Rt-1958-758

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-08-23
Publisert:	Rt-1958-758
Stikkord:	Spørsmål om veirett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 102 B/1958
Parter:	I. Lars Oust (overrettssakfører Evald Rygh - til prøve) mot Trøndelag Traverbane A/S (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen). II. Staten v/Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen) mot Lars Oust (overrettssakfører Evald Rygh - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Anker, Bendiksby, Schei, Holmboe
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874), Lov om bruksrettigheter (1874) §1, §2, §3

Dommer Nygaard: I 1953 anla Staten ved Forsvarsdepartementet - eier av g.nr. 16, b.nr. 13 Amalienlyst - og Trøndelag Traverbane A/S - eier av g.nr. 4, b.nr. 2 Leangen søndre - sak mot gårdbruker Lars Oust - eier av g.nr. 16, b.nr. 7 Rotvoll øvre

Side:759

- med påstand om å bli kjent berettiget til å bruke en gårdsvei fra Amalienlyst for så vidt angår strekningen mellom den gamle Innherredsvei og den nye riksvei 50. Alle disse tre eiendommene ligger i Strinda herred. Oust reiste motsøksmål for å få fastslått at eiendomsgrensen mellom Rotvoll øvre og Leangen søndre følger Leangenbekken mellom Amalienlyst og riksvei 50. Strinda og Selbu herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa dom 24. mai 1954 med følgende domsslutning: «Staten v/Forsvarsdepartementet kjennes bruksberettiget til veien fra eiendommen Amalienlyst i Strinda beliggende mellom den gamle Innherredsvei og den nye riksvei 50. - I saksomkostninger tilpliktes Lars Oust å betale til Staten v/Forsvarsdepartementet kr. 300. Lars Oust frifinnes i relasjon til Trøndelag Traverbane A/S. I saksomkostninger tilpliktes Trøndelag Traverbane A/S å betale til Lars Oust kr. 300. Motsøksmålet avvises.»

Både Traverbanen og Oust påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse av 18. oktober 1954 ble herredsrettens dom opphevet når det gjaldt avvisningen av motsøksmålet, og saken ble for så vidt hjemvist til herredsretten til ny behandling. Herredsretten avsa 6. november 1954 kjennelse om avvisning av motsøksmålet. Denne kjennelse ble stadfestet av lagmannsretten ved kjennelse av 17. april 1956. Motsøksmålet foreligger således ikke til avgjørelse i denne saken.

Når det gjaldt hovedsøksmålet, avsa lagmannsretten dom 8. mars 1957 med slik domsslutning:

«1. Trøndelag Traverbane A/S kjennes berettiget til å bruke det i saken omtvistede veistykke mellom den gamle Innherredsvei og den nye riksvei 50.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Lars Oust til Trøndelag Traverbane A/S innen 14 dager 800 kroner.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet kjennes uberettiget til å bruke det i saken omtvistede veistykke mellom den gamle Innherredsvei og den nye riksvei 50.

4. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Staten v/Forsvarsdepartementet til Lars Oust innen 14 dager 800 kroner.»

Dommen ble avsagt under dissens idet rettens formann stemte for at også statens påstand om bruksrett til veistykket skulle tas til følge. Videre stemte han for at saksomkostninger for dette kravs vedkommende ikke skulle tilkjennes, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.

Oust har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt Traverbanen er kjent berettiget til å bruke veistykket. Fra Ousts side er det gjort gjeldende at vilkårene ikke foreligger for at Traverbanen har fått bruksrett til veistrekningen ved hevd. Heller ikke har Traverbanen ervervet noen bruksrett til veien ved avtale.

Staten har også påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Side:760

Det er av staten bl.a. fremholdt at det er uriktig når lagmannsrettens flertall har funnet at det er rimelig å tolke veiklausulene i skjøtene av 20. september 1920 slik at «den tjenende eiendoms forpliktelse til enhver tid er oppfylt når adkomsten rekker frem til offentlig vei».

Oust har nedlagt følgende påstand:

«1. Overfor Trøndelag Traverbane A/S: At Strinda herredsretts dom av 24. mai 1954 stadfestes og Trøndelag Traverbane A/S tilpliktes å betale til Lars Oust sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

2. Overfor Staten ved Forsvarsdepartementet: Frostating lagmannsretts dom av 8. mars 1957 stadfestes og Den norske stat ved Det kgl. Forsvarsdepartement tilpliktes å betale til Lars Oust sakens omkostninger for Høyesterett.»

Statens og Traverbanenes advokat har nedlagt slik påstand:

«I. På vegne av Trøndelag Traverbane A/S: 1) Frostating lagmannsretts dom av 8. mars 1957 stadfestes. 2) Trøndelag Traverbane A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

II. På vegne av Staten v/Forsvarsdepartementet: 1) Den norske stat v/Det kgl. Forsvarsdepartement kjennes som eier av g.nr. 16, b.nr. 13, Amalienlyst i Strinda, bruksberettiget til den del av veien fra eiendommen som ligger mellom den gamle Innherredsvei og den nye riksvei 50. 2) Staten v/Det kgl. Forsvarsdepartement tilkjennes saksomkostninger hos gårdbruker Lars Oust for alle retter.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det ved Strinda og Selbu herredsrett holdt to bevisopptak der Oust, formannen i Traverbanens styre Konrad Eidsmo og 11 vitner ga forklaringer. Det er for Høyesterett fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Saken gjelder nå bare spørsmålet om staten og traverbanen har rett til å bruke veistykket. Det skal således ikke i denne saken treffes noen avgjørelse om hvem som har eiendomsretten til selve veigrunnen.

Jeg finner det naturlig først å behandle de likelydende klausuler om veirettigheter som er tatt inn i de to skjøtene fra Hans Finne av 20. september 1920. Det heter her: «Jeg forbeholder eieren av parcellerne Finmarken g.nr. 4, b.nr. 4 og Amalienlyst g.nr. 16, b.nr. 13 i Strinda ret til fri adkomstvei til parcellerne over de i dette skjøte nævnte eiendomme samt anledning til over disse eiendomme frit at lægge vand og elektriske ledninger til parcellerne.» Det er etter min mening naturlig å forstå uttrykket «ret til fri adkomsvei» slik at formålet var å sikre parsellene Finmarken og Amalienlyst atkomst til offentlig vei. Som det fremgår av klausulene, var det i skjøtene tatt forbehold om at eierne av parsellene skulle ha rett til fri atkomstvei over en rekke eiendommer. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg imidlertid

Side:761

gå ut fra at man den gang med veiforbeholdene har tatt sikte på den veien som det delvis er tvist om i denne saken, nemlig gårdsveien fra Amalienlyst i nordlig retning frem til den gamle Innherredsveien. Jeg må legge til grunn at denne gårdsveien på det tidspunkt var den eneste vei som fra Amalienlyst førte frem til det offentlige veinett og at veien hadde vært brukt i en lang årrekke. Jeg er blitt stående ved at veiklausulene må tolkes slik at den atkomstvei som eierne av Amalienlyst og Finmarken ble sikret rett til, var denne gårdsveien frem til Innherredsveien. Jeg kan således ikke gi Oust medhold i den betraktning at parselleierne ved klausulene bare i sin alminnelighet fikk veirett til nærmeste offentlige vei slik som den til enhver tid måtte være anlagt og at de derfor etter anlegget av den nye riksevi 50 i 1941 ikke har rett til å bruke det omtvistede veistykke uten hensyn til om forandringen måtte medføre at deres atkomst til omgivelsene ble mindre tilfredsstillende enn tidligere. Men når jeg forstår veiservituttene på denne måten, er denne retten etter min mening ikke falt bort ved anlegget av den nye riksvei 50. Det er ganske visst så at man da fra Amalienlyst fikk atkomst til offentlig vei uten å bruke den omtvistede veistrekning, slik at behovet for en veiforbindelse frem til den gamle Innherredsveien ikke var så stort som før. Men selv om Amalienlyst og Finmarken var blitt drevet som ordinære gårdsbruk og selv om jeg således ser bort fra den spesielle bruk som nå gjøres av parsellene, må jeg gå ut fra at det fremdeles ville ha vært av atskillig interesse for parselleierne å benytte veien helt frem til den gamle Innherredsveien, som fremdeles er en viktig trafikkåre. Dersom den omtvistede veistrekning ikke kan brukes, vil det medføre atskillige ulemper særlig ved at trafikk til og fra øst på den gamle Innherredsveien må gå om Gildheim - en omvei på ca. 1 km. Jeg finner derfor at det fortsatt foreligger et så vidt sterkt behov for å kunne bruke det omvistede veistykke at retten ikke er falt bort. Jeg viser i denne sammenheng også til høyesterettsdom i Rt-1915-480 flg.

Etter dette er jeg - på samme måte som herredsretten og den dissenterende dommer i lagmannsretten - kommet til at staten som eier av Amalienlyst har rett til å bruke den omtvistede veistrekning.

Traverbanen kjøpte i 1931 eiendommene Leangen søndre og Finmarken. Disse eiendommer er senere slått sammen til én eiendom, g.nr. 4, b.nr. 2 Leangen søndre. Det er ikke i saken gitt nøyaktige opplysninger om hvor parsellen Finmarken lå og heller ikke om hvor stor denne parsellen var. På grunnlag av de foreliggende opplysninger må jeg imidlertid gå ut fra at Finmarken var vesentlig mindre enn den tidligere eiendom Leangen søndre. Slik som jeg forstår veiklausulene i skjøtene av 1920, må også traverbanen ha rett til å bruke det omtvistede veistykke for såvidt angår den tidligere parsell Finmarken. Men spørsmålet blir om traverbanen også har bruksrett til veistykket når det gjelder Leangen søndre før sammenslutningen med Finmarken. Jeg kan

Side:762

ikke finne at det er ført bevis for at traverbanen ved avtale med eieren av Rotvoll øvre har fått noen slik utvidet rett til å bruke veistykket, men jeg er kommet til at traverbanen har ervervet retten ved hevd. Selv om traverbanen ved kjøpet av Finmarken hadde fått en begrenset rett til å bruke veien fra Amalienlyst, kan ikke dette etter min mening være til hinder for at traverbanen ved hevd får rett til å bruke veien for så vidt angår den tidligere eiendom Leangen søndre. Jeg peker her særlig på at når veien i 1931 ble utvidet fra ca. 2 meter til ca. 6 meter, var det på grunn av trafikken til og fra traverbanen som etter de foreliggende opplysninger må antas for en vesentlig del å ha ligget på Leangen søndres grunn før sammenslutningen. Ved denne utvidelse og utbedring av veien ble det på en klar og tydelig måte markert at man ikke hadde for øye trafikken fra Finmarken, men at man ville tilfredstille traverbanens hele behov for en bedre veiforbindelse på grunn av anlegget av banen. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at traverbanens rett til vei for Finmarkens vedkommende i og for seg utelukker et hevdserverv når det gjelder traverbanens samlede bruk av veien. Jeg finner at også de øvrige vilkår for hevd foreligger og kan for så vidt i alt vesentlig slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg er således enig med lagmannsretten i at traverbanen etter utvidelsen og utbedringen av veien våren 1931 i hevdstid har brukt veien i aktsom god tro og at det ikke fra Ousts side før hevdstidens utløp ble tatt skritt som var egnet til å avbryte brukshevden. Jeg er også enig med lagmannsretten i at da det her gjelder et forholdsvis betydelig veiarbeid som har vært synlig for alle og således også for eieren av Rotvoll øvre, kan reglene i loven av 23. mai 1874 ikke være til hinder for at det kan hevdes rett til å bruke veien. Fra Ousts side er det for Høyesterett også gjort gjeldende at hevdserverv er utelukket fordi de tyske myndigheter høsten 1941 beslagla traverbanen og at selskapet først høsten 1946 igjen fikk rådighet over banen. Jeg kan imidlertid ikke se at et slikt midlertidig inngrep fra okkupasjonsmyndighetenes side kan føre til at hevden ble avbrutt i dette tilfelle. Heller ikke kan anlegget av den nye riksvei i 1941 få noen betydning når bruken også av det omtvistede veistykke faktisk ble fortsatt i tiden etter høsten 1946.

Mitt resultat blir således at også traverbanen har rett til å bruke den veistrekning som det er tvist om. Det har da ikke vært nødvendig for meg å gå nærmere inn på spørsmålet om hvem som har eiendomsretten til selve veigrunnen.

Jeg finner at Oust bør betale saksomkostninger for Høyesterett til traverbanen, men at omkostninger for dette tvistepunkt på grunn av den uklarhet som forelå, ikke bør tilkjennes for herredsretten og lagmannsretten. For så vidt angår tvisten mellom Oust og staten bør saksomkostninger oppheves for alle retter, idet det må tas i betraktning at opplysninger av vesentlig betydning for avgjørelsen først fremkom under sakens behandling ved lagmannsretten.

Side:763

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Forsvarsdepartementet som eier av g.nr. 16, b.nr. 13 Amalienlyst og Trøndelag Traverbane A/S som eier av g.nr. 4, b.nr. 2 Leangen søndre, begge i Strinda, har rett til å bruke veien fra Amalienlyst også på stykket mellom den gamle Innherredsvei og den nye riksvei 50.

Lars Oust dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom å betale saksomkostninger for Høyesterett til Trøndelag Traverbane A/S med 2500 - to tusen fem hundre - kroner. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.

Kst. dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Schei og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Harald Størseth med domsmenn Olaf Jervan og Birger O. Stene):

- - -

Følgende saksforhold legges til grunn:

Eiendommene Øvre Rotvoll, Leangen søndre og Tunga ligger alle i Strinda herred, grenser delvis til hverandre og eiedes i sin tid av Hans Wingård Finne som senere overdro eiendommene til sine barn. Under eiendommen Rotvoll hørte husmannsplassen Amalienlyst eller Fuglesangen som den fra først av ble benevnt. Fra denne eiendommen gikk en gårdsvei i nordlig retning frem til alfarveien - den gamle Innherredsveien som i 1940-årene ble lagt noe lenger syd slik at endel av nevnte gårdsvei ble liggende mellom den gamle og nye Innherredsvel (riksvei 50). Gårdsveien var Amalienlysts eneste atkomstvei frem til hovedveien.

Hans Wingård Finne overdro i 1920 eiendommen Rotvoll til sin sønn Hermann Finne, Leangen søndre til sønnen Emil Finne og Amalienlyst til datteren Lilly Høglund. Sistnevnte eiendom ble i den forbindelse utskilt som eget bruk. Etterat husene brente ned - visstnok i 1923 - har det ikke bodd folk på Amalienlyst. Det er noe uvisst når brannen fant sted, men det er på det rene at det var etterat Hermann Finne hadde overtatt Rotvoll. Eiendommen ble i 1952 solgt til Forsvarsdepartementet - saksøker nr. 1.

Trøndelag Traverbane A/S - saksøker nr. 2 - overtok Leangen søndre 1. april 1931 i henhold til kjøpekontrakt av 30. april s. å. Skjøtet er datert 10. juli 1931, tinglyst 17. juli s. å.

Saksøkte overtok Rotvoll øvre 1. juli 1931 i henhold til kjøpekontrakt av 7. mai s.å.

I den tiden Amalienlyst hørte under Rotvoll ble eiendommen bortbygslet. Det er på det rene at den i hvert fall har vært bortbygslet siden 1850-årene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Emil Midelfart og Harald Sund og sorenskriver Eilert Arff):

- - -

Lagmannsretten som er kommet til et annet resultat enn herredsretten skal bemerke:

Side:764

Lagmannsretten antar at den i saken omhandlede vei i tidligere tid har ligget på eiendommen Rotvoll øvres grunn. Det fremlagte kart av 1825 over eiendommen Leangens nordre del viser at grensen mellom denne del, beliggende nord for den gamle Innherredsvei, og den tilstøtende eiendom mot øst fulgte Leangenbekken, og det er da naturlig at denne bekk også på sydsiden av Innherredsveien har fortsatt som grenseskille mellom Leangens søndre del og den tilgrensende eiendom mot øst, Rotvoll øvre. At så har vært tilfelle stadfestes også av det fremlagte kart over Rotvoll øvre fra 1865 hvor denne eiendoms vestgrense synes å følge Leangenbekkens tracé. Grensen er i ethvert fall trukket vestenfor den omtvistede vei, som klart er innlagt på Rotvoll øvres grunn.

Det er på det rene at både Rotvoll øvre og Leangen søndre fra begynnelsen av 1880-årene tilhørte samme eier, Hans Wingaard Finne, og at det i den tid har vært uten praktisk betydning hvor grensen gikk, idet eieren drev sine eiendommer som et samlet jordegods.

I 1920 delte Hans Wingaard Finne sine eiendommer mellom sine barn. Sønnen Hermann Finne fikk seg overdratt bl.a. eiendommen Rotvoll øvre, og sønnen Emil Finne fikk bl.a. Leangen søndre. Samtidig ble den gamle plass Amalienlyst under Rotvoll øvre utskilt fra dette bruk som egen eiendom og overdratt datteren fru Lilly Høglund.

Amalienlysts atkomst til Innherredsveien hadde den gang så langt man visste tilbake i tiden, i ethvert fall siden 1860-årene, vært den i saken omhandlede vei, som i 1920 var en meget enkel gårdsvei, bestående av hjulspor med hestetråkk i midten og med en grøft på østsiden. På kartet over Øvre Rotvoll av 1865 er også inntegnet en smal vei som går fra bebyggelsen på øvre Rotvoll på sydsiden av Rotvollskogen og frem til veien fra Amalienlyst. Under åstedsbefaringen for lagmannsretten er påvist spor etter denne vei, men veien har neppe hatt betydning som annet enn et bindeledd mellom bebyggelsen på Rotvoll øvre og Amalienlyst, hvis naturlige atkomst til Innherredsveien har vært den i saken omhandlede vei.

Lagmannsretten antar at det ved Hans Wingaard Finnes eiendomsoverdragelser til sønnen i 1920 har vært enighet om at denne veien til Amalienlyst skulle danne grensen mellom Rotvoll øvre og Leangen søndre.

De to eiendommers eiere har nemlig fra den tid drevet og brukt eiendommene inntil veien på hver side, og da Emil Finne i 1931 solgte Leangen søndre til traverbanen oppga han veien som grense og nevnte at veien var felles for de eiendommer som brukte den.

I de i 1920 utstedte skjøter på Rotvoll øvre og Leangen søndre er eieren av Amalienlyst forbeholdt rett til atkomst over disse eiendommer ved følgende likelydende bestemmelser i begge skjøter: «Jeg forbeholder eieren av parcellerne Finmarken g.nr. 4, b.nr. 4 og Amalienlyst g.nr. 16, b.nr. 13, i Strinda rett til fri adkomstvei til parcellerne over de i dette skjøte nevnte eiendommer samt anledning til over disse eiendommer frit at legge vand og elektriske ledninger til parcellerne.»

I betraktning av at det i saken ikke er påvist noen annen eldre atkomst til Amalienlyst over Leangen søndres grunn, ligger det nær å trekke den slutning at denne veien til Amalienlyst på grensen mellom Rotvoll øvre og Leangen søndre, ble ansett å tilhøre Rotvoll øvre og Leangen søndre i fellesskap.

Det er heller ikke godtgjort at eierne av Rotvoll øvre etter 1920 hverken

Side:765

Herman Finne og siden 1931 Hans Oust ved noen anledning før denne tvist kom opp, har gitt uttrykk for at de mente veien i sin helhet tilhørte Rotvoll Øvre.

Ved kjøpekontrakt av 30. april 1931 ble Leangen søndre solgt til traverbanen, som ifølge kontrakten skulle overta eiendommene den 1. april 1931, og etter de foreliggende opplysninger må det antas at arbeidet med opparbeidelsen av traverbanen ble påbegynt allerede i april, og at noe av det første som ble gjort var en opparbeidelse og utvidelse av den gamle vei fra Innnerredsveien opp til Amalienlyst, først for å få hensiktsmessig fremkomstvei for kjøring av materialer til baneanlegget, og deretter for å få en brukbar fremtidig atkomstvei til traverbanen.

Dette veiarbeid besto i at den gamle vei ble utvidet ca. 4 meter inn på traverbanens grunn og det hele kultet og gruset, slik at man fikk en brukbar vei for biltrafikk. Videre ble det av traverbanen oppsatt gjerde på begge sider av veien.

Lars Oust har hevdet at ingeniør Sverre Klingenberg, som den gang var traverbanens konsulent for anlegget, gjorde henvendelse til den daværende eier Hans Oust og ba om tillatelse til å foreta dette veiarbeid, og at denne tillatelse ble gitt. Hans Oust har bekreftet dette. Ingeniør Klingenberg, som ikke var medlem av traverbanens styre anser det utelukket at han har avgitt noen som helst uttalelse som forpliktet traverbanen, men anser det sannsynlig at han kan ha konferert med Oust om dette veianlegg, som også berørte Ousts eiendom.

Ut fra de opplysninger traverbanens styre hadde fått fra Emil Finne ved kjøpet av Leangen søndre ville det være naturlig at opparbeidelsen av veien ble diskutert med eieren av Rotvoll øvre, som måtte antas å ha de samme rettigheter i veien som Leangen søndre, men etter rettens oppfatning kan det ikke antas godtgjort at det fra ansvarlig hold på traverbanens side er skjedd noen henvendelser til Oust som innebar noen erkjennelse av dennes eneeiendomsrett til veigrunnen.

Denne av traverbanen i april-mai 1931 byggede vei ble i alle år vedlikeholdt kun av traverbanen, som også alene foretok snebrøyting om vinteren når det av og til var vinterkjøring. Det sees da bort fra tidsrommet september 1940 til ut i 1946 da tyskerne og senere de allierte militære hadde eiendommen. Etter Forsvarets kjøp av Amalienlyst i 1952 har også Forsvaret deltatt i vedlikeholdet av veien.

I 1941 ble veien mellom Innherredsveien og Amalienlyst skåret over av den nye riksvei 50, og i 1942 solgte traverbanen til Chr. Christiansen den del av Leangen søndre som ble liggende nord for den nye riksvei. Ved dette salg ble det holdt vanlig skylddelings- og oppmålingsforretning, og under denne møtte så vel den daværende eier av Rotvoll øvre, Hans Oust, som selgeren, som var representert ved sin forretningsfører Fløystad. Det er i denne forretning anført at den solgte parsell grenser mot Rotvoll øvre i øst, og etter de foreliggende opplysninger må en gå ut fra at Oust og Fløystad ble enige om en grenselinje mellom de to eiendommer, som ble liggende i veien, men på veiens vestre side idet grenselinjen på det i retten foreviste oppmålingskart er trukket fra et punkt nede ved den gamle Innherredsvei i ca. 1,5 meters avstand fra det omtvistede veistykkes vestre veikant og til et punkt ved den nye riksvei, beliggende ca. 0,75 meter fra samme veikant.

Lagmannsretten finner Imidlertid ikke noen grunn til å drøfte

Side:766

nærmere om denne målingsforretning har medført noen forandring i de eierrettigheter som Leangen søndre fra tidligere måtte ha i dette veistykke mellom Innherredsveien og riksveien.

Fra traverbanens side er det kun påstått en bruksrett til dette veistykke, og lagmannsretten er kommet til det resultat at traverbanen under enhver omstendighet har hevdet en bruksrett til dette veistykke.

Retten antar at traverbanen siden veiutvidelsen og utbedringen våren 1931 har brukt veien i god tro og at hevdstiden er til stede. Lagmannsretten kan i motsetning til herredsretten ikke finne bevist at det fra Lars Ousts side våren 1951 ble foretatt skritt som var egnet til å avbryte en slik brukshevd.

Etter de opplysninger som foreligger for lagmannsretten mil, denne anta at det først i oktober-november 1951 ble foretatt et forsøk på stengning av veistykket mellom den gamle Innherredsvei og riksveien som var av en slik art at traverbanens vedkommende kunne få den forståelse at Oust anså traverbanen uberettiget til å bruke veien. Noen muntlig eller skriftlig henvendelse fra Oust til traverbanen som gir uttrykk for en slik oppfatning har etter det opplyste ikke foreligget før denne tvist ble reist.

Det har fra Ousts side vært anført at brukshevd under enhver omstendighet må være utelukket etter regelen i loven av 23. mai 1874 §2, etter som det omtvistede veistykket etter anlegget av riksveien ikke lenger er noen atkomst til alfarvei, enn mindre traverbanens eneste atkomst til alfarvei.

Retten er ikke enig heri. Det kan neppe være tvilsomt at en av brukerne i god tro bygget vei kan hevdes til bruk, jfr. N. L. 5-5-4. I dette tilfelle foreligger et forholdsvis betydelig veiarbeid - en for brukens skyld anlagt innretning - åpenbar for enhver, ikke minst eieren av Rotvoll øvre, og det følger også av regelen i loven av 23. mai 1874 §1 at bruken av en slik vei er gjenstand for hevd.

Selv om anlegget av den nye riksvei har ført til at en stor del av trafikken til traverbanen nå følger riksveien og ikke som tidligere den gamle Innherredsvei, slik at det omtvistede veistykke mellom riksveien og Innherredsveien er blitt av mindre betydning for traverbanen, kan ikke dette føre til at bruksretten til dette veistykke bortfaller. Det må for øvrig ansees godtgjort at det fremdeles er travkjørere og publikum som både kjøredager og treningsdager bruker veistykket som atkomstvei til traverbanen.

Lagmannsretten kommer således enstemmig til det resultat at Trøndelag Traverbane A/S har hevdet bruksretten til det omtvistede veistykke og at traverbanens påstand om bruksrett til veistykke må tas til følge. - -

Når det gjelder Forsvarsdepartementets krav om bruksrett vil lagmannsretten innledningsvis bemerke at eierne av Leangen søndre aldri har hatt noe å innvende mot Amalienlysts bruksrett til det omtvistede veistykke. Skjøtet av 20. september 1920 på Rotvoll øvre til Hermann Finne gir også Amalienlysts eier en klar rett til atkomstvei over Rotvoll øvres grunn.

Selv om det neppe er tvilsomt at man ved fastsettelsen av denne veirett hadde for øye heromhandlede vei, som gjennom mannsaldre hadde vært Amalienlysts atkomst til offentlig vei (Innherredsveien), er veirettens innhold ikke eksakt angitt. Ved fortolkningen av bestemmelsen må man derfor ha for øye det tilsiktede formål, nødvendig atkomstvei.

Det er en kjensgjerning at anlegget av den nye riksvei i 1941 har

Side:767

forkortet denne Amalienlysts atkomst til alfarvei, og det omtvistede veistykke er ikke lenger nødvendig for å gi Amalienlyst forbindelse med offentlig vei, som i riksveiens skikkelse er bredere og bedre enn den gamle Innherredsveien.

Lars Oust har anført at dette forhold må medføre at veiservitutten må falle bort for dette veistykkes vedkommende. Retten antar at en rimelig fortolking av nevnte veibestemmelser i skjøtene av 20. september 1920 må tilsi at den tjenende eiendoms forpliktelse til enhver tid er oppfylt når atkomsten rekker frem til offentlig vei. Dette synes også å være i god overensstemmelse med den tankegang som ligger til grunn for §3 i loven av 23. mai 1874, selv om denne bestemmelse ikke får anvendelse i denne sak.

Forsvarsdepartementet har anført at den militære avdeling på Amalienlyst fra tid til annen har interesse av å bruke veistykket mellom riksvei 50 og gamle Innherredsvei, særlig under transport av spesielt langt materiell, hvor transporten til Leangen st. langs Innherredsveien gir bedre svingmuligheter enn transport langs riksvei 50.

Retten finner det ikke godtgjort at de omhandlede transporter nødvendigvis må føres frem over Innherredsveien, og er under henvisning til foranstående kommet til det resultat at Forsvarsdepartementet ikke har bruksrett til det omtvistede veistykke for så vidt angår Rotvoll øvres eiendom. - - -

Et mindretall, lagdommer Midelfart er av den oppfatning at Amalienlysts eier ved veirettsbestemmelsen i skjøtene av 20. september 1920 ble gitt retten til å bruke den gamle gårdsvei fra Amalienlyst til Innherredsveien, og at denne rett ikke kan innskrenkes ved det senere anlegg av riksveien.

Mindretallet er enig i flertallets oppfatning at det ikke kan ansees godtgjort at det omtvistede veistykke er nødvendig for visse transporter, men etter de foreliggende opplysninger må det antas at det ved enkelte transporter kan være praktisk å bruke det omtvistede veistykke i forbindelse med bruk av Innherredsveien. Det må ansees på det rene at veien har vært brukt av de militære i årene etter krigen, og den omstendighet at Forsvarsdepartementet har ansett det nødvendig å gå til saksanlegg for å få fastslått denne veirett, viser at departementet mener de militære på Amalienlyst har nytte av veistykket nord for riksveien.

Må det først antas at rett til fri atkomst over en eiendom tar sikte på en bestemt veistrekning, hva der her må antas å være tilfelle, må det tilligge den som har ervervet denne bruksrett å avgjøre hvor lenge han vil bruke dette veistykke helt eller delvis. Om veien overskjæres av ny offentlig vei, slik at han får en kortere atkomst til offentlig vei, kan han fortsatt ha interesse av å ha atkomst også til den eldre vei, og det synes ikke da å være noe berettiget hensyn som taler for at han skal oppgi denne interesse til fordel for den tjenende eiendoms eier, som fra første stund har vært fortrolig med at veiretten skulle gå frem til den eldre vei. - - -