Rt-1958-891
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1958-09-08 |
| Publisert: | Rt-1958-891 |
| Stikkord: | Konkursbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 211 B/1958 |
| Parter: | A/S Oslomegler (overrettssakfører Fr.H. Andersen) mot Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet (høyesterettsadvokat Arne Bech). |
| Forfatter: | Bahr, Gaarder, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §20, Tvistemålsloven (1915) §404, §53, §54, Tvistemålsloven (1915) |
Dommerne Bahr, Gaarder og Hiorthøy.
A/S Oslomegler gikk konkurs i 1949. I desember samme år reiste selskapets disponent og enestyre, Chr. Aakre, på vegne av selskapet erstatningssak mot staten. Bostyret samtykket ikke i at Aakre reiste saken på vegne av boet. Bobehandlingen ble i 1953 innstillet etter konkurslovens §20. Staten påsto saken avvist, prinsipalt fordi selskapet hadde opphørt å eksistere da bobehandlingen ble innstillet, subsidiært fordi selskapet - aksjonærene - manglet rettslig interesse i utfallet. De anmeldte, ikke sikrede fordringer utgjorde vel kr. 248 000, og erstatningskravet var anslått til kr. 250 000. Et mulig erstatningsbeløp ville derfor gå til kreditorene.
Oslo byrett avviste saken etter den subsidiære avvisningsgrunn uten å ta standpunkt til den prinsipale.
Eidsivating lagmannsrett kom til samme resultat og sluttet seg til byrettens premisser.
For Høyesteretts kjæremålsutvalg gjorde staten blant annet gjeldende at kjæremålet ikke kunne prøves av kjæremålsutvalget. Dette uttalte blant annet:
«Det prosessuelle spørsmål byretten og lagmannsretten har tatt standpunkt til er ikke regulert ved noen uttrykkelig bestemmelse i tvistemålsloven. Den kjærende part hevder imidlertid, så vidt skjønnes, at det følger av systemet i og forutsetningene for tvistemålslovens bestemmelser om fullbyrdelsessøksmål og fastsettelsessøksmål - §53 og §54 at når saksøkeren hevder å ha et forfallent krav mot saksøkte og påstår fullbyrdelsesdom for det, kan retten ikke stille som vilkår for å ta søksmålet under behandling at saksøkeren legitimerer en (ytterligere) rettslig interesse i saken. Byretten og lagmannsretten har derfor etter den kjærende parts mening bygget på en uriktig forståelse av
Side:892
tvistemålsloven når de har antatt at det foreliggende søksmål må avvises på et slikt grunnlag som nevnt foran. Etter dette finner utvalget det klart at kjæremålet innebærer et angrep på lagmannsrettens lovtolkning, jfr. tvistemålslovens §404, pkt. 3.
Når det gjelder realiteten, finner utvalget at kjæremålet må tas til følge, idet utvalget er enig i den forståelse av tvistemålsloven som hevdes fra den kjærende parts side. Utvalget henviser i denne forbindelse til det som er uttalt i Skeies Civilprosess (2. utg.) bind I side 346 flg., særlig side 348, noten, og Augdahls Civilprosess side 82-83 og 90.
Hva angår de rettsavgjørelser som byretten og lagmannsretten har henvist til ( Rt-1928-1203 og 1930 15), bemerker utvalget at disse avgjørelser er truffet i saker som ble behandlet etter den tidligere rettergangsordnings regler, og at det før sivilprosessreformen ikke fantes lovbestemmelser svarende til tvistemålslovens §53 og §54. Det kan tilføyes at det i saken fra 1928 var spørsmål om adgangen til å appellere en tvangsauksjon, og at det også i saken fra 1930 dreiet seg om et noe særpreget tilfelle av appell. Det synes ikke uten videre gitt at avgjørelsen ville ha gått i samme retning hvis det hadde vært spørsmål om vedkommende aksjeselskapers adgang til å opptre som sitant i vanlig fullbyrdelsessøksmål a prima instantia.
Slik saken foreligger har heller ikke utvalget foranledning til å gå inn på, hvorvidt A/S Oslomegler har opphørt å eksistere som følge av at behandlingen av dets konkursbo er innstillet etter konkurslovens §20.
Spørsmålet om så er tilfelle, og om det eventuelt er avvisningsgrunn, står således fremdeles åpent.»
I slutningen ble byrettens og lagmannsrettens kjennelser opphevet og staten pålagt å betale saksomkostninger.