Rt-1957-909
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1957-09-28 |
| Publisert: | Rt-1957-909 |
| Stikkord: | Forsikringskrav |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 96/1957 |
| Parter: | Gunhild og Jens Henrud (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup) mot Forsikringsselskapet Storebrand (overrettssakfører T. Bentzen - til prøve). |
| Forfatter: | Eckhoff, Bendiksby, Nygaard, Schei, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Forsikringsavtaleloven (1930) |
Dommer Eckhoff: På en planovergang ved Vallermyrene utenfor Porsgrunn fant det 8. februar 1954 ca. kl. 14.30 sted et sammenstøt mellom nordgående tog og en motorvogn, som fra en sidevei kom frem mot overgangen.
Harald Henrud, som kjørte og eiet bilen, døde kort etter sammenstøtet. Hans foreldre Jens og Gunhild Henrud har reist denne sak mot Storebrand, som hadde kaskoforsikret bilen, og krevet erstatning for bilskaden med 16 655 kroner.
Storebrand påsto frifinnelse i saken under henvisning til forsikringsvilkårenes §7 pkt. 17, hvor det sies at selskapet fritas for ansvar, «hvis vognskaden er fremkalt av den sikrede ved grov uaktsomhet.»
Side:910
Storebrand fikk medhold i sitt standpunkt ved dom av Bamble herredsrett avsagt 13. mai 1955. Frifinnelsen ble stadfestet ved Eidsivating lagmannsretts dom av 30. mai 1956, og samtidig ble Storebrand tilkjent saksomkostninger. Dommen ble avsagt under dissens, idet én av de fire domsmenn fant at Henruds kjøring over planovergangen ikke kunne betegnes som grovt uaktsom. Han stemte for at det skulle gis foreldrene erstatning for vognskaden.
Jens og Gunhild Henrud har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har lagt ned påstand:
«1. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale de ankende parter kr. 16 655 med 4 pst. renter fra 15. juni 1954 til betaling skjer.
2. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale de ankende parter saksomkostninger for alle retter.»
Forsikringsselskapets påstand lyder:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Gunhild og Jens Henrud betaler in solidum til Storebrand saksomkostninger for Høyesterett.»
Til bruk under høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Gjerpen herredsrett, hvor det er avhørt 7 vitner. Det kan ikke sees at det under vitneførselen er fremkommet nye opplysninger av betydning for pådømmelsen av saken.
De ankende parter har fremholdt at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det fra Henruds side ble vist grov uaktsomhet. De har i denne sammenheng bl.a. pekt på at overgangen, skjønt den må ansees særlig farlig for bilister, ikke var markert ved bommer, lys eller andre alarmsignaler som ga veifarende tilbørlig varsel om passerende tog. Til dette kommer at lokomotivføreren unnlot å bruke fløyten da han så bilen kjøre mot overgangen i sakte fart. Han burde ikke slått seg til ro med at han trodde at bilføreren hadde sett toget, og at Henrud ville stanse bilen før overgangen. Da fløytesignalet ble gitt umiddelbart før sammenstøtet, kom det følgelig for sent. Etter de ankende parters mening har lagmannsretten videre tatt feil når den har ment at Henrud har hatt god tid til å områ seg før han passerte overgangen østfra. Med den fart toget hadde, ville det høyst bruke 12 sekunder fra det kom til syne i en avstand av ca. 175 m og inntil det passerte overgangen. Man har for øvrig ingen sikkerhet for å kunne fastslå at Henrud burde ha sett toget på denne avstand, fordi det under bestemte lysforhold går i ett med fjellveggen i bakgrunnen. Man må endelig etter de ankende parters fremstilling ta hensyn til at Henrud i denne korte tid ikke bare måtte ha sin oppmerksomhet rettet mot kjøringen på en iset og smal veibane mot overgangen, men også at han måtte passe på tog under fart sydover i motsatt retning av ulykkestoget. På denne side var linjen angivelig mindre oversiktlig, og tog som kom derfra måtte fremtre som den største fare for ham.
Side:911
De ankende parters konklusjon går ut på at man vel kan tale om en feilvurdering fra Henruds side, kanskje også om uaktsomhet, men ikke om en grov uaktsomhet som kan fri forsikringsselskapet fra ansvar etter polisen.
Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse for avgjørelsen.
Det er på det rene at Henrud visste at han nærmet seg en åpen og ubevoktet planovergang, et forhold som i og for seg måtte tilsi aktpågivenhet. Jeg er videre enig i at overgangen ikke kan sies å være særlig farlig, iallfall ikke for biler der som Henruds kom østfra. Oversikten mot banelegemet på venstre side mot toget som nærmet seg var god, og jeg finner ikke at det er grunn til å tvile på at han kunne og burde ha sett toget i relativt rommelig tid før han kom frem til jernbanelinjen.
Selv om det måtte være så at Henrud først og fremst hadde sin oppmerksomhet vendt mot tog som kunne tenkes å komme fra høyre side, kan jeg ikke se at det kan frita ham for ansvar ikke også å se til venstre umiddelbart før han kjørte inn på linjen. Jeg nevner at Henruds fart var meget liten, og at han kunne ha stoppet øyeblikkelig før overgangen, om han bare hadde kastet et blikk i den retning toget kom. Det er mulig at stigningen mot overgangen og glatt føre på veien ikke har gjort det fristende for ham å stoppe for å ta et overblikk før innkjøring på overgangen, men forholdet må ikke desto mindre være like uaktsomt.
Jeg mener som allerede sagt at skaden etter polisevilkårene bør bedømmes som fremkalt ved grov uaktsomhet fra Henruds side.
De ankende må betale saksomkostninger også for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Gunhild og Jens Henrud en for begge og begge for en til Forsikringsselskapet Storebrand 1200 tolv hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Schei og justitiarius Grette: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommer Kr. Randmel):
Den 8. februar 1954 skjedde en ulykke ved en jernbaneovergang ved Gartnerhallen i Eidanger, idet en bil registrert med Canadisk nummer
Side:912
T5-447 ble påkjørt av det tog som kom fra Brevik noe over kl. 14.30. Bilen ble ført av eieren, Harald Henrud. Ved siden av føreren, på dennes høyre side, satt en passasjer Magne Skauen. Bilen hadde nesten passert planovergangen da den ble truffet av toget og slynget et par meter i togets retning, hvorved Harald Henrud ble kastet ut og noen timer etterpå avgikk ved døden. Det ble av politiet foretatt etterforskning som endte med en uttalelse fra politiet gående ut på, at det ikke var grunnlag for noen forføyning fra politiets side og at lokomotivfører Ingebret Aasulfsen ikke antokes å ha utvist noen uaktsomhet. Så vel Aasulfsen som nevnte Magne Skauen er avhørt både av politiet og under hovedforhandlingen. Magne Skauen slapp uskadd fra kollisjonen men bilen ble smadret. Bilen var kaskoforsikret hos saksøkte og bilens verdi er ved en takst - når selvassuransen fratrekkes - satt til kr. 16 655. - - -
Etter de fremkomne opplysninger var Harald Henrud kommet fra Canada noen få måneder i forveien, bilen som var en Chevrolet kjørte han med «drivers license». Ved anledningen var han på vei til Baksås karosseriverksted som lå på den annen side av planovergangen, for å få reparert en skade han hadde pådratt bilen ved en kollisjon et par dager i forveien. - - - Lokomotivføreren har forklart at han ved anledningen kom kjørende med en fart av 55-60 kilometer da han ca. 60 meter fra planovergangen ble oppmerksom på bilen som da befant seg en ca. 20 meter fra planovergangen. Bilen hadde liten fart, ikke over 15 kilometer, og lokomotivføreren gikk ut fra at bilen ville stoppe for toget. Imidlertid fortsatte bilen og da ga togføreren signal og bremset, i kollisjonsøyeblikket var toget ikke nedbremset, men hadde antagelig en fart av 55 kilometer, og det stoppet først 104 meter bortenfor planovergangen. Toget tok som nevnt bakparten av bilen og kastet den bortover. Lokomotivføreren sier at han ga signal 200 meter fra planovergangen, neste gang han varslet med fløyten var da bilen hadde kjørt gjennom grinden. Etter hans mening ville bilen ha klart seg hvis den hadde hatt større fart, i kollisjonsøyeblikket hadde den ikke over 10-15 meter. Avdødes kamerat Skauen har som vitne forklart at de begge var oppmerksomme på planovergangen. Det var en stigning fra veien oppover til overgangen og veien var ved anledningen glatt og iset. Han la merke til at sjåføren først så til venstre derpå til høyre - mot stasjonen hvor det var mest uklart. Han hørte sin kamerat utstøte «åh» da han ble oppmerksom på toget. Etter vitnets mening kan det således som føreforholdene og omstendighetene for øvrig var på nevnte sted ikke sies at Harald Henrud har utvist noen grov uaktsomhet. Nevnte planovergang er for øvrig etter saksøkernes mening meget vanskelig og det kan etter deres mening ikke være noe nevneverdig å bebreide avdøde, og under ingen omstendighet foreligger grov uaktsomhet. Fra den vei avdøde kom kjørende hadde man til venstre en god oversikt over jernbanelinjen, hele 175 meter, det var overhodet intet som stengte for denne utsikten. Det er ingen annen forklaring på sjåførens opptreden enn at han har sittet sløv og uoppmerksom således at han for sent er blitt oppmerksom på toget. Nevnte kors befant seg på en avstand av 27 meter fra skinnene og grinden som var åpen hadde et skilt som oppfordret til å være oppmerksom på tog,
Side:913
Det glatte føret kunne etter saksøktes mening ikke være noen grunn for bilisten til ikke å stanse.
Retten har under åstedsbefaringen fått et godt inntrykk av de lokale forhold og finner at det på nevnte sted er meget oversiktlig. Fra veien allerede 100 m før planovergangen, kan man se kommende tog mens disse ennå er 175 m fra overgangen og se dem hele tiden til de har passert denne. Der er ingen bygning eller tre eller knauser som hemmer utsikten. Det kan ikke finnes noe som forklarer bilistens opptreden hvis en ikke går ut fra at han har sittet sløv og uoppmerksom. Riktignok var det den gang vinter med uheldige føreforhold, således er det av vitnet Haugen forklart at veien som buet seg litt på midten var glatt og iset, men dette er ikke tilstrekkelig til å forklare avdødes atferd. Han burde ha stoppet før den lille stigning opp til overgangen og ventet til toget var passert, men han har rett og slett ikke sett toget før umiddelbart før kollisjonen, dette viser det utrop som unnslapp ham ved anledningen. Men en må kunne forlange av en bilist at han ved høylys dag og i siktbart vær skal kunne observere et tog som er synlig på en så stor avstand som her, og retten kan ikke betegne hans forhold som annet enn grov uaktsomhet. I henhold til nevnte betingelse i forsikringsavtaleloven må saksøkte derfor bli å frifinne. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ole Bærøe, kst. lagdommer Gerh. Klouman og sorenskriver Ludvig Munthe med domsmenn Sigurd Eriksrød, Hølje Darrud, Marthinius Johannessen Berg og Hans Reinholdt):
Lagmannsrettens flertall, alle unntatt domsmann Hans Reinholdt, er kommet til samme resultat som herredsretten. Flertallet skal bemerke:
Skjønt jernbanens forhold ikke foreligger til behandling i denne sak, mener man å burde gi uttrykk for at det ikke finnes å være begått noen uaktsomhet fra lokomotivførerens side. Da han selv ble oppmerksom på bilen, som kjørte mot overgangen med sakte fart, måtte han ha all grunn til å gå ut fra at bilføreren hadde sett toget og ville stanse før overgangen. Så snart han ble klar over muligheten av at bilføreren søkte å passere linjen foran toget, satte han signalfløyten i virksomhet og bremset hardt opp. At ulykken da allikevel ikke kunne unngåes, kan ikke lastes lokomotivføreren.
Det er heller ingen feil ved jernbaneovergangen. Den er fullt lovlig og utstyrt med det internasjonale varselstegn for ubevoktet planovergang uten grinder eller veibommer. Det tør være selvsagt at enhver ubevoktet planovergang innebærer et faremoment, men i dette tilfelle kan det ikke påvises forhold som gir grunnlag for å karakterisere overgangen som særlig eller utpreget farlig, spesielt ikke for trafikk som kommer østfra, fra hovedveien over Vallermyrene. De to tilfelle som er nevnt for retten, hvor bilister har følt seg i fare ved passering av overgangen, gjelder da også biler som er kommet fra vestsiden av linjen. Trafikanter som kommer østfra må i god tid bli oppmerksom på jernbanelinjen og overgangen, nemlig straks de svinger inn på den private vei det her gjelder, over 200 meter fra linjen. Tog
Side:914
som kommer sydfra vil man kunne se fra veien iallfall 100 meter før den krysser linjen, og toget har da enda 175 meter å passere av linjen før det når overgangen. Det er altså ganske god tid og anledning til å områ seg før man kjører over jernbanelinjen. En helt annen sak er at det ikke er tilstrekkelig å se seg om på denne avstand for å konstatere om linjen er klar. Det er selvsagt umiddelbart før passeringen at bilføreren må ta overblikket til begge sider av linjen for å sikre seg at han ikke vil bli påkjørt fra noen kant.
Det er riktig at veien stiger sterkere de siste 27,5 meter, målt fra varselskorset til midten av banelegemet. Stigningen på disse 27,5 meter er av politiet oppgitt til ca. 2,2 meter, men kan synes noe sterkere. Retten har uten særlige instrumenter innsiktet den til ca. 2,8 meter, altså prakisk talt 1/10. Avstanden mellom grindstolpene har retten målt til 3 meter. Av ankesakens dok. 5 fremgår at bilens bredde var 1,95 m, lengden 4,50 m. Ankemotpartens prosessfullmektig har nevnt at det rette tall for bredden er 1,87 m. Det var ikke særlig høye brøytekanter da ulykken skjedde, jfr. fotografiene, men det er mulig at føret i veien var noe glatt under et tynt snelag. I politiets åstedsrapport betegnes veidekket som fast tilkjørt sne, men selve planovergangen, som var lagt av plank, var dekket av blank is, (herredsrettens dok. 2, bilag 5, 3. side).
Rettens flertall må gi ankemotparten medhold i at forholdene på ulykkestiden og stedet ikke kan erkjennes å ha stillet større krav enn det jevnlig stilles til en bilførers aktpågivenhet under vekslende forhold, og ikke vesentlig andre fordringer en det vanligvis stilles ved passering av ubevoktede planoverganger. Åstedsbefaringen har klarlagt at forholdene må betegnes som relativt oversiktlige, og særlig er det oversikt og god tid til å områ seg før passering østfra.
Passasjeren i bilen, 2. vitne Magne Skauen, som satt på bilførerens høyre side, har forklart at han sa til venstre - mot syd - da bilen begynte på stigningen før overgangen, altså da den passerte varselskorset, og det samme så han at føreren gjorde. Deretter så han til høyre, hvor han syntes forholdene var vanskeligere, og så så han rett frem. Om bilføreren så til venstre senere vet han ikke, føreren syntes opptatt med manøvreringen, og selv så vitnet først toget som noe mørkt like ved umiddelbart etterat han hørte et utbrudd fra føreren, og kollisjonen fulgte så å si i ett. Vitnet mener absolutt ikke at bilføreren viste noen uaktsomhet, men kjørte så forsiktig han kunne. Skulle noe kunne lastes ham, måtte det være at han ikke stoppet like før passeringen, men da ville bilen ha glidd tilbake, «tror jeg i dag», legger vitnet til.
Etter dette vitnets forklaring er det etter flertallets mening klart at føreren av bilen har begått den feil ikke å orientere seg om fri passasje umiddelbart før han kjørte bilen opp på banelegemet. Det er åpenbart ikke tilstrekkelig å ta et overblikk der stigningen begynner, 27,5 meter fra planet, aller minst når det kjøres med så liten fart som 10-12 km/time, som passasjeren anslår farten til. Det synes klart at føreren har konsentrert seg slik om manøvreringen av bilen at han har oversett det største og overveldende faremoment, nemlig muligheten for å bli påkjørt av tog som han ikke kunne bli oppmerksom på
Side:915
da han orienterte seg - formentlig til begge sider - før bilen begynte på stigningen. Det er neppe treffende å betegne forholdet slik at føreren har sittet sløv og uoppmerksom. Derimot synes han å ha hatt oppmerksomheten så sterkt henvendt på mindre vesentlige vanskeligheter at han har oversett den virkelige og høyst alvorlige fare som situasjonen frembød. Rettens flertall må gi ankemotparten medhold i at bilførerens forhold i denne forbindelse ikke kan karakteriseres annerledes enn som grov uaktsomhet, som har fremkalt vognskaden og som etter forsikringsvilkårenes §7 punkt 17 vil frita selskapet for ansvar for skaden på vognen.
Når det er fremhevet at bilføreren hadde tatt sertifikat i Canada og var vant til ganske annerledes ordnede forhold ved planoverganger, bør det merkes at han reiste til Canada i 1951 sammen med vitnet Magne Skauen etterat de begge hadde gjennomgått politiskolen i Norge, og de kom sammen tilbake til Norge for jul i 1953.
Hva saksomkostninger for herredsretten angår finner lagmannsrettens flertall å kunn slutte seg til herredsrettens resultat, som ikke finnes å være i strid med loven, selv om herredsretten ikke i sine domspremisser ellers gir uttrykk for noen tvil med hensyn til sakens realitet. Saken kan i alle fall på forhånd ha fremstillet seg som så tvilsom at saksøkerne har hatt fyldestgjørende grunn til å gå til søksmål for å få se herredsrettens avgjørelse. - - -