Rt-1957-953

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-10-11
Publisert:	Rt-1957-953
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 114 B/1957
Parter:	Jacob Nilsen Osen m.fl. (høyesterettsadvokat Andr. Claussen) mot Nils Kvernland m.fl. (høyesterettsadvokat Nils Daae Rogstad).
Forfatter:	Nygaard, kst. dommer Breien, Rode, Berger, Holmboe
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863), Jaktloven (1899) §19

Dommer Nygaard: I 1951 anla Nils Johansen Kvernland, Anders Svensen Melhus og Hans Sørmeland søksmål ved Fosen herredsrett mot Jakob Nilsen Osen, Teodor Johnsen Haugen, Jens Pedersen Stein, Ole Ingebrigtsen Engan, Sivert Johnsen Haugen, Otto Kaspersen Lilleenget, Nils Jensen Strand, Mads H. Volden, Bjarne S. Melhus og Morten O. Osen. Saksøkernes

Side:954

hensikt med søksmålet var å få fastslått at de hadde eiendomsretten til grunnen i noen skogteiger under g.nr. 32 Øvre Åsegg i Steinsdalen i Osen herred. Under hovedforhandlingen i herredsretten trådte Mads Volden, Bjarne Melhus og Morten Osen ut av saken. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - avsa dom 19. februar 1952 med slik domsslutning: «Jakob Nilsen Osen, Teodor J. Haugen, Jens P. Stein, Ole I. Engan, Sivert J. Haugen, Otto K. Lilleenget, Nils J. Strand frifinnes. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Nils J. Kvernland, Anders S. Melhus og Hans Sørmeland påanket dommen til Frostating lagmannsrett som 19. juni 1954 avsa dom med følgende domsslutning: «Anders Svensen Melhus kjennes eneeiendomsberettiget også til grunnen i g.nr. 32, b.nr. 14 og 15 i Osen herred, Nils Kvernland eneeiendomsberettiget også til grunnen i g.nr. 32, b.nr. 18 og Hans Sørmeland eneeiendomsberettiget også til grunnen i g.nr. 32, b.nr. 20. Hverken for herredsrett eller lagmannsrett tilkjennes erstatning for saksomkostninger.»

Jakob N. Osen, Teodor J. Haugen, Ole I. Engan, Sivert J. Haugen og Otto K. Lilleenget har påanket denne dommen til Høyesterett. De har fremholdt at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at ankemotpartene har eiendomsretten til grunnen i skogteigene. De ankende parter har nedlagt slik påstand: «1. at herredsrettens dom stadfestes. 2. at motpartene tilpliktes å betale in solidum saksomkostninger for alle retter til de ankende parter.»

Ankemotpartene har ikke for Høyesterett opprettholdt den subsidiære påstand om at de i forhold til skylden på skogteigene er sameiere i utmarken under Øvre Åsegg på like linje med de ankende parter. Fra ankemotpartenes side er det nedlagt følgende påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Jakob Nilsen Osen, Teodor J. Haugen, Ole I. Engan, Sivert J. Haugen og Otto K. Lilleenget en for alle og alle for en tilpliktes å betale Nils Kvernland, Anders Melhus og Hans Sørmeland saksomkostninger for alle retter.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. I august og oktober 1955 er det holdt bevisopptak ved Fosen herredsrett. Her ble det gitt forklaringer av partene og 15 vitner. Av vitnene hadde 6 ikke tidligere forklart seg i saken. Under bevisopptaket foretok herredsretten 20. oktober 1955 en befaring gjennom Øvre Åseggs utmark, og det er i rettsboken gitt en beskrivelse av befaringen. For Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke her finner det nødvendig å spesifisere. Jeg kan ikke se at det nye bevismateriale har brakt saken i noen vesentlig annen stilling for Høyesterett enn for lagmannsretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten har antatt at delingen av skogen på Øvre

Side:955

Åsegg har funnet sted i tiden mellom 1869 og 1894. For Høyesterett er som nytt dokument fremlagt en skylddelingsforretning vedkommende l.nr. 51 c og 52 b Øvre Åsegg av 10. oktober 1867, tinglyst på sommertinget for Bjørnør 1868. Det heter i denne forretning bl.a.: «De Skovteige som før har været udlagt til LNo 51 c tilhører som før bemærket Christoffer Marcussen medens den under LNo 52 b tilhører Svend Jacobsen. Havnegang forbliver i Fællesskab.» Etter det som her er uttalt må jeg gå ut fra at skogdelingen har foregått før 1867. I skylddelingsforretningen av 12. juni 1869 på l.nr. 53 d er det riktignok sagt at «Skov og Udmark fremdeles benyttes i Fællesskab». Men det er etter min mening naturlig å forstå dette uttrykket slik at det bare gjaldt de to bruk som det den gang dreiet seg om, og at man således ikke har tenkt på et alminnelig fellesskap i hele utmarken. Jeg må for øvrig gå ut fra at det samme var tilfelle når det i skylddelingsforretningen av 31. august 1852 på l.nr. 53 c og 53 e er uttalt at «Havnegang og Skov er fremdeles i Fællesskab». På grunnlag av de opplysninger som foreligger for Høyesterett, er det ikke mulig nærmere å tidfeste delingen av skogen. Det er derfor en mulighet for at delingen har funnet sted før skogloven av 1863.

Det kan ikke nå sies noe bestemt om man da delingen foregikk, ville dele også selve skoggrunnen. Det mest sannsynlige er etter min oppfatning at oppsitterne den gang overhodet ikke har tenkt på spørsmålet om eiendomsretten til grunnen skulle følge skogteigene eller om grunnen fortsatt skulle ligge i sameie mellom brukene. Dette spørsmål hadde på den tiden neppe noen særlig interesse. Det er heller ikke mulig å ha noen sikker mening om skogen eller beitet den gang var av størst betydning for oppsitterne.

Imidlertid finner jeg på samme måte som lagmannsretten at det i bygden har vært den alminnelige oppfatning at de som hadde skogteiger på Øvre Åsegg hadde eiendomsretten til skoggrunnen. Denne oppfatning har også fått uttrykk i atkomstdokumenter og skylddelingsforretninger for skogteigene slik som det nærmere er redegjort for i lagmannsrettens dom. Jeg legger vekt på at teigene er blitt særskilt skyldsatt, og jeg fremhever i den forbindelse uttrykksmåten i skylddelingsforretningene av 1897 og 1910. Som nevnt av lagmannsretten, var disse forretninger utført av kyndige og lokalkjente menn. Jeg har også festet meg ved det som foregikk da Kristian J. Sørmeland i 1926 solgte eiendommen Sørmeland og skogteigen «Grankamteigen» til sin sønn Hans Sørmeland (ankemotpart nr. 3). Sorenskriveren gjorde da ved tinglysingen oppmerksom på at hvis eiendomsretten til grunnen i skogteigen fulgte med ved salget, måtte det foretas skylddeling. Skylddelingsforretning over skogteigen ble så holdt 13. juli 1935.

Ellers nevner jeg at Lars Nesmo som har hatt en rekke tillitsverv i kommunen og som bl.a. har vært formann i

Side:956

jordstyret i 20 år, i sin vitneforklaring under bevisopptaket har uttalt at det alltid har vært hans oppfatning at «skoggrunnen ved overdragelse av skogteiger blir den nye eiers eiendom». I samme retning går forklaringen under bevisopptaket fra vitnet Jakob Julius Nilsen Hopen som også har hatt en rekke tillitsverv i kommunen og som har deltatt som skylddelingsmann ved en rekke skylddelingsforretninger.

Av de ankende parter er det fremholdt at det for så vidt angår andre gårder i Steinsdalen, er den alminnelige oppfatning at skoggrunnen ligger i sameie når skogen er delt mellom brukene. Jeg finner ikke i denne sak å kunne legge noen særlig vekt på de for øvrig noe ufullstendige opplysninger som foreligger om rettsoppfatningen på dette punkt når det gjelder de andre gårdene. Avgjørende i vår sak må være hvorledes rettsoppfatningen har vært på Øvre Åsegg der forholdene i flere henseender må antas å ha vært særegne. Jeg finner således grunn til å nevne at det av vitneprovene fremgår at skogteigene iallfall på gårdene Stein og Osen ikke har vært særskilt skyldsatt.

De ankende parter har også henvist til Fosen meddomsretts dom av 21. juli 1915 i offentlig straffesak mot Peder Mortensen Stene m. fl. Domsslutningen i denne saken er referert i herredsrettens dom. Jeg kan ikke se at denne dom kan få noen vesentlig betydning for avgjørelsen i den foreliggende sak. Det er tilstrekkelig for meg å peke på at saken gjaldt spørsmålet om ulovlig elgjakt etter den da gjeldende jaktlovs §19. Det fremgår ellers av domsgrunnene at både Peder Mortensen Stene og de øvrige eiere av bruk i Øvre Åsegg den gang ga uttrykk for den oppfatning at også skoggrunnen var delt mellom oppsitterne.

Etter dette finner jeg i likhet med lagmannsretten at ankemotpartene har eiendomsretten til grunnen i sine skogteiger. Det er enighet mellom partene om at beitet er felles i hele utmarken under Øvre Åsegg, således også i ankemotpartenes skogteiger, og om at det er slåtterettigheter i teigene.

Det har ikke vært nødvendig for meg å behandle spørsmålet om ankemotpartene har fått eiendomsrett til skoggrunnen i sine teiger ved hevd.

Etter det resultat som jeg er kommet til må de ankende parter betale saksomkostninger for Høyesterett. Derimot finner jeg at det ikke bør gjøres noen endring i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Jakob Nilsen Osen, Teodor J. Haugen, Ole I. Engan, Sivert J. Haugen og Otto K. Lilleenget én for alle og alle for én til Nils Kvernland,

Side:957

Anders Melhus og Hans Sørmeland tilsammen 4000 - fire tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Kst. dommer Breien: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Berger og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Aage Thor Falkanger):

- - -

Saksøkerne har alle skjøter på parseller under Øvre Åsegg, g.nr. 32, i Osen, Kvernland på b.nr. 18, Storhaugteigen, Melhus på b.nr. 14 og 15, og Sørmeland på b.nr. 20, Grankamteigen. I den senere tid, spesielt under et grustakskjønn på Øvre Åsegg i 1950 er det for saksøkerne blitt klart at de saksøkte bestrider saksøkernes eiendomsrett til grunnen på de parseller som de har skjøte på, og da saksøkerne har en rettslig interesse i å få fastslått hvorledes eiendomsforholdet er, har de anlagt nærværende sak med påstand om fastsettelsesdom. Opprinnelig hevdet de å ha full eksklusiv eiendomsrett til omhandlede parseller men har under hovedforhandlingen godtatt at de saksøkte har beiterett til disse, og har som det fremgår av foranstående gitt uttrykk herfor i den endelige nedlagte påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ottar Stene og Mats Stensrud og sorenskriver Alf Glad):

- - -

Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn herredsretten, skal bemerke:

Om saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner, idet tilføyes:

Nils Kvernland, Anders Melhus og Hans Sørmeland har ikke innmark, men bare skogteiger på Åsegg Øvre, g.nr. 32 Kvernland står som innehaver av b.nr. 18, Melhus av b.nr. 14 og 15 og Sørmeland av b.nr. 20. Kvernland har anslagsvis oppgitt sin produktive skog til ca. 200 dekar, Melhus sin til ca. 400 dekar og Sørmeland sin til ca. 300 dekar.

Jakob N. Olsen kjøpte b.nr. 1 ved kjøpekontrakt i 1934. Han fikk skjøte 1939. Til denne eiendom hører 7 skogteiger, på i alt anslagsvis 700-800 dekar, hvorav produktivt 300-400 dekar. Teodor Haugen var (inntil han i 1953 foretok salg til en sønn), eier av b.nr. 2, 3 og 17. B.nr. 2 og 3 kjøpte han i 1905 og b.nr. 17 i 1910. Til disse eiendommer hører 14 skogteiger, med en samlet vidde på anslagsvis 700-800 mål, hvorav 300 mål produktivt. Jens P. Stein er siden 1924 eier av b.nr. 8, hvortil det hører 9 skogteiger på i alt anslagsvis 1100-1200 mål, hvorav produktivt 700-800 mål. Stein har oppgitt også å ha en liten skogteig i fellesskap med Anton Engan. Ole Ingebrigtsen Engan var inntil i 1953 eier av b.nr. 7, som han kjøpte i 1911. Til b.nr. 7 hører 10-11 skogteiger med tilsammen anslagsvis 1200 mål produktiv skog. En teig has i fellesskap med Jens Stein. Sivert J. Haugen eier b.nr. 6 og 11 som han kjøpte i 1928. Det er her 7 skogteiger med anslagsvis 200 mål produktiv skog. Han har en hopskog i lag med Bjarne Melhus. Otto Lilleenget har siden 1932 vært eier av b.nr. 4 og 5. Til disse bruksnummer hører antagelig 8 teiger med mellom 1500 og 2000 mål

Side:958

skogvidde, hvorav anslagsvis 75 pst. produktivt. Nils J. Strand er eier av b.nr. 12, som han kjøpte i 1926. 8-9 skogteiger, hvorav 6 i lag med Ole Mortensen Osen. Anslagsvis 300 mål produktiv skog på Strands part.

Det går av skriv av 23. april 1915 fra Stiftsarkivet i Trondheim til Teodor Haugen, fremlagt for lagmannsretten - frem at Øvre Åsegg til 1794 var ét bruk. Det året ble gården delt mellom fem arvinger, uten at noen skyldsetningsforretning ble holdt. Disse parter ble senere delt slik at Øvre Åsegg ved matrikuleringen i 1838 besto av ni bruk.

Av nevnte skriv går videre frem at det fra 1832 til 1852 i realpanteregisteret er anført bare to forretninger vedkommende Øvre Åsegg, nemlig delingsforretning av 3. juni 1834, og utskiftning av 11. juni 1838 mellom to parter i gården for så vidt angår hjemjorden.

Det er på det rene at det i 1894 ble foretatt fullstendig utskiftning av innmarken på Øvre Åsegg som før lå i teigeblanding.

Partene er enige om at det også er foretatt deling av skog på Øvre Åsegg. Det er på det rene at alle de foran nevnte skogteiger er nøyaktig avmerket i forhold til hverandre, teigene har bestemte navn, og de hvem teigene er tillagt har eksklusiv bruk av skogen på teigene. Noen skriftlig opptegnelse om skogdelingen foreligger ikke, og det finnes heller ikke noen muntlig overlevering om når og på hvilken måte skogdeling er foregått. Det er i en skyldsetningsforretning av 31. august 1852, hvorved løpenr. 53 c og 53 e ble delt mellom Jakob Nilsen og Anders Nilsen Melhus - den siste den ankende part Anders Melhus' bestefar -, anført at havnegang og skog fremdeles er i fellesskap. Løpenr. 53 e er det senere b.nr. 11. I en skyldsetningsforretning av 12. juni 1869 - i likhet med forretningen av 1852 lagt frem som ny for lagmannsretten - på løpenr. 53 d er også uttalt at «Skov og Udmark fremdeles benyttes i Fælledsskab». Fra og med 1894 støter man imidlertid på dokumenter som viser at det har funnet skogdeling sted. Nå tales det om bestemt betegnede skogteiger. Man må etter dette anta at skogdelingen har foregått i tidsrommet mellom 1869 og 1894. Et moment som styrker denne antagelse er at ankemotpart Teodor Haugen har opplyst at han for et par år siden av vanvare hugget et tre som viste seg å være merketre. Etter telling av årringene ble antatt at merket var 70-80 år gammelt.

Ankemotpartene hevder at det bare er selve skogen som er blitt delt. Grunnen i hele utmarken på Øvre Åsegg ligger fortsatt 1. fellesskap. Med i dette fellesskap er bare de som har innmark på Øvre Åsegg. De ankende parter mener imidlertid at de har eiendomsrett også til grunnen i sine skogteiger.

Anders Svensen Melhus støtter sitt krav på eiendomsrett til følgende dokumenter:

Ved skjøte av 7. september 1854 - nytt dokument for lagmannsrett - overdro hans oldefar, Nils Jakobsen Melhus, til sin sønn Anders Nilsen Melhus løpenr. 53 e (nå b.nr. 11) skyldsatt ved foran nevnte forretning av 31. august 1852. ved skjøte av 12. mai 1885 - nytt for lagmannsrett - ble Anders Nilsen Melhus eier også av løpenr. 52 a, senere b.nr. 6. ved kjøpekontrakt av 11. juni 1894 - nytt dokument for lagmannsrett - selger Anders Nilsen Melhus til sønnen Nils Andersen Melhus halvparten av løpenr. 52 a og 53 e. Etterat vilkårene for dette salg er bestemt heter det videre i kontrakten: «Det bemerkes at den andre halvpart af gaardene samtidig sælges til min anden

Side:959

søn Svein Andersen slik at jorden er udelt, men skoven paa Øvreaassegg delt saaledes at kjøberen faar 1) Fjødsvandslien nærmest husene, 2) Skarv aasteigen på den nordre side af elven, 3) Storbakteigen paa søndre side af elven, 4) den fremste (nærmest Storbakken) teig i Kangsvandslien, samt den indre do. do., 5) Gaardenes andel i fellesskogen paa Kangsvandets søndre og nordre side samt 6) Moen. Hjemmeskoven skal være fælles ...» Svein Andersen Melhus er far til den ankende part Anders Melhus. Under skyldsetningsforretning av 28. mai 1897 ble forholdet mellom Nils og Svein Anderssønner Melhus regulert slik: «... Paa brugs-no 6 skal Svein Andersen ifølge kjøbekontrakt af 11te juni 1894 eje følgende skogteiger med grund, nemlig: Persheiteigen, Brandhaugteigen, begge Kangsvadsliteigene samt Fjøsvadsteigen. Indmarken og efternævnte skogteiger, med grund, nemlig: Storhaugsteigen, Jupdalsteigen, Moateigen og den paa dette brugs-no faldende hopskog i Kangvadsteigen samt havnegangen tilhørende Nils Andersen.

Af brugs-no 11 ejer Svein Andersen ifølge samme kjøbekontrakt følgende skogteige med grund, nemlig: Storhaugstejgen, også kaldet Fjøsvadslitejgen, ved Fjøsvandselven, vestre Skarvaastejgen samt den paa dette brugs-no faldende hopskog ved Fjøsvandet. Indmarken og efternævnte skogteige med grund, nemlig Østre Skarvaastejgen, begge Kangsvadslitejgene, den paa denne brugs-no faldende hopskog i Kangsvadstejgen og Brandhaugtejgen samt havnegangen tilhører Nils Andersen. Svein Andersen fulgte med under forretning og paaviste mærkerne og for Nils Andersen møtte ...» Svein Andersens parter ble gitt b.nr. 14 og 15. ved denne skylddeling fikk Svein Andersen bare skogteiger. Av sin mor fikk han 14. september 1919 skjøte på b.nr. 14 og 15. Det heter i dokumentet at hun «herved skjøter og overdrager til min sønn Svend Andersen Melhus de min mann hjemlede eiendomme på Øvre Åsegg, nemlig gårds-nr. 32, bruks-nr. 14 og 15 av skyld henholdsvis 4 øre og 21 øre, i Osen herred, Bjørnør tinglag, med grunn samt til- og underliggende herligheter og rettigheter og i den stand ...» Svein Andersen Melhus utstedte 21. desember 1945 skjøte til den ankende part Anders Melhus på blant annet b.nr. 14 og 15, «alt med de rettigheter og forpliktelser hvormed eiendommen har tilhørt meg».

Storhaugteigen (b.nr. 18) der den ankende part Kvernland hevder å være grunneier, ble utskilt fra b.nr. 6 ved skylddelingsforretning av 29. august 1910. Det heter i dokumentet at forretningen var begjært «i anledning av at indmarken tillikemed hele utmarken undtagen skogen er solgt til Teodor Johnsen Haugen, samt en skogteig kaldet Storhaugteigen er solgt til Morten Jakobsen Sten». Til stede ved forretningen var foruten selgeren, Jens A. Onshaug, den Teodor Haugen, som nå er part, hans far John Taraldsen Haugen og Morten Jakobsen Sten. I forretningen er anført at «Skylden for de fraskilte dele blev bestemt for indmarken samt utmarken og som er git bruksnavn Rokkelnæsset og eies av Teodor Johnsen Haugen til mark 0,11 og for den frasolgte skogteig, som er git bruksnavnet Storhaugteigen, blev skylden bestemt til mark 0,14 og eies av Morten Jakobsen Sten». Den nevnte teig Rokkelnæsset har b.nr. 17. Morten J. Sten fikk 24. oktober 1917 hjemmelsbrev på b.nr. 18 sammen med g.nr. 27, b.nr. 6 og 7. Det ble samtidig gitt panterettsutlegg i eiendommene for arv. Morten J. Sten overdrog ved skjøte av 7. september 1918 «en skogteig i Øvre Åseggs

Side:960

utmark, skyldsat ved lovlig skylddelingsforretning med egennavnet «Storhaugteigen» grdsno. 32, b.nr. 18 av skyld fjorten øre ...» til Konrad Roald. Det heter til slutt i skjøtet at «Saa skal da denne «Storhaugteigen» følge kjøperen og hans arvinger som lovlig kjøpt paa beskrevne maate betalt eiendom, føderaads-, odels- og heftelsesfri og jeg blir hans hjemmelsmand efter loven».

Roald (ved Karl Thoren) overdrog ved skjøte av 10. november 1919 b.nr. 18 til den ankende part Kvernland. Det som overdras er «Storhaugteigen» «med grund, trær, til og underliggende herligheter og rettigheter ...»

Fra 1850-årene hadde Åsegg g.nr. 32, b.nr. 1 vært i slekten Sørmelands eie. Den ankende part Hans Sørmeland kjøpte ved kontrakt av 10. august 1926 eiendommene g.nr. 23, b.nr. 2 og 3 av sin far Kristian J. Sørmeland. Det heter i kontrakten at «endvidere medfølger en skogteig av gårds.nr. 32, brugs.nr. 1, Aasegg Øvre, av skyld m. 0,63 kalt «grankamteigen» for en kjøpesum stor ...». Kjøpekontrakten ble ved tinglysingen gitt påtegning om at «Man har gaat ut fra at den i dokumentet nevnte skogteig av g.nr. 32, b.nr. 1, Grankamteigen, kun selges til uthugst, saaledes at eiendomsretten til grunen ikke medfølger i handelen. I motsatt fall maa nemlig skylddeling finne sted». Skylddelingsforretning ble holdt 13. juli 1935. Den angis å være holdt «i anledning av at der er solgt 1 skogteig til Hans K. Sørmelan». Skylden for «Grankamteigen» som har b.nr. 20 ble satt til 15 øre.

Når det fra ankemotpartenes side er hevdet at skyldsetningsforretningen av 28. mai 1897 og skylddelingsforretningene av 29. august 1910 og 13. juli 1935 er blitt holdt for å unngå skoglovens bestemmelser om påhefte av bruksrettigheter og/eller fordi man til de nevnte tidspunkter sto i den formening at det var adgang til å skylddele bare selve skogen, skal lagmannsretten til dette bemerke at det i saken ikke foreligger noen positiv opplysning som støtter disse anførsler.

Delingsforretningens ordlyd gir uttrykk for at det er skylddeling på grunnlag av deling av grunn som er foretatt. I forretningene av 1897 og 1910 deltok S. Kolstad og Sivert Torstensen Sten som skylddelingsmenn. Kolstad kom i 1882 til Steninsdalen som lærer. Han var også kirkesanger og en tid ordfører. Sivert T. Sten, som døde omkring 1940, 82 år gammel, var gårdbruker på Stein. I forretningen av 1897 deltok som skylddelingsmenn også Ingebrigt Sivertsen og Lars Olsen Osen. Den første som døde under siste krig, 96 år gammel, var foruten gårdbruker på Nordmeland, fanejunker. Lars Olsen Osen som døde omkring 1938, over 80 år gammel, var også gårdbruker i Osen. Delingene i 1897 og 1910 er således utført av kyndige og lokalkjente menn. Kolstad, Lars Olsen Osen og Kristian Sørmeland (far av Hans) deltok også 30. august 1907 i en skylddelingsforretning hvorved b.nr. 16 ble utskilt av g.nr. 32. Ifølge denne forretning er b.nr. 16 også alene «en skogteig med grund».

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ved de ankende parters og deres formenns atkomstdokumenter er skjedd overføring av eiendomsrett til grunn.

Som foran anført savner man nærmere opplysninger om den skogdeling som har funnet sted på Øvre Åsegg. Man kan således ikke

Side:961

danne seg noen sikker mening om hvorvidt denne deling i virkeligheten også var ment som en deling av grunnen, eller om denne fortsatt skulle ligge i fellesskap mens skogen ble delt. Det bemerkes at det fremdeles i Øvre Åsegg utmark finnes ikke skogbevokste strekninger som fremdeles utvilsomt ligger i sameie. Delingene i 1897, 1907 og 1910 hvorunder eldre og i bygden lokalkjente folk har deltatt, tyder Imidlertid på at en deling av skoggrunnen har vært forutsatt foretatt ved skogdelingen. Under enhver omstendighet er det ikke holdepunkt for å anta at de ankende parter eller deres formenn har ment at det var fellesskap i grunn i de skogteiger som de ankende parter nå har på Øvre Åsegg. At de ikke har vært alene om en slik oppfatning viser en dom av 24. januar 1917 i sak mellom Teodor Haugen og Mads I. Sundet, og anførslene i den straffesak som ble pådømt 20. juli 1915. Den omstendighet at det er felles havne gang i utmarken og at det der finnes slåtterettigheter i skogteigene skaper ingen ond tro med hensyn til eiendomsretten til grunnen i teigene. De ankende parter og deres formenn har i hevdstid utøvet eierrådighet i teigene på den måte eierrådighet her praktisk kan utøves, nemlig ved hugst og kultivering av skoggrunnen. Ikke før i 1950 er det fra ankemotpartenes side gitt uttrykk for at de ankende parter ikke hadde eiendomsrett til grunnen i skogteigene. Etter dette foreligger det i alle tilfelle vilkår for at de ankende parter har utfylt sin atkomst til eiendomsrett til grunnen i b.nr. 14, 15, 18 og 20 ved hevd. - - -