Hopp til innhold

Rt-1958-773

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1958-08-23
Publisert: Rt-1958-773
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 103 B/1958
Parter: Peter O. Stavdal, 2. Hilmar Støle (overrettssakfører A. Grimelund - til prøve) mot Lars E. Stavdal (høyesterettsadvokat Ole Borge).
Forfatter: Bendiksby, Schei, Nygaard, Anker, Holmboe
Lovhenvisninger:


Dommer Bendiksby: I sak anlagt av Peter O. Stavdal og Hilmar Støle som eiere av g.nr. 88, b.nr. 1, Stavdal i Stordal, mot Lars E. Stavdal som eier av g.nr. 88, b.nr. 2, Stavdal, avsa Nordre Sunnmøre herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - den 10. oktober 1953 dom med slik domsslutning:

«Lars E. Stavdal som eier av g.nr. 88, b.nr. 2 i Stordal kjennes uberettiget til å fiske i Stordalselven på parsellen Stavheim, g.nr. 88, b.nr. 5, under hovedbruket Stavdal, g.nr. 88 b.nr. 1 i Stordal.

For øvrig frifinnes saksøkte.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saken ble av Lars E. Stavdal påanket til Frostating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 23. september 1954 ble Lars E. Stavdal frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet de to domsmenn stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Peter O. Stavdal og Hilmar Støle har påanket dommen til Høyesterett, idet de har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lars E. Stavdal som eier av g.nr. 88, b.nr. 2 har rett til å fiske i elven på det sted saken gjelder.

Side:774


De har nedlagt følgende påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Lars E. Stavdal dømmes til å betale Peter O. Stavdal og Hilmar Støle sakens omkostninger for alle retter.»

Lars E. Stavdal, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Peter O. Stavdal og Hilmar Støle dømmes in solidum til å betale saksomkostninger

a) til det offentlige for Høyesterett og

b) til Lars E. Stavdal for bevisopptak for Høyesterett samt for herreds- og lagmannsrett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nordre Sunnmøre herredsrett til avhøring av partene og 11 vitner. Det er fremlagt en del nye dokumenter, således utskrift av protokoll for Forligelseskommissionen i Dahle tinglag for 1. april 1835. Det fremgår av denne protokoll at Peder Olsen Stavdal, som eier av g.nr. 88, b.nr. 1, og Martinus Larsen Stavdal, den gang visstnok leilending på, og senere eier av, b.nr. 2, uten forutgående innkalling møtte i forlikskommisjonen og sluttet forlik, som bl.a. gikk ut på følgende:

«Parterne forligte sig herved til at deres brugende Gaard Stavdal udskifte af Fælledskab med dertil udnævnte Bondemænd, nemlig Lars Iversen Omenaas, Nicolai Hansen Engeseth og Ole Rasmussen Sollied, saaledes. Ageren skal være udskiftet til 14.de Maii 1835, og Ind- og Udbøen skal være udskiftet til 24.de Junii d.A.»

Jeg nevner også at det for Høyesterett er brakt på det rene at leiekontrakten mellom Johan Larsen Vinje og elveeierne av 27. mars 1895 var underskrevet av Lars Stavdal, den daværende eier av b.nr. 2, men at hans underskrift senere er strøket over. Det er ikke opplyst hvem som har foretatt overstrykningen.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Jeg vil tilføye:

Det er fra Peter O. Stavdals og Hilmar Støles side gjort gjeldende at fisket ikke hadde noen vesentlig betydning da utskiftningen fant sted i 1838, det var ikke ansett som noen «herlighet» som det hadde noen interesse å dele mellom partene. - Dette er etter min oppfatning et vesentlig punkt i saken. Jeg kan imidlertid ikke se at anførselen kan føre frem. Det er opplyst at det nå er et godt laksefiske i den del av elven som tvisten gjelder, og kontrakten med Vinje i 1895 viser at fisket da var ansett for å være så betydelig at det hadde interesse for engelske sportsfiskere. Det har formodningen mot seg at fisket var vesentlig dårligere på utskiftningstiden, og jeg kan ikke finne det godtgjort at forholdene for så vidt har endret seg. De, riktignok sparsomme, opplysninger man har fra tiden før 1895, opplysninger som delvis går tilbake til omkring utskiftningstiden, synes å vise at det har vært fisket på det omtvistede sted i en ikke ubetydelig

Side:775

utstrekning, også fra b.nr. 2. At det eksisterende laksefiske på utskiftningstiden skulle være uten økonomisk verdi for gårdene, kan jeg ikke anta.

Jeg må således bygge på at laksefisket var en herlighet til gårdene som kunne være gjenstand for utskiftning. De ankende parter har for Høyesterett erkjent at fisket før utskiftningen lå i fellesskap. Når da fisket ikke er nevnt i utskiftningen, må jeg på samme måte som lagmannsretten gå ut fra at utskiftningen ikke medførte noen endring i dette forhold. At utskiftningen, som lagmannsretten har antatt, var en minnelig utskiftning, og at den bare omfattet innmarken, men ikke fisket, støttes etter min oppfatning ved det forlik fra 1835 som jeg har gjengitt og som jeg må gå ut fra lå til grunn for utskiftningen. Som gjenstand for utskiftningen nevner partene her «Ageren» og «Ind- og Udbøen» altså bare innmarken.

Etter resultatet må Peter O. Stavdal og Hilmar Støle betale saksomkostninger til Lars E. Stavdal for Høyesterett. Derimot finner jeg ikke grunn til å gjøre endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Peter O. Stavdal og Hilmar Støle en for begge og begge for en til Staten ved Finansdepartementet 4000 - fire tusen - kroner og til Lars E. Stavdal 1000 - ett tusen - kroner.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Nygaard, kst. dommer Anker og dommer Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ivar Sølberg med domsmenn R. Hafen og Petter Stene):

Saksøkerne eier g.nr. 88, b.nr. 1, Stavdal i Stordal, og saksøkte eier g.nr. 88, b.nr. 2 under samme eiendom. Eiendommen Stavdal grenser mot syd til Stordalselva, slik som det går frem av det i saken fremlagte kart, dok. 14. På sydsiden av elven ligger eiendommen Talberg øverst og Jøsvold nederst.

1. november 1835 ble det holdt minnelig utskiftning over Stordals innmark. Det var da bare 2 bruk på Stavdal. Ole P. Stavdal eiet b.nr. 1 og Martinus Larsen Stavdal eiet b.nr. 2. Innmarken ble delt i 4 stykker, som ble nærmere beskrevet i utskiftningen. Av denne siteres følgende:

«Da nu disse beskrevne Delelinier har afdelt Gaarden i 4 Stykker eller Dele, saa betegnes disse Stykker med Nummer, saa at Stykket østenfor eller nærmest Stavaaen, som er vestenfor 1ste Delelinie betegnes med No. 1. Stykket mellem 1ste og 2de Delelinie betegnes med No. 2 og 3die Delelinie betegnes med No. 3 og Stykket mellem 3die Delelinie og Stølenes Grændselinie No. 4. Til Bruget, der eies og bruges af Ole Pedersen Stavdal er tillagt

Side:776

No. 1 og 3 (siger een og tre). Det første Stykke mellem Stavaaen og første Delelinie, det andet mellem 2de og 3die Delelinie. Til Bruget som leilendingsvis bruges af Martinus Larsen Stavdal er tillagt No. 2 og 4 (siger 2 og fire). Det første Stykke mellem 1ste og 2de Delelinie, det andet mellem 3die Delelinie og Stølene Grændselinie.»

Videre siteres av utskiftningen: «... og vi ere nu forenede om, at følgende Deling skal gjelde for det ethvert Brug og Brugshaver i omhandlede Gaard i Eftertiden skal tilhøre, nyde og bruge.»

I stykke nr. 1 lå en husmannsplass, som var bortbygslet til Kristoffer Størkersen. Plassen grenset ikke til elven. Som det går frem av kartet er stykke nr. 1 som ble tillagt b.nr. 1, det nederste av de 4 innmarksteiger. På dette stykket danner elven en foss, Stavdalsfossen, som laksen ikke kommer forbi, og den stanser derfor nedenfor fossen. Det er fiskeretten på stykke nr. 1 som det er tvist om, og årsaken til tvisten er at b.nr. 2 ikke eier grunn til noe av elven nedenfor fossen. Ovenfor fossen fiskes det ørret, men altså ikke laks. I dag eies grunnen på den nederste del av stykke nr. 1 av Peder O. Stavdal, som er Petter O. Stavdals bror. Han eier g.nr. 88, b.nr. 5, som ble utskilt fra b. nr. 1 og tilskjøtet ham i 1924, se det fremlagte skjøte av 8. oktober 1924. B. nr. 5 eier grunnen fra Stavåen og oppover til et stykke ovenfor Stavdalsfossen. I skjøtet forbeholdes kjøperen rett til eventuelle inntekter av elv eller vannfall etter eiendommens matrikkelskyld. Heri ligger etter hva der er på det rene i saken at fiskeretten til elven er felles for b.nr. 1 og b.nr. 5, likeledes også for b.nr. 6, som på samme måte som b.nr. 5 er utskilt fra b. nr. 1, og hvor det er tatt lignende forbehold i skjøtet.

Det var ingen tvist om fiskeretten i Stavdalselven før i 1895. Da ble det opprettet kontrakt, datert 25. mai 1895, hvorved Stordalselven ble bortleiet av Johan L. Vinje. Leiekontrakten er fremlagt som bilag 3 ad 6. Kontrakten ble undertegnet av praktisk talt alle som hadde fiskerett i Stordalselven nedenfor Stavdalsfossen. Vinje var hotelleier og hadde engelske turister boende på sitt hotell, og det var til fordel for engelskmennene at han leiet elven. Engelskmennene hadde bare interesse av laksefiske, ikke ørretfiske, og var derfor interessert i å leie elven bare opp til Stavdalsfossen. Eieren av b.nr. 1, Ole P. Stavdal, står som underskriver på kontrakten men ikke eieren av b.nr. 2.

Den 25. september 1895 holdtes utskiftning over Stavdals innmark, se bilag 7 ad 1. Gården Stavdal besto da av 4 bruk. B. nr. 1 ble også ved denne utskiftning i likhet med hva forholdet var i 1838 tillagt stykket nr. 1, slik at b.nr. 2 heller ikke ved denne utskiftning fikk noen del av grunnen som støter til elven nedenfor Stavdalsfossen. Av utskiftningen siteres følgende: «Lars Martinussen bad tilført at han forbeholder sig den samme Adgang til Laxefiske paa den til Brugs-No. 1 hørende Tunlod i Storelven som tidligere. Ole Pedersen bad tilført at han negter denne Lars Martinussens Fordring paa det Bestemteste. Udskiftningsretten skal i denne Forbindelse bemerke at den ikke har havt den omhandlede Strækning under Udskiftningsbehandling, og altsaa intet nyt Forhold i heromhandlede Henseende er opstaaet hvad Lakseelven betræffer.»

Som det sees var det da oppstått tvist om fiskeretten, idet b.nr. 1 hevdet å være eneeier til den del av elven hvor det kunne fiskes laks, mens b. nr. 2 hevdet at elven var felles mellom b.nr. 1 og b.nr. 2 på Stavdal. Som det går

Side:777

frem av det ovenfor siterte, løste utskiftningen i 1895 ikke tvisten om fiskeretten, og den er heller ikke løst siden. Eieren av b.nr. 2 holder fremdeles fast ved sin påstand om at elven er felles for så vidt fisket angår, mens b.nr. 1 hevder som grunneier å være eneberettiget til fisket, sammen med b.nr. 5 og 6 som er utskilt fra b.nr. 1. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ottar Stene og Th. Sverdrup-Thygeson og sorenskriver Paul Johnsrud med domsmenn Peder Stokke og P. J. Rypdal):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Den ankende part Lars E. Stavdal er eier av eiendommen Stavdal, g.nr. 88, b.nr. 2 og motpartene Peter O. Stavdal og Hilmar Støle eier i fellesskap eiendommen Stavdal, g.nr. 88, b.nr. 1. Begge eiendommer ligger på nordsiden av Stordalselven i Stordal. I 1838 ble det holdt en minnelig utskiftning av de to eiendommers innmark. B.nr. 1 fikk seg tildelt en innmarksteig som på strekningen mellom Stavåen og Stavdalsfossen støter til elven. Den innmark som ble tildelt b.nr. 2 ligger i sin helhet ovenfor fossen. Laksen går ikke lenger opp enn til fossen. I 1925 ble parsellen Stavheim, g.nr. 88, b.nr. 5 utskilt fra b.nr. 1. Denne parsell har grense til Stordalselven på strekningen Stavåen-Stavdalsfossen. B.nr. 5 har fiskerett i elven i forhold til sin matrikkelskyld sammen med b.nr. 1.

Utskiftningsforretningen av 1838 omtaler i det hele tatt ikke fiskeretten. Man har Ingen opplysninger om hvordan og i hvilken utstrekning de to oppsittere på Stavdal utøvet laksefisket før utskiftningen i 1838. Det er nærliggende å anta at fisket var felles. Ved utskiftningen ble som nevnt b.nr. 1 grunneier til elven på den omhandlede strekning, men lagmannsretten finner ikke at dette uten videre hadde til følge at b.nr. 1 også ble eneberettiget til laksefisket utenfor sin eiendom. Det er ikke holdepunkter for å anta at utskiftningen også skulle omfatte fiskeretten. Den da gjeldende utskiftningslov av 1821 hadde riktignok bestemmelse i §13 som tok sikte på fullstendig utskiftning. Her dreier det seg imidlertid om en minnelig utskiftning av innmark og det må antas at man på den tid stort sett bare skiftet det som partene selv ønsket skulle skiftes, jfr. Gauslands kommentarer til utskiftningsloven side 24. Den omstendighet at b.nr. 1 ble tildelt hele den strekning hvorfra laksefisket kunne foregå, taler etter rettens mening imot den oppfatning at utskiftningen også har omfattet fisket. Det foreligger ingen opplysninger som gir grunn til å anta at fisket den gang ble regnet å være uten betydning. Utskiftningsloven av 1821 §15 inneholder bestemmelse om hvordan det skal forholdes med fiskeri i innsjø, elv m.v. Det heter bl.a.: «Ingen maa betages sin hidtil efter lovlig Adkomst havte Leilighed til Fiskested... Enhver bør derfor ved Udskiftningen tildeles sin Lod saaledes at han kan afbenytte sit forrige Fiskeri, hvad enten det maatte blive nødvendigt at udlægge ham enkelte fra Hovedlodden særskilte Steder, eller ikke, og kan Udskiftningen ikke indrettes derefter, ber de til Fiskeri fornødne Steder blive i Fællig, forsaavidt ikke Vedkommende derom i Mindelighed træffe anden Forening.»

De forholdsvis sparsomme opplysninger man har om fisket etter utskiftningen i 1838 går ut på at fisket fortsatt ble drevet i fellesskap av de

Side:778

to bruk. I en erklæring av 1. november 1895 har de to plassmenn Peder K. Stavdal og Berent K. Stavdal uttalt: «... at saa længe som vi kan mindes har Opsidderne paa Gaarden Stavdal brugt og nyttiggjort sig Fiskeretten i Stordalselven under Gaarden Stavdal i Fellesskab først ved «Slo» som udsattes isammen og Fangsten deltes mellem Naboerne og senere efterat den Slags Fangstmande blev forbudt, har de fremdeles gaaet omhinanden med Stang og aldrig har der nogensinde kommet os for Øre at der om Fiskeelven har været mere end een Mening Naboerne imellem førend nu da den for 3 Aar siden blev bortleiet til en Engelskmand.» Og i en erklæring av 4. august 1900 uttaler Peder K. Stavdal «at stangfiske i Stordalselven fra fossen ovenfor Stavdalsholen til midt nedenfor Jøsvold gaardstun, har været drevet saavel af nu afdøde gaardbruger Martinius Larsen Stavdal som af sønnen gaardbruger Lars Martinussen Stavdal og hans børn i saa lang tid som jeg kan mindes og selv har drevet fiske i elven samme steds. Jeg er nu i en alder af ca. 79 1/2 aar, og har drevet fiske i elven siden jeg var 12 aar gammel.» Martinus Larsen Stavdal og Lars Martinussen Stavdal var eiere av b.nr. 2.

De to erklæringer er formentlig avgitt i anledning av den uenighet som oppsto om fiskeretten mellom b.nr. 1 og b.nr. 2 i 1895.

Den 25. mars 1895 inngikk «eiere og brugere av Stordalselven» kontrakt med Johan Vinje om bortleie av elven for 30 år. Det er på det rene at eieren av b.nr. 2 og to grunneiere ikke undertegnet kontrakten. Denne kontrakt ble av Vinje overdratt til Lars Støvreide og gikk fra han over til Sivert J. Støvreide.

I 1895 ble det holdt ny utskiftning av Stavdals innmark. Av forhandlingsprotokollen for det avsluttende møte den 28. september 1895 fremgår det at den daværende eier av g.nr. 2 Lars Martinussen ha tilført «at han forbeholder sig den samme Adgang til Laksefiske paa den til Brug No. 1 hørende Tunlod i Storelven som tidligere». Daværende eier av b.nr. 1 Ole Pedersen lot føre til protokolls «at han nægter denne Lars Martinussens Fordring paa det Bestemteste». Utskiftningsretten tok ikke tvisten opp til behandling da den fant «at den ikke har havt den omhandlede Strækning under Udskiftningsbehandling, og altsaa intet nyt Forhold i heromhandlede Henseende er opstaaet, hvad Lakseelven betræffer».

I 1896 uttok eieren av b.nr. i Ole P. Stavdal (far til den ankende part Peter Stavdal) forliksklage mot eieren av b.nr. 2 Lars Martinussen. Klagen ble behandlet i «forligelseskommissionen» i et møte den 6. oktober 1896. Av protokollen for dette møte fremgår det at et av de syv klagepunkter (punkt 1) var «at Indklagede uden Klagerens Tilladelse har trakket over hans Bømark ned til Storelven og langsefter Bredden af denne og det endog førend Græsset var slaaet». I protokollen for nevnte møte er videre anført: «Partene mødte personlig og Forligsmægling anstilledes med det Udfald at Partene ikke forligtes. Med Hensyn til Punkt No. 1 i Klagen bad Indklagede tilføiet Protokollen at han er villig til at indskrænke sin Gang langs Storelven paa Klagerens Eiendom til det som kan være ham mindst mulig til Skade, men sin Ret til at gaa langs Elven paa Klagerens Eiendom og fiske saa langt Laksen gaar paa denne Mande som til enhver Tid er lovligt, forbeholder Indklagede sig herefter som før. Klageren paastaar sin Eiendom langs Storelven fritaget for ethvert Trak af Indklagede eller hans Husstand. Det samme gjelder langs Stavaaen.»

Side:779


Som det fremgår av ovennevnte protokollasjon gir eieren av b.nr. 2 klart uttrykk for at han mener seg fiskeberettiget på omhandlede strekning utenfor b.nr. 1's grunn. Eieren av b.nr. 1 har derimot i sin forliksklage og i forliksmøtet ikke direkte bestridt b.nr. 2's fiskerett, men påstår seg fritatt for tråkk av innklagede og hans husstand på strekningen langs Storelven. Forlik kom ikke i stand og saken ble etter klagerens forlangende henvist til retten. Ole P. Stavdal (b.nr. 1) forfulgte imidlertid ikke klagen. Ved kontrakt av 30. januar 1902 leiet Lars M. Stavdal (eier av b.nr. 2) «sin halve Del af Stavdals Fiskeelv» til Sivert J. Stovreide for et tidsrom av 10 år mot årlig godtgjørelse kr. 15. Samtidig ble det mellom Lars Stavdal og Støvreide opprettet sålydende kontrakt: «Undertegnede indestaar for at ikke mere end det halve Beløb blir udbetalt til Ole Stavdal af de Penge som er udlagt paa Fiskeretten for Gaarden Stavdal. Hvis ikke ovenstaaende kan efterkommes, blir Kontragten mellem Lars Stavdal og Sivert Støvreide at betragte som ugyldig.»

Etter de foreliggende opplysninger må man gå ut fra at kontrakten mellom Lars Stavdal og Støvreide er blitt forlenget i 1925 da også kontrakten av 1895 utløp.

Det er på det rene at Ole Stavdal bare fikk utbetalt halvparten av den leie som tilkom b.nr. 1 etter kontrakten av 1895. Peter Stavdal har i sin forklaring for lagmannsretten uttalt at hans far Ole J. Stavdal først i 1904 eller 1905 fikk kjennskap til at Støvreide holdt den andre halvpart tilbake. Ole Stavdal sa da opp kontrakten, men gikk kort tid etter med på at halvparten av leien skulle avsettes. Det fremgår av en kontoutskrift fra Stordal Sparebank at Sivert J. Støvreide fra 1902 og i alle år utover inntil 1925 har innsatt i banken mindre beløp som antas å utgjøre halvparten av den leie som falt på Ole P. Stavdal. Hilmar Støle har forklart at i 1927 ble de penger som innesto på Støvreides konto overført til konto «Elve-eierne i Stordal» og senere uttatt formentlig av Johan O. Vinje. Til tross for at Ole P. Stavdal ba om å få pengene utbetalt til seg i 1930-32, fikk han etter de foreliggende opplysninger intet utbetalt. Av det her nevnte fremgår det at Ole Stavdal må ha vært fullt klar over at b.nr. 2 fortsatt gjorde krav på fiskeretten, og det må etter de foreliggende opplysninger også antas at Ole P. Stavdal i ethvert fall i 1910 fikk kjennskap til at eieren av b.nr. 2 også fikk utbetalt leie for fiskeretten av Støvreide.

Fra 1925 har eierne av b.nr. 1 fisket selv, mens eierne av b.nr. 2 for det vesentlige har leiet ut fiskeretten på omhandlede strekning.

Som foran anført går de opplysninger man har om fiske etter 1838 ut på at dette ble drevet i fellesskap uten noen protest fra b.nr. 1's side like til 1895. Denne langvarige bruk fra b.nr. 2's side synes å tyde på at oppsitterne på Stavdal har vært av den oppfatning at fiske skulle være felles også etter utskiftningen i 1838. I 1895 gir eieren av b.nr. 2 klart uttrykk for at han utøver fiske som en rett og fortsetter bruken til i dag. Lagmannsretten ser denne langvarige bruksrettsutøvelse som bevis for at b.nr. 2 har en virkelig rett til fiske på den omtvistede strekning. At eieren av b.nr. 1 i 1895 protesterte mot b.nr. 2's utøvelse av fiske og i 189 6 gikk til uttagelse av forliksklage, kan under de foreliggende forhold ikke tillegges avgjørende betydning.

Domsmennene Peder Stokke og P. J. Rypdal er enige med herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. - - -

Side:780