Rt-1958-466

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-05-06
Publisert:	Rt-1958-466
Stikkord:	Foreldremyndighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 40/1958
Parter:	A (høyesterettsadvokat Chr. Voss) mot B (høyesterettsadvokat Gunnar Meyer).
Forfatter:	Lunde, Heiberg, Bahr, Helgesen, Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §42, §54

Kst. dommer Lunde: A, født xx.xx.1923, og B, født xx.xx.1928, inngikk ekteskap den 27. desember 1947. De har et barn, datteren C, som er født xx.xx.1948.

B har ved stevning til Vinger og Odal herredsrett av 20. april 1955 begjært separasjon i henhold til ekteskapslovens §42, 2. ledd. Dessuten krevet hun å bli tilkjent foreldremyndigheten over fellesbarnet, underholdsbidrag til dette og deling av fellesboet etter ekteskapslovens §54 første ledd. Under hovedforhandlingen for herredsretten gikk A med på separasjon, og fellesboets midler ble delt mellom partene ved rettsforlik. Herredsretten avsa dom i saken den 25. september 1955 med denne domsslutning:

«B og A gis separasjon i medhold av ekteskapslovens §42, 2. ledd.

Foreldremyndigheten over og omsorgen for fellesbarnet C, født xx.xx.1948 tilkjennes A.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

B påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angår foreldremyndigheten over og bidrag til barnet. Lagmannsretten avsa enstemmig dom i saken den 24. september 1956. Dommen hadde denne domsslutning:

«Fru B tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet C, født xx.xx.1948.

I underholdsbidrag til datteren betaler A til fru B forskuddsvis 100 kroner pr. måned.

Herredsrettens avgjørelse angående saksomkostninger stadfestes for så vidt den er påanket. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Om de nærmere omstendigheter ved saken viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A, som ved Justisdepartementets bevilling av 15. mai 1957 har fått fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer for Høyesterett, har ved sin oppnevnte prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Chr. Voss, påanket dommen til Høyesterett. Han har nedlagt denne påstand:

«A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet C.

Fru B tilpliktes å betale omkostninger.»

Fru B har tatt til gjenmæle mot anken. Som prosessfullmektig for henne er i henhold til tvistemålslovens §423 annet ledd oppnevnt høyesterettsadvokat Gunnar Meyer. Han har for henne nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

Side:467

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten til B, for lagmannsretten og Høyesterett til det offentlige.»

Til bruk for Høyesterett er holdt to bevisopptak ved Vinger og Odal herredsrett henholdsvis den 10. desember 1957 og den 19. mars 1958. Ved disse er begge ektefeller avhørt som parter. Dessuten er avhørt i alt 7 vitner. Det er også fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner nødvendig nærmere å spesifisere.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. Jeg anser det ikke nødvendig å gå inn på grunnen til rivningene mellom ektefellene. Jeg finner imidlertid at hustruen iallfall etter samlivsbruddet ikke synes å ha lagt for dagen den interesse og ansvarsfølelse som man naturlig bør vente hos en mor for sitt barn. Jeg sikter da til at hun den 9. mars 1955 reiste til Oslo uten varsel. Hun henvendte seg visstnok på forhånd til sin svigerinne, fru D, og spurte om barnet kunne få være hos henne, da hun skulle en tur til Oslo og muligens ikke kom tilbake samme dag. Men hun kom først tilbake til sitt hjem 8 dager senere for å hente sine klær. Hun oppsøkte ikke datteren, men svigerinnen kom selv bort for å tale med henne, og fru 13 sa da at hun håpet at datteren kunne være hos svigerinnen til neste dag. Senere har hun i løpet av de ca. 3 år som nå er gått, bare set barnet to ganger, nemlig i forbindelse med sakens behandling henholdsvis i herredsretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten sees å ha lagt vekt på at fru B's foreldre skulle få en to værelsers leilighet med kjøkken, bad og W.C. på Røa, og at begge besteforeldrene ønsket at deres datter og datterdatter skulle bo hos dem. Det er for Høyesterett opplyst at dette ikke medførte riktighet, da hennes foreldre bare vil få en liten leilighet på ett rom og kjøkken og således ikke ville ha adgang til å ha andre boende hos seg. Fru B, som nå i ca. 2 år har vært ansatt ved S.fabrik, bor for tiden til leie på ett rom. Hun har utleierens tillatelse til å ha barnet hos seg der, men dette synes å være en både usikker og for barnet lite tilfredsstillende løsning. Moren er på arbeid det meste av dagen, og barnet vil vel da i det vesentlige være henvist til seg selv i et miljø som er uvant for det.

På den annen side må jeg gå ut fra at barnet nå er kommet inn i og har tilpasset seg forholdene der hvor hun er. Hun har siden moren reiste til Oslo i mars 1955, vært hos A's bror og svigerinne, som er barnløse, og senere hos sin farmor, som bor i samme hus. Dette ligger for øvrig like ved hennes fars hus. Han er meget borte på arbeid, men når han er hjemme, er han hos sin mor. Så vel bestemoren som onkelen og tanten synes å være glade i barnet, og jeg har etter bevisførselen fått det inntrykk at hun trives vel i disse omgivelser. Jeg legger for så vidt atskillig vekt på det som er uttalt i en skrivelse fra barnevernsnemnda av 12. mars 1958, som er ny for Høyesterett, og hvor det sies: «Da barnevernsnemnda her er blitt kjent med at C, 9 år, skal rives opp fra de gode forhold hun nu lever under og

Side:468

omplantes i ukjente, vil barnevernsnemnda protestere mot dette, og vi finner det hele umenneskelig. - C bor hos sin far og bestemor, og de er begge meget glade i henne. - C's bestemor har selv oppdratt 6 barn under meget vanskelige vilkår, men hennes barn er alle blitt utmerkede mennesker. - Vi kan gi bestemoren og faren det beste skussmål. Hos dem vil C få den beste oppdragelse. - Vi i nemnda som kjenner barnet vet at hun er lykkelig, og at hun i alle måter er velstelt og blir tatt vare på.» Fru B synes også å ha vært inne på tanken om at barnet kanskje vil få det best ved nå ikke å bli rykket opp fra de tilvante forhold. I et brev fra henne til advokat Voss av 17. desember 1956 - også nytt for Høyesterett - antydet hun nemlig at hun kunne være villig til å si fra seg foreldremyndigheten på visse vilkår.

Selv om det ikke er godtgjort at fru B er uskikket til å ha foreldremyndigheten over barnet, er jeg etter en samlet vurdering av situasjonen kommet til at barnet vil være best tjent med fortsatt å bli hvor det nå er. Det er opplyst for Høyesterett at partene er enige om at fru B skal ha samværsrett hvis hun ikke får foreldremyndigheten, og at detaljene for så vidt i tilfelle vil bli gjenstand for nærmere avtale.

Jeg antar at det ikke er tilstrekkelig grunn til å pålegge fru B å betale saksomkostninger. Jeg har da tatt i betraktning at hun vel har regnet med å kunne skaffe barnet et hjem, og at man i det hele ikke kan bebreide henne at hun har kjempet for å beholde barnet.

Jeg stemmer for denne

dom:

Foreldremyndigheten over felles barnet C, født xx.xx.1948, tilkjennes A.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i hovedsaken tiltre hans begrunnelse.

Jeg vil dog ikke ta noe standpunkt til i hvilken utstrekning det kan være grunn til å rette bebreidelse mot moren for den måte hvorpå hun forlot hjemmet, eller om det kan legges henne til last at det har vært så liten kontakt mellom henne og barnet etterat hun reiste hjemmefra. Heller ikke kan jeg finne det godtgjort at barnet ikke hos moren i og for seg ville ha kunnet få tilfredsstillende boligforhold.

Avgjørende for meg er det rent objektive forhold at moren faktisk i snart 3 år har hatt liten eller ingen kontakt med sitt barn, og at barnet i dag lever under harmoniske og gode forhold, som det etter min mening ville være betenkelig å rive opp.

Jeg henviser til en dom i Rt-1953-1374, som gjelder et noe beslektet tilfelle.

Dommer Bahr: Som annenvoterende, dommer Heiberg.

Dommer Helgesen: Likeså.

Dommer Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Side:469

I anledning av dommer Heibergs bemerkninger skal jeg tilføye at de momenter han har nevnt, naturlig vil være de vesentlige momenter ved avgjørelsen av en sak av den art vi har til behandling. Men det forekommer meg dog at også de faktiske omstendigheter som førstvoterende har tatt med, er av betydning for den samlede vurdering av forholdet.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Olav Svendsen):

- - -

Ektemakene er født, mannen A, 10. juli 1923 og hustruen B, 28. februar 1928 og ble gift 27. desember 1947. De har i ekteskapet en datter C, født xx.xx.1948.

Retten finner det bevist at saksøkeren B uten å gi varsel eller oppgi noen grunn avbrøt samlivet og reiste til Oslo i mars d. å. hvor hun tok arbeid. Datteren anbrakte hun på X hos sin svigerinne, som er barnløs og gift med saksøktes bror. - -

Hun har krevet å få omsorgen for datteren og et passende bidrag til hennes underhold.

Retten finner ikke å kunne ta saksøkerens påstand herom til følge. Sett hen til barnets tarv antas det ikke tvilsomt at det for tiden vil få de avgjort beste betingelser ved å bli hos sin far. Han har eget hus med alt nødvendig innbo og vil med hjelp av sin familie eller med en husholderske kunne gi datteren et trygt og godt hjem. Hertil kommer at barnet da forblir i sitt vante miljø.

Saksøkeren har for tiden ingen fast bestemt bopel. Hun akter å ta arbeid ved fabrikk og bo på hybel i Oslo. Retten finner det ikke på noen måte godtgjort at hun vil kunne føre en mors betryggende omsorg for barnet under slike forhold, selv om den under megen tvil finner det sannsynlig at hun er skikket for å dra omsorg for barnet.

Saksøkeren har erkjent at hun uten nærmere forklaring fikk sin svigerinne, D, til å ta hånd om datteren, da hun forlot hjemmet i mars d. å. Hun ba svigerinnen passe datteren til neste dag og sa hun skulle en kort tur til Oslo. Saksøkeren var på et besøk i hjemmet på X ca. I uke senere og hentet sine klær, men spurte ikke etter og så ikke til sin datter ved denne anledning og har heller ikke sett til datteren eller spurt etter henne i all den tid hun har vært borte fra hjemmet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommer Henry Østlid og tilkalt dommer, byfogd Hans Kolle):

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten, idet man etter det som er opplyst under ankeforhandlingen ikke finner det tvilsomt at barnets tarv er best tjent med at det får være hos sin mor.

Man vil først bemerke at man ikke finner moren uskikket til å oppdra barnet. Etter bevisførselen må det antas at hun har stelt barnet og hjemmet bra. Faren og vitner han har ført har fremholdt at hun i det siste halve året ektefellene bodde sammen var meget ute, også om natten, og at hun i denne tid ikke sørget tilstrekkelig for barnet. Moren har forklart seg om dette og bl.a. opplyst at hennes nattefravær skyldtes besøk hos hennes foreldre som bor ca. 5 km fra hjemmet. Retten finner det ikke på noen måte godtgjort at hun ved sin oppførsel dette halvåret har

Side:470

vist seg uskikket til å oppdra barnet. Faren har videre anført at hennes oppførsel da hun forlot hjemmet, og i den tid hun har vært borte fra hjemmet, har vist at hun mangler ansvarsfølelse og kjærlighet til barnet. Det er på det rene at hustruen 6. mars 1955 forlot hjemmet og reiste til Oslo uten å si fra til noen at hun reiste for godt. Mannen var imidlertid oppmerksom på at hun hadde under overveielse å forlate ham, bl.a. kjente han til at hun søkte seg arbeid annet sted. Forholdet mellom dem hadde i lengre tid vært mindre bra, og retten finner at hovedskylden herfor iallfall ikke kan legges på hustruen. Før hun reiste, anbrakte hustruen barnet hos en svigerinne som bor kort fra hjemmet. Etter det som er opplyst i saken finner retten det naturlig at hustruen ikke våget å si fra på forhånd til mannen at hun reiste for godt, og det er forståelig at hun i sammenheng hermed heller ikke underrettet svigerinnen om dette. Dette så meget mer som hun var klar over at det under alle omstendigheter ville bli sørget bra for barnet. Dette kunne eventuelt også mannen ordne med. Selv kunne hun ikke ta barnet med seg, da hun ikke på forhånd hadde sikret seg hverken arbeid eller bopel i Oslo. Kort etterat hun var reist kom hustruen tilbake for å hente noen klær og det er bebreidet henne at hun da ikke oppsøkte barnet hos svigerinnen. Dette skyldtes imidlertid råd fra hennes sakfører, som hun i mellomtiden hadde oppsøkt for å få separasjon og få seg tilkjent barnet. Sakføreren mente at det ville kunne virke uheldig og opprivende på barnet om hun oppsøkte det. Hustruen har heller ikke senere oppsøkt barnet. Som grunn har hun angitt at hun ikke turde det av hensyn til mannen. Retten finner hennes forhold forklarlig. Etter det inntrykk man har dannet seg under saken, ville besøk hos barnet, som mesteparten av tiden har bodd hos mannens mor, lett kunne ført til scener som ville vært uheldige for barnet. Man finner det også forklarlig at hustruen etter forholdene anså det nytteløst å få barnet til å besøke seg, eventuelt i hjemmet til hennes foreldre. Man er etter dette ikke enig med herredsretten når denne har funnet at hustruens opptreden vitner om at hun synes lite egnet til å dra omsorg for sitt barn og tyder på liten ansvarsfølelse.

Barnet har siden oktober/november 1955 bodd hos sin farmor, som har leilighet i samme hus som hustruens forannevnte svigerinne. Det må antas at barnet fortsatt vil bli boende der hvis faren får foreldremyndigheten. Faren arbeider i 7 måneder av året (mai/november) som sesongarbeider ved statsbanene. Han bor da i en brakke ved Y og er bare hjemme i helgen og somme tider en gang midt i uken. Resten av året har han forskjellig arbeid, bl.a. i skogen. Han kan således ikke selv se til barnet. Han holdt en tid husholderske, som da også skulle ta seg av barnet, men dette varte ganske kort. Barnets mor har hatt forskjellige jobber. Hun arbeider nå ved S.fabrik i Oslo, og bor på en hybel. Under ankeforhandlingen er det oppplyst at hennes far, som i mange år har arbeidet ved F.sagbruk, Z, nå har fått til disposisjon av sin arbeidsgiver en ny to-værelses leilighet med kjøkken, bad og w. c. Han skal derfor flytte til Z med det første sammen med sin hustru og de ønsker begge å ta datteren og datterdatteren med seg i leiligheten. Fru B har erklært at hun vil flytte til sine foreldre med barnet.

Retten finner det under disse omstendigheter ikke tvilsomt at det vil være best for barnet å være hos sin mor. - - -

Side:471