1942, 18. oktober 1943-1. juli 1944 og 21. august 1944-8. mai 1945. Han har ikke vært medlem av N.S. Han har ikke vært tvangsutskrevet, men arbeidet frivillig.

Politimesteren innstiller ikke søkeren til bevilling. Ikke anbefalt bevilling av Hønefoss formannskap den 28. november 1947.

3. Samferdselsnemndas vedtak: Søknaden avslått i møte den 3. april 1948.»

Imens hadde da Pedersen i begynnelsen av april 1947 sett seg nødsaget til å selge sin gamle Buick, angivelig fordi den var ubrukbar og det iallfall ville ta måneder å få tak i vesentlige nye deler til den, og kjøpetillatelse på ny bil kunne han ikke få uten drosjebevilling.

Einar Pedersen innanket straks saken for Samferdselsdepartementet ved skriv til samferdselsnemnda i Buskerud av 19. juni 1948 sålydende: «Ad søknad om bevilling for ervervsmessig motorvognkjøring.

Jeg har mottatt Deres meddelelse i skriv av 14. ds. og tillater meg herved å innanke saken for Samferdselsdepartementet. Jeg minner om at jeg har drevet drosjekjøring i Hønefoss siden 1920, monterte generator under krigen og kjørte inntil tyskerne rekvirerte min vogn og ødela den. Etter krigen fikk jeg også først tillatelse til å kjøre drosje i Hønefoss og jeg kjørte en tid, men nye bestemmelser kom, og jeg måtte vente inntil de nåværende bestemmelser kom og fikk søke pånytt på samme linje som alle de andre gamle drosjeeiere i Hønefoss. Flere av de drosjeeiere som satte bort vognene sine under krigen, har fått bevilling, selv om disse ikke har drevet som drosjeeiere så lang tid som meg. Dette fremgår sikkert av de forskjellige søknader fra Hønefoss. Men dernest kommer at Gunnar Olberg, Haugsbygd, og Engebret Johansen, Norderhov, har fått bevilling, til tross for at disse ikke drev drosjetrafikk i Hønefoss før krigen. Da behovet ble stort under krigen, og fordi noen av de eldre drosjeeiere satte bort bilene sine, kom disse inn på holdeplassen i Hønefoss. Olberg hadde før krigen leiebil i Haugsbygd, og Johansen drev lastebilkjøring i Norderhov, mens jeg altså som nevnt har drevet drosjekjøring i Hønefoss fra 1920, de første fem år for annen drosjeeier. Jeg har vært tvunget til i den seneste tid å ta annet og for meg helt uvandt arbeide. Imidlertid passer ikke jeg for tungt arbeide, jfr. framlagt lægeattest, og må jeg be om at nektelsesavgjørelsen blir omgjort, således at jeg også som gammel drosjeeier i Hønefoss kan få gjenopptatt mitt tilvandte arbeide. Jeg føler det som en urettferdighet at jeg blir anderledes behandlet enn flere andre.»

Side:835

Herpå svarte samferdselsnemnda i Buskerud i skriv til Einar Pedersen av 31. mars 1949 således:

«Ervervsmessig motorvognkjøring uten rute.

Den 22. februar 1946 har De inngitt søknad om bevilling til ervervsmessig transportvirksomhet med person-lastebil uten rute, og De er senere i brev herfra gjort kjent med at søknaden er avslått av Samferdselsnemnda.

De har anket over Samferdselsnemndas avgjørelse og begjært saken forelagt Samferdselsdepartementet som øverste ankeinstans. I henhold hertil er anken med nemndas innstilling oversendt Samferdselsdepartementet til prøvning. Samferdselsdepartementet har nå avsluttet ankebehandlingen for Buskerud fylkes vedkommende og av brev av 28. februar 1949 fremgår det at Samferdselsnemndas tidligere fattede vedtak er opprettholdt og at anken ikke er tatt til følge. Hvilket herved meddeles til underretning.

Hvis De er eier av vogn og med vedkommende myndighets samtykke benytter den i ervervsmessig transportvirksomhet, meddeles De - iflg. Departementets nevnte brev - en avviklingsfrist på 3 - tre - måneder, regnet fra mottakelsen av dette brev. Etter samferdselslovens §7, er ervervsmessig transportvirksomhet med motorvogn uten rute gjort avhengig av bevilling og det vil være forbunnet med straff å opprettholde den slags virksomhet etter nevnte frist.»

Heller ikke nå ble det som det sees gitt Pedersen noen begrunnelse for avslaget, men det fremgår av omslaget for sakens behandling i samferdselsnemnda at saken ble forelagt denne nemnd på nytt i møte den 15. november 1948 - altså før oversendelsen til Samferdselsdepartementet - og at nemnda da i nevnte sak gjorde sådant vedtak:

«Anken avvises, idet de som har fått bevilling ansees mere berettiget.»

Pedersen søkte deretter juridisk bistand hos overrettssakfører Nils Ihlen, Oslo, som førte en omfattende korrespondanse med samferdselsmyndighetene, men uten å oppnå noe.

Etter hvert ble imidlertid Pedersen på grunn av alt dette så psykisk nedfor at han den 28. november 1950 ble innlagt på Lier Sinnssykeasyl, hvor han døde av et hjerteanfall den 12. april 1951.

Etter mannens død gjenopptok enken, jordmor Anna Pedersen, født xx.xx.1897, saken ved innsendelse av søknad til samferdselsmyndighetene om gjenutstedelse av drosjebevilling til henne i overensstemmelse med den faste praksis at drosjeeiers bevillinger i tilfelle overføres til deres enker. Men også hennes søknad ble avslått liksom Samferdselsdepartementet forkastet hennes anke derover ved skriv til overrettssakfører Aug. Pedersen, Hønefoss, av 26. februar 1952, hvorfra hitsettes:

«Einar Pedersen oppga drosjeyrket allerede i januar 1941. Riktignok hadde han drosje i drift en kort tid i 1943. Han må dog ansees for frivillig å ha forlatt yrket og vilde ikke hatt noe krav på å få bevillingen tilbake om han hadde levet og søkt dette. Som følge herav vil heller ikke hans enke ha noe rettskrav på å få bevilling.»

Fru Pedersen fortsatte imidlertid å søke og i skriv til samferdselskonsulenten i Buskerud av 20. september 1952 ber

Side:836

Samferdselsdepartementet hennes nye henvendelser «tatt med under behandlingen av spørsmålet om besettelse av de ledige bevillinger i Hønefoss.»

Men ved skriv av 11. februar 1953 ble hun underrettet om at samferdselsnemnda i møte den 5. februar 1953 hadde avslått også hennes nye søknader.

Ved skriv fra høyesterettsadvokat Harald Børresen til samferdselskonsulenten i Buskerud av 21. februar 1953 innanket så fru Pedersen videre denne avgjørelse av samferdselsnemnda til Samferdselsdepartementet samtidig som hun bebudet søksmål mot det.

Ved stevning til Oslo byrett av 13. mars 1953 har deretter fru Anna Pedersen anlagt nærværende sak mot Staten v/Samferdselsdepartementet med krav om opprinnelig drosjebevilling og erstatning for det inntektstap som hennes avdøde mann og hun i uskiftet bo etter ham har lidt i de forløpne år ved å bli berøvet sitt erverv som drosjeeier,

Senere har fru Anna Pedersen fått drosjebevilling ved Samferdselsdepartementets skriv av 10. august 1953. Kort tid etter fikk hun også kjøpetillatelse på bil slik at hun etter hva hun har opplyst kunne komme i gang med sin drosjekjøring fra 15. september 1953.

Hennes krav gjelder således nå bare erstatning som nevnt. - - -

Av Oslo byretts dom i Oluf Olufsens sak (dommer A. Roll Matthiesen):

- - -

Olufsen - som er født i 1873 - drev hestedrosjetransport fra 1902 og fra 1925 kjørte han drosjebil i Hønefoss med bevilling utstedt av politimesteren i Ringerike. Han drev denne virksomheten kontinuerlig inntil 13. april 1940 da hans bil ble rekvirert av norske militære myndigheter. Bilen ble ødelagt under krigsoperasjonene. I september 1940 kjøpte han en brukt 5 seters personbil, Dodge 1939-modell av type D-11. Bilen ble registrert 3. september 1940. Han solgte den igjen 21. oktober 1940 til A/S Sørensen & Balchen for kr. 7000. Etter det opplyste var listeprisen for en ny bil av denne type kr. 8600 i 1939 og Olufsen har forklart at han betalte omkring kr. 7500 for bilen, således at han hadde et tap på ca. kr. 500 på handelen.

Etter frigjøringen ville Olufsen gjenoppta sin virksomhet og han sendte i desember 1945 inn en søknad til Hønefoss formannskap - søknaden er ikke fremlagt, - men det synes å være på det rene at den inneholdt en begjæring om å få tilbake drosjebevillingen. Av formannskapet ble han anmodet om å henvende seg til vegtrafikkutvalget og ny søknad ble sendt dit den 26. februar 1946. Den 10. oktober 1946 fikk han meddelelse om at politimesteren - som den gang hadde myndigheten til å utstede bevillinger - hadde avslått søknaden. Noen begrunnelse for avslaget ble ikke gitt. Den 17. s. m. skrev Olufsen til politimesteren i Ringerike således:

«Undertegnede Oluf Olufsen, Hønefoss anker herved på Politimesterens avgjørelse av 10. ds. over at jeg ikke fremdeles har fått drosjebevilling i Hønefoss. Jeg tillater meg å henvise til mitt skriv av 22. desember 1945 hvor saka er klarlagt. Såsnart saka er i orden skal jeg kjøpe meg bil til driften. Politiet i Hønefoss har selv for det første rekvirert min bil og nu fratar meg mitt levebrød som jeg ikke kan finne meg i. Sendes herr Politimesteren i Ringerike til uttalelse og

Side:837

videre forsendelse til Departementet hvor jeg håper på imøtekommenhet av min søknad.»

Politimesteren i Ringerike sendte saken videre og han avga i skrivelse av 25. oktober 1946 slik uttalelse:

«Hva endelig angår Oluf Olufsen så ble hans bil rekvirert 13. april 1940. Han kjøpte seg imidlertid ny bil som ble registrert 3. september s. å. men solgte denne bil igjen allerede 24. oktober s. å. og har siden ikke hatt bil. Olufsen er så gammel at han ikke bør kjøre bil selv, og han måtte antagelig i tilfelle leie sjåfør. Det bemerkes også at han foruten alderstrygd har formue (jfr. forøvrig søknadsdokumentene). Etter dette fant jeg ikke grunn til å tildele ham drosjebevilling.»

Sakens videre skjebne den påfølgende tid er noe uklar, men den har formentlig berodd i Samferdselsdepartementet i påvente av at den nye samferdselslov skulle bli vedtatt (lov av 11. juli 1947, som trådte i kraft 1. januar 1948). Olufsen etterlyste saken i skrivelser fra overrettssakfører Nils Ihlen av 12. januar, 11. mai og 1. juni 1948. Den siste skrivelse - som var stilet til fylkesmannen i Buskerud - hitsettes:

«Jeg tillater meg å henvise til mitt brev av 11. f. m. som jeg ikke kan se å ha fått svar på. I mellemtiden har jeg tilfeldig i avisen «Fremtiden» sett at samferdselsnemnda i Buskerud har holdt møte og fastsatt bevillings-antallet for drosje- og lastebiler i en rekke kommuner i fylket. Såvidt jeg kan se er det gitt 11 bevillinger for Hønefoss. Blandt disse kan jeg ikke finne min klient. Samtidig synes avis-meddelelsen å tyde på at behandlingen av forskjellige saker for Hønefoss by utstår. Efter samferdselsloven må Olufsen ha krav på å få meddelelse - i dette tilfelle gjennem undertegnede - hvad enten han er tildelt drosjebevilling eller hans søknad er avslått. I siste tilfelle bør man ha krav på å få vite grunnen hvorfor han ikke er tildelt drosjebevilling. Dette spesielt av hensyn til samferdselslovens §3, pkt. 7 som gir adgang til å anke nemndas avgjørelser inn for Departementet. Under henvisning til hvad jeg her har anført tør jeg be om herr fylkesmannens snarlige beskjed.»

I mellomtiden var saken av Samferdselsdepartementet sendt over til Buskerud samferdselsnemnd til behandling etter den nye samferdselslov. Antall drosjebevillinger for Hønefoss og omland - en del av Norderhov kommune inntil 10 km regnet fra torvet i Hønefoss - ble fastsatt til 11, visstnok samme antall som før krigen. Hønefoss bystyre og Norderhov herredsstyre medtok ikke Olufsen i sine innstillinger. Til bruk for samferdselsnemnda ble det satt opp en preferanseliste hvor Olufsen var ført opp som nr. 13 og den senere nevnte Einar Pedersen som nr. 17. Samferdselsnemnda behandlet saken i møte 30. april 1948 med det resultat at Olufsens søknad ble avslått. Herom ble han underrettet i skrivelse av 14. juni s. å. uten at det er opplyst hvorfor det gikk 1 1/2 måned før underretning ble sendt, jfr. i denne forbindelse overrettssakfører Nils Ihlens foran siterte skrivelse av 1. juni 1948. Noen begrunnelse for avslaget ble ikke gitt. Olufsen anket til Samferdselsdepartementet som den 28. februar 1949 forkastet anken. Olufsen ble ikke underrettet om denne avgjørelse før overrettssakfører Nils Ihlen som svar på en purring av 6. april 1949 mottok følgende skrivelse av 30. s. m. fra departementet:

Side:838

«Idet en viser til Deres skriv av 6. april 1949 til Samferdselsdepartementet, meddeles at Oluf Olufsens anke ble avslått av Samferdselsdepartementet den 28. februar 1949 i samsvar med innstilling fra fylkets samferdselsnemnd. Grunnen for avslaget var at han ansåes for å ha solgt sin bil frivillig 24. oktober 1940 og siden ikke har kjørt. Når De tidligere ikke er underrettet herom, skyldes det at en har gått ut fra at samferdselsnemnda har sendt ut meldinger om avslagene.»

Olufsen har uimotsagt anført i saken at det var først ved mottagelsen av denne skrivelse at han ble bekjent med at avslagene var begrunnet med at han frivillig skulle ha solgt sin bil den 24. oktober 1949. Overrettssakfører Ihlen rettet en forespørsel til samferdselsnemnda og fikk den 1. juli 1949 svar, hvori det bl.a. uttales:

«Hva angår Oluf Olufsens og Nils Bergthuns søknader, har samferdselsnemnda ikke protokollert noen begrunnelse for avslaget og en kan derfor ikke meddele noen vedtatt grunn for dette. Samferdselsdepartementet som har avslått ankene, har heller ikke anført begrunnelse for avgjørelsen.»

Foruten de 11 drosjebevillinger som ble gitt i 1948 ble det også meddelt Helge Kviteberg, Ådal midlertidig tillatelse til å holde drosjebil stasjonert ved drosjesentralen i Hønefoss. Av de 11 bevillinger ble 9 gitt til drosjeeiere som hadde hatt bevilling i Hønefoss før krigen. I bevilling ble gitt til Gunnar Olberg som hadde vært drosjeeier i Haugsbygd (5 km fra Hønefoss) siden 1933 og under okkupasjonen var begynt kjøring i Hønefoss og senere uavbrutt hadde fortsatt kjøringen. Sluttelig ble 1 bevilling gitt til Engebret Johansen, som hadde vært drosjesjåfør siden 1942 (tidligere kjørt lastebil) og hadde kjørt egen drosjebil (med generator) fra 1944. Av tidligere drosjeeiere ble foruten Olufsen også Einar Pedersen nektet bevilling. Det er i saken strid om ansienniteten mellom de 9 som fikk bevilling og Olufsen samt Pedersen. Olufsen hevder at han var den eldste av alle, en anførsel han fremkom med i stevningen. Anførselen ble ikke bestridt før staten et par dager før hovedforhandlingen fremla en oppstilling over drosjeeierne, utarbeidet på grunnlag av bevillingsinnehavernes søknader. Det fremgår av denne oppstilling at 6 (muligens 7 eller 8) av bevillingsinnehaverne har bedre ansiennitet enn Olufsen. Han har imidlertid benektet riktigheten herav uten at man under hovedforhandlingen fikk brakt klarhet over spørsmålet. Det er imidlertid så vidt skjønnes av mindre betydning å komme nærmere inn på dette, idet retten anser det på det rene at Olufsen (og for øvrig også Einar Pedersen) etter ansienniteten var blant de 11 første.

I mars 1952 ble det bestemt at bevillingsantallet i Hønefoss skulle utvides til 14, senere til 15 (heri inkludert Kvitebergs bevilling). Olufsen søkte den 28. mars s. å. igjen om bevilling og Ringerikes Drosjeeierforening innstillet den 28. april s. å. ham som nr. 1 og Anna Pedersen (enke etter Einar Pedersen som døde 12. april 1951) som nr. 2. Hønefoss og Omegns Transportarbeiderforening hadde ikke noen av disse to med på sin innstilling og heller ikke ble de innstillet av Hønefoss bystyre og Norderhov herredsstyre. Samferdselsnemnda fordelte bevillingene i møte den 5. februar 1953 og Olufsens søknad ble avslått. Han anket den 21. februar til Samferdselsdepartementet som den 10. august 1953

Side:839

tok anken til følge og tildelte ham drosjebevilling. Han kjøpte deretter bil og kom i gang med kjøringen i midten av september 1953. Kjøringen utføres av en sønnesønn, idet Olufsen - som for øvrig ikke har hatt gyldig sertifikat siden 1942 - på grunn av sin alder ikke kjører selv. Det er opplyst at han hadde alderstrygd med ca. kr. 150 pr. måned fra 1947 inntil oktober 1953 da trygden ble inndratt som følge av at han igjen ble drosjeeier. - - -

Av Oslo byretts dom i Liv Pedersens sak (dommer Harald Julsrud):

Enkefru Liv Pedersen, Hønefoss, har ved stevning av 9. juni 1952 saksøkt Staten ved Samferdselsdepartementet for å få kjent ugyldig departementets og samferdselsnemndas beslutninger i 1949 og 1953 om ikke å tildele henne drosjebevilling samt erstatning.

Grunnlaget for hennes krav er følgende:

Hennes mann, Hans Pedersen, fikk 18. februar 1941 av politimesteren i Ringerike bevilling til ervervsmessig personbefordring med bil i Hønefoss og omegn. Den 7. juni 1944 ble han arrestert av tyskerne for illegal virksomhet, dømt til døden og skutt den 9. januar 1945.

Fru Pedersen hadde fortsatt drosjekjøringen med leiet hjelp og med myndighetenes samtykke fortsatte hun også virksomheten etter mannens død og etter frigjøringen.

Overensstemmende med de regler som ble gitt i 1946 sendte hun i mars s. å. inn ansøkning om bevilling til ervervsmessig transportvirksomhet med personbil uten rute. Ansøkningen ble avslått av Buskerud samferdselsnemnd den 30. april 1948.

Hun anket over avgjørelsen og begjærte saken forelagt Samferdselsdepartementet som 28. februar 1949 forkastet anken. Nemnda underrettet fru Pedersen om avgjørelsen, og meddelte samtidig at den i møte den 15. november 1948 i forbindelse med ankebehandlingen hadde innstillet: «Anken avvises, idet de som har fått bevilling ansees bedre berettiget.» Samme dag ga nemnda fru Pedersen en avviklingsfrist. I henhold hertil sluttet fru Pedersen drosjekjøringen den 1. mars 1950.

I 1948 hadde samferdselsnemnda besluttet å utdele 11 faste drosjebevillinger. I 1951 gjorde fru Pedersen en ny henvendelse til departementet som i skrivelsen av 26. februar 1952 meddelte at hennes ansøkning var avslått med følgende begrunnelse: «Det er under behandlingen av fru Liv Pedersens søknad dokumentert at hun er forsørget på annen måte. Som enke har hun intet rettskrav på å overta drosjebevillingen etter sin mann.»

I 1952 ble det besluttet å utvide antallet av drosjebevillinger til 15. I henhold til kunngjøring herom søkte fru Pedersen på nytt om bevilling. Saken ble avgjort av samferdselsnemnda den 5. februar 1953. Fru Pedersens ansøkning ble avslått. Fru Pedersen innanket avgjørelsen for sitt vedkommende for Samferdselsdepartementet som ved beslutning av 10. august 1953 forkastet anken. - - -

Rettens avgjørelse:

En enke etter en drosjeeier med bevilling har ikke uten videre rettskrav på å få fortsette yrket. Det må en spesiell tillatelse til av vedkommende myndighet. Bestemmelse herom foreligger i Samferdselsdepartementets rundskrivelse av 9. desember 1946 sålydende:

Side:840

«Overdragelse av bevilling skal i almindelighet ikke finne sted. Dog bør enke etter bevillingshaver få anledning til å fortsette yrket så fremt hun ikke driver eget fullverdig erverv, eller på annen måte er forsørget. For øvrig blir bevillingene å overlate til den som står for tur.»

Denne bestemmelse ble etter det som er opplyst i saken også praktisert før departementet fastsatte den i skriftlig form. Det er i medhold av en slik praksis at saksøkersken fikk vedkommende myndighets tillatelse til å fortsette mannens yrke etterat hun var blitt enke. Hun må for så vidt ansees som en lovlig yrkesutøver da krigen sluttet. Hun må imidlertid stå i samme stilling som hennes ektefelle ville ha gjort, dvs. som yrkesutøvere som begynte under krigen, når det gjelder utdeling av nye bevillinger. Som sådan måtte saksøkersken søke om ny bevilling i henhold til Arbeidsdepartementets rundskriv av 29. januar 1946. Hennes ansøkninger ble imidlertid avslått og anken avvist.

Samferdselsmyndighetenes skjønnsmessige fastsettelse av behovet for antall drosjer i Hønefoss til 11 i 1948 og til 15 i 1952 er det intet grunnlag for retten til å underkjenne.

Når det gjelder avgjørelsene av hvem av ansøkerne skulle tildeles bevillingene skal retten bemerke:

Bevillingene er utdelt i medhold av samferdselsloven av 11. juli 1947 og de opptrukne retningslinjer av 29. januar 1946, 23. juli 1947 og av 22. november 1947. Av disse fremgår bl.a. at yrkesutøvere som var kommet til under krigen - som saksøkersken og hennes ektefelle - «bør ikkje ha nokon føremonn». Bestemmelsen må etter rettens mening forståes som at den gjelder en slik yrkesutøver så vel i forhold til andre yrkesutøvere som i forhold til sjåfører. Retningslinjen har ikke lovs kraft men er av veiledende art til bruk ved de skjønnsmessige avgjørelser som vedkommende myndigheter skal treffe etter samferdselsloven. Ved vurderingen må det være riktig at samferdselsnemnda og departementet tar alle forhold i betraktning, Ikke bare ansienniteten dvs. hvor lang tid vedkommende har hatt bevilling før eller arbeidet i yrket.

Ved vurderingen av saksøkerskens ansøkning kom derfor ikke bare i betraktning fra hvilken tid ektefellen hadde fått bevilling, men også de spesielle retningslinjer for enker etter yrkesutøvere jfr. foran. Ved vurderingen av dette spørsmål sto myndighetene i 1948 og i 1952 fritt ved behandlingen av saksøkerskens ansøkning. De var etter rettens oppfatning ikke bundet av den vurdering vedkommende myndighet hadde lagt til grunn da saksøkersken fikk tillatelse til å fortsette i yrket etter mannens død.

Retten ser det slik at når samferdselsnemnda fant at saksøkersken Ikke kunne komme i betraktning fordi de andre som hadde fått bevilling var bedre berettiget, var det ikke bare ansienniteten som gjorde utslaget, men særlig at man hadde funnet at hun var «forsørget på annen måte». De opplysninger som forelå herom var særlig at Liv Pedersen som krigsenke hadde fått en årlig pensjon av det offentlige den gang på 5100 kroner. Dessuten hadde hun en inntekt av et verksted på 900 kroner årlig. Videre hadde hun siden 1. mars 1951 hatt inntekter i et annet yrke som serveringsdame. I sin partsforklaring under hovedforhandlingen den 1. mars 1954 har hun ytterligere opplyst at

Side:841

krigspensjonen nå er 6900 kroner og at verkstedsdriften siste år kastet av seg ca. 1600 kroner. Hun er født xx.xx.1917 og har to barn født henholdsvis i 1942 og i 1945. Hun har ingen særlig utdannelse. Hun eier en liten enebolig i Hønefoss, foruten bilen (Chevrolet 1941. Drosje F-11 047), ellers ingen formue. Det var først etterat hun i 1950 sluttet drosjekjøringen at hun måtte ta leilighetsarbeid som serveringsdame for å skaffe underhold til seg og barna.

Det blir da spørsmål om det skjønn som samferdselsmyndighetene her har foretatt ved å nekte saksøkersken bevilling er så åpenbart urimelig eller i den grad i strid med retningslinjene, derunder reglene for «enkebevilling», at retten må tilsidesette avgjørelsen som rettsstridig i forhold til saksøkersken.

Det er her ikke spørsmål om avgjørelsens rimelighet eller menneskelighet. På retten har avgjørelsen virket urimelig og retten er ikke i tvil om at ved litt velvilje og forståelse fra myndighetenes side ville det vært mulig å vist imøtekommenhet overfor saksøkersken. Men det er ikke dette som er avgjørende for den rettslige bedømmelse. Vedkommende myndigheter har her på basis av de opplysninger som forelå og uten at det er bevist at man har lagt noen uriktig bedømmelse av de faktiske forhold til grunn, skjønnsmessig etter grundig og gjentatt overveielse truffet avgjørelsen. Da det heller ikke er påvist at det er lagt noen uriktig rettslig oppfatning til grunn for avgjørelsen, har retten ikke grunnlag for å underkjenne avgjørelsen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien og lagdommerne J. Aars Rynning og Gunder Egge):

Lagmannsretten er så vel i Anna Pedersens sak (A) som i Oluf Olufsens sak (B) kommet til et annet resultat enn byretten, idet lagmannsretten finner å burde ta til følge den ankende parts påstand om at det ikke foreligger grunnlag for å imøtekomme kravene om erstatning av staten. Likeledes er lagmannsretten i Liv Pedersens sak (C) blitt stående ved at staten må frifinnes, her samme resultat som byretten.

Før lagmannsretten går Inn på hver enkelt av ankesakene, skal den ganske kort fremholde noen felles synspunkter som har vært bestemmende for domsresultatene:

For alle tre ansøkeres vedkommende gjelder at det etter det foreliggende - og for så vidt i samsvar med prosedyren - ikke er noe å utsette på selve saksbehandlingen. De myndigheter som har hatt med søknadene og de administrative anker å gjøre, har så vidt det fremgår av saksdokumentene og de øvrige opplysninger, fulgt lovens regler og andre til enhver tid gjeldende forskrifter om behandlingsmåten. Det er heller ikke noe som tyder på at ansøkerne er blitt utsatt for en overfladlsk prøvelse. I motsetning til det som var forholdet i Mortvedtsaken ( Rt-1951-19 flg.), er å merke at hver enkelt av dem har vært gjenstand for en rent konkret vurdering, hvor det ikke har vært spørsmål om å sette dem ned i prioritet på grunn av en generelt virkende diskvalifisering. Når således Anna Pedersens mann, Einar Pedersen, i første omgang ble satt ut av betraktning, må en etter det foreliggende gå ut fra at det skyldtes hans spesielle forhold og den opinion som gjorde seg gjeldende særskilt overfor at han skulle

Side:842

fortrenge andre i og for seg vel kvalifiserte reflektanter. Tilsvarende rent konkrete overveielser må antas å ha vært bestemmende i Oluf Olufsens og Liv Pedersens tilfelle. Lagmannsretten har i det hele inntrykk av at saksbehandlingen her har vært preget av en slik konkret omhyggelighet som man med rimelighet kan vente, når det tas i betraktning at drosjeeiervervet faktisk arter seg som deltagelse i et ettertraktet monopol med en forholdsvis sikret og god inntekt. Det er ytterligere å merke at det hverken er antydet eller noe som vitner om at myndighetene i de foreliggende tilfelle kan ha latt sine standpunkter være diktert av andre hensyn enn dem som åpent er gitt til kjenne. At de påberopte og således bestemmende hensyn i samtlige tre tilfelle ligger innenfor rammen av så vel loven som de oppsatte retningslinjer, skal lagmannsretten gå nærmere inn på nedenfor i tilknytning til det enkelte saksforhold.

Når det blir spørsmål om de foreliggende avgjørelser etter sitt innhold eller sine virkninger fremtrer som så urimelige eller usaklige at de må underkjennes av domstolene, finner lagmannsretten generelt å måtte erklære seg enig i at domstolene her er bundet til å vurdere spørsmålene på bakgrunn av det antall drosjebevillinger myndighetene har fastsatt til enhver tid. Samferdselslovens §7 tillater tydeligvis at tallet fastsettes på grunnlag av en isolert prøvelse av bl.a. publikums behov for drosjer, på den annen side hensynet til å sikre utøverne et rimelig utkomme, hensynet til arbeidstagerne eller f. eks. rekrutteringen innen yrket i sin helhet, altså rent økonomisk-politiske mål som er uavhengige av rimelighetsvurderinger i spørsmålet om akkurat hvem eller hvor mange som bør komme inn i kretsen av de berettigede. De økonomisk-politiske vurderinger som her griper inn, og deres endelige resultat kan så vidt skjønnes ikke modifiseres av domstolene. Men dette må også nødvendigvis legge et bånd på domstolenes rimelighetsvurderinger i det konkrete tilfelle, hvor det er spørsmål om gyldigheten av et avslag om å komme i betraktning ved tildelingen av bevilling. Selv om det etter en isolert vurdering måtte fremtre som urimelig at myndighetene ikke har maktet å fange opp en i og for seg kvalifisert ansøker, føler lagmannsretten seg bundet til å vurdere hans eller hennes forhold i relasjon til dem som faktisk har nådd opp innenfor det fastsatte antall.

Lagmannsretten har for avgjørelsen av de foreliggende spørsmål ikke funnet det nødvendig å ta standpunkt til om myndighetene etterpå helt fritt kan påberope andre hensyn enn dem som opprinnelig har vært bestemmende for anvisningen av prioritet innen kretsen av ansøkere. For de tre tilfelle som her foreligger, er det tilstrekkelig å fastslå at de avgjørende instanser iallfall må kunne henvise til hensyn som i og for seg naturlig ligger på linje med dem som faktisk har vært fremme, supplerer dem og ikke fremtrer som momenter av vesentlig annen karakter enn dem avslaget til å begynne med har vært begrunnet i.

Lagmannsretten skal så først redegjøre nærmere for sitt standpunkt til Anna Pedersens sak (A):

Allerede av grunner som er nevnt ovenfor, kan lagmannsretten ikke være enig i at dette tilfelle kan jevnføres med forholdet i Mortvedtdommen. Einar Pedersen er så vidt lagmannsretten kan se ikke blitt

Side:843

rammet med en dårlig prioritet blant ansøkerne først og fremst eller utelukkende av den grunn at han viste dårlig nasjonal holdning, men fordi han foretrakk tyskerarbeid i stedet for - som så mange andre - å fortsette yrket som drosjesjåfør. Det kan være at hans forhold til tyskerne umiddelbart har vært sterkere fremme straks etter frigjøringen, men lagmannsretten ser vurderingen av hans forhold også slik at den vesentlig har vært bestemt av den omstendighet at han sto som en mann som selv hadde satt seg utenfor yrket under krigen. Lagmannsretten kan ikke finne at myndighetene her har bygget på sviktende grunnlag. Hva for det første hans frivillige ansettelse hos tyskerne allerede 10. januar 1941 angår, mener lagmannsretten at Pedersen og senere hans hustru må ha en streng bevisbyrde for at han ikke med rimelighet fant noen annen utvei for å sikre seg og sine tilstrekkelige inntekter. Lagmannsretten kan ikke med byretten godta at hans politiforklaring sammenholdt med hustruens rettslige forklaring danner nok bevis for dette. For det annet er det et avgjørende moment for lagmannsretten at den ikke kan være enig med byretten i at hans bil til slutt ble kjørt «i smadder» på en slik måte at han måtte finne det håpløst å sette noe inn på å holde vedlike drosjeyrket. Lagmannsretten bygger her på de nye opplysninger om bilens videre skjebne fra og med 25. juli 1944 da Pedersen søkte om å selge den til Engebret Johansen for kr. 7000 (lagmannsrettens dok. 1 ad 7). Johansen har selv for lagmannsretten bekreftet at bilen ble solgt til ham for dette beløp, og at han faktisk satte den i stand for trafikk med meget beskjedne utlegg.

De hensyn som myndighetene således har hatt som grunnlag for å anvise Pedersen en dårlig prioritet, ligger klart innenfor rammen av de fastsatte forskrifter. Det kan naturligvis herske delte meninger om hvorvidt slike forhold bør trekke ned i konkurransen om drosjebevillingene. Etter lagmannsrettens mening er dette imidlertid et utpreget skjønnsmessig betonet spørsmål, som ikke domstolene er i stand til å besvare ved å henvise til en fast forankret samfunnsoppfatning i den ene eller den annen retning. Lagmannsretten kan derfor heller ikke forstå at myndighetene her har gått utenfor den lovsatte ramme, slik at det av denne grunn kan være tale om å innrømme noe krav om skadeserstatning.

Når det gjelder Oluf Olufsens sak (B), har partene inngående beskjeftiget seg med spørsmålet om det etter det foreliggende kan antas at han under krigen «oppga transportvirksomheten uten fyldestgjørende grunn» (departementets retningslinjer i bilaget til rundskriv nr. 52/47M, datert 22. november 1947). Prosedyren har især dreiet seg om Olufsens bilkjøp høsten 1940 og det virkelige motiv til at han fant å burde avhende den igjen, hvorvidt den var egnet til drosjetrafikk og hvorvidt det ville være teknisk mulig eller hensiktsmessig å utstyre den for generatordrift. Men også spørsmålet om Olufsen senere egentlig har satt noe inn på å opprettholde tilknytningen til yrket under krigen har vært fremme. Lagmannsretten finner ikke grunn til å innlate seg på noen vurdering av disse temmelig uklare bevisspørsmål. Etter lagmannsrettens mening er den problemstilling som partenes prosedyre således utspringer av, egnet til å vise at man her må være kommet utenfor det naturlige område for domstolenes prøvelsesrett overfor en

Side:844

fullmaktsbestemmelse som §7 i samferdselsloven. Ganske visst har ansiennitetsprinsippet vært tillagt vesentlig vekt allerede før loven ble gitt, og er likeledes understreket i forarbeidene til loven. Men det som således foreligger, gir ikke holdepunkter for å anta at ansiennitet på grunn av mangeårig tilknytning til yrket i tiden før 9. april 1940 skal være et kategorisk virkende fortrin i konkurransen om bevillinger etter frigjøringen. Det finnes heller ikke i lovmaterialet noe judisielt målbart kriterium for hvilken styrke ansiennitetshensynet skal tillegges, når det først fra lovens side er tillatt modifisert på grunn av andre hensyn. Under disse omstendigheter er lagmannsretten av den oppfatning at en avgjørelse som bryter med ansiennitetsprinsippet, ikke kan underkjennes av domstolene, med mindre de mothensyn som er påberopt fra myndighetenes side, fremtrer som åpenbart utilstrekkelige til å la andre reflektanter komme på bedre prioritet eller er av den art at avgjørelsen etter en samlet vurdering fremtrer som sterkt usaklig eller urimelig.

Lagmannsretten kan ikke se at avgjørelsene for Olufsens vedkommende kan karakteriseres på denne måte. Uansett hvordan det kan ha forholdt seg med Olufsens nærmere motiver bl.a. i forbindelse med bilkjøpet og det følgende salg i 1940, har myndighetene etter en helhetsvurdering med rette kunnet danne seg et inntrykk av at han ikke kan ha gått særlig energisk inn for å fortsette drosjekjøringen. Det er videre et faktum at han ikke har deltatt i drosjekjøringen etter sommeren 1940. Det er også et moment som ikke på usaklig måte bryter med ansiennitetsprinsippet, at Olufsen var en eldre mann som allerede i 1940 var kommet i den alder hvor det er naturlig å legge opp som aktiv utøver av yrket. Hvilken vekt de enkelte momenter, som ligger vel på linje med hverandre, bør tillegges, står for lagmannsretten som utpreget skjønnsmessige spørsmål. Lagmannsretten finner det temmelig klart at domstolene ville gå utenfor sine oppgaver om de skulle innlate seg på å oppstille noen alminnelig bindende rimelighetsnorm i slike spørsmål.

Hva endelig Liv Pedersen (C) angår, kan lagmannsretten ganske visst være enig i at det utvilsomt ville være rimelig og billig om myndighetene så langt som råd er stiller seg imøtekommende. Noe nærmere mål for denne isolerte rimelighetsvurdering gis imidlertid ikke i samferdselsloven eller det øvrige materiale som myndighetene her har hatt å holde seg til. Rimelighetsvurderingen i hennes favør er i alt vesentlig bestemt av det forhold at hennes mann ble skutt av tyskerne og at hun satt tilbake med to mindreårige barn. Det er imidlertid på det rene at hennes mann først fikk drosjebevilling etter krigsutbruddet. Det står likeledes fast at myndighetene med rette har kunnet bygge på at hun har hatt et utkomme for seg og sine barn på annen måte enn ved å fortsette mannens bevilling. Om styrken av de forskjellige hensyn som således gjør seg gjeldende, kan det herske delte meninger. Det kan så vidt lagmannsretten forstår ikke med rette anføres at den alminnelige samfunnsoppfatning her med sikkerhet leder i retning av at hun burde gis et fortrin fremfor andre som hun har konkurrert med.

Etter de vurderinger og standpunkter lagmannsretten har bygget på ovenfor, er det ikke nødvendig å gå inn på foreldelsesspørsmålet eller de øvrige spørsmål som har vært reist i saken. - - -

Side:845