Rt-1958-142

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-02-07
Publisert:	Rt-1958-142
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 26 B/1958
Parter:	A (høyesterettsadvokat Olav Nergaard) mot B (overrettssakfører Sven S. Gisvold - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Rode, Hiorthøy, Skau, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §428, Tvistemålsloven (1915), Lov om born i ekteskap (1956), Arveloven (1854), §432, §438, §445, §447, §448, Lov om born i ekteskap (1956) §22, §7

Dommer Bendiksby: Denne sak ble anlagt ved Trondheim byrett av A mot B med påstand om fastsettelsesdom for at han ikke plikter å betale bidrag til det barn, C, som B fødte den 5. februar 1952 mens partene levet i ekteskap med hverandre.

Ved byrettens dom av 24. april 1956 ble A fritatt for å betale bidrag til barnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

B påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 12. januar 1957 dom i saken med slik domsslutning:

«A fritas ikke for å betale bidrag til B's barn C født xx.xx.1952.

Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Dommen var avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for stadfestelse av byrettens dom.

A har - med bevilling til fri sakførsel - påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det i denne sak ikke er adgang til å prøve spørsmålet om han er far til barnet.

Han har nedlagt følgende påstand:

«1. A fritas for å betale bidrag for det barn C som B fødte 5. februar 1952.

2. B dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

B, som også har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom av 12. januar 1957 stadfestes.

Side:143

2. A dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

3. A dømmes til å erstatte B sakens omkostninger for byretten.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhøring av A. B har under bevisopptak ved Trondheim byrett forklart seg om sin helbred og om sine økonomiske forhold, liksom hun har uttalt seg om to nærmere presiserte punkter i A's forklaring. Under ankeforhandlingen for Høyesterett har hun gjennom sin prosessfullmektig erkjent at hun har hatt samleie med en - ikke navngitt - mann den 5. mai 1951. Det er på det rene at denne manns farskap efter blodtypeundersøkelser som er foretatt, er uforenelig med ABO-systemet, 1. arveregel. B har for øvrig, på samme måte som for herredsretten og lagmannsretten, inntatt det standpunkt at hun hverken vil forklare seg om sitt kjønnslige forhold til A eller om sitt mulige kjønnslige forhold til andre menn.

Etter avsigelsen av lagmannsrettens dom er det foretatt undersøkelser av B's blodtyper, noe som tidligere ikke var gjort. Om resultatet av disse undersøkelser har prosektor Jon Lundevall til bruk for Høyesterett avgitt en erklæring datert 31. desember 1957. Hans konklusjon går ut på at A's farskap er «uforenelig med MN-systemet, 2. arveregel og med Rh-systemet, 1. arveregel». I et skriv av 23. desember 1957 til høyesterettsadvokat Nergaard har prosektor Lundevall videre uttalt at «De to slags utelukkelser er uavhengige av hverandre og understøtter således hverandre».

Med hensyn til farskapsspørsmålet er jeg enig med byretten og lagmannsretten i at A etter utfallet av blodtypeundersøkelsene ikke kan være far til barnet. Dette resultat er for Høyesterett blitt ytterligere bekreftet ved den før nevnte erklæring som prosektor Lundevall har avgitt etter undersøkelsen av morens blodtyper. Dette er i og for seg avgjørende. Etter prosedyren for Høyesterett vil jeg likevel tilføye at den alminnelige formodning for at ektemannen er far som naturlig følger av at et barn er født i ekteskap, i dette tilfelle er vesentlig svekket fordi barnet må være konsipert 7-8 måneder før ekteskapet ble inngått, og fordi moren som før nevnt, under ankeforhandlingen for Høyesterett har erkjent at hun har hatt samleie med en annen enn ektemannen i den mulige - og sannsynlige - konsepsjonstid. At denne mann etter utfallet av blodtypeundersøkelser som er foretatt, ikke kan være barnets far, og at det ikke er påvist at moren har hatt samleie med noen tredje mann, må være uten betydning. Jeg nevner i denne forbindelse at moren til å begynne med nektet at hun hadde hatt samleie med andre enn A. Senere - etter resultatet av de første blodtypeundersøkelser - inntok hun det standpunkt at hun ikke ville forklare seg om sitt kjønnslige forhold til

Side:144

menn, og for Høyesterett har hun, som alt nevnt, opprettholdt dette standpunkt, bortsett fra den før nevnte erkjennelse.

Jeg skal så behandle spørsmålet om det i denne sak er rettslig adgang til å avgjøre prejudisielt at A ikke er far til barnet, og å frifinne ham for bidragsplikt på dette grunnlag. Som jeg senere kommer nærmere tilbake til, mener jeg at dette spørsmål må avgjøres etter den rett som gjaldt før den nye lov om born i ekteskap av 21. desember 1956 trådte i kraft den 1. oktober 1957.

Jeg er på dette punkt kommet til samme resultat som byretten og lagmannsrettens mindretall, og jeg kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som byretten har gitt. Jeg er således enig med byretten når den har lagt vesentlig vekt på forarbeidene til tvistemålslovens bestemmelser om nedstamningssaker Byretten har gjort utførlig rede for forarbeidene, og jeg innskrenker meg til, i tillegg til det som den har gjengitt, å sitere den uttalelse i Civilproceskommissionens motiver til §439 (lovens §427) som byretten har nevnt (innstillingen side 268):

«De særegne regler om nedstamningssager kommer alene til anvendelse i søgsmaal, som umiddelbart har til gjenstand at fastsætte et slægtskabs bestaaen eller ikke-bestaaen.

Selvfølgelig kan slægtskab være forudsætningen i langt videre udstrækning for arv eller andre rettigheder, uden at sagen dog angaar slægtskabet selv. Det kan ikke tilstedes, at dette fastslaaes i sag mellem fjernere med virkning for de nærmere. I en arvesag efter en farbroder vil dommens antagelse om, at sagsøgeren er afdødes broders søn, altsaa ikke kunne have virkning udenfor denne sag. Paa den anden side bør mellem de nærmeste slægtninge slægtskabet selv kunne være gjenstand for fastslaaen, og denne fastslaaen bør tillægges almindelig virkning ogsaa ligeoverfor fjernere, som ikke har været parter i søgsmaalet (jfr. §443).»

Så vel denne uttalelse fra Civilproceskommissionen som den uttalelse i Innst. O XV for 1912 som byretten har nevnt, viser etter min mening at de respektive lovutkast var bygget på forutsetningen om at slektskapsspørsmålet skulle kunne avgjøres prejudisielt i arvesaker. Civilproceskommissionens uttalelse må imidlertid oppfattes slik at den på dette punkt sidestiller arvesaker og andre saker hvor slektskapsforholdet har tilsvarende betydning, jfr. uttrykket «arv eller andre rettigheder». Og dersom man først innrømmer en adgang til å prøve slektskapsforholdet prejudisielt i saker om arv, kan jeg heller ikke finne noe holdepunkt for å anta at denne adgang skulle være avskåret i andre saker hvor slektskapsforholdet har tilsvarende betydning, t. eks. I saker om bidrag. Når Innst. O XV for 1912 bare har nevnt arvesaker, kan jeg derfor ikke se dette som et uttrykk for at disse saker var ment å skulle stå i en særstilling for så vidt.

De siterte uttalelser inneholder ikke direkte noe om det

Side:145

spørsmål som foreligger her, nemlig om en ektemann har adgang til å gjøre gjeldende prejudisielt at han ikke er far til et barn som er født i ekteskap og som han ikke har fralagt seg farskapet til. Jeg kan ikke legge noen avgjørede vekt på at dette ikke er særskilt nevnt. Etter det jeg har gjengitt fra forarbeidene forstår jeg tvistemålslovens ordning slik, at den går ut på at alene en rettskraftig dom i en nedstamningssak virker for og mot alle (§432 første ledd), og at en oversittelse av søksmålsfristen ikke kan tillegges samme virkning.

I Innst. O XV for 1912 hadde lovutkastet på de punkter det her gjelder i alt vesentlig samme innhold som loven, og de senere forarbeider (Ot. prp. nr. 10 for 1913 og Innst. O I for 1914) eller forhandlingene i Odelstinget og Lagtinget inneholder ikke noe av betydning for saken.

Jeg mener også at den oppfatning jeg har gjort gjeldende, har sterke reelle grunner for seg. Tvistemålslovens regler kunne føre til urimelige resultater, og det var derfor utvilsomt et behov for i en viss utstrekning å kunne få farskapsspørsmålet prøvet prejudisielt, således i et tilfelle som det som her foreligger. Jeg peker i denne forbindelse særlig på at ektemannens frist for å reise fraleggelsessøksmål var meget kort, at fristen løp fra det tidspunkt da han fikk kjennskap til fødselen uansett om han hadde anledning til å reise sak, og at det ikke var anledning til oppreisning for oversittelse av fristen. (Se nå Rt-1954-691.) Den nye lov om born i ekteskap har da også i vesentlig grad lempet på reglene, således er ektemannens søksmålsfrist forlenget til 3 år, og det er åpnet adgang til i en viss utstrekning å anlegge søksmål etter utløpet av fristen når fylkesmannen samtykker.

Jeg nevner til slutt at det i teorien har vært delte meninger om spørsmålet. Når det gjelder rettspraksis, nevner jeg at det ikke finnes noen avgjørelse av Høyesterett. De avgjørelser som foreligger fra andre domstoler, er ikke mange, og de går ikke alle i samme retning. Det kan derfor ikke sies at det foreligger noen festnet praksis i den ene eller den annen retning.

Det er fra A's side også gjort gjeldende at pater est-regelen ikke gjelder i dette tilfelle, og at regelen i tvistemålslovens §428, 2. punktum, da ikke kommer til anvendelse. Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke nødvendig å gå inn på denne anførsel.

B har for Høyesterett gjort gjeldende den nye innsigelse at spørsmålet om det er adgang til prejudisiell prøvelse av farskapsspørsmålet, må bli å avgjøre etter den nye lov om born i ekteskap, som trådte i kraft den 1. oktober 1957. Hun har særlig vist til bestemmelsen i lovens §22 nr. 1 om at «reglane i denne lova om rettsstoda åt born - - - gjeld og for born som er fødde før lova vert sett i kraft, når ikkje anna er sagt nedanfor». Den nye lov gir, hevdes det, bare adgang til å prøve farskapsspørsmålet prejudisielt i det tilfelle som er nevnt i lovens §7, og noen slik adgang foreligger da ikke i dette tilfelle.

Side:146

Jeg deler ikke denne oppfatning. Jeg er i og for seg enig i at reglene om adgang til prejudisiell prøvelse av farskapsspørsmålet kan sies å vedrøre «rettsstoda åt» barnet når dette uttrykket tas i videste forstand, og det er mulig at den nevnte bestemmelse i §22 nr. 1 bør - og må - forståes slik at den nye lovs regler på det punkt det her gjelder kommer til anvendelse i tilfelle hvor sak ikke er reist før den nye lov trådte i kraft. Dette behøver jeg imidlertid ikke å ta standpunkt til. I dette tilfelle var saken anlagt (og pådømt av byrett og lagmannsrett og påanket til Høyesterett) før den nye lov trådte i kraft. Da ville det virke urimelig og stemme dårlig med de prinsipper om lovers herredømme i tid som vår lovgivning vanligvis følger, om den nye lov skulle komme til anvendelse, slik at den adgang til prejudisiell prøvelse av farskapsspørsmålet som jeg mener A har etter den tidligere lov, ble avskåret. Det er vel grunn til å tro at lovkonsipistene ikke har hatt for øye tilfelle som dette, og jeg mener at bestemmelsen i §22 nr. 1 bør tolkes slik at de nye regler på det punkt det her gjelder, ikke kommer til anvendelse i tilfelle hvor sak er anlagt før loven trådte i kraft.

Jeg har funnet spørsmålet om det er adgang til prejudisiell prøvelse av farskapsspørsmålet tvilsomt, og jeg mener derfor at saksomkostningene bør oppheves også for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjenes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Skau og justitiarius Grette: Likeså.

Av byrettens dom (dommer J. M. Jacobsen):

A og B ble gift 29. desember 1951. 5. februar 1952 fødte B et pikebarn som har fått navnet C.

B og A ble separert ved bevilling av fylkesmannen i Sør-Trøndelag 24. februar 1954. I den overenskomsten som ligger til grunn for separasjonen er det bl.a. sagt:

«Spørsmålet om hvem som skal ha foreldremyndigheten over vårt fellesbarn C født xx.xx.1952 avgjøres når skilsmisse søkes. - - - Dersom moren før spørsmålet om foreldremyndigheten er avgjort, vil ta barnet til seg, skal faren betale bidrag til barnet med kr. 100 pr. måned.»

Det er opplyst at barnet C nå er hos B og at hun fortsatt skal være hos moren etter skilsmissen. Det er videre opplyst at partene i disse dagene kommer til å sende søknad til fylkesmannen om skilsmisse.

Ved stevning 10. august 1955 har A anlagt sak mot B ved Trondheim byrett og nedlagt sådan påstand:

«1. A fritas for å betale bidrag til det barn C som B fødte den 5. februar 1952.

Side:147

2. A tilkjennes erstatning for saksomkostninger hos B.» B har nedlagt sådan påstand:

«1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksøkeren dømmes til å erstatte saksøkte sakens omkostninger.»

A som for tiden er kapteinløytnant i forsvarsstaben har forklart at han ble kjent med B i begynnelsen av 1951 da han gjorde tjeneste som løytnant i Trondheim. Det kom snart til et kjønnslig forhold mellom dem. De hadde samleie med hverandre en rekke ganger fremover våren og forsommeren således 19. mai 1951. B hadde da nettopp hatt menstruasjon. I juni 1951 fortalte hun ham at hun skulle ha barn. Han gikk ut fra at det var han som var faren og foreslo at de skulle gifte seg, men det ville hun ikke. Senere ombestemte hun seg imidlertid og de ble som nevnt gift 29. desember 1951.

Etterat partene var blitt separert var C en tid hos A's foreldre i X. Foreldrene begynte å tvile på at A kunne være far til barnet fordi hun var så vidt forskjellig fra ham. På foranledning av foreldrene lot han derfor foreta typebestemmelse av blodprøver av seg og barnet. Om resultatet av denne har prosektor J. Lundevall v/Universitetets rettsmedisinske institutt den 19. januar 1955 i brev til distriktslegen i Lillesand uttalt:

«Det er nå utført typebestemmelse i 2 blodprøver av A og barnet. Deres blodtyper er:

A: A1 N P+ C v v D v v E v v c+

C, født xx.xx.1952: A1 M P+ C v v D+ E+ c+

Når morens blodtype er ukjent (det er ikke kommet noen prøve fra henne) kan uttales følgende:

Etter typene i ABC-, Rh-, og P-systemene kan A ikke utelukkes som far. Derimot er hans farskap uforenelig med arvereglene i MN-systemet. Typebestemmelsene ga overensstemmende resultater i 1. og 2. prøve.

Reaksjonene var klare og tydelige, og der er tatt spesielle forholdsregler for å utelukke at varianten N2 forekommer hos barnet. Varianten N2 kunne ikke påvises.»

A gjør gjeldende at han ikke er far til barnet C og at han ikke kan være pliktig til å betale underholdsbidrag for det. Retten har adgang til prejudisielt å ta standpunkt til nedstamningsspørsmålet i bidragssaken selv om fristen for å reise nedstamningssak etter tvml. §428 er oversittet.

A har forklart at han helt inntil blodtypebestemmelsen forelå var av den mening at det var han som var far til C. Det var også grunnen til at han giftet seg med B, og til at han har oversittet søksmålsfristen etter tvml. §428. Han mener også at han vet hvem som i virkeligheten er far til barnet, men har ikke gitt nærmere opplysning herom under saken.

B har nektet å forklare seg for retten. Hennes prosessfullmektig har opplyst at hun ikke vil fremkomme med noen faktiske anførsler. I prosesskrift 25. oktober 1955 har prosessfullmektigen bl.a. sagt:

«For ordens skyld skal jeg dog tilføye at saksøkte fastholder at saksøkeren er barnets far og at det ikke foreligger andre muligheter.»

I prosesskrift 31. oktober 1955 har prosessfullmektigen videre uttalt:

Side:148

«Saksøkte hevder at hun ikke har hatt kjønnslig samkvem med noen annen mann til sådan tid at vedkommende kan være far til hennes barn. Hun mener at det er utelukket at det er nogen annen enn ektemannen som er far til barnet.»

På uttrykkelig forespørsel herom har prosessfullmektigen opplyst at saksøkte nå ikke gjør gjeldende disse anførsler. Retten kan ikke unngå å se dette B's standpunkt som en erkjennelse av at A ikke er far til barnet C.

B's standpunkt er for øvrig at A fortsatt plikter å betale det bidrag han ved overenskomsten 18. februar 1954 har påtatt seg å betale. Han har ikke anlagt sak etter tvml. §428 for å fralegge seg farskapet og det er da ikke adgang for ham til under en sak om bidragsplikten å gjøre gjeldende at han i virkeligheten ikke er far til barnet. Det er ikke adgang for retten i bidragssaker til å ta dette spørsmål opp til prejudisiell avgjørelse. Det henvises for så vidt til det som er sagt i Torstein Eckhoffs avhandling i Tidsskrift for Rettsvitenskap for 1947 361 flg.

Retten skal bemerke:

Før sivilprosesslovene av 1915 har ordningen antagelig vært den at ektefeller og andre hadde fri adgang til å få farskapet prøvet prejudisielt f. eks. i en sak om arverett eller bidragsplikt. En henviser for så vidt til Collett: Famillerett side 242 flg.

I motivene til §445, §446, §447, §448 forslaget av 1910 fra sivilprosesskommisjonen til ny rettergangslov sies det bl.a.:

«Særlig hvad angaar spørgsmaalet om et barns ægte fødsel, udkræves derom nogle nærmere regler, hvilke imidlertid vanskelig kan gives, uden at noget medtages af den paa dette punkt for tiden uordnede materielle ret.»

I forslaget til kap. 29 om nedstamningssaker omfattende §439, §440, §441, §442, §443, §444, §445, §446, §447, §448, §449, §450, §451, §452 var det i §439, §440, §441, §442, §443, §444 en del alminnelige bestemmelser. Forslaget til første ledd i §443 lyder slik:

«En i en nedstamningssag falden retskraftig dom virker for og mod alle og lægges til grund i alle forhold, hvor spørgsmaalet om nedstamningens bestaaen eller ikke bestaaen er af betydning.»

§445, §446, §447, §448 lyder slik:

Ǥ445.

Saalænge ikke det modsatte er afgjort ved dom overensstemmende med §446, §447, §448 skal et under ægteskab eller inden 310 dage efter ægteskabets ophør født barn ansees for ægtefællernes fælles, medmindre de begge erklærer det modsatte, eller en anden fader er opgivet af hustruen, om manden er død uden at have afgivet erklæring.

§446.

Sag til fralæggelse af ægtemandens faderskap efter §445 kan alene reises af ægtemanden selv ved søgsmaal, der rettes saavel mod moderen som mod barnet.

Er barnet født efter ægtemandens død, eller er det vel født før hans død, men uden at han enten har anerkjendt det eller havt anledning til at anlægge sag til fralæggelse af faderskabet, kan sagen reises af hans arvinger. En af ægtemanden reist sag kan fortsættes af disse. En sag til fralæggelse af faderskabet maa være reist inden seks maaneder, efterat barnets fødsel er bleven den søksmaalsberettigede bekjendt.

Side:149

§447.

Barnet ansees altid for ægte, saafremt ægtefællerne har havt samleie i tidsrummet mellom 310 og 181 dage før barnets fødsel, begge medregnede, medmindre det efter omstændighederne er umuligt, at barnet kan være frugt af samleiet.

Samleie antages at have fundet sted mellem samboende ægtefæller, medmindre det modsatte bevises.

§448.

Har ægtemanden efter barnets fødsel anerkjendt barnet som sit, ansees dette lige med retskraftig dom, hvorved faderskabet er fastslaaet.

Frafaldes en anlagt sag eller lades denne uforfulgt, ansees dette som anerkjendelse.»

Som det vil sees var ordningen etter utkastet den at en dom eller en anerkjennelse etter §448 virket for og imot alle og ble lagt til grunn i alle forhold. Det forhold at en ektemann hadde unnlatt å anlegge sak for å fralegge seg farskapet etter utkastets §446 var tillagt en langt svakere virkning. Hvis begge ektefeller var enige om at ektemannen ikke var far til barnet hadde unnlatelsen av å anlegge søksmål i det hele ingen betydning. Og i motivene til §439 forutsetter kommisjonen at det i en arvesak vil være full anledning for retten til å ta opp til prejudisiell avgjørelse spørsmålet om en arving er sønn av ektemannen, uten hinder av bestemmelsene i forslagets §445 og §446 .

I Ot. prp. nr. 1 for 1910 i motivene til kapitelet om nedstamningssaker sier Justisdepartementet bl.a.:

«De i kommisionsutkastets §445, §447 og §448 indtagne bestemmelser er nærmest av civilretslig art og bør i tilfælde helst indtages i arveloven. Departementet vil derfor opta dette emne, som maaske ogsaa kan trænge en yderligere utformning end den, det har faat i de nævnte paragrafer i kommisionsutkastet, til behandling i indførelsesloven. Naar disse paragrafer utgaar, vil det falde naturligst at indta K. §446 efter K. §439.»

Og i Indstilling O. XV for 1912 sier den forsterkede justiskomité i forbindelse med proposisjonens forslag til §448 (utkastet fra sivilprosesskommisjonen §446) bl.a.:

«Dernæst har man utelatt paragraffens andet led, som gir egtemandens arvinger adgang til at anlægge saadan sak, naar barnet er født efter hans død, eller naar det er født før hans død, uten at han har anerkjendt det eller selv har hat anledning til at anlægge sak.

- - -

At aapne de nævnte personer adgang til at anlægge saadant fastsættelsessøksmaal efter hans død er heller ikke paakrævet. Sine arveretslige interesser vil de kunne gjøre gjældende gjennem et arvesøksmaal eller under offentlig skiftebehandling, og som det ogsaa fremgaar av motiverne til kommisionsutkastets §439, er der intet til hinder for, at de herunder bestrider barnets egthet. Forskjellen blir kun den, at egthetsspørsmaalet ikke kan gjøres til gjenstand for særskilt retskraftig avgjørelse gjennem en fastsættelsesdom, men maa behandles som et utelukkende præjudicielt spørsmaal.»

De her omhandlede bestemmelser i loven ble vedtatt slik som foreslått av departementet og justiskomiteen. Planen om å ta opp emnet til behandling i innføringsloven ble ikke realisert.

Side:150

Det hevdes av Alten i hans kommentar til rettergangsloven §432 at en ektemanns unnlatelse av å erverve dom etter §438 virker like med en rettskraftig dom etter rettergangslovens §432 og Eckhoff er så vidt en kan se av samme mening. Etter rettens mening kan dette ikke være riktig. Det strider mot det som kan utledes av lovens forarbeider. Når sivilprosesskommisjonens forslag til §445, §447 §448 ikke ble tatt opp av Justisdepartementet og justiskomitéen var det fordi de sivilrettslige spørsmål ikke ansåes tilstrekkelig utredet. Forutsetningen må ha vært at tidligere rettsregler fortsatt skulle gjelde i den utstrekning de ikke ble endret ved de nye lovbestemmelser. Og det vil etter det som er uttalt av Justisdepartementet og justiskomitéen ikke være naturlig å tillegge utelatelsen av §445, §447 og §448 den virkning at forandringen fra tidligere rett ble langt større enn om bestemmelsene var blitt vedtatt. Det vil etter rettens mening være urimelig å pålegge A bidrag til barnet C såfremt han må ansees utelukket som far. Barnet er født bare 1 måned etterat ekteskapet ble inngått. «Pater est»-presumsjonen gjelder derfor her ikke. Det kan ikke rettes noen bebreidelse mot A fordi han har oversittet søksmålsfristen etter rettergangslovens §428. Han har hatt tillit til hustruens utsagn om at det var han som var faren. Og søksmålet ble reist så snaft han mente å ha sikkerhet for at han ikke kunne være faren. Særlig urimelig ville et slikt resultat bli etterat Høyesterett nå i kjennelse inntatt i Rt-1954-691 har avgjoft at det ikke er adgang til å gi oppreisning mot oversittelse av fristen i rettergangslovens §428.

Retten er etter dette kommet til at det må være adgang for A til i nærværende sak å gjøre gjeldende at han ikke er far til barnet C og at det for retten må være adgang til i tilfelle å ta hensyn til dette forhold. Retten har funnet støtte for dette resultat i det som er sagt i Justisdepartementets brev til Sosialdepartementet 16. februar 1932 og i dom R.G. 1952 116.

Ved erklæringen fra prosektor Lundevall og etter de for øvrig foreliggende opplysninger er det etter rettens mening godtgjort at A ikke er far til barnet C. Han må da fritas for å betale bidrag for barnet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ottar Stene, E. Midelfart og Mats Stensrud):

Lagmannsretten - dens flertall - som er kommet til et annet resultat enn byretten, skal bemerke:

Partene inngikk ekteskap 29. desember 1951.

Separasjon ble gitt 18. februar 1954. I forbindelse med separasjonen ble opprettet en overenskomst hvor det blant annet er bestemt at «... dersom moren, før spørsmålet om foreldremyndigheten er avgjort, vil ta barnet til seg, skal faren betale bidrag til barnet med kr. 100 pr. mnd.»

Ekteskapet ble oppløst 12. mai 1956. Det ble 19. april s. å. inngått en avtale mellom partene der det i punkt 2 er bestemt: «I underholdsbidrag til barnet skal fortsatt betales kr. 100 pr. mnd. Denne avtale skal gjelde inntil den eventuelt ved rettskraftig dom måtte falle bort.»

Barnet - en pike ved navn C - er født xx.xx.1952. Universitetets rettsmedisinske institutt har 19. januar 1955 avgitt uttalelse hvor det blant annet er anført: «- - - Etter typene i ABO-, Rh-, og

Side:151

P-systemene kan A ikke utelukkes som far. Derlmot er hans farskap uforenelig med arvereglene i MN-systemet. Typebestemmelsene gav overesstemmende resultat i 1. og 2. prøve. - - -»

Etter A's egen partsforklaring legger man til grunn at han fra januar 1951 jevnlig hadde kjønnslig omgang med B. Videre legger man til grunn - også etter hans egen forklaring - at han før ekteskapets inngåelse hadde mistanke om at B hadde hatt samleie med en annen mann 5. mai 1951 og i tidsrommet 29. mai-15. juni d. å. B har oppgitt at hun hadde menstruasjon omkring 19. mai 1951. Endelig legges til grunn at det var etter opptak fra A's foreldre at blodtypebestemmelse ble foretatt.

Lagmannsretten finner etter blodtypebestemmelsen at A biologisk ikke kan være far til B's datter C. A må imidlertid allikevel betale bidrag til barnet av størrelse som avtalt mellom partene. Lagmannsretten mener at når A har oversittet fristen i tvistemålslovens §428 for å reise søksmål til fraleggelse av farskapet til C, kan han ikke flere år senere i sak om hans plikt til å betale underholdsbidrag til barnet, kreve prejudisiell avgjørelse for at han ikke er far til barnet. Det nevnes i denne sammenheng at han har forklart at han mottok meddelelse om resultatet av blodtypebestemmelsen noen dager etter 19. januar 1955, mens stevning til fraleggelse av bidragsplikt først er uttatt 10. august s. å.

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1954-691 er avgjort at det ikke kan gis oppreisning mot oversittelse av 6-månedersfristen i tvistemålslovens §428.

Lagmannsretten kan ikke finne at hverken lovbestemmelsens ordlyd eller forarbeidene til tvistemålslovens kapitel om saker om nedstamning gir holdepunkt for å anta at den ektemann som har oversittet 6-månedersfristen skal få adgang til å få farskapet til hustruens barn prejudisielt avgjort ved å gå til søksmål for å bli kvitt underholdsbidrag til barnet. Dette er i det foreliggende tilfelle født i ekteskapet. At det er avlet før ekteskapets inngåelse finnes å være uten betydning.

Etter dette kan A ikke bli å frita for å betale bidrag til B's datter C.

Lagdommer Stensrud bemerker:

Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Barnet er her født vel en måned etterat ekteskapet mellom ektefellene ble inngått. Den legale presumpsjon for ektemannens farskap gjelder ikke i dette tilfelle. Jeg er for mitt vedkommende enig i den forståelse av tvml.s §428 som er lagt til grunn i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1955-825, se side 827, siste avsnitt hvoretter §428 bare kommer til anvendelse i tilfelle hvor førnevnte presumpsjon har gyldighet. Jeg antar således at det fra tvml.s §428 ikke kan utledes noen hindring mot at domstolene prejudisielt tar standpunkt til spørsmålet om A er barnets far.

Jeg kan heller ikke godta den oppfatning som er gitt uttrykk i dr. Eckhoffs avhandling i T. f. R. 1947 380 hvoretter en hindring som nevnt skulle kunne utledes av rettspolitiske betraktninger og den foreliggende rettspraksis. Som de av byretten refererte forarbeider til tvml.s §428 viser, har man å gjøre med et rettsområde som nødvendiggjør et helt sett av regler og hvor reglenes nærmere innhold ikke uten videre gir seg selv, men vil måtte avhenge av en positiv vurdering. Man oppga å foreta en nærmere lovregulering på dette område i forbindelse med

Side:152

vedtagelse av tvistemålsloven. Under disse omstendigheter mener jeg at domstolene i den foreliggende sak har adgang til prejudislelt å prøve om A er barnets far.

Med hensyn til spørsmålet om A's farskap er jeg enig med byretten. For så vidt angår den vekt som kan tillegges den foreliggende utelukkelse ved resultatet av blodtypeundersøkelsen etter MN-systemet, viser jeg til høyesterettsdom i Rt-1953-1225.

Jeg stemmer for stadfestelse av byrettens dom. - - -