Rt-1958-591

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-06-07
Publisert:	Rt-1958-591
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 50/1958
Parter:	A/S Haugesund Blikemballagefabrik (høyesterettsadvokat Håkon Vikse) mot Lervik Packing Co. høyesterettsadvokat Gunnar Greve).
Forfatter:	Bendiksby, Berger, Skau. Mindretall: Eckhoff, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §51, §52, Kjøpsloven (1907)

Dommer Bendiksby: Saken gjelder krav fra Lervik Packing Co. mot A/S Haugesund Blikemballagefabrik om erstatning for mangler ved et parti lokk til krabbebokser som blikkemballasjefabrikken leverte til Lervik Packing høsten 1949.

Haugesund byretts dom i saken av 27. mars 1953 har slik domsslutning:

Side:592

«I hovedsøksmålet: A/S Haugesund Blikemballagefabrik frifinnes.

I motsøksmålet: Lervik Packing Co. betaler til A/S Haugesund Blikemballagefabrik kr. 18 499,08 med 4 prosent årlig rente fra 10. april 1952 til betaling skjer.

I saksomkostninger til A/S Haugesund Blikemballagefabrik betaler Lervik Packing Co. kr. 300.

Oppfyllelsesfristen er 14 dager.»

Saken ble av Lervik Packing påanket til Gulating lagmannsrett. Anken gjaldt bare hovedsøksmålet.

Lagmannsretten avsa den 12. februar 1955 dom i saken med følgende domsslutning:

«A/S Haugesund Blikemballagefabrik betaler til Lervik Packing Co. kr. 41 711 med 4 prosent årlig rente fra 20. november 1951 til betaling skjer.

I saksomkostninger i motsøksmålet for byretten betaler Lervik Packing Co. til A/S Haugesund Blikemballagefabrik kr. 100.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for å redusere erstatningsbeløpet med kr. 20 000.

Blikkemballasjefabrikken har påanket dommen til Høyesterett. Den har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil på tre punkter:

For det første når den har funnet at de lokk til krabbebokser som saken gjelder, ikke var kontraktsmessige ved leveringen.

For det annet når den har bygget på at blikkemballasjefabrikken har innlatt seg på forhandlinger om realitetsspørsmålet i saken på en slik måte at den har forspilt sin adgang til å gjøre gjeldende at Lervik Packing har reklamert for sent.

For det tredje hevdes det at lagmannsrettens dom er uriktig når den bygger på at Lervik Packing har hatt et tap på kr. 41 711 på grunn av forhold som blikkemballasjefabrikken er ansvarlig for.

Blikkemballasjefabrikken har nedlagt slik påstand:

«A/S Haugesund Blikemballagefabrik frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos Lervik Packing Co. for alle retter.»

Lervik Packing Co. har nedlagt følgende påstand:

«Gulating lagmannsretts dom av 12. februar 1955 stadfestes.

Ankemotparten, Lervik Packing Co., tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Haugesund byrett, Sunnhordland herredsrett og Stavanger byrett til avhøring av 3 partsrepresentanter for blikkemballasjefabrikken, 2 partsrepresentanter for Lervik Packing Co. og 6 vitner. To av vitnene, Gunnar Flatebø og Frithjof Bjelland, er nye vitner for Høyesterett. Det er for Høyesterett lagt frem en rekke nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å regne opp.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Side:593

Jeg er enig med lagmannsretten i at de lokk saken gjelder, ikke var kontraktsmessige ved leveringen. Jeg er også enig i at Lervik Packing reklamerte for sent, men at blikkemballasjefabrikken ved sin opptreden har forspilt adgangen til å gjøre denne innsigelse gjeldende. For disse punkters vedkommende er det tilstrekkelig for meg å vise til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre.

Når det så gjelder spørsmålet om erstatningen, er det på det rene mellom partene at Lervik Packing har hatt et tap på kr. 41 711. Som det fremgår av byrettens domsgrunner, er dette tap fremkommet ved at krabbepartiet etter ankomsten til den engelske kjøper, Angus Watson & Co., er blitt ometikettert og solgt for Lervik Packings regning; beløpet er med andre ord basert på at Watson har hevet kjøpet av krabbepartiet.

Det første spørsmål som melder seg, er da om Lervik Packing kan kreve hele det tap som således er oppstått for firmaet ved hevningen, erstattet av blikkemballasjefabrikken. Dette må bero på om mangelen ved lokkene - det forhold at en del av disse åpnet dårlig - var å anse som en vesentlig mangel ved krabbepartiet, slik at Watson hadde rett til å heve kjøpet etter de vanlige regler.

Som byretten har nevnt, ble det før skipningen av krabbepartiet, men etter kontrollprøvene den 17. og 20. januar 1950, da det ble konstatert at lokkene delvis åpnet dårlig, inngått en avtale mellom Lervik Packing og Watsons representant i Stavanger om at Lervik Packing påtok seg ansvar hvis Watson klaget over dårlig åpning eller andre feil m.v. Jeg er tilbøyelig til å anta at Lervik Packing ved denne avtale har påtatt seg et videregående ansvar for feil enn det som følger av de vanlige regler, og altså har satt seg i en svakere posisjon overfor Watson enn tilfellet ville ha vært uten denne avtale, men dette lar jeg stå hen. Jeg finner det her tilstrekkelig å presisere at i forhold til blikkemballasjefabrikken må denne avtale være uten betydning, idet den var inngått før det var reklamert overfor fabrikken, og - så vidt jeg forstår - uten at fabrikken var orientert om den. I denne sak må man derfor se bort fra denne avtale ved avgjørelsen av spørsmålet om vilkårene for hevning var til stede.

Det må være Lervik Packings sak å godtgjøre at feilen ved lokkene var av en slik art og betydning at den gjorde seg gjeldende som en vesentlig mangel ved det ferdig pakkede krabbeparti. Jeg peker i denne forbindelse på at Lervik Packing hadde disponert over krabbepartiet ved å skipe det til den engelske kjøper i samsvar med den før nevnte avtale - og altså med fullt kjennskap til resultatet av prøvene - før det var reklamert overfor emballasjefabrikken. Denne hadde da ingen foranledning til å foreta undersøkelser for å sikre beviser eller til på noen måte å gripe inn i disponeringen av partiet.

Jeg kan ikke finne det tilstrekkelig godtgjort at den feil som en del av lokkene var beheftet med, representerte en vesentlig mangel ved krabbepartiet.

Man har her å gjøre med en feil ved emballasjen, ikke ved

Side:594

selve varen. Feilen har bevirket at boksene ikke kunne åpnes tilfredsstillende ved hjelp av nøkkelen; en vanlig hermetikkåpner måtte benyttes. Det er med det materiale som foreligger ikke mulig å fastslå med noenlunde sikkerhet hvor stor del av boksene feilen heftet ved. Jeg kan her ikke legge avgjørende vekt på resultatet av de prøver som er foretatt, og som byretten og lagmannsretten har redegjort for. Det er den svakhet ved alle disse prøver at blikkemballasjefabrikken ikke har hatt anledning til å kontrollere dem. Fabrikken hadde i brev av 13. oktober 1950 bedt seg tilsendt en kasse av partiet. Dette er ikke blitt etterkommet, og fabrikken ble, som lagmannsretten har pekt på, heller ikke varslet til den prøve som ble foretatt i 1952, etter saksanlegget. Slik som opplysningene ligger an, mener jeg, på samme måte som byretten og lagmannsretten, at det er grunnlag for å fastslå at mer enn 10 pst. av lokkene åpnet dårlig, men nærmere kan jeg ikke se at man kan komme spørsmålet. Jeg peker i denne forbindelse på at etter kutyme i bransjen, jfr. de av lagmannsretten og byretten nevnte forskrifter fra Hermetikkindustriens Eksportutvalg, ansees et parti som mangelfritt, selv om inntil 10 pst. av boksene har dårlig åpning.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken betydning mangelen ble tillagt på det engelske marked, finner jeg det av interesse å gjengi følgende uttalelser i brev fra Den norske ambassade i London til Fiskeridepartementet av 7. oktober 1955, som er nytt for Høyesterett:

«1. Engelske hermetikkfabrikker bruker til nedlegging av crab paste' enten boks uten åpningsanordning, altså uten svekningslinje og nøkkel, eller glassemballasje.

2. Når det gjelder hermetiske krabbestuinger har norsk vare alltid vært dominerende i det britiske marked. Den norske vare har normalt vært levert i boks og esker med svekkåpning og nøkkel. I etterkrigstiden skal det unntaksvis ha kommet norsk krabbestuing til England i boks uten åpningsanordning. Slik vare skal ha funnet treg avsetning til priser som lå 1/- til 2/- pr. kasse lavere enn for normal vare'.»

Dette viser at krabbebokser uten svekkåpning ikke er ukjent på det engelske marked, og at krabbe i bokser med svekkåpning bare betinger relativt ubetydelig høyere pris enn krabbe i bokser uten slik åpning.

Det synes heller ikke som om Lervik Packing selv har ansett mangelen som vesentlig til å begynne med. Den fremlagte korrespondanse synes nærmest å vise at firmaet har regnet med at det hele ville gli over. Jeg minner i denne forbindelse også om at Lervik Packing etterat de første prøver var tatt, og altså vitende om at en del av eskene åpnet dårlig, gikk med på den før nevnte avtale med Watsons representant og deretter skipet partiet uten samtidig å reklamere overfor blikkemballasjefabrikken. Dette kan vanskelig forståes på annen måte enn at Lervik Packing ikke så den feil som var konstatert, som noen alvorlig mangel.

Jeg mener således at det ikke er godtgjort at vilkårene for

Side:595

hevning i forholdet mellom Watson og Lervik Packing var til stede, og Lervik Packing kan da ikke kreve erstatning på dette grunnlag. Det fremgår imidlertid av det jeg har sagt at partiet var beheftet med en mangel i lovens forstand, og Watson ville da ha kunnet kreve prisavslag eller erstatning for den forringelse av partiet som mangelen medførte. Og det tap som det ville ha ført til for Lervik Packing, må Lervik Packing kunne kreve erstattet av blikkemballasjefabrikken. Jeg tilføyer i denne forbindelse at jeg ikke kan se at det er grunnlag for å bebreide Lervik Packing at feilen ved lokkene ikke ble oppdaget tidligere enn tilfellet var. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg bygge på at den undersøkelse som ble foretatt under nedleggingen, var den kutymemessig vanlige.

De opplysninger man har når det gjelder størrelsen av det tap det her gjelder, er meget mangelfulle. Man må regne med at det ville ha blitt nødvendig med ometikettering. Utgiftene med dette i forbindelse med det salg som ble foretatt for Lervik Packings regning, beløp seg til ca. kr. 2900. - Partiet besto av 1057 kasser. Som jeg før har nevnt, har Den norske ambassade opplyst at differansen i pris mellom krabbe i bokser med svekkåpning og i bokser uten slik åpning har dreiet seg om 1-2 sh. pr. kasse. Jeg vil imidlertid tro at man her må regne med et vesentlig høyere beløp. Ved det salg som fant sted for Lervik Packings regning, ble det oppnådd 65 sh. pr. kasse, men når prisen ikke ble høyere, må jeg gå ut fra at det i meget vesentlig grad skyldtes det forhold at det engelske krabbemarked brøt sammen høsten 1949 og først rettet seg opp igjen våren 1951. Fastsettelsen av erstatningen må bli skjønnsmessig. Det synes rimelig å regne med en prisreduksjon av ca. 8 kroner pr. kasse, hvortil altså kommer omkostningene med ometikettering. Jeg finner etter dette at erstatningen bør fastsettes til kr. 12 000.

Etter resultatet finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg bemerker at Lervik Packing ved lagmannsrettens dom ble dømt til å betale saksomkostninger i motsøksmålet for byretten med kr. 100. Dette blir det ikke gjort noen forandring i.

Jeg stemmer for slik

dom:

A/S Haugesund Blikemballagefabrik dømmes til å betale til Lervik Packing Co. 12 000 - tolv tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 20. november 1951 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 3 - tre - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre flertallets begrunnelse.

Den 20. januar 1950 var forholdet for Lerviks vedkommende at Pecks undersøkelse 17. januar hadde vist at 12 av 40 bokser

Side:596

uttatt av flere dagsproduksjoner ikke åpnet tilfredsstillende, og 20. januar var resultatet 18 av 40. Da dette resultat ble meddelt Haugesunds-fabrikken 21. februar, ble det, som lagmannsretten nevner, fremholdt at mangelen skyldtes blikkvaliteten og at forholdet var likt for alle. Jeg mener derfor at Lervik på det tidspunkt måtte være berettiget til å gå ut fra at mangelen var så alvorlig som prøvene viste, og at selskapet måtte handle best mulig for å begrense tapet. Ser man hen til den foreliggende kontrakt, som ga Watson rett til å påberope enhver mangel som ville bli funnet ved partiets ankomst til England, og til å få tvisten avgjort ved voldgift i London av engelske forretningsmenn, må jeg gå ut fra at Lervik bedømte situasjonen riktig og forsvarlig, når selskapet gikk med på å få oppgjør etter de priser partiet kunne omsettes for etter ometikettering fra 1. til 2. klasse, det vil i vår sak si en differanse mellom avtalens 90 sh. til oppnådd pris i januar 1951 på 65 sh. pr. kasse.

Etter mitt syn kan tapet direkte tilbakeføres til en kontraktsstridig levering fra emballasjefabrikkens side, og dette tap må Lervik kunne kreve erstattet fullt ut. Det forholder seg så som nevnt av førstvoterende, at prisen på stuet krabbe falt vesentlig fra november 1949, og at markedet senere var slapt, men et slikt prisfall ligger etter min mening innenfor det man måtte regne med, også fra Haugesunds-fabrikkens side.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Skau: Likeså.

Justitiarius Wold: Jeg er enig med de tidligere voterende i at de leverte lokk til krabbeboksene var kontraktsstridige og at Lervik Packing Co. hadde sin reklamasjonsrett i behold. I erstatningsspørsmålet er jeg kommet til et annet resultat.

Saken gjelder en rekke - i alt 9 - forskjellige leveringer av krabbebokser og lokk i tiden 26. oktober til 19. november 1949. Leveringene skjedde hver gang i henhold til telefonbestilling. Etter det som er opplyst, må jeg gå ut fra at produksjonen av det krabbeparti på 1057 kasser som saken gjelder, foregikk etter hvert som emballasjen ble levert, og at partiet var ferdig til eksport i desember 1949. Det foreligger her handelskjøp. Lervik Packing Co. hadde derfor da emballasjen ble levert, plikt til å «foretage saadan undersøgelse, som ordentlig forretningskik kræver», jfr. kjøpslovens §51.

Feilen ved de leverte bokslokk ble imidlertid først oppdaget i januar 1950 ved den undersøkelse av krabbepartiet som da ble foretatt av Lervik Packing Co.s engelske kjøpers agent. Undersøkelsen ble foretatt på den måte at det av partiet, som besto av over 100 000 bokser, ble tatt ut og åpnet 2 prøver, hver prøve på 40 bokser. Hver prøve utgjorde således 2/5 pro mille av det hele parti. Den første prøve viste at 12 av 40 bokser ikke lot seg åpne skikkelig, og den annen prøve at 18 av 40 bokser hadde

Side:597

mangelfull åpning - altså en feil på henholdsvis 30 pst. og 45 pst. av prøvene. Ved en senere undersøkelse av en hel kasse av partiet (96 bokser), som ble foretatt i 1952, viste det seg at 38-40 bokser ikke åpnet. Feilprosenten var altså også ved denne prøve meget høy, nemlig 39-41.

Legger man dette til grunn, er det etter min mening vanskelig å forstå at feilen ved bokslokkene ikke ble oppdaget av Lervik Packing Co. da emballasjen ble levert, eller senest da produksjon fant sted. Det er fra Lervik Packing Co. gjort gjeldende at firmaet under produksjonen foretok den undersøkelse som er vanlig. Under dampingen (kokingen) ble det hver dag åpnet 2-3 bokser. Dagsproduksjonen var ca. 10 000 bokser - 1/5-3/10 pro mille av produksjonen ble således undersøkt. Dette er i forhold til partiets størrelse en noe mindre prøve enn den Watsons agent undersøkte i januar 1950. Forskjellen er imidlertid så vidt liten at dette forhold ikke gir noen tilfredsstillende forklaring på at Lervik Packing Co. overhodet ikke oppdaget noen åpningsfeil ved sin undersøkelse. Men dertil kommer at Haugesund Blikemballagefabrik hadde krav på at Lervik Packing Co. da produksjonen fant sted foretok minst én like betryggende undersøkelse som den engelske kjøpers agents i januar 1950. Etter min mening er det ikke godtgjort at det i hermetikkindustrien består noen kutyme hvoretter hermetikkfabrikkens undersøkelsesplikt i forhold til emballasjeleverandøren skulle være mindre streng enn kjøperens undersøkelsesplikt med hensyn til det ferdige produkt. Gode grunner tilsier tvert imot at en undersøkelse av emballasjens kvalitet bør være særlig omhyggelig, fordi den brukes til produksjon av hermetikk, som har en meget større verdi enn emballasjen. Jeg går ut fra at den undersøkelse av partiet som agenten foretok i januar 1950, i ethvert fall ikke gikk lenger enn det som er vanlig i bransjen. Det kan vel heller være et spørsmål om agentens undersøkelse var omfattende nok når det gjaldt et så stort parti.

Det jeg her har nevnt, viser etter min mening at Lervik Packing Co. ikke kan ha undergitt emballasjen en forsvarlig undersøkelse da produksjonen fant sted. Hadde det vært tilfellet, burde den åpningsfeil bokslokkene hadde, vært oppdaget. Som nevnt utgjorde hver dagsproduksjon ca. 10 000 bokser, og åpningsfeilen burde således vært oppdaget ved den undersøkelse Lervik Packing Co. hadde plikt til å foreta av den første dagsproduksjon hvor de kontraktsstridige lokk ble benyttet. Feilen ville da vært lokalisert og begrenset til én dagsproduksjon, ca. 100 kasser. Jeg antar at et så vidt beskjedent parti med den åpningsfeil det her gjelder, høsten 1949 måtte kunne omsettes mot et mindre prisavslag. Det er opplyst i saken at en annen produsent av krabbehermetikk reklamerte i anledning av kontraktsstridige lokk levert høsten 1949 for et parti på ca. 170 kasser. Saken ble ordnet ved at Haugesund Blikemballagefabrik gikk med på å betale en erstatning på ca. kr. 1300, altså ca. kr. 8 pr. kasse. Jeg antar etter dette at dersom Lervik Packing Co. hadde oppfylt sin

Side:598

undersøkelsesplikt, ville firmaets tap blitt forholdsvis beskjedent, neppe større enn 800-1000 kroner. Da jeg er i mindretall, anser jeg det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på erstatningsbeløpets størrelse.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byfogd C. W. Bang):

Saksøkeren solgte høsten 1949 3000 kasser à 100 bokser nedlagt krabbe til firmaet Angus Watson & Co. i Liverpool. Innkjøpsagenter var A/S Imperial Canneries Ltd., Stavanger, som formidlet handelen. En kontrakt lød på 2500 kasser, datert 3. oktober 1949, fremlagt i avskrift som dok. 10. En annen kontrakt som lød på 500 kasser er ikke fremlagt. Pakkingen ble avsluttet før jul 1949. En del av partiet ble avsendt og mottatt av kjøperne høsten 1949 uten reklamasjoner. Saken gjelder et restparti på 1057 kasser. Det ble foretatt inspeksjon av dette parti ved fabrikken i Lervik av innkjøpsagentens disponent C. W. Peck, i begynnelsen av januar måned 1950. Videre ble det sendt 40 prøveesker til innkjøpsagenten. Disse ble åpnet på hans kontor den 20. januar 1950. Det viste seg at 18 av de 40 esker, altså 45 pst. ikke åpnet ordentlig, dvs. at de ikke åpnet seg langs den såkalte svekningskant i lokket. I skriv av 20. oktober 1950 til saksøkeren, dokument 55, uttalte innkjøpsagenten at man var villig til å akseptere varen forutsatt at saksøkeren påtok seg ansvar hvis den engelske kjøper klaget over dårlig åpning eller andre feil, og saksøkeren erklærte seg villig til å godtgjøre alle utgifter som måtte følge ved ometikettering av varen. I skriv av 24. januar 1950, dokument 57, gikk saksøkeren med på dette, og varene ble deretter skipet til England. I skriv av 15. mars s. å., dokument 58, meddelte innkjøpsagenten at kjøperen hadde reklamert over varen. I kjøperens brev av 11. mars 1950, vedlagt i oversettelse som dokument 59, uttales:

«Da vi opprinnelig undersøkte disse varene 24. februar, var der ingen av de tre uttatte prøvene som åpnet riktig. Nøklene tok kun smale striper av lokket. Vi la også merke til at nøklene var 3/16" for kort.

Noen dager senere under en ny inspeksjon av samme parti var der kun to bokser av 6 som åpnet skikkelig.

Dette er en meget alvorlig mangel så vi ber Dem ta saken opp med Lervik Packing Co., for deretter å underrette oss.»

Etter en del korrespondanse med innkjøpsagenten, samtykket saksøkeren i skriv av 17. april 1950, dokument 65, i at partiet ble ometikettert og solgt for saksøkerens regning. Saksøkeren hadde mottatt full betaling av kjøperen for det partiet på 1057 kasser som reklamasjonen gjaldt. Partiet oppnådde etter ometikettering en pris av 65 sh. pr. kasse, og saksøkeren har erstattet kjøperen differansen mellom den opprinnelige kjøpesum med tillegg av omkostninger og det foretatte salg. Differansen utgjør 2085 engelske pund, 11 shilling og 4 pence. Etter kursen på utbetalingsdagen blir dette kr. 41 711, et beløp hvis størrelse ikke er omstridt mellom partene. I juli 1952 (dokument 41) har innkjøpsagenten skaffet til veie en kasse av partiet og foretatt en inspeksjon av den på sitt kontor i overvær av Brislingsentralens inspektør Seglem Larsen. Av partiet på 100 bokser var det 38 som ikke åpnet tilfredsstillende.

Side:599

Saksøkeren mener at hans tap skyldes at den leverte emballasje ikke var tilfredsstillende. - - -

Det er i saken avhørt representant for begge parter og 4 vitner. Av de avgitte forklaringer hitsettes:

Disponent Gravdal hos saksøkeren - - -.

Disponent Høinæs hos saksøkte - - -.

Retten skal bemerke, at saksøkeren ved prøvene i Lervik og Stavanger i januar måned 1950, må ha fått grunn til å frykte for at hele det ennå ikke leverte parti eller deler av det kunne lide av vesentlige mangler. En bemerker i denne forbindelse at det er opplyst at de 40 bokser som var uttatt og sendt til Stavanger til undersøkelse var tatt ut av forskjellige dagsproduksjoner ved fabrikken, og det måtte således antas å gi et ganske godt tverrsnitt av hele produksjonen. Det ville være eiendommelig om man nettopp skulle utta de dårlige esker av de enkelte kasser. Feilen kan ikke finnes før en åpner boksene. At saksøkeren har vært oppmerksom på dette, fremgår også av at han overfor innkjøpsagenten gikk med på å påta seg ansvaret for å dekke omkostningene ved eventuell ometikettering og salg og at dette skulle skje for hans regning og risiko. Etter kjøpsloven har kjøperen i handelskjøp, som her, både undersøkelsesplikt og reklamasjonsplikt. Undersøkelsesplikten inntrer når varen er kommet ham i hende og den skal foretas således som ordentlig forretningsskikk krever. Det foreligger ingen opplysning om eventuell kutyme i bransjen om når og hvorledes slik undersøkelse skulle vært foretatt i et tilfelle som dette. Retten mener imidlertid at han etter utfallet av prøvene i januar, da han som nevnt måtte ha grunn til å frykte at hele partiet kunne være kontraktsstridig, måtte ha reklamert straks. Det bemerkes i denne forbindelse, at retten av det som er opplyst i saken om prøvene i Lervik og Stavanger, om prøvene i Liverpool ved kjøperen og endelig ved kontrollprøven i juli 1952, anser det godtgjort at leveringen var kontraktsstridig, idet betydelig over 10 pst. av boksene ikke åpnet ordentlig. En anser det godtgjort, og det er så vidt en skjønner heller ikke bestridt av saksøkte, at det er kutyme i bransjen at minst 90 pst. av boksene skal åpne ordentlig. En mener at saksøkeren burde ha reklamert allerede etter prøven i Stavanger i januar. Det er på det rene at han dagen etter har telefonert til saksøkte, og det er sannsynlig at de har snakket om prøven. Til en reklamasjon utkreves imidlertid at saksøkeren har gitt klart uttrykk for at han ville holde saksøkte ansvarlig dersom det ble reklamasjon fra England. Retten kan ikke finne det godtgjort at han har fremsatt noen sådan reklamasjon. Det som saksøkeren uttaler i det foran siterte brev av 21. januar 1950, dok. 56, til Imperial Canneries, tyder nærmest på at han bare har forespurt hos saksøkte hva feilen kan skrive seg fra. En kan heller ikke finne bevist at det er foretatt noen reklamasjon over telefonen i april. Den reklamasjon som endelig ble fremsatt ved skriv av 25. april, dok. 15, er for sent fremsatt. Dette skriv er for øvrig høyst uklart, men det fremgår iallfall av svaret, dok. 16, at det er oppfattet som reklamasjon. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer T. Gjessing, kst. lagdommere sorenskriver Einar Tønseth og sorenskriver Leif Dalaker):

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Lagmannsretten finner med byretten at blikkemballasjen ikke var

Side:600

kontraktsmessig og henviser til byrettens begrunnelse. Det bemerkes at motparten burde ha vært varslet til kontrollprøven i juli 1952 i Stavanger. Det så meget mer som den ble foretatt etterat sak var reist. At dette er unnlatt svekker prøvetagningens beviskraft. Men inspektør Håkon Seglem Larsen ved A/S Hermetikkfabrikkenes Brislingsentral, som var helt uinteressert i saken, har for retten bekreftet at han var til stede og at 38 av 96 bokser ikke åpnet tilfredsstillende. Når dette sammenholdes med at det allerede under innkjøpsagentens prøvetagning i januar 1950 på Lervik Packing Co. - i nærvær av disponent Gravdal, som på det tidspunkt selvsagt var interessert i at det ikke var noen mangel ved varen, ble konstatert at 12 av 40 eller 41 bokser ikke åpnet tilfredsstillende, finner retten det godtgjort at boksene åpnet så dårlig at de ikke var kontraktsmessige. Det foreligger ikke opplysninger for retten om at kravet til boksene i 1949 var vesentlig mindre enn etter forskriftene av 1952. Etter disse må minst 90 pst. åpne feilfritt når boksene har svekningslinje.

Overensstemmende med byretten legger lagmannsretten til grunn at Lervik Packing Co. ikke har reklamert overfor A/S Haugesund Blikemballagefabrik før i brev av 25. april 1950 og at dette er for sent. Om telefonsamtalen 21. januar 1950 mellom disponentene Gravdal og Høinæs har disse forklart seg som for byretten, mens vitnet frk. Birkeland nå har forklart at telefonsamtalen gjaldt reklamasjon og at Gravdal var svært ivrig, uten at hun husker hva som ble sagt. Det er fremlagt regning for telefonsamtale den 21. januar 1950 fra Lervik Packing Co. til A/S Haugesund Blikemballagefabrik. I brev av samme dag fra Lervik Packing Co. til A/S The Imperial Canneries Ltd. - Watsons innkjøpsagent - angående dårlig åpning av eskene står bl.a.: «Vi talte idag med vår blikkleverandør som sier det er det amerikanske blikk som gjør det og at det er likt for alle.» Det kan etter dette neppe være tvil om at disponent Høinæs er gjort kjent med at eskene åpnet dårlig. Et annet spørsmål er om Gravdal har sagt at han ville gjøre ansvar gjeldende så det forelå en reklamasjon. Det er ikke ført tilstrekkelig bevis for det siste. Det ville ha vært rimelig om en eventuell reklamasjon var blitt bekreftet skriftlig. Det er ikke gjort. Heller ikke er forholdet nevnt i brev av 15. februar 1950 fra Lervik Packing Co. til A/S Haugesund Blikemballagefabrik hvor det blir betalt 20 000 kroner å konto uten noe forbehold. Etterat Lervik Packing Co. hadde fått underretning fra Watson gjennom innkjøpsagenten om at boksene åpnet dårlig underretter Lervik Packing Co. I brev av 16. mars 1950 A/S Haugesund Blikemballagefabrik og sier at «Som De vil forstå er dette en meget kjedelig affære og må be Dem omgående meddele hva årsaken kan være.» I brevet er henvist til telefonsamtale samme dag men det står intet om at Lervik Packing Co. vil gjøre ansvar gjeldende overfor A/S Haugesund Blikemballagefabrik. Det blir bare spurt om årsaken til at boksene åpner dårlig. Det er lite sannsynlig at telefonsamtalen den 21. januar har hatt noen annen form, i så fall burde den som nevnt ha vært bekreftet skriftlig. A/S Haugesund Blikemballagefabrik svarer i brev av 24. mars. Brevet har følgende overskrift: «Reklamasjon over åpningen av krabbebokslokk.» Her drøftes alene hva som kan være årsak til den dårlige åpning av lokkene. Overskriften viser ikke at A/S Haugesund Blikemballagefabrik har oppfattet det som en reklamasjon overfor seg, men alene som reklamasjon fra den engelske kjøper til Lervik Packing Co. Den 15. april 1950 ber Watsons agent

Side:601

om samtykke til å ometikettere for Lervik Packing Co.s regning. Samme dag telefonerer denne til A/S Haugesund Blikemballagefabrik (3 perioder). Den 17. s.m. samtykker Lervik Packing Co. overfor Watsons agent i ometikettering og den 25. skriver Lervik Packing Co. til A/S Haugesund Blikemballagefabrik således: «Refererende til våre telefonsamtaler i anledning den kjedelige reklamasjonssaken fra England over dårlig åpning av krabbeboksene, ber vi Dem vennligst bekrefte i brev at De er enig i deres krav, nemlig at partiet blir ometikettert og solgt til best mulig pris.» A/S Haugesund Blikemballagefabrik svarer den 27. s.m.: «Reklamasjon over åpningen av krabbebokslokk.

Deres brev av 25. april mottatt.

Vedr. omhandlede reklamasjon det vises til vår skrivelse den 24de mars og har intet å tilføie utover det som vi her har anført. Vi blander oss selvsagt ikke opp i hvilken ordning De treffer mot det fremkomne krav som er stillet fra kjøper av omhandlede hermetikk, idet vi mener ikke å ha noensomhelst ansvar overfor fremkomne reklamasjon.

Dette hindrer ikke at De kan meddele oss sluttresultatet, og som skriveren herav sa til Dem over telefon skal vi være villige til da å diskutere mulig delvis godtgjørelse av Deres virkelige tap som følge av påklagede lokkåpning, hvis ikke reklamasjonen skyldes andre forhold, andre ting.»

Selv om brevet av 25. april 1950 er noe uklart, viser svaret at A/S Haugesund Blikemballagefabrik har oppfattet det som reklamasjon overfor seg. Retten kan ikke se at det er reklamert tidligere. Som nevnt var dette for sent, jfr. kjøpsl. §52.

Hverken i svarbrevet av 27. april 1950 eller i senere korrespondanse - før i tilsvaret av 5. april 1952 for byretten - har A/S Haugesund Blikemballagefabrik gjort gjeldende at det er reklamert for sent. A/S Haugesund Blikemballagefabrik har alene uttalt at den mener ikke å ha noe som helst ansvar. I brev av 7. juli 1950 gjør Lervik Packing Co. A/S Haugesund Blikemballagefabrik oppmerksom på at erstatningskravet, når det kommer fra England, vil bli presentert for A/S Haugesund Blikemballagefabrik, og ber sistnevnte ta sine forholdsregler for å få skaden redusert mest mulig, men A/S Haugesund Blikemballagefabrik svarer med å kreve sitt tilgodehavende og henviser til sine brev av 24. mars og 27. april. Foranlediget ved brev av 9. oktober 1950 fra overrettssakfører Baugstø på vegne av Lervik Packing Co. svarer A/S Haugesund Blikemballagefabrik den 13. s.m. og går der inn på å drøfte realiteten i reklamasjonen, ber bl.a. om å få tilsendt en kasse krabbe av samme kvalitet som ble sendt til England. I februar 1951 uttales bl.a. at det ikke foreligger bevis for at lokkenes angivelige dårlige åpning er skyld i erstatningskravet fra England og i brev av 2. april 1951 går A/S Haugesund Blikemballagefabrik inn på realiteten og tilbyr kr. 5000 som en minnelig ordning. Retten finner at A/S Haugesund Blikemballagefabrik ved å drøfte reklamasjonen i realiteten uten å gjøre gjeldende at det er reklamert for sent, er avskåret fra å avvise reklamasjonen som for sent fremsatt.

Det er på det rene at Lervik Packing Co. har lidt et tap stort kr. 41 711. A/S Haugesund Blikemballagefabrik har gjort gjeldende at Lervik Packing Co. burde ha oppdaget mangelen ved prøvetagning etter hvert som krabben ble nedlagt. Videre at Lervik Packing Co. ikke burde ha sendt hele partiet til England, bare et prøveparti. Hvis dette ikke var blitt

Side:602

godtatt, kunne Lervik Packing Co. ha solgt partiet i Norge til betydelig bedre pris enn det ble oppnådd i England. Det er pekt på at A/S Vestvik Preserving som også hadde fått avvist et parti på 170 kasser på grunn av dårlig åpning, solgte samme parti i Norge for kr. 80 pr. kasse, mens den opprinnelige pris var 82 kr.

Disponent Gravdal har forklart at de boksene som saken gjelder ble brukt til nedlegging av krabbe sist i sesongen 1949. Produksjonen var opptil 100 kasser à 100 bokser om dagen. Det ble tatt et par prøver daglig og boksene åpnet da tilfredsstillende. Retten kan etter omstendighetene ikke se at det kan legges Lervik Packing Co. til last at nedleggingen ble fortsatt. Større tvil volder spørsmålet om Lervik Packing Co. burde ha begrenset tapet etterat nedleggingen hadde funnet sted. Ved innkjøpsagentens prøvetagning på Lervik og i Stavanger i januar 1950 hadde det vist seg at av ca. 80 bokser åpnet 30-40 pst. dårlig og agenten stillet Lervik Packing Co. fritt om det ville levere restpartiet på 1057 kasser. Lervik Packing Co. hadde tidligere levert ca. 2000 kasser til Watson. Det var ikke kommet reklamasjon over at disse åpnet dårlig. Avtalen med Watson var inngått høsten 1949. Prisen var kr. 90 pr. kasse. Prisene var senere falt på grunn av at produksjonen i 1949 ble for stor i forhold til etterspørselen. Det foreligger dog ikke for retten opplysninger om hvor meget prisene var falt fra høsten 1949 til januar 1950, men det må antas at det var ikke ubetydelig. (Vestvik Preserving hadde kontrakt på kr. 82 pr. kasse.) Det ville derfor medføre et stort tap om Lervik Packing Co. benyttet seg av agentens samtykke til at Watson kunne frafalle sitt krav på levering. Hensett til at Lervik Packing Co. samme sesong hadde levert ca. 2000 kasser til Watson uten reklamasjon var det meget som talte for at Lervik Packing Co. sendte kassene i håp om at de ville bli godtatt. På den annen side var det selvsagt betenkelig under fallende marked å sende varen med fare for at kjøperen fant den mangelfull og krevet ometikettering til «annen» klasses etikett. I så fall var det grunn til å frykte for at tapet ville bli større enn om Lervik Packing Co. selv forsøkte å selge partiet her i landet. Retten finner dog ikke at det kan legges Lervik Packing Co. til last som uaktsomhet at det valgte som det gjorde. Det er ikke ført bevis for at Watson ville ha samtykket i at det først ble sendt en prøvesending som skulle være avgjørende for om partiet ville bli godtatt, eller at det lot seg gjøre å skille ut en del av partiet og få det solgt under «første» klasses etikett. A/S Haugesund Blikemballagefabrik har som tidligere nevnt ikke fått reklamasjon før i slutten av april 1950. Selv om det pr. telefon den 21. januar var underrettet om at boksene åpnet dårlig, hadde fabrikken den gang ikke grunn til å ta stilling til hvordan Lervik Packing Co. burde opptre for å begrense tapet mest mulig når Lervik Packing Co. ikke hadde uttalt at den ville holde A/S Haugesund Blikemballagefabrik ansvarlig for mulig tap. Men etter det standpunkt A/S Haugesund Blikemballagefabrik faktisk tok i det foran siterte brev av 27. april 1950 er det lite trolig at den ville ha påtatt seg noe ansvar om det var blitt reklamert i rett tid eller ville ha innlatt seg på å gi anvisninger om hvordan tapet kunne beregnes.

Lagmannsretten finner således at Lervik Packing Co.s krav må bli å ta til følge. - - -

Sorenskriver Tønseth er kommet til et noe annet resultat enn flertallet. Under tvil har jeg funnet å måtte slutte meg til flertallet også for så vidt

Side:603

angår kontraktsstridig levering av blikkesker og ankemotpartens ansvar for tapet, dog således at jeg finner at erstatningsbeløpet må reduseres betraktelig. - - -

Ankemotparten har også hevdet, at Høinæs ikke er ansvarlig for tapet og det er meget som taler for at det er riktig.

Når Gravdal av Watsons agent får rede på at eskene lider av alvorlige mangler og så etter diskusjon med agenten bestemmer seg for å ta sjansen uten å gi Høinæs anledning til å vareta sitt tarv, må det med atskillig grunn kunne sies, at han ikke har rett til å ta sjansen på Høinæs' risiko. Han påstår selv at han før 16. mars og før forsendelsen har varslet Høinæs om manglene, og må da, da han tok sjansen, ha vært oppmerksom på at han hvis det gikk galt ville holde seg til Høinæs. Han måtte forstå at agenten pliktet å gjøre Watson kjent med de alvorlige mangler, og at sjansen for at partiet ville bli godtatt derfor var meget liten.

Som foran nevnt finner jeg dog ikke å burde oppta noen dissens i disse to spørsmål, men Gravdals forsømmelse må iallfall medføre at hans eget forhold blir så meget strengere bedømt og at kravet til sannsynligheten for at Høinæs kunne ha begrenset tapet ikke kan stilles særlig strengt.

Jeg finner Gravdals forsømmelse ved å unnlate å underrette Høinæs om de funne mangler og om at han tross disse ville ekspedere partiet så alvorlig at erstatningsbeløpet må reduseres betraktelig. Hvis Høinæs kunne ha foretatt noe for å begrense tapet og Gravdal har hindret ham heri, har jo Gravdal likefrem medvirket til tapet.

Det er i saken opplyst et lignende tilfelle vedkommende Vestvik Preserving. Partiet - 170 kasser - var solgt for 82 kr. pr. kasse, men etter reklamasjon for dårlig åpning ble partiet solgt til et annet eksportfirma for 80 kr. pr. kasse, så tapet ble minimalt. Man må kunne gå ut fra at Høinæs med sine forbindelser med eksportører hadde hatt utsikt til å oppnå noe lignende.

Men jeg legger større vekt på en annen mulighet. Av de 1057 kasser ble før forsendelsen kun uttatt 80 esker av i alt 105 700 esker, altså høyst en eske av 80 kasser. Var Høinæs blitt tilkalt måtte det vært naturlig for ham å forlange prøver tatt av de øvrige 977 kasser eller iallfall en større del av dem, og det ligger da nær å anta at man kunne oppnå å lokalisere skaden. Kunne skaden vært lokalisert til f. eks. noen hundre kasser, ville det vært en enkel sak å ta disse ut og for Høinæs' regning selge dem til en lavere pris. Det er klart at det nå er umulig å ha noen bestemt mening om i hvilken grad skaden kunne lokaliseres, men bare sannsynligheten av at det kunne gjøres er for meg nok til fastslå at Gravdal ved å berøve Høinæs adgangen til dette har medvirket til å øke tapet.

Reduksjonen i erstatningen antar jeg rent skjønnsmessig å kunne fastsette til kr. 20 000. Jeg tar da hensyn til at hvis manglene hadde kunnet lokaliseres til et forholdsvis lite antall kasser, ville hele tapet blitt forholdsvis beskjedent. - - -

Side:604