Rt-1958-1014
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1958-10-07 |
| Publisert: | Rt-1958-1014 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 140 B/1958 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Berger, Schei, Bahr, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Prisloven (1953) §18, Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §57, §52, Prisloven (1953) |
Dommer Hiorthøy: A, født xx.xx.1928, ble av Oslo politikammer 15. oktober 1957 forelagt en bot stor kr. 100, subsidiært fengsel i 12 dager, for overtredelse av prisloven av 26. juni 1953 nr. 4 §52, jfr. §18, som bl.a. bestemmer at det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige.
Grunnlaget for forelegget var at han i juli 1957 i Oslo for en Folkevogn modell 1955 hadde krevet kr. 12 000, mens rimelig pris i henhold til Oslo prisnemnds vedtak av 11. september 1957 ikke antokes å overstige kr. 10 500.
Forelegget ble ikke vedtatt og saken ble sendt Oslo byrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Ved byrettens dom av 8. mai 1958 ble tiltalte domfelt i samsvar med forelegget og tilpliktet å betale kr. 75 i saksomkostninger.
Byrettens dom er av domfelte innbrakt for Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Som grunnlag for anken over lovanvendelsen har forsvaret i første rekke anført at byrettens dom hviler på en uriktig forståelse av begrepet «urimelig pris» anvendt på brukte biler og da særlig Folkevogner. Det hevdes at retten uten videre har bygget på den avholdte pristakst, - som antas å gi uttrykk for den tekniske verdi, - uten å ta hensyn til at markedsprisen for brukte Folkevogner lå vesentlig høyere. I tilknytning til dette er også fremholdt at retten må ha hatt den feilaktige oppfatning at en brukt bil nødvendigvis vil ha en lavere markedsverdi enn en ny, og at det følgelig foreligger prismisbruk hvis en brukt bil selges for et beløp som ligger oppimot prisen for en ny. Enn videre har forsvaret gjort gjeldende at byretten har gått ut fra en uriktig forståelse av begrepene «ta» og «kreve» i prislovens §18. Ved å overgi bilen til salg gjennom en bilforhandler for en minimumspris av kr. 12 000, antas domfelte hverken å ha «tatt» eller «krevet» dette beløp, men bare å ha brakt denne pris i forslag.
Subsidiært ankes det over at domfelte ikke er frifunnet på grunn av rettsvillfarelse (straffelovens §57). I denne forbindelse anføres bl.a. at bilen åpent ble avertert til salgs for den forlangte pris av et velrenommert bilfirma som burde ha vært klar over forholdet hvis prisen var urimelig.
Anken over saksbehandlingen bygger på feil ved domsbegrunnelsen. Domsgrunnene er etter forsvarets mening ufullstendige, bl.a. fordi byretten ikke har gjort rede for hvorledes den foreliggende pristakst var fremkommet; de er uklare, idet retten har ansett forsett bevist, men likevel har funnet det godtgjort at
Side:1015
de tiltalte (domfelte og vedkommende bilforhandler) har vært i uklarhet om hvilken pris man lovlig kunne ta, og videre fordi man i begrunnelsen savner en redegjørelse for hvorfor vurderingen er den samme for begge (bilforhandleren ble idømt samme straff og har ikke anket). Endelig hevdes det at domsgrunnene er misvisende, idet de gir uttrykk for at retten har ment at omsetningen av brukte biler var gjenstand for rasjonering, noe som ikke er tilfelle.
Jeg er kommet til det resultat at anken må forkastes.
Spørsmålet om hvorvidt byretten har lagt til grunn en riktig forståelse av uttrykket «kreve» i prislovens §18 første ledd antar jeg må besvares bekreftende. Saksforholdet er beskrevet derhen at det overfor bilforhandleren ble utferdiget et skriftlig salgsoppdrag som ble undertegnet av domfelte A, og at det i oppdraget var anført at A skulle ha kr. 12 000 for bilen. Når bilen deretter i samsvar med dette ble utbudt til salgs, antar jeg at domfelte i lovens forstand må ansees å ha «krevet» det omhandlede beløp. Avgjørende må være at prisen gjennom bilforhandleren ble brakt til publikums kunnskap, og at salg kunne skje til denne pris uten at spørsmålet ble tatt opp på ny.
Heller ikke kan jeg finne at det etter domsgrunnene er tvilsomt at byrettens lovforståelse er i orden når det gjelder begrepet «urimelig pris» (prislovens §18). Retten innleder med å si at den har lagt pristaksten til grunn. Den tilføyer imidlertid - i anledning av de tiltaltes innvending om at prisen svarte til den som vanligvis ble gitt i det åpne marked - under henvisning til Høyesteretts kjennelse i Rt-1956-1239 at «en pris godt kan være urimelig selv om det finnes kjøpere til den prisen, eller selv om det betales slik pris i handel og vandel for disse biler. Retten finner at en pris som overstiger kr. 11 000 for denne bil, eventuelt kr. 11800 inkl. eventuelle reparasjoner og omkostninger til bruktbilforhandleren vil være en urimelig utnyttelse av den situasjon som er til stede på bruktbilmarkedet, ved at tilbudet på Folkevogner er lite og etterspørselen stor på grunn av at omsetningen er gjenstand for rasjonering».
Det fremgår etter min mening tilstrekkelig tydelig av dette at byretten ikke bare har bygget på pristaksten (den tekniske verdi), men også har tatt hensyn til markedsprisen og har vurdert betydningen av denne på bakgrunn av den særlige situasjon som fremdeles forelå på bilmarkedet som helhet. At byretten har hatt den villfarende tro at bruktbiler i sin alminnelighet var gjenstand for rasjonering, kan vanskelig antas; men jeg tillegger ikke dette punkt avgjørende vekt, idet retten riktig har lagt til grunn at tilbudet av brukte Folkevogner var begrenset. At byretten har vært av den oppfatning at rimelig pris for en brukt bil alltid må ligge lavere enn prisen for en tilsvarende ny, kan jeg ikke se at det er holdepunkter for å anta.
Anførselen om at byretten burde ha frifunnet på grunn av rettsvillfarelse, kan etter min mening heller ikke føre frem. Slik som saksforholdet fremgår av dommen, kan det ikke sies å være
Side:1016
en forsømmelse som kan lede til opphevelse av dommen, at spørsmålet om rettsvillfarelse ikke er gjort til gjenstand for en mer inngående behandling enn skjedd.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Berger: Jeg kan ikke finne at det retten har anført til begrunnelse for at prisen her er urimelig, er tilstrekkelig til at man kan avgjøre om lovanvendelsen er riktig. Retten har bygget på ingeniør Breckans takst, men det er så vidt jeg kan se på det rene at denne takst bygger på den tekniske verdi. Jeg kan ikke se at det i et tilfelle som dette er tilstrekkelig å bygge på en slik verdi, idet også markedsprisen vil være avgjørende og hva markedsprisen angår legger jeg vekt på at den på bruktbilmarkedet sin alminnelighet var normal, selv om tilbudet på Folkevogner var lite og prisen derfor på brukte Folkevogner lå høyt. I betraktning av at prisen dog ligger mer enn to tusen kroner lavere enn prisen for en ny vogn med samme utstyr, kan jeg ikke se at det retten har anført er tilstrekkelig til å begrunne at prisen her er urimelig.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Bahr: Likeså.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende når det gjelder spørsmålet om domsgrunnene er tilstrekkelige til avgjørelsen av spørsmålet om prisen objektivt sett var urimelig og når det gjelder spørsmålet om betydningen av uttrykket «krevet»,
Derimot mener jeg at byrettens dom bør oppheves fordi domsgrunnene etter min oppfatning ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre om tiltalte har vært i villfarelse om hva der var rimelig pris og om denne villfarelse i dette tilfelle er unnskyldelig. Etter min mening må spørsmålet om en privatmann ved salg av brukte ting har forstått eller burdet forstå at den pris han forlangte var urimelig, vies særlig oppmerksomhet. Det er ganske visst så at rettspraksis har vært meget tilbakeholdende med å godta unnskyldelig rettsvillfarelse som frifinnelsesgrunn i prissaker, og dette er åpenbart nødvendig når det gjelder spørsmålet om tiltalte har kjent prisforskriftene, og hvis tiltalte er næringsdrivende i vedkommende bransje, også når det gjelder prisens urimelighet. Men når tiltalte som her ikke er bransjekyndig, kan man etter min mening ikke se bort fra at han lett kan ta feil i bedømmelsen av hva der er rimelig pris. Det må da ved avgjørelsen av skyldspørsmålet bl.a. legges vekt på om han har foretatt de undersøkelser som etter omstendighetene - bl.a. under hensyntagen til salgsgjenstandens verdi - med rimelighet kan kreves. I nærværende sak er det opplyst at tiltalte, da han ville selge
Side:1017
sin bil, henvendte seg til en autorisert bruktbilforhandler, og at prisen ble fastsatt etter konferanse med dette firmas avdelingsbestyrer. Hva der passerte under denne konferanse er ikke opplyst, således ikke om tiltalte søkte eller fikk noe råd med hensyn til hvilken pris han kunne forlange, eller om han har fulgt dette råd. Jeg kan under disse omstendigheter ikke finne det tilstrekkelig at byretten - i forbindelse med sin begrunnelse for straffutmålingen - nevner som en skjerpende omstendighet at «retten finner at overtredelsen er forsettlig». Jeg nevner også at rettens bemerkning gjelder begge de tiltalte for byretten, skjønt det etter min mening ville ha vært grunn til å drøfte spørsmålet særskilt for tiltalte A, som i motsetning til den medtiltalte ikke var bransjemann.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (dommer Odd Pløen med domsmenn Hans Kristian Hansen og Sverre Arnesen):
Tiltalte nr. 1 B er født xx.xx.1926. Han bor Søren Jaabæksgt. 4, Oslo. - - -
Tiltalte nr. 2 A er født xx.xx.1928. Han bor Munkedamsveien 81 D, Oslo. - - -
Retten finner bevist at tiltalte, A, i mars 1955 kjøpte en Folkevogn 1955-modell på B-lisens gjennom forhandleren, Harald A. Møller A/S. Listeprisen var kr. 12 700. I tillegg hertil betalte tiltalte for skinntrekk kr. 65, samt et tillegg for radio kr. 757. Senere har tiltalte A anskaffet en takgrind til vognen, samt 2 vinterdekk. For dette har han betalt tilsammen ca. kr. 500.
Bilen ble brukt av tiltalte inntil han i slutten av juli 1957 ønsket å selge den. Bilen har ikke stått i garasje om vinteren, og har vært i bruk hele året og har vært kjørt ca. 22000 km. Den har en gang vært utsatt for en kollisjon. I forbindelse med oppgjøret med forsikringsselskapet fikk tiltalte den gangen utbetalt kr. 200 på grunn av alminnelig verdiforringelse av vognen på grunn av skaden. I juli måned 1957 bestemte A seg til å selge vognen og han henvendte seg i den forbindelse til Filipstad Auto, avdelingen for brukte biler. Der traff han tiltalte nr. 1, B, som er bestyrer av denne avdeling. Det ble utferdiget et skriftlig salgsoppdrag som ble undertegnet av tiltalte A. I dette ble det anført at A skulle ha kr. 12 000 for vognen. Det skulle da medfølge en takgrind og de to ekstra vinterdekk som A hadde kjøpt ekstra. Det ble likeledes avtalt at A ikke skulle betale noen omkostninger til Filipstad Auto, men at provisjonen til dette firma skulle dekkes av kjøperen. Retten finner det videre bevist at skyvetaket på bilen var noe defekt, liksom støtfangerne på bilen var rustne. Det ble imidlertid ikke truffet noen avtale mellom A og B om at disse ting skulle utbedres og inngå i den prisen som A skulle ha.
Bilen ble av Filipstad Auto avertert til salgs for kr. 12 800. I denne pris var inkludert så vel takgrind som 2 vinterdekk, utenom de dekk som sto på vognen. Det var disse dekk som A hadde kjøpt og som berodde hjemme hos ham. Tiltalte nr. 1 har videre gjort gjeldende at det i tillegget på prisen
Side:1018
til kr. 12 800 også var inkludert utskiftning av skyveluke i taket (solskinnstak), samt utskiftning av støtfangere og oppolering. Retten anser det bevist at bilen av Filipstad Auto, Avdeling for brukte biler, ble frembudt til salgs for kr. 12 800, og at det var tiltalte nr. 1, B, som var ansvarlig for denne pris som leder av avdelingen. Det ansees bevist at denne pris også ble oppgitt til kontrollør Egil Aass i Oslo prisnemnd som kom for å undersøke prisen på bilen.
Det er noe tvilsomt hvorvidt tiltalte nr. 1 har gjort kundene oppmerksom på at det i denne pris var inkludert utskiftning av støtfangere og utskiftning av solskinnstak. Retten har lagt til grunn at det var en forutsetning for den krevede pris at disse reparasjoner skulle foretas, idet retten har latt den tvil som er til stede om dette punkt, komme tiltalte til gode. Bilen ble i august 1957 taksert av ingeniør Frits Breckan, etter anmodning av Oslo prisnemnd. Ingeniør Breckan har også møtt som vitne i saken og har i retten fastholdt at høyeste lovlige pris for denne bilen i august 1957 av ham anslåes til kr. 10 500. ingeniør Breckan hadde da ikke regnet med de to ekstra brukte vinterdekk, samt takgrinden. For dette mener han at det bør gis et tillegg på ca. kr. 350.
Vitnet Breckan har i retten opplyst at lakken så matt og medtatt ut og at bilen i det hele ikke bar preg av å være velstelt.
Retten finner at den pris som er krevet, nemlig kr. 12 000 av tiltalte A og kr. 12 800 av tiltalte B, er urimelig. Retten finner at høyest lovlig pris ikke kan antas å overstige kr. 11 000 til selgeren A. Retten har for så vidt lagt ingeniør Breckans takst til grunn med et tillegg for det utstyr som ikke var tatt med i taksten, nemlig 2 ekstra dekk pluss takgrind. På grunnlag av dette finner retten at også den av B forlangte pris kr. 12 800, er urimelig, selv om man tar i betraktning at det for denne pris også skulle foretas en utskiftning av skyveluken i taket og støtfangere. Det må etter rettens mening antas at kr. 800 vil være en rimelig godtgjørelse både for provisjon og for utbedring av de nevnte defekter ved bilen. En samlet utsalgspris på over kr. 11 800 inkl. provisjon og utskiftning av diverse deler vil da etter rettens mening være urimelig.
Det har vært gjort gjeldende fra de tiltaltes side at den pris som er krevet, svarer til den pris som vanligvis gis i det åpne marked.
Under henvisning til 1. voterendes uttalelse i Høyesteretts kjennelse av 1. desember 1956, Rt-1956-1239, finner retten at en pris godt kan være urimelig selv om det finnes kjøpere til den prisen, eller selv om det betales slik pris i handel og vandel for disse biler. Retten finner at en pris som overstiger kr. 11 000 for denne bil, eventuelt kr. 11 800, inkludert eventuelle reparasjoner og omkostninger til bruktbilforhandleren, vil være en urimelig utnyttelse av den situasjon som er til stede på bruktbilmarkedet, ved at tilbudet på Folkevogner er liten og etterspørselen stor på grunn av at omsetningen er gjenstand for rasjonering. - - -
Retten har i skjerpende retning lagt vekt på at generalpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon mot overtredelse av prislovens bestemmelser. Retten finner at overtredelsen er forsettlig. I formildende retning har retten lagt vekt på at overtredelsen i dette tilfelle, ikke ansees for å være meget graverende. Retten har også i formildende retning lagt vekt på at det kan ha vært noe uklarhet hos de tiltalte med hensyn til den pris man har lov til å ta for brukte biler som er så ettertraktet som Folkevogner. - - -
Side:1019