Rt-1958-1141

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1958-11-08
Publisert:	Rt-1958-1141
Stikkord:	Urimelige leiepriser
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 157 B/1958
Parter:	Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen).
Forfatter:	Helgesen, Roll Matthiesen, Bendiksby, Bahr, Holmboe
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §384, Prisloven (1953) §18, Midl lov om husleieregulering (1954) §5, Elevsamskipnadsloven (1957)0, §454, §458, §52, §59, Prisloven (1953), Elevsamskipnadsloven (1957)0-§6

Dommer Helgesen: Sunnmøre politikammer utferdiget den 12. august 1957 forelegg mot A for overtredelse av prislovens §52 jfr. §18 for forsettlig og gjennom lengre tid å ha tatt priser som er urimelige. Grunnlaget for forelegget var «at han i egenskap av disponent og ansvarlig leder av firma A/S Aalesund Canning Co., Ålesund, ved utleie av lagerrom m.v. på nærmere angitte vilkår og en opplagstomt på 250 m2 til firma Bjarne Frang i tiden fra 1. oktober 1954 og til 27. oktober 1956 forlangte og mottok en leiesum på henholdsvis kr. 7200 og kr. 3000 pr. år, mens lovlig leie for lagerrom m.v. i henhold til vedtak 25. oktober 1954 av Ålesund prisnemnd ikke måtte overstige kr. 2000 pr. år, og lovlig leie for tomtearealene i henhold til oppnevnte sakkyndiges vedtak av 9. april 1957 ikke måtte overstige kr. 2 pr. m2 pr. år, altså for 250 m2 kr. 500 pr. år, slik at firmaet ved disse leieforhold tilsammen har oppnådd en ulovlig merpris på ca. kr. 16 000».

Forelegget gikk ut på en bot stor kr. 1000, subsidiært fengsel i 60 dager, og plikt for A/S Aalesund Canning Co. I medhold av prislovens §59 til å tilbakebetale firmaet Bjarne Frang, Oslo, kr. 16 000.

Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Ålesund byrett til pådømmelse. Byretten avsa dom den 22. mars 1958 med denne domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av prisloven av 26. juni 1953 §52, jfr. §18, til en bot til statskassen stor kr. 750 eller hvis boten ikke erlegges til fengsel i 45 dager.

I medhold av samme lovs §59 tilpliktes firma A/S Aalesund Canning Co. innen 2 uker fra dommens forkynnelse å tilbakebetale firma Bjarne Frang, Oslo, kr. 8000.

I saksomkostninger betaler tiltalte til statskassen kr. 250.

Han frifinnes både for straff og tilbakebetaling når det gjelder utleie av opplagstomt.»

A har påanket den fellende del av dommen på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen. Dessuten har han anket over omkostningsavgjørelsen, idet han gjør gjeldende at det er uriktig av retten ikke å ha anvendt straffeprosesslovens §454 for så vidt angår den del av tiltalen hvorfor han ble frifunnet.

Side:1142

Anken over lovanvendelsen går ut på at byretten i sin dom uten videre har bygget på den av Ålesund prisnemnd fastsatte husleie som den høyeste lovlige pris for selve lagerlokalet, og at det er uriktig lovforståelse når byretten under de foreliggende omstendigheter har vurdert selve leien for lagerlokalet og tilleggsytelsene hver for seg.

Anken over saksbehandlingen gjelder mangelfulle domsgrunner.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.

Jeg bemerker først at anken er erklært for sent. Om grunnen til dette har A opplyst i ankeerklæringen: «I løpet av ankefristen hadde jeg varslet min privat engasjerte forsvarer for byretten om at dommen skulle påankes, og at en konferanse i denne forbindelse skulle finne sted. Da jeg ble innkalt til ekstraordinær militærtjeneste med avreise fra Ålesund til Trøndelag den 22. april d. å., ga jeg beskjed til overrettssakfører Rørstads kontor om at dommen måtte ankes, idet jeg samme dag måtte reise for å tiltre militærtjenesten. Overrettssakfører Rørstad var opptatt med et skjønn, hvorfor jeg ikke kom i forbindelse med ham denne dag. Jeg reiste samme dag med hurtigruten til Trondheim. Da jeg onsdag den 23. april fikk klarhet i at en anke i straffesak måtte underskrives av meg personlig, ble der anket telegrafisk til Sunnmøre politikammer. Samtidig ble ankeerklæring med nærmere begrunnelse på angrepet av dommen advisert.» Jeg finner at anken etter omstendighetene kan antas etter straffeprosesslovens §384.

Jeg er blitt stående ved at anken over saksbehandlingen må tas til følge. Som påpekt av byretten gjelder tiltalen ikke overtredelse av en fastsatt maksimalpris, men det forhold at A i egenskap av disponent og ansvarlig leder av A/S Aalesund Canning Co. har overtrådt prislovens §52 jfr. §18 ved å ta en urimelig høy leie. Det er derfor i og for seg riktig at byretten har understreket at prisnemndas fastsettelse av høyeste lovlige leie for lagerrommet i dette tilfelle bare var av veiledende betydning for rettens bedømmelse av forholdet, at nemndas prisfastsettelse med andre ord bare kunne gå inn som et ledd i rettens bevisbedømmelse i forbindelse med prøvelsen av om leien kunne betegnes som urimelig i prislovens forstand. Det fremgår av dommen at As forsvarer under hovedforhandlingen for byretten gjorde oppmerksom på at prisnemnda ved sin fastsettelse av leien ikke hadde fulgt reglene i §5 nr. 2 i husleiereguleringsloven av 25. juni 1954, og at retten derfor ikke kunne bygge på prisnemndas avgjørelse i spørsmålet om leien var urimelig. I anledning av denne anførsel fra forsvarets side uttaler byretten at «man ikke uten videre kan gå ut fra at den er bygget på en uriktig lovforståelse». Domsgrunnene viser at byretten derpå ved sin vurdering av forholdet som utgangspunkt har bygget på prisnemndas leiefastsettelse for selve lagerrommet, idet den åpenbart ikke har funnet grunn til å fravike denne. Særlig etter det som var anført av forsvareren

Side:1143

sammenholdt med begrunnelsen for prisnemndas vedtak av 25. oktober 1954, burde byretten etter min mening ha skaffet nærmere opplysninger om grunnlaget for nemndas prisfastsettelse, og under alle omstendigheter ha foretatt en selvstendig prøvelse og vurdering blant annet av byggeomkostningene, idet disse - iallfall for bygg oppført etter 8. april 1940 - er én av de faktorer som vil kunne være bestemmende for om en leiepris skal karakteriseres som urimelig eller ikke i prislovens forstand. Jeg mener det er en feil at byretten ikke tilveiebrakte de nødvendige opplysninger hos prisnemnda. Det fremgår heller ikke av dommen at retten har foretatt en selvstendig vurdering av byggeomkostningene m.v. og i forbindelse hermed en bedømmelse av driftsomkostningene og deres innflytelse på hvilken leie i dette tilfelle ville være rimelig. I denne forbindelse nevner jeg at etter avsigelsen av byrettens dom har prisnemnda bekreftet at den ikke bygget sitt vedtak av 25. oktober 1954 på fullstendige kostnadsoppgaver da «det bortleide rom utgjorde bare en mindre del av bygninga». Jeg nevner videre at Statens pristilsyn, Møre og Romsdal distrikt, den 29. september 1958 har opphevet nemndas vedtak og anmodet den om å fatte nytt vedtak i samsvar med retningslinjene i kongelig resolusjon av 6. juli 1957, jfr. §6 annet ledd nr. 2 i midlertidig lov av 28. juni 1957, som har avløst loven av 1954.

Den foreliggende feil ved byrettens saksbehandling må lede til opphevelse av den fellende del av dommen med hovedforhandling.

Anken over at byretten ikke har tilkjent A omkostninger i anledning av frifinnelsen kan da ikke prøves av Høyesterett, jfr. straffeprosesslovens §458.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt til bot og omkostninger for overtredelse av prislovens §52, jfr. §18, og for så vidt A/S Aalesund Canning Co. er dømt til inndragning etter samme lovs §59.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Bahr og Holmboe: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Erling Leigh som oppnevnt settedommer med domsmenn Esther Rørvil Wold og Reidar Paulsen):

- - -

Retten finner følgende bevist:

Firma Bjarne Frang, Oslo, kom høsten 1954 i forbindelse med tiltaltes firma om leie av lagerlokaler m.v. for finerplater og andre trematerialer. Det var firmaets mann i Alesund, 1. vitne Ole Elgenes, som opprinnelig var kommet i kontakt med tiltalte, men det kom opp fra firma Bjarne

Side:1144

Frang i Oslo en avdelingssjef Arvid Meuche. Tiltalte forlangte for leie av et lagerlokale på 137,5 m2 i fabrikkens 3. etasje med adgang til disposisjonsrett over gangene, lys og kraft til heiser samt adgang til telefon kr. 600 pr. måned. Det var da etter tiltaltes mening også inkludert de ulemper som fulgte med at varene måtte bringes inn gjennom fabrikkens 1. etasje og til dels foreløpig lagres der, liksom det var tatt hensyn til at tiltaltes folk uten vederlag i noen utstrekning måtte yte håndsrekninger i forbindelse med inn- og utlevering fra lageret og at tiltaltes kontor ville bli belastet med inngående telefonsamtaler til leieren. Dette dels ved at kontorfolkene måtte finne og få tak i Frangs lagermann som kunne oppholde seg ute på gårdsplassen og andre steder i nærheten og i særlig grad ved at tiltaltes folk måtte notere ned og ta imot telefonbeskjeder når Frangs mann var bortreist, hvilket han ofte var da han også skulle være reisende for Frang. For selve bruken av telefonen ble det imidlertid betalt en særskilt godtgjørelse på kr. 25 pr. måned + dekning av rikstelefonsamtaler etter regning. For bruk av tiltaltes lagerfolk ble det dessuten betalt etter særskilt regning pr. time når det var spesielt engasjert til sjauerarbeid.

- - -

Skriftlig kontrakt ble ikke satt opp, men det er på det rene at Frangs representant ikke hadde noe å innvende og at tilbudet iallfall var rimeligere enn et annet leietilbud firmaet fikk for lager i Ålesund.

Allerede før leieavtalen med Frang var sluttet henvendte tiltalte seg til Alesund prisnemnd for å få fastslått høyeste lovlige leie for lokalene i 3. etasje. Prisnemndas avgjørelse forelå imidlertid først etterat Frang var flyttet inn. Dette skjedde 1. oktober 1954 og nemndas avgjørelse ble truffet 25. s. m. Nemnda fastsatte leien slik:

Lagerrommet, 137,5 m2 à kr. 8 kr. 1100

For disposisjonsrett over ganger » 480

Varme, lys, kraft til heiser » 420

Samlet leie: kr. 2000 pr. år.

Det er på det rene at tiltalte tross anmodning fra prisnemnda hverken varslet Frangs representant til nemndas befaring eller sendte leieren utskrift av nemndas vedtak. I brev av 9. august 1956 ga Bjarne Frang uttrykk for at han syntes leien var høy og spurte om den kunne være godkjent. Tiltalte ga ikke noe svar på dette spørsmål, og Frang fikk først høsten 1956 ved direkte henvendelse til kontrollnemnda greie på hvilken leie som var fastsatt. - - -

Firma Bjarne Frang og politiet mener når det gjelder leien av lager at den pris kontrollnemnda satte er den høyeste lovlige, idet det er betalt særskilt for de ekstraytelser som tiltalte påberoper seg. Og når det gjelder opplagstomten hevdes det at denne bare var på 250 m2 og at det således etter den sakkyndige erklæring bare kunne betales kr. 500 pr. år mens tiltalte som foran nevnt har beregnet kr. 250 pr. måned eller kr. 3000 pr. år.

Fra forsvarets side har det vært anført at man overhodet ikke kan bygge noe på prisnemndas avgjørelse. Prisnemnda har nemlig tydeligvis Ikke vært oppmerksom på at den ved leiefastsettelsen i et tilfelle som dette hvor bygningen er oppført i 1942, altså etter 8. april 1940 skulle ha fulgt reglene i §5 nr. 2 i lov av 25. juni 1954 som dekning for driftskostnadene

Side:1145

m.v. Og likeledes er det en feil at nemnda ikke har sett utleien av opplagstomten i forbindelse med lagerleien og fastsatt leie for hele området,

Retten er ikke enig i denne betraktning. Prisnemndas fastsettelse er for det første ikke angrepet ved anke eller på annen måte og man kan ikke uten videre gå ut fra at den er bygget på uriktig lovforståelse. Og når tomten ikke er tatt med skyldes det jo simpelthen at tiltalte ikke har bedt om noen slik fastsettelse og nemnda antagelig ikke har visst at den var bortleiet.

Tiltalen gjelder imidlertid ikke at tiltalte har overtrådt en fastsatt maksimalpris, men at han har tatt en pris som er urimelig. I denne forbindelse får prisnemndas fastsettelse bare veiledende betydning, men det har den også i høy grad.

Differansen mellom den krevede og oppebårne leie for lagerlokalet m.v. og nemndas fastsettelse blir hele kr. 5200 pr. år. Retten finner imidlertid at tiltalte utenom den pris prisnemnda har fastsatt måtte kunne beregne noe tillegg for de ekstra ulemper han har hatt og som det ikke er ytet særskilt betaling for. En tenker da særlig på ulempene ved transport gjennom og midlertidig lagring i 1. etasje og til det bryderi - som sikkert ikke har vært ubetydelig - tiltaltes folk har hatt med betjeningen av telefonen. Også tiltaltes lagerfolk har ytet en ikke ubetydelig service utover de spesielle arbeider de har vært engasjert til og har fått særskilt betaling for. Selv om en imidlertid strekker seg ganske langt ved bedømmelsen av verdien av disse ekstra ytelser - hvorom mer nedenfor under behandlingen av spørsmålet om tilbakebetaling - finner retten likevel at den pris tiltalte har beregnet for lagerlokale og de dermed forbundne ytelser er så høy at den må karakteriseres som urimelig og at tiltalte, som fullt bevisst har beregnet seg denne pris, må dømmes for forsettlig overtredelse av prislovens §18. - - -