Rt-1958-516

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-05-14
Publisert:	Rt-1958-516
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 67 B/1958
Parter:	A (høyesterettsadvokat P. Norman Meyer) mot fru A (nå fru B) (høyesterettsadvokat Roald Angell).
Forfatter:	Schei, Hiorthøy, Nygaard, Thrap. Mindretall: Holmboe
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §428, Ekteskapsloven (1918) §48, Barnevernloven (1953) §37, Lov om born i ekteskap (1956) §8, §9, Lov om born i ekteskap (1956)

Dommer Schei: Saken gjelder spørsmålet om moren eller faren skal ha foreldremyndigheten over deres felles barn C, født xx.xx.1950. Ved Rana herredsretts dom av 15. juli 1954

Side:517

ble faren A, tilkjent foreldremyndigheten. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Fru A påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, som den 12. desember 1955 avsa dom med denne domsslutning:

«Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over datteren C, født xx.xx.1950.

A dømmes til å betale i oppfostringsbidrag til C 60 kroner pr. måned forskuddsvis og ukrevd den første i hver måned, første gang den 1. januar 1956.

Saksomkostninger tilkjennes hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»

De nærmere enkeltheter i saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har nedlagt denne påstand:

«1. A, X, tilkjennes foreldremyndigheten over datteren C, født xx.xx.1950.

2. Fru B, Y, dømmes til å betale det offentlige gebyrer i forbindelse med sakens behandling i Høyesterett samt til å betale A saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru A - nå fru B - har fått bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer. Hun har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at A tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.

Det er den 13. august og 3. desember 1957 holdt bevisopptak ved Rana herredsrett, hvor 7 vitner og sakens parter ga forklaring. Videre er det foretatt bevisopptak ved Hammerfest herredsrett den 27. januar 1958 med avhør av et vitne - tidligere distriktslege i X, dr. Simonsen. Av nye dokumenter som er fremlagt nevner jeg brev fra distriktslege Simonsen til X barnevernsnemnd av 1. februar 1956, utskrift av X barnevernsnemnds møtebok for 9. februar 1956 og skriftlige redegjørelser fra sakens parter av 3. desember 1957.

Jeg er kommet til det samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

C som fyller 8 år den 19. juni i år, har siden hun var 5-6 måneder gammel vært oppfostret hos pleiemoren D. Alle opplysninger i saken samstemmer om at barnet og pleiemoren er sterkt knyttet til hverandre, at begge føler det slik at det er her barnet har sitt hjem, og at barnet vokser opp under gode, harmoniske forhold. Sin virkelige mor kjenner C i det hele tatt ikke. Hun har ikke sett henne på mer enn 5 år.

Det er på det rene at fru B, som nå er gift på ny og bor i Y, vil ta barnet hjem til seg hvis hun blir tilkjent foreldremyndigheten. Faren derimot forklarer at han vil la datteren være hvor hun er til hun er blitt stor nok til å kunne velge selv. Realiteten i saken er derfor om barnet skal få fortsette å være hos pleiemoren eller om det nå skal flyttes til moren.

Side:518

Herredsretten la ved sin avgjørelse vesentlig vekt på at barnet ikke burde rykkes bort fra det hjem og miljø som det den gang hadde hatt uten avbrytelse i omkring 3 1/2 år. Jeg ser saken på samme måte og understreker at disse hensyn i dag gjør seg gjeldende i enda sterkere grad. I de år som senere er gått har forholdene ytterligere festnet seg og barnet er også begynt på folkeskolen.

Jeg har ved min vurdering også lagt vekt på uttalelsene fra distriktslegen og X barnevernsnemnd. Fra distriktslegens uttalelse av 1. februar 1956 gjengir jeg følgende:

«- - - Sammenfattende kan en si: C har utviklet seg harmonisk i et harmonisk miljø inntil moren gjør krav på barnet der har bodd hos fru D fra hun var 5 mnd. gammel. Barnet - der er voksen for sin alder - reagerer på kravet fra moren med synlig tegn på indre konfliktsituasjon hvor skifte av miljø fra et sted hvor hun har slått rot og føler seg hjemme og selv ønsker å være, og til et sted hvor alt er i alle måter mer usikkert, kommer inn som viktige årsaker. Hun viser visse tegn på katastrofekjensle og utvikling av et neurotisk barn som følge av usikker fremtid, og sterk motvilje mot flytning.

Prognosen for barnets vedkommende hvis hun flyttes på nuværende tidspunkt, vil for et ømskinnet barnesinn være at hun får en dyptgripende psykisk skavank. Følgene for barnet vil i så fall ubetinget bli store. Konklusjon:

Omsynet til barnets ve og vel må være det viktigste. Flytning på nuværende tidspunkt må på det bestemteste frarådes.»

Under bevisopptaket den 27. januar 1958 opplyste distriktslegen at han i tiden august 1955 til april 1957 i stillings medfør ofte var i fru D's hjem og at hans erklæring dels bygger på egne iakttagelser, dels på det han har hørt av andre. Han har selv iakttatt forandring hos C utover høsten 1955 da det ble mer snakk om rettssaken. Distriktslegen anførte at det siden han ga uttalelsen ikke er inntruffet noe som har endret hans syn på spørsmålet om hvorvidt barnet bør tillates flyttet. X barnevernsnemnd har i møte den 10. februar 1956 enstemmig frarådet at barnet blir tatt bort fra pleiemoren.

Spørsmålet om hvilken innvirkning det kan ha på mindre barn at de rykkes bort fra sitt miljø og fra mennesker som de føler seg særlig knyttet til, er generelt behandlet i en uttalelse avgitt av overlege ved Rikshospitalets barnepsykiatriske avdeling, Karen Margrethe Simonsen, og delvis gjengitt i Rt-1953-1374 på side 1377. Det heter her bl.a.:

«- - - Men et slikt miljøskifte har en meget alvorlig innflytelse på mindre barn, ganske særlig hvis dette medfører at barnet samtidig mister kontakten med de mennesker det har knyttet seg til. For en normal utvikling av barns følelsesliv er det av avgjørende betydning at barnet opplever en varm følelsesbinding til oppdrageren, og at det ikke har stadig skiftende oppdragere. Dette er så alminnelig anerkjent, at

Side:519

barnepsykologer og barnepsykiatere endog er av den anskuelse at det er bedre for et barn å forbli i et miljø der på forskjellig vis er uheldig for barnet enn å bli flyttet til et mer gunstig miljø, hvis dette siste medfører at barnet mister kontakten med en oppdrager som det følelsesmessig er bundet til. - - -»

Jeg mener at denne uttalelse ytterligere støtter det resultat jeg er kommet til.

Jeg tilføyer at det ikke er fremkommet noe som gir grunn til å anta at fru B er uskikket til å oppdra barnet, men som forholdene i denne sak ligger an er dette etter min mening ikke nok til at foreldremyndigheten bør tilkjennes henne. Skulle det vise seg at A forandrer mening og vil ta barnet bort fra pleiemoren, noe de foreliggende opplysninger ikke gir holdepunkt for å regne med, antar jeg at fru B i henhold til lov om born i ekteskap av 21. desember 1956 §9 annet ledd vil kunne ta opp spørsmålet om å søke avgjørelsen endret.

Etter sakens art mener jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

A tilkjennes foreldremyndigheten over datteren C født xx.xx.1950.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard og Thrap: Likeså.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Det spørsmål som foreligger er om moren eller faren skal ha foreldremyndigheten over den nå 8 år gamle C. Hun har som nevnt av førstvoterende vært oppfostret hos fru D siden hun var noen måneder gammel. Så lenge foreldrenes ekteskap besto, besøkte begge henne. Etter atskillelsen har faren besøkt henne noen ganger, moren ikke - dette siste beror, så vidt jeg kan forstå, dels på den lange avstand, dels på at pleiemoren stillet seg meget avvisende til morens forsøk på å komme i kontakt med barnet - hun returnerte således sendinger fra moren til barnet.

Hvis valget sto mellom morens og farens hjem, ville saken etter min mening ikke ha frembudt noen tvil. De foreliggende opplysninger viser at moren og hennes nye mann har et godt, velstelt og lykkelig hjem og at økonomien må betegnes som tilfredsstillende. C's 4 år eldre søster E, som er hos moren, er blitt godt oppfostret. Ikke minst fordi C hos moren vil bli oppdradd sammen med sin søster, finner jeg det ikke tvilsomt at det, selv uten hensyn til bestemmelsen i §8 annet ledds annet punktum i lov om born i ekteskap av 21. desember 1956, ville ha vært riktig å gi moren foreldremyndigheten, dersom man

Side:520

ikke måtte ta hensyn til de betenkeligheter som det vil medføre hvis C nå flyttes fra fru D, som hun åpenbart henger ved og som har stelt meget godt for henne, til en mor som hun ikke kjenner, og som hun har lært å betrakte med sterk uvilje. Jeg medgir at en slik flytning vil føles smertelig for barnet, og at det er en viss fare for at den kan medføre varig skade - det siste vil vel for øvrig i høy grad bero på hvorledes flytningen forberedes og gjennomføres og om mor og pleiemor lojalt søker å mildne sjokket. Jeg antar ikke at prognosen behøver å stilles så mørkt som gjort i distriktslegens erklæring. Om denne erklæring bemerker jeg at den så vidt jeg kan se i det vesentlige er bygget på opplysninger som legen har innhentet hos fru D og X barnevernsnemnd. Erklæringen redegjør for forholdene i fru D's hjem og C's forhold til pleiemoren og hennes sterke reaksjon da man fortalte henne at hun kanskje skulle hentes av moren. Om morens hjem har hverken legen eller X barnevernsnemnd innhentet noen opplysning. Det fremgår også tydelig av opplysningene i saken at så vel medlemmene av X barnevernsnemnd som fru D har vært oppfylt av forargelse over at barnets mor forlot sitt hjem på den måte som skjedd. Jeg nevner i den forbindelse at distriktslegen først blant de opplysninger han har innhentet, anfører:

«En har fra pålitelig hold fått oppgitt at barnets mor er skilt fra barnets far og at barnets mor lever i ugift stand med en annen mann. Moren har fått rettens medhold til å ta barnet inn i dette miljø.»

Allikevel er jeg enig i at det er store betenkeligheter forbundet med å flytte C fra sitt miljø. Men det er ikke det det først og fremst er spørsmål om i denne sak. Selv om faren tilkjennes foreldremyndigheten, har man ingen sikkerhet for at C blir boende hos fru D. Farens holdning har vært preget av atskillig uklarhet. Han begynte med å bestride at C var hans barn, samtidig med at han krevet foreldremyndigheten. Etter noen vakling har han frafalt dette standpunkt. Med hensyn til C har han en tid vært inne på tanken om å la fru D adoptere henne.

I lagmannsretten forklarte han at han hadde planer om å flytte til Q i X og antagelig komme til å gifte seg med en dame fra Z, og at han da ville ta C til seg.

Under bevisopptak for Høyesterett har han forklart: «Jeg har for øyeblikket ingen bestemte planer om å ta C til meg, idet jeg mener at C, slik som situasjonen nu engang er, har det så bra som det er mulig å ordne det for hende, og hun vil sikkert selv ikke høre tale om å bli flyttet til andre, uansett til hvem det måtte bli. Jeg tror at det ubetinget er til C's beste at hun inntil videre får bli hvor hun er, nemlig hos fru D. Hun bør få bli der inntil hun selv blir så stor at hun kan bestemme. - - - Jeg har hatt planer om å gifte meg igjen, men disse planer er ennu nokså løse, så jeg vet ikke ennu hva det blir til, men jeg tror jeg kommer til å gifte meg.»

Side:521

Om hans eller hans tilkommende hustrus evne som oppdragere vet man intet. Etter det jeg har referert antar jeg at man ikke skaper vesentlig større trygghet for C ved å overlate foreldremyndigheten til faren. Det er ganske visst så at moren vil kunne kreve at barnefordelingsspørsmålet tas opp til ny prøvelse såfremt forholdene forandrer seg, men dette ville jo skape ny uro og ny engstelse hos barnet. I det hele er det vel et spørsmål om det ikke, dersom C først skal flyttes, er best at det skjer så tidlig som mulig og at det faller ro over saken.

Det er en ulykkelig situasjon som er oppstått og det er en meget vanskelig avgjørelse som skal treffes. Slik saken ligger an mener jeg at man ikke kan ta utelukkende hensyn til det aktuelle problem om flytting. Man må gi foreldremyndigheten til den av foreldrene som generelt sett må antas å ha de beste forutsetninger for å sørge for barnet, og jeg finner det ikke synderlig tvilsomt at dette er moren. Hvorledes foreldremyndigheten utøves, er et forhold som domstolene i alminnelighet ikke er herre over. Mot misbruk har man visse garantier i barnevernsloven, se således dens §37 om flytting fra fosterhjem.

Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med de foregående voterende.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Mørkved):

- - -

Partene inngikk ekteskap 23. september 1945. - - -

1. Det er erkjent av saksøkte at hun siden høsten 1952 har stått i forhold til B. I mars 1953 mens hennes mann var fraværende på fiske, forlot hun hjemmet idet hun tok med seg det eldste barn, datteren E som da var 7 år gammel. Senere har saksøkte bodd sammen med B, først i - - -, så på - - - og siden november 1953 på Æ. Med B har hun nå fått et barn, gutten F som er født xx.xx.1954. Det er meningen at saksøkte og B skal gifte seg så snart hennes skilsmisse er i orden. Betingelsene for skilsmisse etter ekteskapslovens §48 er etter dette til stede. Det tilføyes at fristen for saksanlegg etter paragrafens annet ledd er overholdt. - - -

4. Det er tre barn i ekteskapet, nemlig foruten E sønnen G, født xx.xx.1946, ifølge fødselsattesten 20. september 1948, og datteren C, født xx.xx.1950. G er hjemme hos saksøkeren som bor sammen med sine foreldre på - - -. Det er enighet mellom partene om at gutten fortsatt skal bo hos faren som skal ha foreldremyndigheten over ham. - Datteren E, født xx.xx.1946 er hos moren på Æ. Datteren C ble ca. 6 måneder etterat hun var født, med begge foreldres samtykke anbrakt hos herr og fru D, - - -, X. Moren måtte nemlig da reise på sykehus. Barnet har senere vært der. Herr D er i mellomtiden avgått ved døden.

Både saksøkeren og saksøkte har påstått seg tilkjent foreldremyndigheten vedkommende de to piker.

Retten finner at saksøkte må bli å tilkjenne foreldremyndigheten vedkommende datteren E. Barnet har vært sammen med sin mor hele tiden. E er begynt på skole på Æ. Det ansees bevist at moren steller barnet bra. Idet det ved avgjørelsen i første rekke tas hensyn til barnets

Side:522

tarv, anser retten det betenkelig å rive barnet løs fra det miljø det er begynt å gro fast i. Saksøkte må derfor bli å tilkjenne foreldremyndigheten vedkommende datteren E.

Hva angår datteren C som nå er vel 4 år gammel, bemerkes at saksøkeren har antydet at det ikke er han men B, som er far til barnet, noe så vel saksøkte som B på det bestemteste har benektet. Under hovedforhandlingen er saksøkeren gjort oppmerksom på at han Ikke har anlagt sak innen den i tvml. §428 fastsatte frist. Han er også gjort oppmerksom på det selvmotsigende i at han på den ene side bestrider farskapet til barnet, men på den annen side forlanger foreldremyndigheten over det. Retten har oppfattet saksøkeren derhen at han etter dette frafaller påstanden om at han ikke er barnets far.

Dersom saksøkte tilkjennes foreldremyndigheten vedkommende C, vil hun ta barnet hjem til Æ. Her bor hun, B og de to barn, E og F, i to rom de har leiet. De er lovet et tredje rom med det aller første og er stillet et fjerde i utsikt. B har for tiden arbeid ved J.verk og tjener angivelig ca. kr. 800 pr. måned. Dersom saksøkeren blir tilkjent foreldremyndigheten vedkommende C, vil hun formentlig i atskillig tid fremover bli boende hos fru D. Det er enighet om at hun har det bra der. Saksøkeren har erklært at i fall han blir tilkjent foreldremyndigheten vedkommende C, vil han yte regelmessige og tilstrekkelige pengebidrag til barnets oppfostring om hun fortsatt blir boende hos fru D.

Spørsmålet blir etter dette om det betyr noen vinning for barnet å bli tatt fra fru D og overflyttet til Æ. Retten antar ikke dette. Hos fru D har hun nå vært uten avbrytelse i ca. 3 1/2 år. Det er opplyst at det er et bra hjem, og da det først og fremst kommer an på hva der er tjenlig for barnet, finner retten at hun ikke bør rykkes opp fra det miljø hvor hun nå er begynt å gro fast. Etter dette vil saksøkeren bli å tilkjenne foreldremyndigheten over C. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Astrup Rindahl og Einar Wessel-Holst og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Datteren C er nå 5 1/2 år gammel, og det er enighet mellom partene om at hun materielt har det godt hos fru D. Dette er også bekreftet ved bevisføringen. Fru D er nå i sitt 56. år. Hun er enke og bor sammen med to døtre på 24 og 30 år, hvorav den yngste er sykelig og den eldste snart skal gifte seg. Alle er blitt glade i C og vil svært gjerne beholde henne.

C ble bare noen måneder gammel først anbrakt hos fadderne herr og fru H, og deretter den 4. september 1950 hos herr og fru D, i X. Det er enighet mellom partene om at grunnen til dette var morens sykdom. Lagmannsretten legger til grunn at hun en tid etter C's fødsel i flere måneder var til behandling på S sykehus og deretter vinteren 1951 ved Rikshospitalet, Oslo, en måneds tid. Sommeren 1951 ble hun på ny innlagt på S sykehus i ca. 6 uker. hvoretter hun høsten 1951 var ved Rikshospitalet i et tilsvarende tidsrom. Etter hennes hjemkomst var partene enige om at C på grunn av forholdene fremdeles måtte bli hos fru D inntil videre fordi moren fremdeles ikke følte seg frisk og ville ha nok med passet og stellet av E og G. Det er uimotsagt at moren for kort

Side:523

tid siden har måttet underkaste seg operasjon på grunn av en lidelse i endetarmen. Hun hevder at hun senere har følt seg frisk og kjekk.

Det er erkjent at hun siden høsten 1952 har hatt kjønnslig forbindelse med B. Hun hevder at forholdet til mannen allerede lenge før var blitt dårlig og at det hadde vært tale om separasjon på et tidligere tidspunkt på grunn av svigermorens innblanding og holdning overfor henne, og fordi mannen, som stadig var fraværende på fiske, ikke viste henne forståelse eller gjorde noe for å hjelpe henne i denne konflikt. I sin fortvilelse ble hun angivelig drevet inn i forholdet til B, som var den eneste som viste henne medfølelse, og sammen med datteren E forlot hun i mars 1953 hjemmet og har senere levet sammen med B, som er enkemann og 25 år eldre enn henne. De har nå bopel på Y, og det er godtgjort at de har en moderne leilighet på 4 rom, kjøkken og bad. Helsesøsteren i Y kommune, har forklart at hun flere ganger og alltid uanmeldt har besøkt hjemmet, som alltid har vært velstelt og ordentlig. Datteren E virker også velstelt og er godt utstyrt med klær, og hun er i sin opptreden trygg og rolig. Helsesøsteren har også fått inntrykk av at fru A er fornuftig og økonomisk i sine disposisjoner for hjemmet og har uttalt at hun er «imponert» over fru A i så måte. Etter helsesøsterens mening er fru A vel skikket til å oppdra sine barn. Etter disse uttalelser som lagmannsretten tillegger stor vekt, finnes det godtgjort at fru A sammen med B, datteren E og den gutt hun den 13. mars 1954 har fått med B, lever i et harmonisk hjem og et godt miljø. B har nå ansettelse som arbeider ved N. verk. På grunn av at han gjennom mange år har vært plaget av kronisk leddgikt, har han bare lettere arbeid og tjener fast kr. 195 pr. uke. Han har fra verket vandelsattest for at han er edruelig og pålitelig og at det intet har vært å utsette på ham. Han har erklært seg enig med fru A i at hun i tilfelle også tar datteren C til deres felles hjem, idet det er meningen at de skal gifte seg, så snart han har skiftet med sine barn fra første ekteskap. Det er godtgjort at dette skifte er påbegynt, og at utbetaling av morsarv delvis er foretatt.

Når det gjelder A's forhold, er det bevist at han tidligere har dratt i tvil at han var far til C. Under ankeforhandlingen har han på forespørsel gitt uttrykk for at han fremdeles ikke er uten mistanke om at det har bestått kjønnslig forbindelse mellom hustruen og B også før C ble født. Det er på det rene at han i april 1953 i forbindelse med kravet om skilsmissedom ba om hustruens samtykke til at C ble adoptert av herr og fru D. Så sent som 3. oktober 1954 - etter herredsrettens dom - har han i brev til X barnevernsnemnd anført at «Jeg ønsker at fru D får beholde C som hun er meget glad i, og hun vet jo ikke av anden mor». Under ankeforhandlingen har han imidlertid bestridt at han vil adoptere bort C, men har erkjent at det er hans mening at fru D skal beholde henne, inntil han senere kan ta henne til seg. I den forbindelse har han opplyst at han har planer om å flytte til X og antagelig kommer til å gifte seg med en dame fra Z, og at han da vil ta C til seg. Som fisker av yrke er han borte en vesentlig del av året og har liten anledning til å besøke C. Han har således bare vært hjemme ca. 5 uker i 1955 og har i hele 1955 ikke besøkt henne. Fra - - - til fru D's hjem er det 2 timers reise med motorbåt hver vei, og det er også av den grunn ikke anledning til å besøke C så ofte. Det er ikke noe slektskapsforhold mellom ham og

Side:524

fru D. For øvrig synes faren å ha vist liten interesse for sine døtre, idet det er godtgjort at han overhodet ikke har betalt bidrag for datteren E, selv ikke etter herredsrettens endelige dom, og for C bare har betalt kr. 200 i 1955, kr. 100 i 1954 og intet i 1953. Om hans økonomiske forhold vises til bemerkninger nedenfor.

Om faren gis foreldremyndigheten over C, er det således på det rene at hun inntil videre vil bli boende hos fru D, og at hun bare sjelden og med meget lange mellomrom vil kunne få besøk av faren. Om faren senere gifter seg, og deretter tar henne til seg, vil hun vesentlig bli overlatt til en stemor, om hvis oppdrageregenskaper det ikke foreligger noen som helst opplysninger, og hun vil miste kontakten med det miljø og de mennesker hun i mellomtiden vil være blitt enda sterkere knyttet til enn hun er i dag.

Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at det vil være i best overensstemmelse med C's tarv at hun får komme til moren mens hun enda er så vidt liten, idet det må antas at hun i denne alder vil ha lettere for å tilpasse seg de nye forhold. Lagmannsretten legger i denne forbindelse stor vekt på at hun hos moren vil kunne vokse opp sammen med sin søster E, som blir 10 år 15. januar 1956. Til dette kommer at moren som nå er i sitt 35. år, må antas å kunne gi henne en bedre støtte senere under oppveksten enn den 20 år eldre fru D, og det skulle trekke ut med farens realisering av sine planer om å ta henne til seg. Hos fru D ville hun vokse opp som enebarn. Det er ikke grunnlag for at hun hos moren vil få et dårligere miljø enn hos fru D eller faren. Det er visstnok påberopt at hun hos fru D vil vokse opp i et kristelig miljø. Imidlertid er det, under ankeforhandlingen fremkommet opplysninger som kan vekke tvil om man hos fru D har hatt vilje og evne til sann og riktig oppdragelse. Fru D har nemlig selv opplyst at C i sin aftenbønn pleier å be om at hun må få slippe å komme til den mor som ikke ville ha henne da hun var liten. Og fru D antas vanskelig å kunne være i aktsom god tro, når hun åpent beskylder fru A for å ha simulert de sykdommer som har gitt ansvarlige leger oppfordring til å la henne underkaste gjentatte og langvarige undersøkelser og behandlinger ved de nevnte sykehus.

Lagmannsretten finner å burde føye til at A har erkjent at han aldri har sett eller erfart at moren har stelt barna dårlig, og at det var i forståelse med ham at C på grunn av forholdene ble satt bort og ikke hentet hjem igjen. Det er derfor på det rene at han i sitt brev av 3. oktober 1954 har gitt X barnevernsnemnd uriktige opplysninger. Foreholdt denne erkjennelse har formannen i barnevernsnemda og sognepresten i X under ankeforhandlingen, og på bakgrunn av at de begge er av den oppfatning at C hos fru D fikk et meget godt og kristelig hjem, erkjent at de ikke har hatt grunnlag for den uttalelse fra barnevernsnemnda, som de har vært med på, om at «Man anser det bevist at fru A har forsømt sitt barn.»

Lagmannsretten finner at det ikke er ført noe som helst bevis for at fru A har forsømt C eller sine øvrige barn. Hun har gitt retten inntrykk av å være en svært følsom mor og at hun er oppriktig glad i sine barn. Det er rettens inntrykk at det var med tungt hjerte at hun på grunn av omstendighetene fant seg nødt til å etterlate sønnen G hos faren.

Det er heller ikke fremkommet opplysninger som kan gi grunnlag

Side:525

for å anta at fru A av andre grunner skulle være uskikket til å oppdra C. Det er således ikke påstått at hun har stått i kjønnslig forhold til andre enn B. Lagmannsretten finner å måtte godta at det er deres alvorlige mening å inngå ekteskap snarest mulig. Ekteskapsbruddet og den omstendighet at de lever sammen uten å være gift antas derfor ikke i og for seg å gjøre det utilrådelig å la moren få foreldremyndigheten. Det foreligger heller ikke bevis for forhold fra B's side som skulle gjøre det utilrådelig at C får vokse opp i hans hjem. Både han og fru A synes å være alminnelig ansett, idet folk antagelig også regner med at det bare skyldes omstendighetene at de enda ikke har kunnet gifte seg og derfor ikke har tatt anstøt av deres samliv. - - -