Rt-1958-641
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1958-06-14 |
| Publisert: | Rt-1958-641 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 83 B/1958 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Bahr, Heiberg, Rode, Gaarder, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Reindriftsloven (1933) §90, Jaktloven (1951), Straffeprosessloven (1887) §377, Jaktloven (1899) §19, Jaktloven (1899), §94, Reindriftsloven (1933), Jaktloven (1951) §57, §62, §63 |
Dommer Bahr: Kristiansand politikammer utferdiget den 7. janaur 1958 forelegg mot A for overtredelse av lov om viltstellet, jakt og fangst av 14. desember 1951 §62 første ledd, jfr. 1) §63, jfr. jaktloven av 20. mai 1899 §19, kgl. res. av 25. september 1931 og Landbruksdepartementets skrivelse av 27. juli 1951, punkt 2, og 2) §32 første ledd, jfr tredje ledd. Som grunnlag for forelegget var angitt at A «i tidsrommet 15.-17. oktober 1957 som formann i styret og forretningsfører for A/S Byklehei Reinsamlag under reinslakting ved Galten i Bykle lot avlive 7 umerkede voksne reinsimler, som antas å ha vært villrein, uten at det forelå tillatelse hertil fra Landbruksdepartementet». Forelegget gikk ut på en bot på 500 kroner, subsidiært fengsel i 30 dager, og på inndragning etter jaktloven av 1951 §57 til fordel for viltfondet av verdien av ulovlig felte reinsdyr med 860 kroner.
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble oversendt Setesdal herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377, 4. ledd.
Under hovedforhandlingen i herredsretten ble kravet om inndragning frafalt.
Ved dom av herredsretten avsagt 6. mars 1958 ble A frifunnet og tilkjent 600 kroner av staten i erstatning for utlegg til forsvarer.
Herredsrettens formann dissenterte og stemte for fellelse.
Politimesteren i Kristiansand har påanket dommen «til opphevelse». Jeg forstår ankeerklæringen slik at det er herredsrettens lovanvendelse som angripes. Det anføres i ankeerklæringen bl.a.:
«Den begrunnelse som majoriteten - de 2 legdommere - har avgitt for sitt standpunkt bygger på en åpenbar misforståelse. Det er jo ikke her spørsmålet om hvorvidt de slaktede dyr er resultatet av en parring mellom vill- og tamrein, - hva der jo var full adgang til før inndriving på slakteplassen fant sted.
Side:642
Det som har rettslig relevans er den beviste kjensgjerning at dyrene ikke var merket i øret slik som det skal gjøres etter reindriftsloven og at denne kjensgjerning er avgjørende for at disse dyr - rettslig sett - ikke er å anse som tamrein - men som villrein som er unndratt reinsamlagets forføyning. Man har overhodet ikke noen mellomtilstand mellom den tamme og den ville rein. Enten er reinen behørig merket innenfor den påbudte tid og blir da faktisk og rettslig å behandle som samlagets eiendom eller dyret er ikke merket innenfor den påbudte tid og er da - på samme måte å anse og behandle som villrein.
Noe dyr av mellomklasse finnes ikke.
For øvrig viser jeg til minoritetens votum.
Jeg unnlater ikke å peke på at det vil bli uholdbare forhold i fjellet hvis ikke påbudet om merking av tamrein gies den rettslige beskyttelse som her er krevet.»
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Jaktloven av 1951 har ingen definisjon av villrein, og det hadde heller ikke jaktloven av 1899. I mangel av en legaldefinisjon må jeg gå ut fra at loven bygger på et villreinbegrep som i det vesentlige stemmer med vanlig sprogbruk. Og det er da etter min mening ikke noe grunnlag for å tolke loven så, at merkingen er ubetinget avgjørende for grensen mellom villrein og tamrein, slik at enhver rein over ett år som ikke er merket i samsvar med reindriftlovens regler, skulle være å anse som villrein i jaktlovens forstand, selv om den er født i en tamreinflokk og fremdeles følger denne. Jeg peker i denne forbindelse på høyesterettsdom i Rt-1938-623 flg., hvor det er fastslått at forsømmelse av å merke reinkalver innen utløpet av ettårsfristen i reindriftlovens §90 første ledd ikke medfører at reinholderens eiendomsrett til dyrene uten videre faller bort.
Det vil fremgå av det jeg har sagt, at jeg er uenig i den rettsoppfatning som politimesteren i ankeerklæringen prinsipalt har gjort seg til talsmann for.
Politimesteren har subsidiært sluttet seg til herredsrettens mindretalls rettsoppfatning. Mindretallet anser ikke merking som noe ufravikelig vilkår for at rein over ett år kan regnes som tamrein, men bygger på at manglende merking - i hvert fall i områder hvor det beiter både villrein og tamrein - gir en formodning for at en rein er villrein i jaktlovens forstand, slik at det i tilfelle må være reinholderens sak å føre motbevis.
Jeg er ikke enig i mindretallets oppfatning med hensyn til bevisbyrden. Etter min mening gir jaktloven ikke noe holdepunkt for at bevisbyrden i en straffesak for overtredelse av bestemmelsene om villreinjakt skulle være annerledes enn i andre straffesaker. Jeg nevner i denne forbindelse at den særregel som gjelder om bevisbyrden for så vidt angår forfølgningsretten etter lovens §23, er fastslått ved uttrykkelig bestemmelse i loven (§23 annet ledd, 2. punktum).
Jeg ser det altså slik at det her som ellers er påtalemyndigheten som må bevise at betingelsene for straffansvar er til stede,
Side:643
herunder også det vilkår at det drepte dyr var villrein i lovens forstand. Om påtalemyndigheten godtgjør at dyret ikke var merket i samsvar med reindriftlovens regler - slik som forholdet var med de 7 simler i den foreliggende sak - vil dette være et bevismoment som retten har å ta i betraktning ved avgjørelsen, og det kan etter omstendighetene være et bevismoment av stor vekt. Men retten må på grunnlag av en samlet vurdering av det foreliggende materiale - herunder også opplysninger f. eks. om dyrets opprinnelse, dets tilknytning til vedkommende reinholders flokk osv. - ta standpunkt til om dyret er villrein eller ikke.
Jeg forstår dommen så, at herredsrettens flertall har lagt til grunn at den reinflokk som er omhandlet i saken, besto både av merket rein og av umerket rein som var født i flokken, men ikke av villrein, idet villrein som tidligere måtte ha sluttet seg til flokken, i hvert fall hadde forlatt denne under drivingen til samlingsplassene. Flertallet har videre - slik jeg leser dommen - lagt til grunn at de før omtalte 7 simler var sådanne umerkede rein som var født i flokken og fulgte denne, og at de var over 1 år.
Flertallets premisser inneholder bare en begrunnelse for bevisvurderingen og går ikke inn på det rettslige spørsmål om bevisbyrden. Begrunnelsen er imidlertid vel forenelig med den rettsoppfatning som jeg har gitt uttrykk for. Eller rettere: den forutsetter nettopp denne oppfatning av bevisbyrden.
Selve bevisvurderingen kan Høyesterett ikke prøve.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Gaarder og Thrap: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver A. B. Steffensen med domsmenn Notto Hornnes og Torleiv Bø):
- - -
A/S Byklehei Reinsamlag ble stiftet i 1930 og innregistrert i juli samme år ved sorenskriveren i Setesdal. Aksjekapitalen var på kr. 50 000 fordelt på 250 aksjer og fordelt på 22 aksjonærer. 3 av disse er utenbygds. Resten innbygds, fra X, Y og Z i Bykle. Selskapets formål er oppdrett og drift av tamrein med forretningskontor i Bykle. Styret består f. t. av A, B og C, med førstnevnte som formann. Nestformann er B. Som forretningsfører er ansatt A . Han opplyser at selskapet har et ganske stort beiteområde. I vest grenser det til Rogaland, i Sør til midten av Vatendalsheia, i nord mot Vågslid og i øst mot Borte og Mo i Telemark.
Reinsamlaget har i et brev til Kristiansand politikammer av 7.
Side:644
november 1955 (dok. 8 i saken) gitt en del statistiske opplysninger vedkommende årene 1935 til 1941 over merking og slakting, som viser tilvekst og avgang for hvert av disse årene.
I sitt brev anfører Reinsamlaget at det fra 1941 til slutten av 1945 har vært umulig å gi noen nøyaktig statistikk, på grunn av dårlig røkting av reinflokken. I krigsårene ble det utglidninger både med hensyn til gjetingen og på andre områder. Blant annet ble det foretatt ulovligheter som man ikke skal komme nærmere inn på her og som man den gang var hindret i å få en slutt på under rådende forhold. Selskapet forsøkte å slakte minst mulig under krigen, hvilket det også ble henstillet til fra høyere norsk hold.
For å klare de nødvendige utgifter ble man nødsaget til oppta lån - stort kr. 35 000 - 70 pst. av aksjekapitalen.
Etter krigen ble det visse vanskeligheter å stri med, både med å få habile reingjetere og likedan å få orden på reinflokken som var blitt noe umedgjørlig i krigsårene.
Den dårlige gjetingen har medført mange ulemper og et stort økonomisk tap for selskapet. En del av lagets reinsdyr var dradd nordover på Hardangervidda og sydover til Njardarheim Veidemark. Dette er påvist under villreinjakten idet jegerne har skutt enkelte merkede dyr i disse trakter.
Det har ikke blitt merket kalver hverken i 1954 eller 1955.
Som følge av disse vansker for Reinsamlaget med å få merket dyrene i samsvar med loven, ble det i løpet av 1955 frem til oktober 1956 av Reinsamlaget slaktet og omsatt i alt 337 umerkede reinsdyr over 1 år gamle. Dette ble konstatert gjennom den kontroll som politimesteren i Kristiansand med departementets bemyndigelse foretok under slaktingen disse årene. Det ble en ganske omfattende korrespondanse mellom Reinsamlaget, politimesteren i Kristiansand og Landbruksdepartementet i den anledning. Resultatet ble at Landbruksdepartementet i desember 1956 i brev til politimesteren i Kristiansand uttalte at det for sitt vedkommende ikke ville insistere på at det ble gjort strafferettslig ansvar gjeldende overfor de ansvarlige innen Byklehei Reinsamlag i anledning av de forhold som allerede hadde funnet sted. Men samtidig ga departementet klart uttrykk for at forholdet var ulovlig og måtte bringes til opphør. En søknad fra reinsamlaget om fritaing for merking var på det tidspunkt allerede avslått av departementet. En ny søknad av 9. oktober 1957 ble avslått ved brev fra departementet av 12. s. m. til politimesteren i Kristiansand. Gjenpart av brevet ble sendt Reinsamlagets formann direkte samtidig med ekspedisjonen til politimesteren. Retten finner det hensiktsmessig å referere dette brevet som er sålydende:
«Som bekjent har det i de senere år vært uoverensstemmelser mellom jaktmyndighetene og Bykle reinsamlag om endel umerket rein over 1 år som jaktmyndighetene hevder er villrein, mens laget påstår at det er avkom av dets merkede rein og tilhører laget så lenge de ferdes i tamreinflokken. Laget hevder at forholdet skal behandles etter reindriftloven av 12. mai 1933 mens jaktmyndighetene henviser til jaktlovens regler. Laget som har fått politiets forbud mot å slakte den umerkede rein, søker departementet om tillatelse til å merke og slakte den umerkede rein som de i sin søknad av 26. september d. å. kaller «sine dyr». Det fremgår av
Side:645
sammenhengen at det gjelder umerket rein over 1 år, såkalt «heløringer», som var blandet sammen med lagets merkede rein da slaktingen skulle foregå.
Departementet er enig med herr Politimesteren i Deres bemerkninger om tamreindriftens betydning for en fjellbygd som Bykle. Det må imidlertid påpekes at når tamreinlaget er kommet i den beklagelige stilling det nå befinner seg i, skyldes det også i stor utstrekning at laget ikke har drevet i samsvar med reindriftlovens bestemmelser. Som kjent skal reinkalvene merkes innen de er årsgamle, jfr. reindriftlovens §90, og det er til med straffbart å unnlate slik merking, jfr. lovens §94d. Man er klar over at forholdene kan vanskeliggjøre merkingen i det enkelte tilfelle, men hvis den ikke kan gjennomføres, skyldes det at laget ikke har drevet sin reindrift på en slik måte at dets rein kan behandles som tamrein på den måte som reindriftloven forutsetter. Under konferanse med lagets formann, A, har man fremholdt at laget for sin egen skyld nå bør gå inn for mer rasjonell drift for å unngå å komme i en slik situasjon som den foreliggende, og man forsto det som han var innforstått med dette.
Departementet har ikke lovlig adgang til å imøtekomme lagets søknad. I trakter hvor det ferdes både villrein og tamrein vil man vanskelig kunne hevde at umerket rein over 1 år er tamrein. Tvilsspørsmålet på dette punkt kan bare avgjøres av domstolene. I motsatt fall vil den umerkede rein måtte bli i tamreinflokken inntil den frivillig forlater den eller man kan få drevet den bort.
Slik som forholdene ligger an med villreinstammen og tamreinlagets beiteområder har departementet heller ikke lovlig adgang til å frita laget for å merke rein under 1 år etter reindriftlovens §90 tredje ledd.
For å unngå ytterligere konflikter vil departementet tilråde at lagets slaktinger fortsatt foregår under politikontroll. Man ber om å få en gjenpart av politirapporten over den slakting som laget skal foreta i oktober.»
Den politikontroll som departementet tilrådet i slutten av dette brevet ble gjennomført under slaktingen fra 15. til 17. oktober 1957. Rapporten om denne kontroll, dat. 22. oktober 1957, viser at det ble slaktet bl.a. 7 voksne umerkede («heiløyra») simler til en slaktevekt av 215 kg. - - -
Retten skal bemerke:
Under den politikontroll som foregikk i forbindelse med slaktingen i oktober 1957, viste det seg at ca. 50 pst. av den rein som ble drevet sammen var umerket. Forbudet mot å slakte umerkede dyr ble overholdt praktisk talt fullt ut. De 7 umerkede dyr, som omhandles i forelegget, ble slaktet tross forbudet fordi laget ville ha en rettsavgjørelse av spørsmålet om lovligheten av slik slakting.
Det er på det rene og uomtvistet at de 7 reinsimler som er omhandlet i forelegget, var umerket («heiløyra»), videre at de ikke var fritatt for merking i medhold av reindriftloven av 12. mai 1933, og at de ble slaktet i tiden 15. til 17. oktober 1957, altså innen det tidsrom da villreinen var fredet. Det spørsmål som retten skal ta stilling til blir derfor bare om den slaktede umerkede rein skal ansees som villrein eller tamrein og om jaktlovens bestemmelser er overtrådt, slik som beskrevet i forelegget.
Rettens flertall - domsmennene - ser saken slik:
Gjennom bevisførselen under hovedforhandlingen er det ført bevis for at villrein, som er kommet inn i tamreinflokken, vil ta ut under driving mot samlingsplassene og unnvike, slik at det vil være bare tamreinen som
Side:646
kommer inn til samlingsplassene. Formodningen herfor er særlig sterk i dette tilfelle, hvor reinflokken måtte drives så langt som et par mil i et terreng som byr på store muligheter for villreinen til å unnslippe.
Etter flertallets mening foreligger det således ikke grunnlag for å anta at de 7 umerkede reinsimler, som ble slaktet, har vært villrein.
Mindretallet - rettens formann - er kommet til et annet resultat enn flertallet og ser saken slik:
Selv om det er så at villrein i tamreinflokken under driving mot samlingsplassene vanligvis vil skjære ut, og komme unna, kan det ikke utelukkes at noe villrein allikevel kommer med i tamreinflokken frem til samlingsplassen. Tamreineierne plikter etter loven å merke sine dyr, og ved å følge lovens påbud kan de sikre seg bevis for at dyrene er tamrein. Forsømmer de dette, synes det naturlig at de selv får ta følgene av slik forsømmelse og finne seg i at man da går ut fra en formodning om at umerket rein er villrein, når den beiter innenfor områder hvor det forekommer både tamrein og villrein.
Det gjelder her to interessegrupper - på den ene side tamreineierne som vil beskytte sine økonomiske interesser og på den annen side de som vil holde oppe en naturlig villreinstamme. Denne sistnevnte gruppe har ingen mulighet for å sikre seg bevis for at et umerket dyr i tamreinflokken er en villrein.
Mindretallets resultat blir således at all umerket rein som beiter i et område, hvor det også forekommer villrein, må bli å anse som villrein, så lenge det ikke blir ført fullgodt bevis for at det er tamrein, hva det etter mindretallets mening ikke er gjort i dette tilfelle.
Den av forsvaret påberopte høyesterettsdom i Rt-1938-623 flg. antas ikke å kunne tillegges betydning i nærværende sak idet den gjaldt forhold innen et i samsvar med reindriftloven organisert beiteområde, hvor villrein i det hele tatt ikke forekommer. - - -