Rt-1958-664

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-06-21
Publisert:	Rt-1958-664
Stikkord:	Foreldremyndighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 87 B/1958
Parter:	A (overrettssakfører Oluf Lützow Erlandesen - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Gudleik Støylen).
Forfatter:	Bendiksby, Gaarder, Gundersen, Schei, Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956), Tvistemålsloven (1915) §148, §423, Lov om born i ekteskap (1956) §22

Dommer Bendiksby: I denne sak avsa Trondheim byrett den 6. oktober 1956 dom med følgende domsslutning:

«1. Fru B tilkjennes foreldremyndigheten over sitt og A's fellesbarn C, født xx.xx.1950.

2. A tilpliktes å utlevere barnet til fru B. Med hjemmel i tvistemålslovens §148 bestemmes at denne del av dommen mot sikkerhetsstillelse kan fullbyrdes før den er blitt rettskraftig. Oppfyllelsesfristen er 1 måned fra dommens forkynnelse.

3. I underholdsbidrag for barnet betaler A til fru B 200 kroner pr. måned fra den dag hun overtar barnet.

4. I saksomkostninger betaler A til fru B 350 kroner innen 2 uker fra dommens forkynnelse.»

A påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Han anket særskilt over avgjørelsen om foregrepet tvangskraft og begjærte dette spørsmål avgjort ved kjennelse forut for hovedforhandlingen.

Lagmannsretten avsa den 7. desember 1956 kjennelse som gikk ut på at fullbyrdelsen av post 1 og 2 i byrettens dom skulle utstå inntil det forelå rettskraftig avgjørelse i tvisten om foreldremyndigheten.

Lagmannsrettens dom i saken ble avsagt den 12. oktober 1957. Dommen har følgende domsslutning:

«1. Fru B skal ha foreldremyndigheten over hennes og A's fellesbarn C.

2. A har rett til å være sammen med barnet under skoleferiene om sommeren og i julen og ellers under sine opphold i X, slik som nærmere angitt i domsgrunnene.

3. A pålegges å bidra til barnets oppfostring med kr. 200 pr. måned. Bidraget løper fra lagmannsrettens dom.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at barnet bør være hos moren og at hun bør ha foreldremyndigheten. Barnet er, hevdes det, nå festnet i et godt miljø hos ham og hans gamle mor og lever hos dem i trygge og harmoniske forhold. Barnet er meget glad i ham og bestemoren og vil selv ikke flytte til moren. Man må regne med at det vil føre til stor og varig skadevirkning for barnet om det nå skal

Side:665

rives opp fra sitt miljø; i hvert fall er dette forbundet med betydelige usikkerhetsmomenter.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Civilingeniør A tilkjennes foreldremyndigheten over partenes fellesbarn C, født xx.xx.1950.

2. Fru B gis rett til å være sammen med C annenhver jule- og påskeferie, første gang julen 1958, og inntil 4 uker i sommerferiene, første gang sommeren 1959, og ellers i rimelig utstrekning under sine opphold på barnets hjemsted.

3. Fru B dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Høyesterettsadvokat Gudleik Støylen er i medhold av tvistemålslovens §423 annet ledd, 1. punktum, oppnevnt som prosessfullmektig for fru B for Høyesterett. Han har på hennes vegne nedlagt følgende påstand:

«Fru B skal ha foreldremyndigheten over hennes og A's fellesbarn C.

A har rett til å være sammen med barnet annen hver jule- og påskeferie, første gang julen 1958, inntil 4 uker i sommerferien og ellers i rimelig utstrekning under sine opphold på barnets hjemsted.

A pålegges å bidra til barnets oppfostring med kr. 200 pr. måned fra Høyesteretts dom.

A betaler sakens omkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhøring av A og 4 vitner, og ved Trondheim byrett til avhøring av fru B og 3 vitner. Vitnene D, E, F og G er nye vitner for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg senere vil nevne i den utstrekning jeg får bruk for dem.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten, idet jeg er blitt stående ved at A bør tilkjennes foreldremyndigheten over barnet.

På samme måte som lagmannsretten må jeg bygge på at ingen av partene er uskikket til å ha foreldremyndigheten. Det er, så vidt jeg kan forstå, ingen grunn til å tvile på at de begge har både vilje og evne til å skape et godt hjem for barnet.

I denne situasjon finner jeg å måtte legge avgjørende vekt på det forhold at C, som nå er ca. 8 1/2 år, har vært i to år i sammenheng hos faren og hans mor. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg gå ut fra at hun omfatter både faren og bestemoren med stor hengivenhet, at hun lever under trygge og gode forhold og at hun er festnet og trives i sitt miljø.

Det er etter min oppfatning ikke mulig å danne seg noen sikker mening om en flytning til moren vil føre til mentale skadevirkninger for C, men jeg mener at det i hvert fall er en reell risiko for dette. En slik risiko synes det ikke berettiget

Side:666

å ta når hun hos faren lever under trygge og harmoniske forhold, og jeg har ikke noe grunnlag i det som foreligger til å anta at dette ikke vil vedvare. Jeg legger her vesentlig vekt på en sakkyndig erklæring som dr. med. Alex. Brinchmann den 11. juni 1958 etter anmodning fra begge parter har avgitt til bruk for Høyesterett. Jeg finner ikke å kunne sitere denne erklæring i sin helhet, men gjengir følgende:

«En viktig påstand ved avgjørelsen av dette vanskelige spørsmål kommer fra ingeniør A som hevder at C lider av en angstnevrotisk frykt for å møte sin mor og for utsikten til å bli revet bort fra det hjem og den far som hun nå føler seg følelsesmessig sterkt knyttet til. At dette idag representerer en reell frykt, anser jeg utenfor enhver tvil. Derimot kan det diskuteres om frykten for moren er uttrykk for en ekte og dyptgripende angst eller om den (bevisst eller ubevisst) er inneksaminert av omgivelsene - eventuelt om den er oppstått på grunnlag av uheldige tilfeldigheter eller ubehendig opptreden fra moren de ganger hun har søkt kontakt med sin datter. Psykolog ved Barnevernsnemnda, Jan Koht, foranlediget i vår et møte mellom fru B og C som var arrangert med klok planlegging av de ytre forhold som kunne befordre en tilnærming mellom mor og datter. Rapport om dette møte er sendt Høyesterett.

Jeg anser det, etter herr Kohts observasjoner, både rimelig og kanskje sannsynlig at C etter en viss tilpasningstid vil kunne adaptere seg til de nye forhold som et fremtidig hjem i X kan by henne. Men dette er etter min mening ikke sakens kjerne, fordi det avgjørende spørsmål, såvidt jeg kan se blir dette, om det idag foreligger tungtveiende grunner som taler for at en slik overflytting er ønskelig eller nødvendig for barnets fremtidige trivsel.

Jeg må derfor anse det som relativt irrelevant for en vurdering av situasjonen idag om C under særlig gunstig arrangerte forhold har kunnet kontakte sin mor uten merkbare angstsymptomer. Grunnlaget for mitt votum må derfor hvile på lovens krav om at «Avgjerda skal fyrst og fremst retta seg etter det som er best for barnet», og dermed må jeg prøve å avgjøre: ikke om C kan reise til X uten at det skader henne, men om hun bør forlate farens hjem nå.

Som det vil fremgå av hva jeg senere skriver, er det min oppfatning at C bør forbli i sitt nåværende miljø og under farens foreldremyndighet, og jeg skal motivere dette mitt standpunkt.

1. Jeg begynner da med en beskrivelse av C slik hun presenterte seg den 29. mai 1958 under besøket hos meg.

C er en åpen, blid og inntagende pike med alle tegn på legemlig og sjelelig trivsel og med meget varme, kanskje noe overfølsomme smil. Hun virker tillitsfull, rolig og grei, gir ubetinget et velharmonisert og lykkelig inntrykk og er ikke på vakt. Ytre nervøse symptomer kan ikke registreres, men det er

Side:667

ikke tvil om at hun har en psykolabil konstitusjon med sarte, lett bevegelige stemningsoverganger.

Hennes kontakt med faren er under testen naturlig og søt når hun med pludrende prat henvender seg til ham.

Ingeniør A som fulgte testen i en viss avstand, ga under samværet med datteren et vesentlig annet inntrykk enn jeg hadde fått av ham tidligere. Hans noe kantede, alvorstunge vesen myknet i påfallende grad opp og hans svar på datterens små spørsmål var preget av en ømhet jeg ikke før hadde merket, og som jeg anså for naturlig og ekte.

Resultatet av testen viste en I. Q. litt i underkant av 100 med litt barnslige svar og reaksjoner.

2. Alle de symptomer jeg har kunnet samle tyder på at C i øyeblikket er i en velbalansert og frodig livssituasjon. Hun leker godt og er populær blant venninner i gaten og på skolen.

3. C er i en positiv og lykkelig skolesituasjon. Hun er meget nær knyttet til sin lærerinne, som har tatt seg meget av C og vist henne stor godhet.

Ved en såvidt mulig inntrengende vurdering av C's situasjon idag er jeg blitt stående ved det inntrykk at barnet har det godt. Hennes hjemmeliv er tilsynelatende uten konflikter av noen art og hennes følelser for far og farmor er, etter hva jeg kan forstå, meget oppriktige og varme.

Jeg kommer nå til det som hittil har vært det springende punkt ved overveielsene om C's fremtidige plasering: Farens og tilfeldige iakttageres påstand om at C lider av en angstnevrotisk innstilling til sin mor, og at denne kan tenkes å foranledige et sjokk hvis hun med makt blir tatt ut av farens hjem og overlatt i morens varetekt.

Som jeg tidligere har nevnt er jeg ikke i tvil om at en slik frykt foreligger, selv om jeg for å skåne C ikke direkte har eksaminert henne om det, og jeg vil inntrengende råde til at det heller ikke fra annet hold blir foretatt slik eksaminasjon. Jeg mener å ha tilstrekkelig holdepunkt for å kunne anta at denne frykt er et tragisk resultat av ukloke arrangementer og overspent holdning fra en eller flere av de personer som har vært infiltrert i morens forsøk på å besøke C. Under dette, og under en bevisst eller ubevisst ensidig påvirkning av barnet, har det nå blitt en kumulasjon av angstsymptomer som idag har fått det format at en plutselig flytting fra Y til X kan tenkes å fremkalle et større eller mindre sjokk.

Jeg foretrekker imidlertid ikke å ta noen desidert holdning til betydningen av denne frykt, fordi jeg ikke har forutsetninger til å bedømme dybden av den. Derimot vil jeg fremheve at C - man kan si med rette eller urette - har levd to år av sitt liv i stadig og nær kontakt med faren, og at dette samvær synes å ha vært så lykkelig at det forekommer meg unaturlig å bryte det, uten at det foreligger tungtveiende grunner for å oppheve det.»

Side:668

Etter å ha gjennomgått de familiære og sosiale kår som henholdsvis farens og morens hjem vil by barnet, konkluderer den sakkyndige slik:

«Når jeg samler de opplysninger jeg har fått om C og hennes nærmeste krets på to sider, og vurderer dem i samsvar med mitt personlige inntrykk av C og hennes nåværende livssituasjon, finner jeg å måtte uttale følgende:

1. C som nå i to år har levd i sin fars hjem og efter alt å dømme har slått rot der, bør ikke fjernes fra sitt nåværende miljø.

2. En overflytting av barnet til morens hjem i X vil efter min mening ikke være naturlig og kan tenkes å virke avgjort uheldig på hennes nåværende og muligens også fremtidige psykiske status.»

Jeg legger også atskillig vekt på den forklaring som C's lærerinne fra august 1957, frk. L, har gitt. Hun har, så vidt jeg forstår, vunnet C's fortrolighet. Hun har uttrykt sin oppfatning slik:

«Det er vitnets bestemte oppfatning at fru B ikke nu vil kunne få noen glede av å ha C. Hun er som en knyttet hånd. Det ville bli en ulykke for C om hun nu kom til moren. Nu som barnet føler seg trygg hos faren.»

Jeg kan etter de opplysninger som foreligger ikke utelukke at C's fryktpregede innstilling overfor moren, som jeg må gå ut fra er en realitet i dag, helt eller delvis skyldes påvirkning fra faren, og det er mulig - og kanskje sannsynlig - at frykten ville forta seg hvis C kom under morens varetekt og påvirkning. For meg er det, som jeg innledningsvis sa, avgjørende at C nå lever under trygge og gode forhold hos faren og at det er en reell risiko for at det kan føre til skadevirkninger for henne om hun skulle rives bort fra faren og bestemoren og fra de festnede forhold hun lever under. Man må her, mener jeg, se på situasjonen som den faktisk er i dag. Jeg kan derfor ikke legge noen avgjørende vekt på det forhold at faren i sin tid tid unnlot å levere barnet tilbake til moren den 15. august 1956, slik som det var avtalt.

Jeg vil tilføye at jeg har funnet saken vanskelig. Jeg forstår morens innstilling og hennes skuffelse over den utvikling saken har hatt. Hensynet til barnets ve og vel må imidlertid gå foran hensynet til foreldrene, noe som også moren har gitt uttrykk for at hun er enig i, og jeg kan ikke se at det er grunnlag for å sette til side den oppfatning som den sakkyndige har gitt uttrykk for med hensyn til spørsmålet om hva som tjener barnets interesser best. Jeg nevner her at den sakkyndige har hatt sakens dokumenter, og han har opplyst å ha hatt inngående konferanser med partene og en langvarig konsultasjon av barnet. Jeg tilføyer til slutt at den oppfatning som den sakkyndige har gitt uttrykk for støttes av den generelle uttalelse om skadeligheten av miljøskifte fra overlege Simonsen som er gjengitt i dom i Rt-1953-1374 flg., jfr. side 1377.

Side:669

Det er - under under forutsetning av at faren får foreldremyndigheten - enighet mellom partene om at det bør etableres en besøksrett for moren, og så vidt jeg forstår er det også enighet om at besøksretten i det vesentlige bør utformes som nevnt i post 2 i A's påstand. Slik situasjonen nå en gang ligger an, bør besøkene til å begynne med iverksettes med varsomhet, og det synes neppe ønskelig å sette i verk noe besøk allerede denne sommer. C er, så vidt jeg forstår, kjent med saken, og det synes da naturlig å vente til den er kommet mer på avstand. Jeg går ut fra at begge parter nå da saken er endelig avgjort vil medvirke til at besøkene blir gjennomført friksjonsfritt, slik at barnet kan komme i et godt forhold til begge sine foreldre.

Jeg finner at saksomkostningene må bli å oppheve.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. A tilkjennes foreldremyndigheten over partenes felles barn C født xx.xx.1950.

2. fru B gis rett til å være sammen med C, annenhver jule- og påske ferie, første gang julen 1958 og inntil 4 - fire - uker i sommerferiene, første gang sommeren 1959 og ellers i rimelig utstrekning under sine opphold på barnets hjemsted.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Schei og Kruse-Jensen: Likeså.

Av byrettens dom (dommer P. Hjelm-Hansen):

Fru B (A) har 6. desember 1955 uttatt stevning mot sivilingeniør A med krav om foreldremyndigheten over fellesbarnet C, født xx.xx.1950. Hun er født xx.xx.1931 i X og inngikk ekteskap 9. juli 1949 i Z med A, født xx.xx.1921, i O. C er deres eneste barn.

De ble separert ved bevilling av fylkesmannen i Sør-Trøndelag 16. juli 1953 og i forbindelse med separasjonen var det 14. s. m. inngått sådan avtale:

«1. Vårt fellesbarn C skal være hos A, som skal ha foreldremyndigheten over det. Inntil han kommer i gang med sin planlagte bedrift og forøvrig får ordnet seg slik at han kan ha barnet hos seg, skal det være hos moren. A betaler i denne tid underholdsbidrag til barnet med kr. 200 pr. mnd. - Etter at faren har overtatt omsorgen for barnet skal moren ha rett til å ha det hos seg en dag annenhver uke og inntil 1 måned om sommeren.

2. Ingen av oss krever underholdsbidrag av den annen ektefelle til seg personlig. - - -»

Partene ble skilt ved bevilling av fylkesmannen 12. april 1956 og saksøkeren har deretter gjenopptatt sitt pikenavn B.

På grunn av saksøktes sykdom ble muntlig saksforberedelse først

Side:670

holdt 7. juni 1956. Etter utskrivning fra Haukåsen sykehus skulle han da få dager senere reise til sine foreldre i O for å bli der sommeren over. Han var uten stilling, men hadde utsikt til å få arbeid. I rettsmøtet ble det inngått sådant forlik:

«1. A har adgang til å ta fellesbarnet C, født xx.xx.1950, med seg hjem til sine foreldre, O, og ha det hos seg der i sommerferien, dog ikke utover 15. august 1956.

2. Han forplikter seg til å sørge for at barnet senest 15. august 1956 er tilbake hos moren, B i X.

3. Hvis A ikke oppfyller sin forpliktelse etter pkt. 2, har fru B rett til å søke vedkommende barnevernsnemnds bistand til å få barnet tilbake. Spørsmålet om hvilken av partene som skal ha den formelle foreldremyndighet utstår til saken blir pådømt eller hevet ved et forlik. Hvis pkt. 2 ikke oppfylles, har fru B også adgang til straks å begjære hovedforhandling holdt i X.»

Saksøkte reiste så med barnet til O. I brev datert O 9. juli 1956, poststemplet U 16. s. m. meddelte han byretten at barnet ikke ville tilbake til moren og hennes familie i X og spurte om han kunne bli løst fra avtalen om å bringe barnet tilbake. Han fant det mest riktig at barnet ble hos ham foreløpig og at det så endelig ble bestemt ved rettssak om 34 måneder hvem som skulle ha foreldremyndigheten.

Byretten svarte i brev av 26. juli at retten ikke kunne løse ham fra avtalen og det ble henstillet til ham å oppfylle sin forpliktelse.

I brev av 25. august til byretten opplyste saksøkte at han forgjeves hadde søkt å overtale barnet til å bli med ham til X. Han hadde også hatt forbindelse med den stedlige barnevernsnemnd og dessuten underrettet i saksøkeren. Fra O var han reist til U, hvor hans mor har en eiendom. Saksøkerens prosessfullmektig hadde 23. august skriftlig meddelt ham at barnet ville bli avhentet, eventuelt med myndighetenes bistand, 28. august reiste saksøkeren sammen med en svoger til U, men det lyktes dem ikke å få barnet med seg. Barnet viste motvilje mot moren. Etter dette begjærte saksøkeren kjennelse om midlertidig forføyning gående ut på at barnet skulle være hos moren så lenge saken varte. Etter rettens henstilling frafalt saksøkeren denne begjæring, idet hovedforhandling straks ble berammet til 2. oktober.

Saksøkte meddelte at han ikke hadde anledning til å avgi møte ved hovedforhandlingen og hans partsforklaring ble innhentet ved bevisopptak av Voss herredsrett, 20. september. Han har dessuten sendt retten en rekke lengre brev, som med saksøkerens samtykke er dokumentert.

Retten har innhentet uttalelser fra barnevernsnemndene i X og V. Førstnevnte har 18. september fattet enstemmig vedtak om å uttale at fru B ansees fullt skikket til å ha omsorgen for barnet. Sistnevnte har avgitt en redegjørelse 28. s. m. med sådan konklusjon: «Ing. A er etter dei opplysningar barnevernsnemnda har skaffa seg vel skikka til å ha omsut for barnet sitt, C. Barnevernsnemnda trur at han vil skaffa barnet eit godt stell og at miljøet ikkje vil verka skadeleg på det.» - - -

Retten skal bemerke:

Forholdene må antas å ligge vel til rette for at barnet kan få et godt hjem hos sin mor. Hun bor i sine foreldres hus (villa med have), X. Familien disponerer selv 5 rom, kjøkken og bad. I 2. etasje er en hybelleilighet

Side:671

bortleiet. Foruten saksøkeren bor en 17 års bror av henne hjemme. Han går på handelsgymnasiet. Saksøkerens mor, som er 49 år, er for tiden kontorassistent i staten. Saksøkerens far har vært kontorsjef, men ble for en tid siden innlagt i sykehus på grunn av hjerneblødning og familien mener det er uvisst om han kan bli utskrevet noe gang. Uansett farens sykdom vil familien beholde huset som sin bolig. Saksøkeren har selv kontorpost. Barnet vil om formiddagen være anbrakt i barnehave inntil det begynner på skole.

Saksøkeren har opplyst at hun antagelig kommer til å inngå ekteskap med en gårdbrukersønn, født 1933, men det vil ikke skje før om noen år ennå, dels fordi han har fortsatt utdannelse i gartnerfaget foran seg, dels fordi hun vil ha sitt første ekteskap mer på avstand og få ro over familieforholdene.

Barnet var hos saksøkeren inntil juni i år og hadde det utmerket så vel hjemme som i barnehave. Forholdet mellom mor og barn var normalt.

Det er ingen grunn til å tvile på at saksøkte er glad i barnet. Han og barnet bor sammen med hans 73 år gamle mor i to rom og kjøkken på U. Dette er et midlertidig oppholdssted idet saksøkte ennå ikke har skaffet seg noen stilling etter å være restituert etter sin sykdom (tuberkulose). Han har opplyst at han har tilbud om ingeniørstillinger. Får han barnet, vil hans mor bo sammen med ham.

Partene har gjensidig fremsatt påstander som skulle vise at den annen er uskikket til å ha omsorgen for barnet. Til dels er det trukket frem forhold som ligger flere år tilbake. Uten å gå i detaljer vil retten nevne at saksøkte i 1951 ble meget skuffet over ikke å få en driftsingeniørstilling som han midlertidig hadde innehatt, og hans alvorlige sykdom har vært en hård påkjenning for ham. Dette alene kan imidlertid ikke helt forklare at han i lengre tid har manglet selvbeherskelse og balanse. I separasjonstiden har han vært en plage for saksøkeren og hennes familie, dels med telefonoppringninger, dels med inntrengen i huset således at politiet måtte tilkalles. Ved enkelte anledninger har han vært beruset. Tross denne oppførsel og tross barnet av og til viste ulyst til å følge med ham, fikk han hente barnet både i hjemmet og i barnehaven og være alene sammen med det. Barnehavelærerinnen har som vitne forklart at det hendte barnet gråt når det måtte følge med saksøkte og etter samværene kunne det sette seg for seg selv, uten lyst til å leke med de andre barn. C ga også uttrykk så vel hjemme som i barnehaven for at hun gruet til å reise bort med saksøkte i juni, og hun måtte overtales til å bli med ham.

Retten legger i det hele stor vekt på barnehavelærerinnens vitneprov. Hun står helt utenfor saken og forklarte seg meget greit. C, som var hennes elev fra august 1955 til sommeren 1956, var glad og fornøyet og snakket kjærlig om sin mor og besteforeldrene. Hun følte seg tydelig bundet til moren. Vitnet var en gang i hjemmet og fikk også der det beste inntrykk av forholdet.

Etter å ha vært under saksøktes omsorg siden juni har barnet fått en helt annen innstilling til saksøkeren. Da denne viste seg for barnet på U, ble det redd, løp til saksøkte og klynget seg til ham. Om årsaken til dette kan retten ikke anføre annet enn at den må være å søke i barnets samvær med faren. I sine fremstillinger til retten synes han å mene at redselen overfor moren og hengivenheten overfor ham er noe som er

Side:672

kommet fra barnet selv og han hevder at han har måtte gi barnet sitt ord for at det skal slippe å komme tilbake til saksøkeren, et løfte han ikke ser seg i stand til å bryte. Retten og saksøkeren skulle således være stillet overfor et fait accompli.

Saksøkte har videre henvist til at saksøkeren i avtalen av 14. juli 1953 ga avkall på barnet ved å la ham få foreldremyndigheten og dessuten hevdet at saksøkeren under samlivet og i separasjonstiden på forskjellig måte har vist at hun ikke hadde interesse for og ikke var glad i barnet. Retten må høre saksøkeren med at den uoverveiede opptreden hun ved enkelte anledninger kan ha vist må tilskrives de vanskelige forhold i ekteskapet, som igjen hadde sammenheng med saksøktes deprimerte tilstand. Avtalen om foreldremyndigheten har sin grunn i at saksøkte, etter hennes mening, ellers ikke hadde gått med på separasjon. For øvrig fikk hun ifølge samme avtale beholde barnet inntil videre og viste seg i den tid som en god mor. Saksøkte har intet hatt å si på hennes stell av hjemmet med hensyn til mat og klær.

Retten finner ikke at muligheten av at saksøkeren inngår nytt ekteskap kan tillegges noen betydning. Det er noe man alltid må regne med etter en skilsmisse, for begge parter.

Hvordan barnet vil få det under saksøktes omsorg med hensyn til bosted, bolig og forhold for øvrig, foreligger det ingen sikre opplysninger om. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Nissen, lagdommer Otte Huitfeldt og byfogd A. B. Aslaksrud):

Saksforholdet går frem av byrettens fremstilling, som man viser til. Som det fremgår av denne fremstilling inngikk partene ekteskap 9. juli 1949 og var bosatt på R, idet A var ansatt som ingeniør ved R fabrikker. Datteren C som er det eneste barn er født xx.xx.1950. Samlivet opphørte i juni 1953 etterat begge ektefeller var flyttet til X. Fru B (fru A har etter skilsmissen gjenopptatt sitt pikenavn B) har siden vært bosatt i sitt foreldrehjem i X. A arbeidet i X med å sette i gang egen bedrift, men uten at dette lyktes. Fra januar 1955 til juni 1956 var han i to perioder underkastet sykehus- og sanatoriebehandling for lungetuberkulose. Ved utskrivningen i juni 1956 var han erklært helbredet og har siden ikke hatt noe tilbakefall. Fru B hadde ved stevning av 6. desember 1955 anlagt skilsmissesak som etterat skilsmissespørsmålet var blitt ordnet ved aministrativ bevilling 12. april 1956 er fortsatt til behandling av det gjenstående krav om barnefordeling og barnebidrag. Ved rettsforlik avsluttet 7. juni 1956 under saksforberedelsen fikk han adgang til å ta fellesbarnet C (som hittil hadde vært undergitt morens omsorg) med seg til sine foreldre i O og ha barnet hos seg i sommerferien, dog ikke utover 15. august 1956. Han forpliktet seg til å sørge for at barnet senest 15. august 1956 var tilbake hos moren fru B i X. Barnet er imidlertid ikke levert tilbake, og har siden dette tidspunkt vært hos A. A ble 28. oktober 1956 ansatt som ingeniør i A/S N. Han var bosatt i Æ til 20. mai 1957 og har siden dette tidspunkt vært bosatt i Y.

Lagmannsretten er når det gjelder barnefordelingen og underholdsbidraget til barnet kommet til samme resultat som byretten.

De foreliggende spørsmål må bli å avgjøre på grunnlag av lov om born

Side:673

i ekteskap av 21. desember 1956, idet denne lov må antas å omfatte alle de tvistemål av denne art som pådømmes etter lovens ikrafttreden, jfr. lovens §22 nr. 1. Loven trådte i kraft 1. oktober 1957 jfr. Kronprinsregentens resolusjon av 23. august 1957. Lovens materiellrettslige regler om barnefordeling er for øvrig i samsvar med tidligere gjeldende rett.

Partenes fellesbarn C er nå snart 8 år og går i 2. klasse på skolen i Y. Lagmannsretten har dannet seg den oppfatning at begge parter er glad i barnet og at ingen av dem er uskikket til å ha foreldremyndigheten. De episoder som fra hver av sidene har vært trukket frem hos den annen part, og som angivelig indiserer mindre heldige karakteregenskaper, kan etter rettens mening ikke tillegges noen særlig vekt. De må betraktes som uoverveiede handlinger som har sin forklaring i en deprimert sinnstilstand hos vedkommende part og behøver ikke å indisere dårlige karakteregenskaper. Man antar at begge parter vil kunne skaffe datteren gode oppfostringsvilkår. Allerede for byretten var det opplyst at fru B har planer om å inngå nytt ekteskap. Byretten har ikke tillagt dette noen betydning, og det må i ennå høyere grad gjelde nå etterat det er opplyst for lagmannsretten at A også på sin side har ekteskapsplaner.

Ifølge barnelovens §8 skal avgjørelsen rette seg etter det som er best for barnet, men under ellers like vilkår skal moren, særlig når barnet er lite, tildeles foreldremyndigheten. Selv om det barn det her er tale om ikke lenger i lovens forstand kan karakteriseres som «lite», vil det i sin alminnelighet være rimelig at en pike i 8-årsalderen følger moren.

Det som etter lagmannsrettens oppfatning skaper tvil om det her kan være på sin plass å fravike lovens hovedregel er at barnet siden sommeren 1956 har vært i farens varetekt, hvor hun etter alt å dømme har hatt det godt, slik at det kan være uheldig for barnets sjeleliv at man river henne opp fra det miljø som hun har vennet seg til. Disse betenkeligheter melder seg særlig etter den motvilje barnet viste mot å bli avhentet av moren og hennes slektning på V 28. august 1956. Lagmannsretten finner dog ikke at det som for så vidt har vært anført fra A's side bør være utslagsgivende. Det dreier seg ikke her om noen lang periode - bare vel 114 år - og i løpet av denne periode har barnet bodd flere forskjellige steder - i Y siden 20. mai 1957. Barnet har i denne tid vært ensidig under farens innflytelse og dets reaksjoner må bedømmes som situasjonsbestemte utslag av farens antagonistiske innstilling overfor barnets mor. At barnet ikke opprinnelig har hatt noen motvilje mot sin mor fremgår av barnehavelærerinnens forklaring om at C, da hun sommeren 1956 skulle reise fra X med faren, ga bestemt uttrykk for at hun ikke hadde lyst til å reise. Man kan da ikke trekke den slutning at barnets reaksjon på V bunner i noen motvilje mot moren. - - -

Side:674