Rt-1958-95
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1958-01-22 |
| Publisert: | Rt-1958-95 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 14 B/1958 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Lunde, Helgesen, Bahr, Heiberg, Berger |
| Lovhenvisninger: | Dyrevernloven (1935) §16, §1, §2, Dyrevernloven (1935) |
Kst. dommer Lunde: Ved Nedenes herredsretts dom av 18. november 1957 ble A for overtredelse av dyrevernlovens §16, jfr. §1 §2 nr. 2, dømt til en bot stor kr. 100, subsidiært fengsel i 9 dager. Han ble videre for alltid fradømt enhver rett til å ha, eie eller bruke storfe.
Domfelte har anket over straffutmålingen, idet han mener at han ikke burde vært fradømt retten til for alltid å ha, eie eller bruke storfe. Han har begrunnet anken med at hverken dyrevernsnemnda eller lensmannen har rettet noen kritikk mot ham for sulteforing av storfeet i årene 1952-1956. Når det ble knapt med fôr for vinteren 1956-57, skyldtes dette spesielle forhold som ikke skulle foranledige en så streng reaksjon.
Jeg antar at anken bør forkastes.
Som anført i herredsrettens dom er domfelte tidligere dømt for overtredelse av dyrevernlovens §16. Jeg kan ikke anse det tvilsomt at storfeet til dels har hatt et uforsvarlig stell og at domfelte ikke har reagert på de henstillinger han gjentatte ganger har fått fra dyrevernsnemnda. Han er nå en mann på 65 år. Jeg mener som herredsretten at det er lite sannsynlig at det nå vil være mulig å få ham til å endre sin innstilling til storfestellet. Jeg finner det derfor nødvendig at han for alltid fradømmes den nevnte rett.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Side:96
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bahr, Heiberg og Berger: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tore Grande med domsmenn Kåre Molander og Johan Marcussen):
Tiltalte A er født xx.xx.1892. Han er gårdbruker av yrke, og har sitt bruk og sin bopel på X i Froland. Han er enkemann, og har 4 barn i alderen 25-31 år, han forsørger dog ingen av disse. Han oppgir sin inntekt siste år til ca. kr. 3 000 og formue til ca. kr. 6 000. Han er ved Nedenes herredsretts dom av 27. juni 1951 idømt en bot stor kr. 75 subsidiært 12 dagers fengsel for overtredelse av dyrevernlovens §16, jfr. §2 første ledd. - - -
Tiltaltes gårdsbruk X oppgis å ha ca. 25 mål innmark og noe utslått. 6-7 mål av innmarken nyttes til åker, resten er eng. Tiltalte har videre en gård på Nævisdal med ca. 30 mål innmark, og han disponerer ytterligere en gård på ca. 20 mål innmark.
Tiltalte er nå 65 år gammel og oppgir å ha vært gårdbruker all sin dag. Han er eier av de dyr han har på gården. Tiltalte er nå enkemann. Han har en sønn på gården, men det er tiltalte selv som står for dyrestellet.
Froland dyrevernnemnd fikk gjennom lensmannen melding om at tiltalte drev sulteforing av sine dyr, og 30. april 1957 dro nemndas 3 medlemmer sammen med distriktsdyrlege og lensmannsbetjent til gården. Utskrift av dyrevernnemndas møtebok for denne anledning har vært lagt frem for retten, og nemndas 3 medlemmer og distriktsdyrlegen har avgitt vitneforklaring for retten. Deres uttalelser var samstemmige og legges av retten til grunn for avgjørelsen.
Ved fremkomsten til X 30. april fant nemnda buskapen, som besto av 2 hester og 14 storfe, ute på beite. Nemnda hadde intet å bemerke til hestene, som syntes å ha fått bra stell. Storfeet, som delvis besto av kalver og kviger, var derimot altfor magre og bar preg av å være sulteforet. Dyrene var bustete og ustelte. Lort og skitt lå nedover lårene, og var delvis flaknet av sammen med dyrenes hår. Dyrene var små og tilbakesatt i vekst og utvikling som følge av mangelfull foring. De var apatiske og avmattede på grunn av sulteforing og viste derfor liten interesse for sine omgivelser.
En kvige lå død i en skråning. Tiltalte hevdet overfor dyrevernnemnda, og hevder i retten, at dyret hadde gått seg fast lenger oppe i skråningen og var død som følge av dette. Ethvert dyr ville ha omkommet i en slik situasjon. Tiltalte hadde så trukket det ned dit det nå lå. Han hevder at dyret ikke var seget om som følge av utmattelse.
Distriktsdyrlegen hadde undersøkt dyret, og uttaler som sin oppfatning at det har lagt seg stille og rolig ned som følge av utmattelse på grunn av sulteforing. Det var ingen tegn som tydet på at det hadde hatt smerter.
Dyrevernnemnda hadde undersøkt skråningen ovenfor dyret. Det var her busker, kvister og løv, men man kunne ikke se spor etterat dyret skulle være trukket ned som tiltalte hevder. Dyret selv bar heller ikke preg av å være trukket, etter nemndas mening har det seget sammen av utmattelse som følge av sulteforing.
Side:97
Lensmann Vangsnes, som var på stedet 3. mai, har også sett på dyret og foretatt de samme undersøkelser som dyrevernnemnda. Han har avgitt forklaring for retten, hans uttalelse er i samsvar med dyrevernnemndas og distriktsdyrlegens.
Retten anser det da godtgjort at kvigen har segnet om på grunn av utmattelse som følge av sulteforing.
Lensmannen hadde den nevnte dag sett buskapen. Hans uttalelser om denne er i samsvar med dyrevernnemdas. I samme retning går også vitneforklaringer fra naboer, som har sett et par av tiltaltes kviger.
Dyrevernnemnda fant den 30. april at tiltaltes fôrbeholdning var altfor liten og utilstrekkelig til foring av dyrene for resten av foringssesongen. Det som var av fôr var slett, gammelt valhøy. Tiltalte fikk gjennom politiet pålegg om straks å skaffe tilstrekkelig for, og ved kontroll foretatt 3. mai av dyrevernnemnda og lensmann fantes pålegget å være etterkommet. - - -
Om sin husdyrdrift opplyser tiltalte at han ikke driver melkeproduksjon. Om høsten setter han på så mange dyr som mulig. Dyrene fores så fremover og blir solgt til slakt. Han mener selv at hans driftsmåte og husdyrstell er forsvarlig.
Distriktsdyrlegen opplyser at han har vært hos tiltalte sammen med dyrevernnemnda mange ganger, således også i årene 1943, 1951, 1952, 1955 og 1957. Det er hans inntrykk at tiltalte driver sin storfedrift etter foreldede prinsipper. Tiltalte har den oppfatning at det gjelder å sette på så mange dyr som mulig om høsten, spinke dem gjennom vinteren og slippe dem ut om sommeren til oppforing på beite ute. Følgen har da vært at tiltaltes storfe om vinteren står på uhyre mangelfull foring. Dyrene får for lite fôr, og det fôr de har fått inneholder ikke de nødvendige næringsstoffer. Dyrlegen har mange ganger gitt tiltalte råd og veiledning med husdyrstellet, og dyrevernnemnda har også under alle sine besøk påpekt mangler og gitt råd og pålegg, men det synes som om tiltalte har ignorert alt.
Lensmannen, som også mange ganger har vært hos tiltalte, deler dyrlegens oppfatning når det gjelder hans driftsmåte.
Retten antar da at tiltalte har vært fullt klar over at hans storfe ikke har fått forsvarlig foring og at dyrene har vært påført unødige lidelser.
Retten er etter dette kommet til at tiltalte ved sitt stell av storfeet våren 1957 har gjort seg skyldig i forsettlig overtredelse av dyrevernlovens §16, jfr. §1 og §2 nr. 2, og at han derfor må bli å felle i samsvar med tiltalen. - - -
En utskrift av dyrevernnemndas møtebok for så vidt angår tiltalte har vært lagt frem i retten. Dyrevernnemnda har funnet det nødvendig å foreta befaringer hos tiltalte en rekke ganger i tiden fra 1935. Nemnda har da gjentatte ganger påpekt at foringen har vært uforsvarlig og dyreflokken for stor, i første tiden har også fjøset vært lite tilfredsstillende, og tiltalte har fått pålegg om å rette på forholdene. Han har dog ikke vist seg særlig villig til å etterkomme nemndas pålegg og henstillinger. Han har fått henstillinger om bedre foring og utbedring av fjøs i 1935, 1936, 1937 og 1938. I 1943 har dyrevernnemnda atter vært på befaring. Det fremgår av møteboken at fjøset da var satt i bedre
Side:98
stand, men foringen var fremdeles uforsvarlig og dyrebestanden for stor.
I 1946 hadde man atter inspeksjon, der var da intet særskilt å bemerke, men i 1951 var forholdene slik at nemnda fant det påkrevet å tilkalle dyrlege. Tiltalte ble nå satt under tiltale og dømt for overtredelse av dyrevernlovens §16.
Dyrevernet var atter på inspeksjon i mars og april 1952, siste gang var distriktsdyrlegen med. Dyrene gikk også nå ute og beitet, de var magre og ustelte, og der var for lite fôr i løa. Nemnda ville imidlertid vente til høsten med å gripe inn. I oktober 1952 var nemnda og dyrlegen atter på inspeksjon. Besetningen besto da av 2 voksne hester, 2 unge hester og 5 naut. Nemnda fant forbeholdningen for snau for denne dyreflokk og påbød reduksjon. Inspeksjon 3. desember 1952 viste at tiltalte hadde ignorert nemndas pålegg. Nemnda synes imidlertid ikke å ha forfulgt saken videre.
I desember 1955 var der atter inspeksjon, besetningen så da ut til å være i god stand.
Neste inspeksjon kommer så i april 1957 med resultat som tidligere beskrevet.
Retten finner etter å ha hørt vitneforklaringer, særlig av distriktsdyrlegen og lensmannen, at tiltalte må ha en gal oppfatning av storfestell. Han driver på en måte som kanskje kan ha vært alminnelig for mange år siden, men som ikke på noen måte kan godkjennes i dag. Distriktsdyrlegen erklærer da også at tiltaltes besetning er den eneste i distriktet som stelles på dette vis.
Av de foreliggende opplysninger synes å fremgå at tiltalte stort sett har gitt sine hester godt stell. Av dette drar retten den slutning at han nok vet hvorledes dyr skal stelles for at de ikke skal lide nød.
Råd og pålegg gjennom mange år fra så vel dyrlege som dyrevernnemnd synes ikke å ha endret hans oppfatning av storfestellet, og straffen i 1951 synes heller ikke å ha ført til noen varig bedring.
Tiltalte er nå 65 år, og det er vel da tvilsomt om man kan regne med en endring i hans innstilling til storfestell. Det bemerkes i denne anledning at dyrevernet og lensmannen også 11. november foretok en inspeksjon hos ham. Han hadde da 2 hester og 13 storfe i fjøset. Fôrbeholdningen ble målt, den ble funnet tilstrekkelig til vinterfôr for 2 hester og 2-3 storfe. Tiltalte selv opplyste at han aktet å fø 2 hester og 6-7 storfe vinteren over.
Retten er etter dette kommet til at påtalemyndighetens begjæring om at tiltalte må fradømmes retten til for alltid å ha, eie eller bruke storfe må tas til følge. Det bemerkes at hester ikke omfattes av dette. - - -
Side:99