Rt-1958-887
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1958-09-13 |
| Publisert: | Rt-1958-887 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 89/1958 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Eckhoff, Helgesen, Rode, Hiorthøy, Berger |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §16, §36, §68, §69 |
Dommer Eckhoff: Den 3. mars 1958 forela politimesteren i Bergen A en bot for overtredelse av trafikkreglenes §16 punkt 2 siste setning, som lyder: «Vikeplikt har også den som vil kjøre over i veiens venstre side for å stanse eller for å fortsette kjøringen på denne side.» Det forhold saken gjaldt ble beskrevet slik av A «5. desember 1957 ca. kl. 18.00 som fører av drosjebil 0-5040 under kjøring sydover Kalfarvei i Bergen, da han skulle kjøre over gaten for å komme inn til Betania sykehus, ikke overholdt sin vikeplikt overfor den bakenforkjørende trolleybuss 0-5614, hvorved der oppsto kollisjon».
Side:888
Bergen byrett fant i sin dom avsagt 27. mai 1958 at A ved anledningen hadde overtrådt bestemmelsen om vikeplikt, og dømte ham til en bot på 30 kroner. Domsslutningen lyder: «A dømmes etter veilovens §69, jfr. §68, jfr. trafikkregler av 26. april 1957 §36, jfr. §16 nr. 2, 2. punktum, til en bot til statskassen stor kr. 30, subsidiært 3 dagers fengsel.
Saksomkostninger til det offentlige ilegges ikke.»
A har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, idet A mener at selv om man legger dommens beskrivelse av saksforholdet til grunn, burde han vært frifunnet. Han anker subsidiært over saksbehandlingen, fordi domsgrunnene etter hans mening er utilstrekkelige og selvmotsigende.
Jeg behandler først anken over lovanvendelsen. Det første spørsmål som foreligger til avgjørelse, er forståelsen av trafikkreglenes §16 nr. 2 siste setning. A hevder her at han ikke hadde vikeplikt etter bestemmelsen da han svingte til venstre over veibanen og inn på sykehusets grunn. Etter hans syn gjelder bestemmelsen alene førere som akter å stanse sin vogn på veiens venstre side eller fortsette sin kjøring på venstre veiside. Jeg mener at denne oppfatning av bestemmelsen må være uriktig, og slutter meg til byrettens avgjørelse som går ut på at også den fører som krysser venstre veibane for å fortsette ut på avkjørsel til eiendom, plass, torv eller lignende, må ha vikeplikt etter bestemmelsen. Hensynet til andre veifarende taler avgjort for denne forståelse, og den er forenelig med bestemmelsens ordlyd.
Det er videre hevdet at det er en feil fra byrettens side når retten fremholdt at det ikke var nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om A ga signal før han svingte til venstre. Jeg forstår anken slik at A mener at hans signal før svingen til venstre utløste en plikt for den etterfølgende bussfører til å innrette sin kjøring med sikte på å passere ham (A) på høyre side, jfr. trafikkreglenes §15 nr. 4. Bussføreren skulle med andre ord ha ventet med å kjøre forbi, inntil A etter å ha svinget ut til venstre hadde gitt ham plass på høyre side. Jeg forstår imidlertid byretten slik at A, da signalet ble gitt, allerede hadde vikeplikt etter §16 nr. 2 annen setning for umiddelbart følgende trafikk, og jeg kan ikke da se at han var berettiget til å gjennomføre svingen, selv om den måtte være varslet ved signal. Også på dette punkt mener jeg derfor at anken må forkastes.
Jeg kan heller ikke finne at anken over saksbehandlingen kan føre frem.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Hiorthøy og Berger: Likeså.