Rt-1958-963
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1958-09-24 |
| Publisert: | Rt-1958-963 |
| Stikkord: | Foreldremyndighet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 132 B/1958 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Andreas Støylen) mot fru A (overrettssakfører Erling Christiansen - til prøve). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Heiberg, Kruse-Jensen, Thrap, Skau |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §41, Lov om born i ekteskap (1956) §3 |
Dommer Hiorthøy: I ekteskapssak mellom fru A og A avsa Sand herredsrett 15. desember 1955 dom med slik domsslutning:
«1. Det ekteskapelige samliv mellom A og fru A oppheves i henhold til ekteskapslovens §41.
2. A tilkjennes foreldremyndigheten til fellesbarnet B, født xx.xx.1950.
3. Fru A skal ha rett til å ha barnet B på besøk hos seg i X en dag i uken når hun har fri fra sitt arbeide, og hun skal videre ha rett til å ha barnet hos seg i sine ferier fjorten dager om sommeren og syv dager om vinteren.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen ble av fru A innbrakt for Agder lagmannsrett. Anken gjaldt spørsmålet om foreldremyndigheten over fellesbarnet B og om ankemotpartens plikt til å betale oppfostringsbidrag for tilfelle av at den ankende part ble tilkjent foreldremyndigheten.
Lagmannsretten avsa dom 16. juni 1956 med denne domsslutning:
«1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten til fellesbarnet B, født xx.xx.1950.
a) A betaler til fru A kr. 50 pr. måned i oppfostringsbidrag for fellesbarnet B fra den dag fru A overtar omsorgen og foreldremyndigheten over B. Oppfostringsbidraget betales forskuddsvis.
Side:964
2. A har rett til å ha fellesbarnet B på besøk 3dje hver søndag og i 3 uker i sommerferien.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»
A, som har fått bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:
«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over sønnen B født xx.xx.1950.
2. Fru A tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»
Fru A har tatt til gjenmæle mot anken. Som hennes prosessfullmektig er i henhold til tvistemålslovens §423 annet ledds 1. punktum oppnevnt overrettssakfører Erling Christiansen. Han har på hennes vegne nedlagt følgende påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett til det offentlige.»
For Høyesterett gjelder saken utelukkende spørsmålet om hvem av partene som skal tilkjennes foreldremyndigheten over sønnen B, født xx.xx.1950. Det er hverken nedlagt påstand om oppfostringsbidrag eller om fastsettelse av rett til samvær med barnet for den av foreldrene som ikke blir tilkjent foreldremyndigheten. For så vidt angår det sistnevnte spørsmål er partene enige om at de vil søke å ordne saken i minnelighet.
Med hensyn til de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken foreligger noe bedre opplyst for Høyesterett, idet det er fremskaffet atskillig nytt bevisstoff. Således er det til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Nedenes herredsrett 12. desember 1957 der begge parter har forklart seg, liksom det er avhørt 7 vitner. Ingen av vitnene har tidligere avgitt forklaring for retten. Videre er det fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for. Jeg nevner at ankemotparten 5. september 1956 fødte et barn utenfor ekteskap. Barnet er bortadoptert.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, idet jeg mener at det vil være best for gutten om han fortsatt får bo hos faren og at derfor denne bør tilkjennes foreldremyndigheten.
I likhet med de tidligere retter har jeg ikke kunnet finne at noen av foreldrene må ansees uskikket til å oppdra barnet. Etter det opplyste må jeg anta at begge er svært glad i gutten og har den beste vilje når det gjelder å gi ham et godt og kjærlig hjem og en passende oppdragelse. Men det er likevel den forskjell mellom dem at det overhodet ikke foreligger noe ufordelaktig om faren som kan svekke tilliten til at han for så vidt fullt ut vil innfri sine forpliktelser. Om moren derimot er det fremkommet opplysninger som kan gi anledning til tvil om styrken av hennes følelsesmessige tilknytning til barnet, jfr. den fremlagte erklæring av 23. mai 1955 fra dr. Eugen Gawrilow samt vitnet C's forklaring.
Side:965
Også bortsett fra det som for så vidt måtte kunne legges moren til last - jeg tillegger det etter omstendighetene ikke særlig vekt - antar jeg imidlertid at det vil være det beste for gutten, slik som forholdene har utviklet seg, at han får bli hos faren. Det som for meg har bestemt valget er ikke i og for seg en jevnføring av det som er opplyst om bolig og omgivelser, økonomisk forhold, fremtidsmuligheter og lignende. Her kan det være usikkerhetsmomenter på begge kanter, og det eneste man sikkert vet er at både faren og moren for øyeblikket begge er i stand til å gi gutten et tilfredsstillende hjem. Det er imidlertid etter samstemmige vitneprov, erklæringer fra barnevernsnemnd, lensmann, skoleattester m.v. helt på det rene at gutten har det utmerket, trives og er gjenstand for god og kjærlig omsorg i farens hjem hvor han nå er og har vært i mer enn tre år. I dette tidsrom har han ikke hatt noen kontakt med moren eller med sine halvsøsken og også i tiden forut synes han å ha hatt særlig tilknytning til faren. Avgjørende for meg har under disse omstendigheter vært betenkelighetene ved å bryte opp et på denne måte festnet forhold. Jeg viser til den rettsmedisinske uttalelse som er sitert i Rt-1953-1374 på side 1377 og som sterkt understreker farene ved et miljøskifte for mindre barn. Under ellers vesentlig like omstendigheter, slik som i denne sak, mener jeg at det ikke er forsvarlig å utsette barnet for risikoen for slike alvorlige skadevirkninger. Jeg bemerker at farens og morens hjem ikke ligger langt fra hverandre, slik at det vil være full anledning for moren til å oppta og opprettholde en regelmessig forbindelse med barnet.
Etter sakens art og de tvil den har frembudt antar jeg at saksomkostninger bør oppheves for alle retter,
Jeg stemmer for denne dom:
A tilkjennes foreldremyndigheten over sønnen B født xx.xx.1950.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Heiberg: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i alt vesentlig tiltre hans begrunnelse. Jeg er enig med ham i at også moren må antas å være skikket til å oppdra barnet og jeg finner derfor ingen grunn til å ta standpunkt til de bebreidelser som har vært rettet mot henne. For meg er imidlertid det avgjørende hva førstvoterende har fremholdt om det betenkelige i å bryte opp de gode harmoniske forhold som nå har bestått i henved fire år.
Dommer Kruse-Jensen: Som annenvoterende dommer Heiberg.
Dommerne Thrap og Skau: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter Meyer):
Saksøkersken fru A og saksøkte A inngikk den 5. mai 1949 ekteskap i - - -. Begge ektefeller er statsløse. De har bodd i Norge siden 22.
Side:966
september 1951. Hun er født xx.xx.1920. Hun er for tiden kjøkkenpike på G Hotell i X, og bor i X.
Han er født xx.xx.1898, er gårdsarbeider og bor på Y. Samlivet mellom ektefellene opphørte den 21. februar 1955. Den siste del av den tid de levet sammen, hadde de leilighet på Z. Det er et barn i ekteskapet, B, født xx.xx.1950. - - -
Fru A er for tiden kjøkkenpike på G Hotell i X. Hennes arbeidstid er fra kl. 7 til kl. 16 unntatt lørdag og søndag da hun arbeider fra kl. 14 til kl. 23. Hun har fri hver torsdag og hver tredje søndag. Hun har 14 dagers sommerferie og 7 dagers vinterferie. Hennes lønn er kr. 360 pr. måned. Hun har leiet et værelse i X hvor hun bor. Hun spiser på hotellet når hun arbeider der. Hotellet betaler sykepenger og trekker for skatt og husleie til det værelse hun leier, således at hun etterat dette trekk er foretatt får utbetalt kr. 260 pr. måned. Hun mener at det er det beste for sønnen at han bor hos henne for hun kan stelle bedre for ham enn A. Gutten er ennå så ung at han trenger den kjærlighet som alene moren kan gi ham. Hun mener at det vil være uheldig for gutten om han skal bli boende hos faren. Faren er ikke helt ung, og han arbeider som gårdsgutt uten noen kontant lønn. Faren kan ikke snakke norsk, og dette virker også uheldig inn på gutten. Hun mener at gutten kan være med henne på hotellet når hun arbeider. Hun kan også få noen til å passe barnet i den tid hun arbeider, og det er også mulighet for at barnet kan bli anbrakt i en barnehave. Hun har en langt bedre økonomisk stilling enn A.
A gjør på sin side gjeldende at det vil være meget uheldig for sønnen om han skulle bo hos moren. Hun kan ikke ta seg av ham på grunn av sitt arbeid, og det ville ikke være bra om han skulle være på hotellet. A arbeider som gårdsarbeider på en gård i Y som eies av C. Han og hans sønn bor på gården og har fullt underhold der. Han har ingen kontant lønn, men de får alt det de trenger. Den tilværelse gutten vil ha ved å vokse opp i slike landlige omgivelser, er langt bedre for ham enn den tilværelse han vil få om han skal bo hos moren. På gården vil han få det stell som gutten trenger, og gutten vil ha det best der.
Retten vil først bemerke at det ikke for retten er opplyst noe som viser at noen av partene er uskikket til å oppdra og dra omsorg for barnet på grunn av personlige egenskaper. Retten har den oppfatning at de begge er meget glad i barnet, og at de begge vil gjøre hva de kan for at barnet skal ha det godt.
Ved avgjørelsen av spørsmålet om hvem av partene som skal tilkjennes foreldremyndigheten, må en først og fremst ta hensyn til det som er til gagn for barnet. Det er barnets tarv en skal ta hensyn til. Bestemmelsen i lov om foreldre og ektebarn §3 om at barn bør følge moren når de er små, er bare en rettledning og ingen ufravikelig regel.
Sønnen B er nå fem og et halvt år gammel. Han har siden februar i år bodd hos faren. Det er Ikke opplyst noe som viser at han ikke får godt stell hos faren, eller at han ikke trives ved å bo hos ham. Han kan gå sammen med faren i hans arbeid.
På den annen side er det vanskelig for retten å kunne danne seg noe klart bilde av hvordan gutten vil få det hvis han skal bo hos moren. Hun vil utvilsomt gjøre så godt hun kan, men en slik ordning synes å Innebære enten at gutten må være hos moren på hotellet eller at hun i stor
Side:967
utstrekning må overlate til andre å passe ham. Retten finner ikke at det vil være heldig om gutten i større utstrekning må oppholde seg på hotell. Det synes også å måtte virke skadelig på gutten om han skal passes av fremmede eller anbringes i en barnehave, når han vet at hans far bor i nærheten.
Retten er derfor kommet til det resultat at det er til det beste for gutten at han bor hos sin far og at han får foreldremyndigheten til barnet. Ved avgjørelsen har retten også, tatt hensyn til at det er kort vei mellom Y og X, så det vil ikke være noen hindring for at fru A kan få besøk av barnet, og barnet således også kan få gleden av å få være sammen med sin mor. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi, sorenskriverne Odin Augdahl og Erling Bakke):
- - -
Den ankende part har 2 døtre av første ekteskap. Hennes første mann mistet livet ved en ulykke i juni 1946 i Italia. Hennes døtre er nå henholdsvis nesten 14 og 10 år. Da den ankende part i julen 1954 sammen med småpikene var på besøk i Italia, ble disse igjen hos sin farbror der. Men det er hennes mening å få døtrene tilbake til Norge, og hun gjør nå alvorlige anstrengelser for å skaffe seg en leilighet i X eller nærmeste omegn og akter å lage et virkelig hjem for sine barn. Gutten vil få det godt her sammen med sine halvsøstre som nå er så store at de kan ta hånd om ham når moren er ute i sitt arbeid. Den ankende part har forklart at hun er glad i sin sønn og at hun vil sørge for at han får en god barndom. Hun har sterkt fremholdt at hun som mor bør ha gutten og at han vil få det langt bedre hos henne enn hos faren, hvor han i stor utstrekning er henvist til en fremmed dame, nemlig farens arbeidsgiverske. - - -
Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at A ikke er gårdsarbeider hos en vanlig bondefamilie. Etter det opplyste var hans arbeidsgiverske, C, kontorsøster på det katolske hospital i X da familien A ble kjent med henne. Dette er erkjent av A, og fru A har uimotsagt opplyst at C har vært nonne i 26 år. I 1955 kjøpte hun eiendommen i Y. Hun er sluttet på det katolske hospital, og har slått seg ned som småbrukerske på Y.
A er utdannet som skomaker og var ansatt ved en skomakerbedrift X. For 1954-55 ble han lignet etter en inntekt på kr. 7600.
Da C hadde overtatt eiendommen, sluttet A sitt arbeid som skomaker, og flyttet sammen med gutten til Y, hvor han siden har vært gårdsarbeider hos henne. Han har imidlertid hverken skriftlig eller muntlig kontrakt, og har - etter hva der er anført av hans prosessfullmektig - ikke noen fiksert kontantlønn, men har fritt opphold for seg og gutten og får dessuten de penger han trenger. Henimot slutten av ankeforhandlingen erklærte imidlertid A - da retten gikk nærmere inn på hans arbeidsvilkår hos den oppgitte arbeidsgiverske - at han får utbetalt kr. 50 i kontanter pr. måned - noe som heller ikke stemmer med det som er anført i herredsrettens dom.
Om fru A's arbeids-, inntekts- og boligforhold vises det til herredsrettens detaljerte redegjørelse herfor. Hun har hatt samme post siden 30. april 1955, og tjener fremdeles kr. 360 pr. måned foruten at hun har praktisk talt fullt ut fri kost. Hun bor fremdeles på det samme værelse i - - - veien, og hun har opplyst at det er et stort rom som hun har møblert
Side:968
selv med møbler hun har kjøpt av de penger hun har tjent som kjøkkenpike på hotellet.
Lagmannsretten har fått inntrykk av at det er alvorlig ment når fru A har fremholdt at hun akter å skaffe seg en leilighet for å kunne by sine barn et virkelig hjem. Boligsituasjonen antas fremdeles å være vanskelig i X og nærmeste omegn, men det er ikke hennes mening å få døtrene til seg før hun har skaffet seg leilighet, og i mellomtiden har hun et stort værelse til seg og i tilfelle også for gutten. Hun har opplyst at hun bor hos en frue og at hun mener å ha anledning til å få hjelp i tilsynet med gutten, slik at det ikke blir nødvendig å trekke ham med seg til hotellet i noen synderlig utstrekning. - - -
Ved vurderingen av alt det under ankeforhandlingen fremkomne, kan lagmannsretten ikke finne noe holdepunkt for at fru A skulle være uskikket til å oppdra sitt barn, og heller ikke noe holdepunkt for å fravike den i loven gitte anvisning om at barn, især når de er små, som regel skal følge moren. Lagmannsretten har således funnet at barnets tarv er best ivaretatt ved at det skal være hos sin mor. Under denne vurdering har lagmannsretten lagt vekt på farens - rettslig sett - usikre stilling, jfr. det som foran er sagt herom, og på den annen side til morens festnede og gode økonomiske stilling. Det er også tatt hensyn til at det må være heldigere for barnet å bli overlatt til sin mor, enn til sin far og en fremmed kvinne. - - -