Rt-1958-1347

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-12-20
Publisert:	Rt-1958-1347
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 179 B/1958
Parter:	Ellef Ellefsen (høyesterettsadvokat Harald Børresen) mot Drosjeforsikringen, gjensidig (høyesterettsadvokat Ola Sveen).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Thrap, Rode, Bahr, Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §20

Dommer Roll Matthiesen: Gjerpen herredsrett med fagkyndige domsmenn avsa den 23. februar 1956 dom med denne domsslutning:

«Drosjeforsikringen, gjensidig, Oslo, dømmes til å betale til Ellef Ellefsen, Oslo, f. t. Gunnarstorp i Sverige, kr. 16 950,80 med 4 av hundre i årlig rente fra 3. juni 1955 til betaling skjer. Oppfyllelsesfrist 2 uker fra forkynnelsen av denne dom. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Drosjeforsikringen, gjensidig, påanket dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten med to fagkyndige domsmenn avsa den 2. februar 1957 dom med slik domsslutning:

«Drosjeforsikringen, gjensidig, frifinnes.

Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens resultat var enstemmig. Rettens flertall

Side:1348

- fagdommerne og den ene domsmann - fant ikke bevis ført for at Ellefsen hadde handlet forsettlig, men de fant at hans forhold måtte karakteriseres som grovt uaktsomt. Den annen domsmann fant at forsett forelå. Subsidiært var han enig med flertallet i at grov uaktsomhet var utvist.

Ellef Ellefsen har påanket dommen til Høyesterett. Han mener at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at hans forhold ved kjøringen i Lillegårdskleivene var grovt uaktsom. Han kjørte - anfører han - forsiktig oppover og da rattet låste seg fast, handlet han instinktmessig. Med den minimale tid han hadde til disposisjon, kan det ikke bebreides ham som uaktsomhet - og enn mindre som grov uaktsomhet eller forsett - at han hoppet ut av bilen. Om anvendelsen av polisevilkårenes §7 nr. 13 har han henvist til den tvingende bestemmelse i forsikringsavtalelovens §20. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Gjerpen herredsretts dom av 23. februar 1956, stadfestes.

2. Drosjeforsikringen, gjensidig, dømmes til å betale til Ellef Ellefsen saksomkostninger for alle retter.»

Drosjeforsikringen, gjensidig, - som har anført det samme som for de tidligere retter - har påstått lagmannsrettens dom stadfestet med tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av Ellef Ellefsen og syv vitner. Det er fremlagt noen nye dokumenter, hvorav jeg nevner rapport av 14. august 1957 om foretatte undersøkelser av bilens foraksel og styreinnretning, utført av Selskapet for industriell og teknisk forskning ved Norges tekniske høyskole (SINTEF).

Saken foreligger for Høyesterett stort sett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og jeg slutter meg i det vesentlige til den begrunnelse flertallet har gitt.

Rapporten fra Statens teknologiske institutt er inntatt i lagmannsrettens dom, hvortil jeg henviser. Den nye rapport fra SINTEF har denne konklusjon:

«Følgende slutninger kan trekkes med en sannsynlighet som grenser til visshet:

3.1. Bruddet i forakselen har skjedd under nedstyrtingen.

3.2. Utmatningssprekker i forakselen har medvirket som bruddanvisning, men har ikke vært den direkte årsak til bruddet.

3.3. Anløpningsmerker og sprekker på styresnekkens øvre flanke skyldes ikke slitasje, men har oppstått under nedstyrtingen.

3.4. Torsjonsdeformasjon av pittmanakselen samt diverse inntrykk i sektorspissens opplagring har likeledes oppstått under fallet.

Side:1349

Med det forbehold som er tatt i begynnelsen av avsnitt 2 kan følgende slutninger ansees sannsynlige:

3.5. Det har oppstått en skade (avskalling?) på sektorspissen av en ukjent årsak, og før nedstyrtingen, men neppe lenge før.

3.6. Sektorspissen har kilt seg ned mellom spindelgjengens flanker på et tidspunkt etter at skaden oppstod på sektorspissen, men før nedstyrtingen.»

Heller ikke denne nye rapport gir noe sikkert svar på spørsmålet om rattet låste seg fast som følge av de skader på sektorspissen og snekkeskruen som må antas å ha vært til stede før nedstyrtingen. Det er imidlertid enighet mellom partene om at rattet låste seg fast og jeg kan etter de foreliggende opplysninger ikke se at det kan gis noen annen rimelig forklaring enn nevnte skader.

Jeg er som lagmannsrettens flertall kommet til at bevis ikke er ført for at Ellefsen handlet med forsett. Det er for Høyesterett fremkommet en del nye opplysninger om kjøpesummen for bilen, dens alder og tilstand, men disse opplysninger har ikke brakt spørsmålet i noen vesentlig annen stilling. Jeg innskrenker meg derfor til å henvise til det lagmannsrettens flertall har anført om spørsmålet.

Jeg anser det bevist at det var feil ved bilens styremekanisme også før Ellefsen stoppet i Lillegårdskleivene og at Ellefsen var klar over dette. Men selv om man på bakgrunn av bestemmelsen i de dagjeldende trafikkreglers §4 må kreve en særlig grad av aktsomhet fra bilførerens side i relasjon til mulige feil ved bilen, kan jeg etter de foreliggende opplysninger ikke finne at det i og for seg var grovt uaktsomt at Ellefsen kjørte videre. Dette gjelder også at han fortsatte kjøringen i Lillegårdskleivene etterat han der hadde hatt vanskelighetene med rattet. I denne forbindelse gjør jeg oppmerksom på at det etter forsikringsavtalelovens §20 må kreves grov uaktsomhet i relasjon til spørsmålet om ansvarsfrihet for selskapet på grunn av feil eller mangler ved motorvognen, jfr. forsikringsvilkårenes §7 nr. 13. Det er derfor ikke nødvendig for meg å komme inn på spørsmålet om mulig simpel uaktsomhet i relasjon til slike feil og mangler.

Jeg finner imidlertid på samme måte som lagmannsretten at Ellefsens forhold under kjøringen etter stoppen i Lillegårdskleivene må karakteriseres som grovt uaktsomt. Han var da nettopp varslet om en aktuell mulighet for alvorlige vanskeligheter med styreinnretningen. Når han under disse omstendigheter valgte å kjøre videre, hadde han - ut fra vanlige og nødvendige krav til en aktsom sjåfør - plikt til å innrette seg slik at han kunne stoppe øyeblikkelig, hvis han på ny fikk noen vanskelighet med styringen. Og jeg fremhever at denne plikt var i særlig grad til stede her, hvor han nettopp hadde startet etter vanskeligheter med styringen og hvor veien frembød spesielle faremomenter på grunn av styrtningen til høyre uten

Side:1350

stabbestener eller rekkverk. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at nettopp disse forhold måtte bevirke at det for en alminnelig aktsom sjåfør fremtrådte som en nærliggende mulighet at en ulykke kunne inntreffe, hvis man ikke var beredt til å møte vanskelighetene ved en øyeblikkelig reaksjon. Og når Ellefsen under de foreliggende omstendigheter ikke innrettet seg slik at han øyeblikkelig kunne møte en påregnelig faresituasjon, handlet han grovt uaktsomt. Det var denne hans grove uaktsomhet som fremkalte vognskaden og det følger da av forsikringsvilkårenes §7 nr. 18 at selskapet er fri for ansvar.

Jeg finner at Ellefsen må betale saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Eilef Ellefsen til Drosjeforsikringen, gjensidig, 5000 - fem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Bahr og Kruse-Jensen: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver L. Z. Backer med fagkyndige domsmenn Rolf Müller og Eilif Øygarden): - - -

Saksøkeren har ved sin prosessfullmektig fremstillet saken således:

Den 26. februar 1955 kjørte saksøkerens lastebil A 46785 utfor Lillegårdskleivene i Eidanger, således at den ble smadret.

Saksøkeren, Ellefsen, har hatt sertifikat siden 1946, og kjørt til stadighet. Høsten 1954 kjøpte han en brukt lastebil, en Scania Vabis, modell 1946, diesel, med lasteevne 4 1/2 tonn, gjennom firmaet A/S Bilco, Oslo. Med omkostninger ga han kr. 21 492 for vognen og kostet på den reparasjoner for kr. 14 500. Han betalte kontant kr. 5000 og i veksler kr. 5500. For kr. 9900 aksepterte han veksler, som ble diskontert med kredittforsikring hos saksøkte. Disse aksepter er senere innfridd av saksøkte, med kr. 9042,20, som går til fradrag i Ellefsens krav.

Forsikringspolisen nr. 19 095 ble tegnet den 23. november 1955 en kaskoforsikring med forsikringssum kr. 38 000. Dette beløp svarer til kjøpesummen og reparasjonsomkostningene samt et lasteplan som Ellefsen bygget selv.

Ellefsen kjørte med bilen, dels selv og dels med en hjelpesjåfør og hadde god inntekt. Men det var mangler ved bilen og ofte reparasjoner, så han overveiet å selge den for å få en ny. I den anledning fikk han en takst på bilen hos fhv. bilsakkyndig i Oslo, Sverre Strand, den 24. februar 1955. Taksten lød på kr. 25 000.

Taksten har følgende merknad: «I den senere tid er vognen påkostet

Side:1351

en gjennomgripelig overhaling, men mellomaksel og starter er ikke tilfredsstillende.»

Den 21. februar 1955 hadde bilen senest vært hos de bilsakkyndige i Oslo og var godkjent.

Den 25. februar 1955 kjørte Ellefsen med et lass isolasjonsmatter fra Oslo. Han overnattet i Brevik, fortsatte den 26. til Tvedestrand, lesset av og vendte hjemover mot Oslo. Om ettermiddagen var han med tom vogn kommet til Lillegårdskleivene i Eidanger. Hittil hadde han ikke merket noe usedvanlig med bilen. Han gearet ned i 3. gear i bakken. Et stykke oppe merket han at bilen ble så trang i rattet. Han stoppet, rullet litt bakover og vrikket samtidig med rattet til begge sider. Rattet ble helt i orden igjen og han fortsatte. Etter en 25-30 m skar bilen ut til høyre og utover veikanten. Ellefsen mistet fatningen, han forsøkte å vri rattet til venstre, men det hadde kjørt seg fast. I siste øyeblikk fikk han åpnet døren på venstre side og hoppet ut av bilen. Bilen veltet til høyre utfor veikanten og 3040 meter nedover en ur. Den ble helt smadret. Vraket er senere verdsatt til kr. 2500 og saksøkte har overtatt det etter denne takst.

På det sted skaden skjedde var veien under utbedring. Det var ingen kantsten langs høyre veikant. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ole Bærøe, kst. lagdommer Gulbrand Jensen og sorenskriver Øystein Bjørtuft med fagkyndige domsmenn Nils Halvorsen og Ingv. Ramberg):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke: Rapporten av 19. april 1955 fra Statens teknologiske institutt lyder således:

«Mottatt til undersøkelse 1. april 1955:

1 stk. foraksel tilhørende Scania-Vabis lastevogn modell 1946, 1 stk. rattsnekke.

Delene er undersøkt med følgende resultat:

Foraksel: Bruddflatene har utseende som karakteristisk for momentabrudd. Bruddet er rimeligvis oppstått ved utforkjøringen.

Styresnekke: Før demonteringen ble snekkeskruen beveget ved hjelp av rørtang på styrestaggen. Det viste seg da at snekkeskruen «bet seg fast» med jevne mellomrom.

Ved demonteringen viste det seg at pitmanakselen var sterkt deformert. Videre viste den rullende sektorspissen seg å være skadet på to diametralt motsatt beliggende punkter i overflaten. Den ene skaden skyldes slagaktig deformasjon og avslipning, den andre avskalling. Deformasjoner i sektorspissens lager tyder på at den ikke har hatt full bevegelsesfrihet. Herved er ved slagaktig påkjenning oppstått deformasjoner på snekkeskruens anleggsflate.

Det må rimeligvis være kjørt en tid med disse skader i snekken, idet de slitte steder har blå anløpingsfarge. En kan ikke se bort fra at skadene på sektorspissen og snekkeskruen kan ha gitt fastlåsing av styremekanlsmen, i særdeleshet om skall fra sektorspissens overflate har lagt i de skadede partier.»

Etter besiktigelse av forakselen mener lagmannsretten å kunne utelukke brudd på denne som årsak til at lastebil A-46785 kjørte utfor veien

Side:1352

i Lillegårdskleivene 26. februar 1955. Hvis bruddet hadde vært av eldre dato og hadde utviklet seg etter hvert ville dette utvilsomt blitt konstatert ved instituttets undersøkelse. Et totalbrudd mens bilen befant seg i veibanen under oppkjøring på åstedet med en fart av angivelig 10-15 km i timen ville sannsynligvis ført til at vognen hadde stanset i veien temmelig raskt på grunn av friksjon ved endret hjulstilling og ved nedfalt akse. Det antas overveiende sannsynlig at akselbruddet er oppstått som følge av bilens fall etterat den kjørte utfor veien.

Hva angår skadene på pitmanakselens sektorspiss og på snekkeskruen som årsak til fastlåsing av styremekanismen og dermed til utforkjøringen uttaler Teknologisk institutt seg med atskillig forsiktighet, og lagmannsretten har ikke kunnet ta erklæringen til inntekt for denne forklaring på ulykken med så stor sikkerhet som herredsretten kan synes å ha gjort. Det kan neppe legges avgjørende vekt på at snekkeskruen «bet seg fast» med jevne mellomrom da den før demonteringen ble beveget med rørtang på styrestangen. Også denne feil antas meget vel å kunne ha oppstått etterat bilen kjørte utfor veien, da man trygt tør anta at den betydelige deformering av pitmanakselen er en følge av bilens fall nedover uren. Skaden på sektorspissen og de korresponderende deformasjoner på snekkeskruens anleggsflate er derimot utvilsomt av eldre dato. Det må være kjørt med disse skadene i atskillig tid, kanskje flere måneder. I betraktning av at det nødvendigvis må ha vært en viss tillatt dødgang i rattet, antas det meget usannsynlig at disse skader skulle ha kunnet føre til fastlåsing av styremekanismen. Partikler fra avskalling må ha vært malt til støv eller helst ha glidd ned i snekkehusets bunn uten mulighet for å bevirke at rattet ville sette seg fast. Det foreligger vel også andre muligheter til forklaring hvis rattet har gått tungt, således mangel på olje kanskje særlig i pitmanakselens foring, men slike feil kan ikke nå påvises etter så lang tids forløp og ville formentlig i tilfelle blitt notert ved demonteringen. Lagmannsretten må etter dette bli stående ved at det ikke lar seg påvise tekniske feil som årsak til utforkjøringen og at de feil som er påvist ikke kan gi en tilfredsstillende forklaring på ulykken.

På denne bakgrunn må da lagmannsretten ta standpunkt til om det er ført bevis for den ankende parts påstand om at ankemotparten forsettlig har kjørt bilen utfor. Det er etter rettens oppfatning en rekke eiendommeligheter ved Ellefsens kjøp av lastebilen. Det er ikke fremlagt noen eldre takst på bilen, men i betraktning av bilens alder og de senere foretatte utbedringer ifølge de fremlagte regninger kan prisen kr. 21 000 synes å ha vært temmelig høy. Det er for øvrig ikke ganske klart om bilen var en 1946-modell eller eldre. I det fremlagte eksemplar av kjøpekontrakten synes tallet for årsmodell å være forsøkt utradert - i utdraget er det her skrevet 1942. Ankemotparten Ellefsen synes ikke å ha vist større interesse for å kontrollere regninger som er utstedt av A/S Bilco og som dels skriver seg fra tiden før han fikk kontrakt på bilen. Han hadde overtatt den noe tidligere og regningene tyder på at det er skjedd ca. en måned før kontrakten ble opprettet 24. november 1954. Ellefsen hadde den ordning med selgeren at han kunne sette bilen til reparasjon for A/S Bilcos regning og utgiftene gikk da så vidt man forstår inn i et mellomregnskap - han har ikke betalt de nevnte regninger.

Side:1353

Ifølge kontrakten skulle han betale kr. 10 500 kontant ved underskriften. Han hadde imidlertid bare kr. 5000 som han hadde skaffet ved å stille sin leilighet i Oslo til disposisjon for andre. For de øvrige kr. 5500 utstedte han veksler, likeså for kr. 9900 av avdragsbeløpet kr. 10 992. Han synes senere å ha betalt ytterligere et månedsavdrag, og ifølge hans forklaring også noe på de veksler som skulle gjelde for kontant betaling. Regningene for reparasjoner m.v. har han som foran nevnt ikke dekket. I alt synes han å ha betalt ca. kr. 7000 + hva der måtte være avdratt på «kontant»-vekslene, mens kjøpesummen var kr. 21 492, hvortil kommer reparasjoner og utbedringer til regningsbeløpet tilsammen kr. 14342,90. Penger til nytt lasteplan fikk han ved å selge tippen som vognen var utstyrt med da han kjøpte den. I virkeligheten eier han ikke stort i bilen i forhold til de forpliktelser han hadde pådratt seg. Hans interesse besto i at han som eier iallfall i navnet drev lastebiltransport for egen regning, med større inntekt enn han ville kunne oppnå som sjåfør. Hvis han forsettlig har ødelagt bilen, kan han riktignok synes å ha satt sitt levebrød på spill ved å bli stående uten lastebil. Selv om det ville lykkes å legge skjul på at vognskaden var fremkalt med forsett, kunne han normalt neppe gjøre regning med at noe av erstatningsbeløpet ifølge kaskoforsikringen ville tilfalle ham, i betraktning av de store forpliktelser han hadde i forbindelse med bilen. Man skulle tro at A/S Bilco ville sikre seg dekning av kaskoforsikringen for sitt tilgodehavende så langt den måtte strekke til. Allikevel er det opplyst at forsikringsbeløpet i forståelse med A/S Bilco er tiltransportert et annet firma som skaffet Ellefsen en annen brukt lastebil etter tapet av A-46785. Det kan i det hele være tvilsomt hvem der kan sies å ha hatt den reelle eierinteresse i den tapte lastebil - Ellefsens økonomiske interesse i bilen var iallfall meget liten, bortsett fra at den skaffet ham arbeidsinntekt.

Det er også andre omstendigheter som påkaller oppmerksomheten når spørsmålet er om Ellefsen har kjørt bilen utfor med forsett. Det er på det rene at han nettopp i de dager gikk med planer om å selge bilen. Han hadde vært hos de bilsakkyndige med den 21. februar 1955 - bare 3 måneder etter forrige kontroll - og den hadde der passert uten bemerkning. Videre tok han en privat takst på den 24. februar 1955 hos tidligere bilsakkyndig, ingeniør Strand. Taksten kr. 25 000 måtte si ham at han, med de betydelige forpliktelser bilen hadde pådratt ham, i realiteten intet eiet i vognen, skjønt han iallfall hadde lagt ut kr. 7000. Det kan også merkes at første års premie for forsikringspolisen, som er tegnet 30. november 1954, ikke synes betalt før 19. februar 1955, en uke før bilen gikk til grunne.

Lagmannsretten legger mindre vekt på at kaskoforsikringen var tegnet med et så vidt stort beløp som kr. 38 000. I alle fall sees den ankende part ikke å ha grunn til å bebreide Ellefsen dette forhold. Drosjeforsikringen kjente meget vel til hva ankemotparten skulle gi for bilen. Kontrakten om avbetalingskjøpet er skrevet på Drosjeforsikringens trykte skjema for slike kontrakter, og det er opplyst at forsikringsselskapet hadde stillet seg som kausjonist for riktig betaling av avdragene etter kontrakten og for de i den forbindelse utstedte veksler.

Ved å sammenholde de forskjellige omstendigheter som - i mangel av en etter rettens mening fyldestgjørende teknisk begrunnet forklaring

Side:1354

på ulykken - kan tale for eller imot at ankemotparten tross hans benektelse kan ha ødelagt bilen med forsett, er lagmannsrettens flertall blitt stående ved at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for forsettlig forhold. De indisier som går i Ellefsens disfavør kan neppe erkjennes å være av så avgjørende vekt at man tør fastslå at han har kjørt bilen utfor med forsett.

Mindretallet, domsmann Ramberg, er etter bevisførselen kommet til det resultat at utforkjøringen under de foreliggende omstendigheter ikke kan ha annen forklaring enn at bilføreren må ha kjørt bilen utfor veien med forsett. Subsidiært er han enig i rettens nedenstående vurdering av Ellefsens forhold i spørsmålet om hvorvidt denne har handlet grovt uaktsomt.

Om dette spørsmål skal lagmannsretten først bemerke at det ikke synes å være plass for noen misforståelse fra ingeniør Hauges side når denne forklarer at Ellefsen til ham den 1. mars 1955 uttalte at vognen også på tur nedover hadde vært skinglete og rar i styringen. Hauge har referert dette i det når fremlagte brev av 2. mars 1955 til Drosjeforsikringen, et brev som han hadde diktert til sin diktafon om aftenen samme dag som han snakket med Ellefsen. Når denne benekter muligheten av en slik bemerkning, er det med den begrunnelse at han vet at det aldri hade vært noe galt med styringen. Hans resonnement her er neppe holdbart som bevis, og retten tør snarere anta at bemerkningen er falt og har gitt uttrykk for en realitet som senere er fortrengt fra Ellefsens bevissthet. Lagmannsretten legger ikke større vekt på denne Ellefsens bemerkning og foranledningen til den, men mener derimot at hans forhold i Lillegårdskleivene slik som han selv fremstiller det er egnet til å vekke særlig oppmerksomhet.

Ellefsen forklarer herom at han merket at bilen ble så trang i rattet at han stoppet helt og lot bilen rulle noen meter omkring en vognlengde, tilbake, mens han vrikket på rattet. Da han mente å kjenne at styringen var i full orden, satte han bilen i 3. gear, muligens i 2. gear, og fortsatte kjøringen. Han anslår farten til ikke mer enn 10-15 km i timen da han etter ca. 25-30 meters kjøring merket at bilen skar til høyre og at rattet satt fast. Han ble da grepet av panikk og hoppet ut, etter hans mening i siste øyeblikk. Denne forklaring, som man i mangel av andre opplysninger må legge til grunn, forekommer retten høyst bemerkelsesverdig. Årsaken til at rattet satt fast kjenner man etter lagmannsrettens mening ikke. Ellefsen hadde imidlertid umiddelbart forut hatt så store vanskeligheter med styringen at han stanset bilen. Når han allikevel valgte å fortsette kjøringen, pliktet han absolutt å vise den største aktpågivenhet, ikke minst i den første tid etter stansen. Han måtte være forberedt på å slippe gassen i forbindelse med øyeblikkelig bruk av bremsene ved den minste uregelmessighet fra bilens side. Stigningen av veien på åstedet er ikke målt, men etter iakttagelser under befaringen kan han neppe ha fått bilen opp i 10 km/time da rattet låste seg for ham. Det er ikke betegnende når det sies at bilen «skar ut» til høyre. Sporene etter bilen slik de er avsatt på politiets skisse viser at da bilen gikk utfor veien, dannet dens lengderetning en temmelig spiss vinkel med veiretningen. Det kan ikke være tvilsom at Ellefsen har hatt tilstrekkelig områdstid til å redde både seg selv og bilen om han hadde vist den nødvendige aktpågivenhet.

Side:1355

Med den fart bilen kan ha hatt er det trolig at den ville stoppet av seg selv i veibanen bare ved at han hadde slupppet gassen. Håndgassen alene kan ikke ha vært tilstrekkelig til å trekke bilen i 3. gear under de foreliggende forhold. Ved bruk av bremsene ville Ellefsen i alle fall ha kunnet stanse vognen så å si øyeblikkelig før noen skade kunne skje. Lagmannsretten finner at Ellefsens forhold - som han selv beskriver det - må karakteriseres som grovt uaktsomt. Hans grove uaktsomhet består deri at han ikke etter å ha begynt kjøringen etter stansen satt ferdig til øyeblikkelig å stoppe gassen og sette bremsene inn hvis han på ny fikk noen vanskelighet med styringen. Lagmannsretten finner at Ellefsen langt fra har gjort hva en vanlig aktsom sjåfør sannsynligvis ville gjøre under slike forhold, men at han tvert om har opptrådt helt uvanlig og med en så høy grad av mangel på aktsomhet at hans forhold må betegnes som grovt uaktsomt. Videre finner retten at vognskaden er fremkalt ved denne grove uaktsomhet fra Ellefsens side. Lagmannsrettens resultat blir etter dette at den ankende part må bli å frifinne for ansvaret som kaskoassurandør i henhold til forsikringsvilkårenes §7 pkt. 18. - - -