Rt-1958-63

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-01-18
Publisert:	Rt-1958-63
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 5 B/1958
Parter:	Arne Worsøe (overrettssakfører Torleiv Tengs Pedersen - til prøve) mot Nils Østby (høyesterettsadvokat Paul Røer).
Forfatter:	Bahr, Heiberg, Lunde, Helgesen, Berger
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §42, §55, §35, §59, Tvistemålsloven (1915) §69

Dommer Bahr: Arne Worsøe har reist denne sak ved Larvik herredsrett mot Nils Østby med påstand om hevning av kjøp av blodshoppen «Intelligence Foot» (navnet er i hestekortet skrevet «Intelligenz Foote») og om erstatning hos Østby for

Side:64

utgifter og tap som Worsøe hevder å være påført i anledning av handelen. Grunnlaget for søksmålet er at Worsøe hadde kjøpt hoppen av Østby fri for hefte, men at det senere viste seg at den var beheftet med utleggspant for kr. 23 383,90 i henhold til utpantning hos en tidligere eier for skatt til Oslo kommune.

Østby hadde selv kjøpt hesten av Anton Sandnes, og han trakk denne inn i saken etter tvistemålslovens §69, idet han overfor Sandnes nedla påstand om hevning og erstatning.

Ankesaken for Høyesterett gjelder bare forholdet mellom Worsøe og Østby, og jeg tar i mitt referat av sakens gang og av de tidligere dommer bare med det som angår disse parter.

Larvik herredsrett - dommerfullmektigen - avsa dom i saken den 15. mai 1952. Domsslutningen lyder for så vidt angår tvisten mellom Worsøe og Østby:

«I. Saksøkte nr. 1 Nils Østby dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen å betale til saksøkeren Arne Worsøe 12 500 kroner med 4 prosent renter av 5 000 kroner fra 24. oktober 1946 til betaling skjer.

II. Saksøkeren tilpliktes innen 2 uker fra forkynnelsen å stille blodshoppen «Intelligence Foot» til saksøkte nr. 1's disposisjon mot betaling av de ovennevnte beløp samt 3 kroner pr. dag fra 16. mai 1952 til utlevering skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Østby anket til Agder lagmannsrett og Worsøe motanket. Lagmannsretten pådømte saken den 10. mai 1954. Av domsslutningen hitsetter jeg:

«A. Forholdet mellom Arne Worsøe og Nils Østby.

1. Nils Østby dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Arne Worsøe kr. 5 000 mot at Arne Worsøe stiller hoppen «Intelligence Foot» til disposisjon for Nils Østby. For øvrig frifinnes Nils Østby.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke - - -».

Etterat lagmannsrettens dom var avsagt, ble partene enige om å gjennomføre hevning av handelen i samsvar med dommen, og den 20. juni 1954 ble hoppen levert tilbake til Østby mot deponering av kjøpesummen kr. 5 000, som senere er blitt betalt til Worsøe.

Worsøe har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår frifinnelsen av Østby for erstatningskravet.

I begrunnelsen for anken er det bl.a. anført:

1. Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke kan karakteriseres som total vanhjemmel, at hoppen var beheftet med det nevnte utleggspant for kr. 23 383,90. Etter Worsøes mening foreligger det total vanhjemmel, og erstatningsansvar for Østby følger da direkte av kjøpslovens §59. Men selv om man går ut fra at vanhjemmelen er å anse som partiell, må erstatningsregelen i §59 under de foreliggende omstendigheter komme til anvendelse - direkte eller analogisk.

2. Erstatningsansvar kan også bygges på kjøpslovens §55.

Side:65

Det foreligger her et hevningstilfelle, og Østby er som selger pliktig til å erstatte de omkostninger som kjøperen, Worsøe, er blitt påført ved å oppfylle sin omsorgsplikt.

3. Ansvar kan videre bygges på bestemmelsen i kjøpslovens §42 siste ledd. Etter omstendighetene ved salget må heftelsesfrihet i dette tilfelle ansees «tilsikret» i lovens forstand.

Worsøe har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Nils Østby, Tjølling pr. Larvik, dømmes å betale til Arne Worsøe, Sandnes, erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 14 030,75, med lovlige renter fra 20. juni 1954 til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Nils Østby, har tatt til motmæle og nedlagt påstand om at han frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Om saksforholdet henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for ankesaken er det holdt bevisopptak ved Jæren herredsrett 9. juni 1955 og 10. april 1956 og ved Larvik herredsrett 1. november 1956. Ved disse bevisopptak er det avgitt forklaringer av partene Worsøe og Østby og av 6 vitner. 3 av vitnene hadde også forklart seg for lagmannsretten.

For Høyesterett er det lagt frem en del nye dokumenter, som jeg kommer tilbake til senere i den utstrekning jeg finner det nødvendig. Det nye materiale har ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at Worsøes anke må tas til følge, idet jeg er enig med herredsretten i at han må tilkjennes erstatning hos Østby.

Jeg finner for mitt vedkommende hjemmel for erstatningsplikten dels i kjøpslovens §55, dels i §42 annet ledd, og skal om dette bemerke:

Ved lagmannsrettens dom er det rettskraftig avgjort, at Worsøe var berettiget til å heve handelen fordi heftelsen måtte ansees som en vesentlig mangel ved hoppen. Det er på det rene i saken at Worsøe allerede i 1946 krevet omgjøring av handelen og stillet hoppen til Østbys disposisjon. Østby ville imidlertid ikke ta hoppen tilbake. Han lot den bli i Worsøes besittelse, mens rettssaken om hevningen gikk sin gang. Som før nevnt ble hoppen først overtatt av Østby den 20. juni 1954. Østby ga ingen instrukser om hvordan hoppen i dette tidsrom skulle disponeres, bortsett fra at han på forespørsel samtykket i at den ble bedekket. Worsøe var etterat han hadde stillet hoppen til Østbys disposisjon, i henhold til kjøpslovens §55 pliktig til å dra omsorg for den men for Østbys regning. Denne omsorgsplikt har Worsøe oppfylt ved å ha hoppen i forpleining hos Chornelius Aareskjold, hvor den er blitt brukt som avlsdyr. Utgiftene ved oppfyllelsen av omsorgsplikten kan Worsøe, som allerede nevnt, etter §55 kreve erstattet av Østby. Og det er nettopp et slikt erstatningskrav Worsøe gjør gjeldende i saken.

Side:66

Han forlanger dekning for utgiftene til forpleining av hoppen hos Aareskjold inntil den ble levert tilbake til Østby i juni 1954, foruten for visse utgifter til dyrlege, assuranse, skoing m.v. i det samme tidsrom.

Det jeg nå har sagt, gjelder utgifter påløpet etterat Worsøe i februar 1946 reklamerte overfor Østby i anledning av mangelen. Når det gjelder Worsøes utgifter til hoppen før dette tidspunkt, er det mulig at erstatningsplikt for Østby også for så vidt kunne bygges på kjøpslovens §55, Jeg tar imidlertid ikke standpunkt til dette spørsmål og heller ikke til spørsmålet om ansvar eventuelt kunne bygges på vanhjemmelsbestemmelsen i lovens §59, slik som Worsøe har hevdet. Jeg antar nemlig at erstatningsplikt her under enhver omstendighet har hjemmel i §42 annet ledd, idet jeg er enig med Worsøe i at heftelsesfrihet i dette tilfelle må ansees «tilsikret». Jeg henviser i denne forbindelse til det som lagmannsretten har funnet bevist når det gjelder uttalelsene om «hefte og lyte» under forhandlingene mellom Worsøe og Østby da kjøpet ble sluttet. Videre henviser jeg til Østbys stevning av 28. april 1947 til Larvik herredsrett i søksmålet mot Anton Sandnes, hvor det bl.a. heter: «Nils Østby har kjøpt den i saken omhandlede blodshoppe «Intelligence-Foot» av saksøkte, Anton Sandnes, heftelsesfri og har solgt den videre med de rettigheter og forpliktelser som han selv hadde da han eide den.»

Jeg kommer så til spørsmålet om erstatningens størrelse.

Worsøe har for Høyesterett lagt frem følgende beregning av sitt erstatningskrav:

Utgifter til fôring m. m. i tidsrommet 8. juli 1945

til 15. mai 1952 (i samsvar med herredsrettens dom) kr. 7 500,00

Fra 16. mai 1952 til 30. juni 1953, kr. 5 pr. dag » 2 045,00

Fra 1 juli 1953 til 20. juni 1954, kr. 8 pr. dag » 2 840,00

Utgifter til dyrlege, assuranse, skoing m. m. i henhold til oppstilling av 6. august 1953 » 1 645,75

kr. 14 030,75

Østby har mot denne beregning innvendt dels at satsen kr. 5, henholdsvis kr. 8 pr. dag for forpleining av hoppen i tidsrommet etter 15. mai 1952 er for høy, dels at det i utgiftsbeløpet må gjøres fradrag for utbytte som hoppen har gitt i den tid den var hos Aareskjold og ble nyttet som avlshest, eller som den kunne og burde ha gitt om den var blitt anvendt på en mer inntektsbringede måte, nemlig som traver.

Jeg er kommet til at Worsøes beregning må godtas. Om de enkelte poster i oppstillingen skal jeg bemerke:

Mot beregningen av beløpet kr. 7 500 for tidsrommet inntil 15. mai 1952, da herredsrettens dom ble avsagt, gjøres det ingen innvending. Når det gjelder utgiftene til fôring og stell i tidsrommet 15. mai 1952-20. juni 1954, har Worsøes prosessfullmektig for Høyesterett opplyst at de oppførte beløp kr. 2 045

Side:67

og kr. 2 840, basert på henholdsvis kr. 5 og kr. 8 pr. dag, er resultater av forhandlinger mellom ham og Aareskjold, og at det ikke har vært mulig å få Aareskjold til å godta lavere beløp. Etter de opplysninger som foreligger om forbehovet hos en avlshoppe som det her er tale om, fôrpriser m.v., kan jeg ikke se at det er grunnlag for her å foreta noen reduksjon av Worsøes krav. Med hensyn til den siste post i oppstillingen, kr. 1 645,75, er det ikke noen uenighet om beregningen.

Når det gjelder spørsmålet om fradrag for utbytte ved bruken av hoppen som avlshest, nevner jeg at hoppen i det tidsrom den sto hos Aareskjold, fikk i alt 8 føll, hvorav 1 døde like etter fødselen. Av de øvrige 7 er 5 blitt trenet til travere og har kjørt inn større og mindre premiebeløp. Ett av dem er også blitt brukt som avlsdyr. Worsøe har for Høyesterett lagt frem en oversikt pr. 30. desember 1957 over de økonomiske resultater når det gjelder disse 7 føll. Oversikten viser et betydelig underskudd. Dette faller i tilfelle på Aareskjold, idet han som nevnt i herredsrettens dom har gått med på å overta føllene til eiendom mot å bære utgiftene til dem. Østby har angrepet oversikten og hevder dels at forskjellige utgifter, f. eks. til fôring av føllene, er satt for høyt, dels at inntektene er satt for lavt. Jeg går ikke inn på detaljene her, men finner det tilstrekkelig å uttale at jeg i hvert fall ikke kan finne det godtgjort at den avl det er tale om, har gitt noe overskudd. Jeg behøver da ikke å ta standpunkt til om det - i betraktning av at Østby har godkjent avtalen om at Aareskjold skulle overta føllene som dekning for foringsutgifter m.v. - overhodet er plass for å trekke inn resultatene av denne avl ved beregningen av Worsøes erstatningskrav, et spørsmål som lagmannsretten har vært inne på.

Hva angår Østbys anførsel om at Worsøe burde ha anvendt hoppen som traver, og at det derved ville ha vært oppnådd bedre utbytte, er jeg enig med herredsretten i at Worsøe under de foreliggende omstendigheter handlet forsvarlig når han lot hesten bruke som avlsdyr. Jeg legger da ikke bare vekt på at den var beheftet med utleggspant, men også - og ikke minst - på Østbys holdning til spørsmålet om utnyttelsen av hoppen etterat Worsøe hadde stillet den til disposisjon - et moment jeg tidligere har vært inne på. Jeg tilføyer at jeg er enig med herredsretten i at det heller ikke kan bebreides Worsøe at han ikke solgte hesten eller lot den slakte.

Etter dette finner jeg at Worsøes påstand om tilkjennelse av kr. 14 030,75 med renter må tas til følge.

Jeg finner at Østby må betale Worsøe saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett, men at det ikke er grunn til å gjøre noen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

Nils Østby dømmes til å betale til Arne Worsøe 14 030,75 -

Side:68

fjorten tusen og tretti 75/100 - kroner med 4 - fire - av hundre i årlig rente fra 20. juni 1954 til betaling skjer, samt i saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett 5 000 - fem tusen - kroner.

Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Heiberg. Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Lunde, dommerne Helgesen og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Gustav Iversen):

Sakens forhistorie:

Nærværende sak dreier seg om blodshoppen «Intelligence Foot». Den 9. november 1943 ble det tatt utpantning i den for den daværende eier «grosserer» Thues byskatter til Oslo for 1942/43 og 1943/44 tilsammen kr. 23 383,90. Utpantningsforretningen ble tinglyst den 19. november 1943 ved Aker herredsskriverembete. «Grosserer» Thue flyktet under krigen til Sverige og hesten ble av de nazistiske myndigheter solgt til trener Finn Ulven, som solgte den til gårdbruker Håvald Abrahamsen, Sandefjord, som solgte den til Anton Sandnes, heretter kalt saksøkte nr. 2, Borger Huseby, Mathias Huseby og Ole Østby sønn av Nils Østby. Hestens sertifikat ble utferdiget til saksøkte nr. 2. Etter dennes forklaring som er bekreftet av forklaringene til Mathias og Borger Huseby var de skuffet over handelen og ønsket å selge. De fikk da henvendelse fra Ole Østby om at han hadde en bergensmann som i retten er oppgitt av Nils Østby, heretter kalt saksøkte nr. 1, å være trener Skjold, på besøk som var interessert i å kjøpe for kr. 1 500. Det var blitt enighet om å selge og Skjold og Ole Østby kom til Anton Sandnes som hadde hesten og hentet den. Skjold betalte kjøpesummen. Ved overleveringen av sertifikatet var eiernavnet ikke utfylt. Først lang tid senere hadde de fått høre at saksøkte nr. 1 hadde solgt hesten til saksøkeren Arne Worsøe. Saksøkte nr. 1 har gitt en noe annen fremstilling. Han hevder selv å ha kjøpt hesten av saksøkte nr. 2 og dennes medeiere og benekter at Skjold har opptrådt som stråmann for ham. På den annen side har han innrømmet at det var hans sønn og Skjold som hentet hesten og han har ikke kunnet forklare at han har vært i personlig kontakt med saksøkte nr. 2 eller hans medeiere bortsett fra Ole Østby om kjøpet. Det er imidlertid på det rene at han senere har opptrådt som eier. I den tiden han eiet hesten hadde han den hos hingst og den ble med føll. Han tok hesten med til Bergen hvor han traff saksøkeren som etter å ha sett hesten i et prøve løp ble interessert i den. Det endte med at saksøkeren kjøpte den for kr. 5 000. Saksøkeren solgte igjen etter hva han har forklart halvparten av eiendomsretten til Chornelius Aareskjold, 1. vitne for kr. 2 500. Denne mottok hesten og satte den inn på sin stall. Chornelius Aareskjold ble oppført som eier i sertifikatet for hesten. I begynnelsen av februar 1946 fikk 1. vitne underretning om Oslo kommunes panterett. Det foreligger intet som tyder på at noen av partene i nærværende sak før dette tidspunkt hadde kjennskap til utpantningen.

Side:69

1. vitne krevet deretter overfor saksøkeren at handelen skulle omgjøres og denne krevet i sin tur saksøkte nr. 1 ved brev av 7. februar 1946. - - -

Retten skal bemerke: - - -

Retten finner videre at det ved handelens inngåelse på grunn av utpantningen må sies å ha foreligget et forhold som etter gjeldende teori må sidestilles med total vanhjemmel og som etter kjøpslovens §59 hjemler adgang for kjøperen til å heve kjøpet.

Etter rettens mening kan saksøkte heller ikke gjøre gjeldende at hesten er brukt til det formål den er kjøpt til og at det følgelig ikke foreligger noe grunnlag for hevning. Retten finner bevist at hesten først og fremst var kjøpt for å brukes som traverhest, uten at den legger særlig vekt på dette. Det avgjørende er at saksøkeren har reklamert i tide og krevet handelen omgjort. At det da har tatt lang tid fra stevningen innkom til saken ble pådømt er rettslig irrelevant.

Saksøkte må etter dette bli å dømme til å betale erstatning og tilbakebetale kjøpesummen kr. 5 000 + renter.

Hva erstatningens størrelse angår skal bemerkes følgende. Retten finner det unødvendig å ta standpunkt til om kjøpslovens §35 er anvendelig i nærværende tilfelle idet den i hvert fall er kommet til at det ikke kan bebreides saksøkeren at han ikke har sørget for å få solgt hesten videre eller slaktet den. Før saken med Oslo kommune var endelig avgjort må det ansees for å ha vært umulig å få solgt den og etter dette tidspunkt kan en ikke forlange at saksøkeren skulle dekke 1. vitnes utlegg bare for å ivareta saksøktes interesser. Heller ikke kan en forlange at saksøkeren skulle sørge for å få hesten slaktet. Dette ville bl.a. være et skritt som lett kunne ha pådratt ham erstatningskrav. Etter rettens mening har saksøkeren etter omstendighetene opptrådt forsvarlig når han har benyttet hesten som avlsdyr. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Reidar Borge og sorenskriverne H. Th. Knudtzon og Kr. Randmel):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke: - - -

Lagmannsretten vil deretter gå over til spørsmålet om hvorledes skattepantet på kr. 23 383.90 i hoppen rettslig skal bedømmes.

Lagmannsretten ser det slik at da Arne Worsøe ved kjøpet fikk en hoppe som var beheftet med nevnte skatteutpantning, foreligger det vanhjemmel fra selgeren Nils Østbys side.

Retten vil deretter - av grunner som en kommer tilbake til senere - ta standpunkt til spørsmålet om denne vanhjemmel er total eller partiell.

Ved første øyekast synes det å foreligge total vanhjemmel, hoppen er jo beheftet med utlegg som er nærmere 5 ganger større enn kjøpesummen.

Ved nærmere ettersyn vil en imidlertid se at den foreliggende vanhjemmel ikke har hatt noen særlig betydning. Arne Worsøe har riktignok hevdet at han som følge av skatteutlegget ikke hadde adgang til å starte med hoppen på travbanen. Han gikk ut fra at han overfor utleggshaveren var uberettiget til å starte med hoppen da dette utsatte den for særlig fare og derfor var en disposisjon som stred mot utleggshaverens

Side:70

rett. Lagmannsretten deler ikke Arne Worsøes syn på dette spørsmål og mener at han hadde rett til å la hoppen starte selv om den var beheftet med nevnte pant. Den rettsvillfarelse som her foreligger, må gå ut over Arne Worsøe.

Heftelsen har selvsagt ingen innflytelse på hoppens anvendelse som avlsdyr.

Arne Worsøe har anført at han som følge av heftelsen ikke kunne selge hoppen. Han har imidlertid ikke påstått å ha lidt noe tap i den anledning.

Lagmannsretten er - i motsetning til byretten - kommet til det resultat at den foreliggende vanhjemmel bare er partiell.

Derimot anser lagmannsretten heftelsen for å være en vesentlig mangel ved hoppen. Og da Worsøe reklamerte i tide, må han ha rett til å heve kjøpet.

Arne Worsøe avkrever videre Nils Østby kr. 1 720, som erstatning for en del utgifter vedkommende hoppen. Dette erstatningskrav må i tilfelle bygges på garanti eller hjemmelsansvar.

Arne Worsøe har for lagmannsretten forklart at han før kjøpet spurte om hoppen led av noen feil eller lyte. Det er videre dokumentert en erklæring av 4. mai 1954 fra Leiv Øksnevad - som var til stede ved kjøpets avslutning - der det bl.a. heter: «Han spurte om det var noe hefte eller lyte på hesten, hvilket selgeren besvarte med nei». Riktigheten av dette er bekreftet av Nils Østby. Lagmannsretten ser imidlertid ikke hans uttalelse som noen garanti, og erstatning på dette grunnlag kan derfor ikke tilkjennes.

Det neste spørsmål blir så om erstatningskravet kan begrunnes med den foreliggende vanhjemmel. Retten er som foran nevnt kommet til det resultat at vanhjemmelen er partiell, og spørsmålet blir da om kjøpslovens §59 finner analogisk anvendelse på partiell vanhjemmel. Under henvisning til Kristen Andersen: Norsk kjøpsrett i hovedtrekk side 130 og Per Augdahl: Den norske obligasjonsretts almindelige del side 367, finner retten at kjøpslovens §59 ikke kan gis analogisk anvendelse på det foreliggende tilfelle. Retten finner at det ikke er grunn til å sette strengere ansvar for denne partielle vanhjemmel enn for vanlige fysiske mangler. Et erstatningsansvar begrunnet med den foreliggende vanhjemmel fører derfor heller ikke frem.

Nils Østby blir derfor å frifinne for det fremsatte erstatningskrav. - - -

Når det gjelder Arne Worsøes krav på dekning for foringsutgifter m.v. til hoppen, kan dette krav - iallfall for tiden etterat vanhjemmelen ble kjent og hoppen stillet til Østbys disposisjon - bygges direkte på bestemmelsen i kjøpslovens §55. Hvorvidt Worsøes har noe krav på å få dekket forutgifter for tiden fra kjøpets avslutning til hoppen ble stillet til disposisjon, finner en - etter det resultat en kommer til nedenfor - unødvendig å komme nærmere inn på.

Retten finner det nemlig godtgjort at Worsøe i alle tilfelle har hatt eller burde ha hatt inntekter av hoppen og dens avkom som er mer enn tilstrekkelig til å dekke alle tilsvarende utgifter og det selv om foringsutgiftene for hoppen regnes fra kjøpets avslutning. - - -