Rt-1958-984

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-10-03
Publisert:	Rt-1958-984
Stikkord:	(Blystad Fabrikker-dommen), Erstatningsrett, Årsakssammenheng
Sammendrag:	Saken gjaldt krav på erstatning for skade ved brann. Spørsmålet var om det var årsakssammenheng mellom kasting av brannfarlig avfall og skade ved brann. Bakgrunnen var at Blystad Fabrikker hadde avtale med en gartner om å kaste avfall på hans eiendom. Når fabrikken kastet brannfarlig avfall (filmavfall) forsøkte gartneren å forbrenne det, men brannen spredte seg, noe som forårsaket brannskade på en nærliggende husfabrikk. Det reiste spørsmål om hvem som var ansvarlig for skadene. Høyesterett sluttet seg i det vesentlige til lagmannsrettens avgjørelse, som hadde funnet årsakssammenheng mellom Blystad Fabrikkers kasting av brannfarlig avfall og brannskade på husfabrikken, selv om det var gartneren som hadde påtent avfallet.
Saksgang:	Høyesterett HR-1958-137-B, L.nr. 137 B/1958
Parter:	Blystad Fabrikker (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot 1. A/S Hytter og Hus samt følgende arbeidere ved A/S Hytter og Hus: 2. Hans Hansengen m.fl. (overrettssakfører Ole Fr. Kløvig - til prøve)
Forfatter:	Bahr, Hiorthøy, Schei, Berger, Holmboe
Lovhenvisninger:

Dommer Bahr: I denne sak, som gjelder krav på erstatning for skade ved brann, avsa Oslo byrett den 8. februar 1954 dom med slik domsslutning:

«1. Blystad Fabrikker frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A/S Hytter og Hus og de av dette selskaps arbeidere som deltok som saksøkere for byretten, påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som den 27. februar 1956 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Blystad Fabrikker betaler til A/S Hytter og Hus kr. 36 400.

2. Blystad Fabrikker betaler til:

Hans Hansengen kr. 1 737,00

Gunnar Johnsrud » 736,20

Godtfred Kampenhaug » 1 224,90

S. Gjerstadmoen » 403,20

Tørris Martinsen » 550,80

Maguus Opheim » 839,70

Side:985

Trygve Edvardsen kr. 900,00

Odd Andresen » 738,00

Torkild Johnsrud » 531,00

Olav Furali » 3 888,90

Tilsammen kr. 11 549,70

3. Blystad Fabrikker betaler 4 pst. årlig rente av samtlige domsbeløp fra 1. mars 1951 til betaling skjer.

4. Blystad Fabrikker betaler i saksomkostninger til de ankende parter i fellesskap 3000 kroner.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Under lagmannsrettssaken var det oppnådd enighet mellom Blystad Fabrikker og de arbeidere hos A/S Hytter og Hus som var med i saken, om størrelsen av den erstatning som skulle tilkjennes arbeiderne dersom Blystad Fabrikker ble funnet erstatningsansvarlig overfor dem.

Blystad Fabrikker har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og A/S Hytter og Hus har motanket. Hovedanken gjaldt opprinnelig lagmannsrettens avgjørelse både med hensyn til selve erstatningsplikten og med hensyn til størrelsen av skaden for A/S Hytter og Hus. Under forberedelsen av ankesaken er partene imidlertid blitt enige om tapsberegningen også for så vidt angår A/S Hytter og Hus, og avtalen går ut på at skaden skal ansettes til kr. 30 000. Arbeidernes tap kr. 11 549,70 og rentekravet blir uforandret. Etter dette er hovedanken begrenset til å omfatte spørsmålet om Blystad Fabrikker kan gjøres ansvarlig for brannen, og motanken er frafalt. Videre har ankemotpartene for Høyesterett frafalt sin tidligere subsidiære anførsel om ansvar for Blystad Fabrikker også på objektivt grunnlag, slik at det nå bare er spørsmål om uaktsomhetsansvar.

Når det gjelder ankebegrunnelsen ar en ankende part anført i det vesentlige det samme som for de underordnede retter. Det hevdes således at det ikke er begått feil av Blystads folk i forbindelse med det filmparti saken gjelder, og at det under enhver omstendighet ikke foreligger rettslig relevant årsakssammenheng mellom en mulig feilbehandling av filmen fra Blystads folk og brannen.

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Blystad Fabrikker frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at erstatningen til A/S Hytter og Hus settes til kr. 30 000.

2. Blystad Fabrikker dømmes til å betale ankemotpartene sakens omkostninger for Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett den 31. januar, 1-2. februar og 25. mai 1957. Under

Side:986

bevisopptaket ble det avhørt 11 vitner, og disponenten for A/S Hytter og Hus, Erling Michelsen, avga forklaring som part. Det er for Høyesterett lagt frem en del nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige det lagmannsretten har sagt til begrunnelse av sitt syn på ansvarsspørsmålet.

Etter resultatet finner jeg at den ankende part må betale saksomkostninger også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at erstatningen til A/S Hytter og Hus settes til 30 000 - tretti tusen - kroner.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Blystad Fabrikker til 1. A/S Hytter og Hus, 2. Hans Hansengen, 3. Gunnar Johnsrud, 4. Godt fred Kampenhaug, 5. S. Gjerstadmoen, 6. Tørris Martinsen, 7. Magnus Opheim, 8. Trygve Edvardsen, 9. Odd Andresen, 10. Torkild Johnsrud, 11. Olav Furali i fellesskap 3000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sehei, Berger og Holmboe: Likeså.

Av byrettens dom (dommer A. B. Steffensen):

Saksforholdet er følgende:

Den 12. juni 1950 ca. kl. 19.30 oppsto det brann i A/S Hytter og Hus' ferdighusfabrikk på Grefsen. Hele anlegget og det meste av materialer m.v. strøk med under brannen. Brannen oppsto som følge av at bedriftens nabo, gartner Reidar Aronsen, tente fyr på noe film inne på gartneriets område. Et par dager forut var det fra Blystad Fabrikker ved bedriftens sjåfør kjørt et lass fyll til gartneritomten og heriblant var det også to sekker avfallsfilm, ca. 50 kg i hver sekk. Gartner Aronsen hadde en avtale med vaktmesteren ved Blystad Fabrikker om at bedriften kunne kaste ren fyll på gartneritomten på veien langs gjerdet mot nabotomten. Aronsen ville kvitte seg med filmen for å unngå at barn kom inn på tomten og der forsynte seg av filmen. Han tok noe film ut av den ene sekken og gikk ca. 3 meter bort fra sekkene som sto ved gjerdet mot tomten til A/S Hytter og Hus. Da han tente på, bredte ilden seg straks til de to sekker med film og derfra videre inn på området til Hytter og Hus med det resultat som allerede er nevnt.

Den omhandlede film hadde Blystad Fabrikker anskaffet i 1948 til bruk for fabrikken i et spesielt øyemed. Bedriften kjøpte filmen av en

Side:987

privatmann, en filmklipper, som arbeidet for egen regning for Kommunenes Filmcentral. Etter hva som er opplyst i saken ga ikke selgeren Blystad Fabrikker noen beskjed om filmens ildsfarlighet og om de gjeldende forskrifter for behandling av film. Det ble ikke noe av med anvendelse av filmen i bedriften og den ble lagret - så vidt skjønnes under betryggende forhold - i et kjellerrom på fabrikken (rommet for ildsfarlige væsker). Her ble den liggende et par års tid inntil bedriftens verksmester, Gustav Larm, ga beskjed om at filmen skulle kastes. Lagerformann Odd Amundsen som fikk beskjeden, bar sekkene opp og kastet dem på en lastebil som nettopp sto i ferd med å kjøre avsted med et lass avfallsgrus. Amundsen har forklart at han mente lasset skulle til den kommunale fyllingen på Grorud. Sjåføren, Odd Stavn, hadde imidlertid fått beskjed av vaktmesteren om å kjøre lasset til gartner Aronsen. Og resultatet ble at filmen havnet hos Aronsen.

Saken ble etterforsket av politiet, og både verksmester Larm og gartner Aronsen ble bøtelagt, den første for overtredelse av filmforskriftenes §46, jfr. §36 og §37, og den siste for overtredelse av strl.s §352 annet ledd. - - -

Retten er kommet til det resultat at saksøktes verksmester og sjåfør må sies å ha opptrådt noe uaktsomt da de kvittet seg med de to sekker film på den måte som er nærmere gjengitt foran. Riktignok hadde, etter det som er kommet frem, ingen innen bedriften, da filmen ble innkjøpt, fått noen beskjed av den presumptivt sakkyndige selger av filmen om de strenge forskrifter for behandling og oppbevaring av film. De hadde heller ikke fått uttrykkelig beskjed om at det dreiet seg om lett antennelig nitrocellulosefilm. Men det er alment kjent at film hører til de lett antennelige og meget brennbare stoffer. De to sekker film burde ikke vært fjernet fra fabrikkens område uten at man hadde skaffet seg visshet for at de ikke havnet på et mindre sikkert sted. Verksmester Larm og lagerformann Amundsen regnet imidlertid med at sekkene ble brakt til den kommunale fyllingen på Grorud hvor det er kontroll og hvor filmen formentlig ville blitt brent på betryggende måte. Sjåføren har forklart at han ikke visste noe om hva sekkene inneholdt. Det var lagerformannen som hadde plasert dem på lasset uten å si fra til sjåføren. Etter rettens mening har bedriftens folk gjort seg skyldig i en mild grad av uaktsomhet, på grensen mot hendelig uhell. Risikoen for at filmen skulle komme på avveie må ha fremstillet seg som meget liten. Det bemerkes i denne forbindelse at sekkene med film ble anbrakt på inngjerdet område hos Monsen. At den måten bedriftens folk er gått frem på ved anledningen er i strid med filmforskriftene av 20. februar 1939 antas dog å være klart. Retten er imidlertid kommet til at det ikke foreligger en rettslig relevant årsakssammenheng mellom saksøktes handling og den inntrådte skade. Å gjøre saksøkte ansvarlig for gartner Aronsens vettløse og helt upåregnelige handling, ville etter rettens mening være å tøye den ansvarsbetingende årsakssammenheng for langt. Det er gartner Aronsen - det siste ledd i årsakskjeden - som er skadevolderen. En samlet vurdering av hele situasjonen taler mot å gjøre saksøkte ansvarlig for brannen. Det foreligger her et tilfelle hvor begivenhetenes forløp har hatt en uventet og etter livets alminnelige erfaring unormal vending. En liten feil har utløst en på forhånd helt upåregnelig virkning som det ville være urimelig å la saksøkte svare for. Jfr. høyesterettsadvokat Sven Arntzen i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.112-113. - - -

Side:988

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Arne Jahren, kst. lagdommer, sorenskriver Ingvald Falch og sorenskriver F. Dahlin):

Lagmannsretten skal i tilslutning til byrettens fremstilling av det faktiske forhold nevne:

Det er ved vitneavhøringen av selgeren av filmen ikke sannsynliggjort at han har gitt noen beskjed om filmens brannfarlighet eller gjort oppmerksom på at det forelå strenge forskrifter for behandling og oppbevaring av film. Han hadde tidligere solgt film til forskjellige kjemiske fabrikker og han gikk - etter sin forklaring - ut fra som en selvfølge at Blystad Fabrikker var klar over at det gjaldt brannfarlig film, selv om han ikke hadde solgt film tidligere til dette firma.

Etterat verksmester Larm etter en meget kortvarig prøve hadde funnet at filmen ikke egnet seg til det påtenkte formål, nemlig å brukes som spiss på skolisser, ble filmen av lagerformann Amundsen plasert på det mest ildsikre sted fabrikken hadde, nemlig i et rom som var godkjent av brannvesenet for oppbevaring av ildsfarlige væsker. Amundsen forklarte selv at han gjorde det fordi han alltid hadde hørt at film var svært brennbar.

De opplysninger som er fremkommet om bortbringelsen av filmen har lagmannsretten oppfattet slik: Antagelig fredag 9. juni eller lørdag morgen 10. juni 1950 spurte Amundsen verksmester Larm om hva de skulle gjøre med filmen. Larm svarte at den skulle kastes, og at de fikk kjøre den til Grorud (den kommunale fylling der) «for der er det sikre saker». Både Larm og Amundsen har forklart at de ikke kjente til at vaktmester Berntsen hadde avtale med gartner Aronsen om at han kunne tømme ren fyll hos Aronsen, og at de derfor ikke kjente til andre tømmeplasser enn på Grorud. Vaktmester Berntsen har dog opplyst at Amundsen en enkelt gang har vært med Berntsen da denne tømte hos Aronsen, men dette var antagelig et par år forut for brannulykken. Fredag middag 9. juni hadde Larm bedt vaktmester Berntsen kjøre bort noe kalkavfall. Berntsen ga denne beskjed videre til Olav Stavn, som var hjelpevaktmester og sjåfør, og ba Stavn lesse på neste morgen og samtidig ta med noen tomtønner. Da Stavn neste morgen (10. juni) hadde lesset på kalkavfallet, kom Amundsen, og de to sekkene med film ble lempet opp på lasset, den ene antagelig av Amundsen, den andre antagelig av Stavn. De nevnte tomtønner ble ikke medtatt. Det er uklart om Stavn har fått direkte beskjed fra noen om å kjøre til fyllingen på Grorud. I byrettens dom er nevnt at Stavn skulle ha fått beskjed fra Berntsen om å kjøre til Aronsen. Berntsen har meget bestemt benektet dette. Det tilføyes at Berntsen intet visste om filmen.

Inne på tomten hos Aronsen tømte Stavn kalkavfallet på eller ved en vei som går langs gjerdet mot bl.a. A/S Hytter og Hus, og de to sekkene med film må det antas at han har plasert like ved gjerdet. Monsen har en tømmeplass på sin tomt, men der tømte ikke Stavn sitt lass. Etter lagmannsrettens oppfatning har Stavn muligens ikke visst at det var film i sekkene da han begynte kjøringen, men det er helt usannsynlig at han ikke så det da han lesset av. Sekkene var, etter det som er opplyst, ikke bundet igjen, men åpne. Stavn ga ingen beskjed til Aronsen.

Det er av byretten nevnt at sekkene ble anbrakt på inngjerdet tomt hos Aronsen. For lagmannsretten ble det opplyst at en stor kjøreport sto

Side:989

åpen inntil kl. 16.30, og at en mindre port for gående aldri var låst. Dessuten var det huller i eller under gjerdet, slik at det ikke var noen vanskelighet for uvedkommende å komme inn på tomten.

Det nevnes videre at det er forklart av to av vitnene, og erkjent av Aronsen, at denne var påvirket av alkohol da han tente på filmen mandag ettermiddag 12. juni. Det er visstnok riktig at Aronsen først tente på ganske lite film ca. 3 m fra gjerdet, uten at det skjedde noe galt. Så tok han med seg en større del av de oppkveilede filmbunter lenger inn på tomten - iflg. hans egen forklaring ca. 18-20 m fra gjerdet, og tente på, hvorved ulykken skjedde.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

De i saken omtalte filmforskrifter, som er av 20. februar 1939 har i §36 følgende bestemmelser:

«Filmavfall skal enten samles opp under vann i en beholder av rustfritt materiale eller legges i en særskilt avfallsbeholder av hård tresort med selvlukkende og tettsluttende lokk. Avfallet skal hver kveld enten bringes ut av bygningen til et sted som brannsjefen (politiet) har godkjent eller bringes inn i godkjent filmlagerrom. En kan ødelegge film ved å brenne den, når dette går for seg på et sikkert sted og forsiktig i små porsjoner etter rettleiing fra myndighetene.»

I instruks av samme datum er i §1 bestemt:

«Film av samlet nettovekt over 10 kg må bare oppbevares i egne rom som er godkjent av myndighetene. Rommene skal holdes låst. Uvedkommende skal forbys adgang.»

Lagmannsretten går ut fra at hverken firmaets ledelse eller de foran nevnte funksjonærer kjente disse forskrifter, men det må antagelig betegnes som en viss grad av uaktsomhet at det ikke ble undersøkt om det forelå forskrifter vedrørende oppbevaring og tilintetgjørelse av film, all den stund det ikke hersket noen tvil om at filmen var meget brannfarlig. Det er opplyst at fabrikken av og til hadde inspeksjon fra brannvesenet, og det hadde da ligget nær å forhøre seg om behandling av film, spesielt når det gjaldt et så stort kvantum som ca. 100 kg.

Lagmannsretten legger en viss vekt på filmforskriftene fordi de viser hvor farlig film generelt ansees å være.

Oslo brannvesen har i en påtegning av 8. juli 1950 bl.a. uttalt at det kvantum som er nevnt (2 sekker) som film betraktet er meget stort og at brannvesenet i tilfelle ville ha satt meget strenge bestemmelser for tilintetgjørelsen. Det uttales videre at det er uforsvarlig å kaste slikt brennbart avfall på en fylling, og verksmester Larms forhold betegnes som høyst ansvarsløst. Statens Filmtekniske Nemnd har i skrivelse av 17. august 1950 sluttet seg til disse uttalelser.

Retten er oppmerksom på at disse fagkyndige instanser antagelig ser noe strengere på behandling av film enn den alminnelige mann vil gjøre. Uttalelsene er nevnt fordi de på samme måte som filmforskriftene klart viser at film må behandles med stor forsiktighet.

Lagmannsretten finner at både verksmester Larm, lagerformann Amundsen og sjåføren, Olav Stavn, har opptrådt uaktsomt. Det må antas at alle disse tre har vært fullt klar over at filmen var meget brannfarlig. Når det gjelder så brannfarlige gjenstander som film er det ikke tilstrekkelig unnskyldning for Larm og Amundsen at de trodde filmen ble kjørt til

Side:990

Grorud. Det måtte være deres plikt å gi uttrykkelig beskjed om dette, hvilket de foreliggende opplysninger tyder på at de ikke har gjort. De burde også ha forvisset seg om at sekkene med film virkelig var brakt til tømmeplassen på Grorud. Det synes å være en temmelig grov forsømmelse fra Amundsens side hvis han har lagt sekkene på lastebilen uten å gi noen beskjed til Stavn. Hvis han har gitt beskjed til Stavn, er denne desto mer å bebreide for at han kjørte til Aronsen og plaserte sekkene ved gjerdet der, uten å gi noen beskjed til Aronsen. Selv uten beskjed fra Amundsen må det ansees uforsvarlig av Stavn å sette fra seg sekkene slik som han gjorde, etterat han hadde sett at det var film i dem.

Samlet har de tre funksjonærer utvist en uaktsomhet som må karakteriseres som temmelig alvorlig. Det tilføyes at etter lagmannsrettens vurdering ville det antagelig måtte betegnes som noe uaktsomt også å kjøre filmen til fyllingen på Grorud.

Under ankeforhandlingen ble det opplyst at Stavn egentlig er undervaktmester, og at han arbeider dels for Blystad Fabrikker, dels for 3 eiendommer som ligger i samme kvartal men som eies av særskilte aksjeselskaper. Selskapenes hovedaksjonærer og ledere er, så vidt lagmannsretten oppfattet det, de samme som i Blystad Fabrikker. Blystad Fabrikker bestrider ikke at dette firma er ansvarlig for Stavns mulige feil, jfr. N.L. 3-21-2, men det er fremholdt at hans løsere tilknytning til firmaet må tillegges en viss vekt ved vurderingen. Lagmannsretten vil hertil bemerke at Stavn ved denne anledning opptrådte i sin tjeneste for Blystad Fabrikker, og den omstendighet at han også arbeider for gårdene kan neppe tillegges noen betydning.

Det som kan gjøre det tvilsomt om Blystad Fabrikker er erstatningsansvarlig er gartner Aronsens opptreden. Det er på det rene at det er han som direkte har voldt skaden ved sin uforsiktige opptreden.

Lagmannsretten ser saken slik at det i høy grad var påregnelig at filmen kunne bli antent og volde stor skade, når det ikke var truffet foranstaltninger til å få den tilintetgjort på betryggende måte. Monsen handlet for å bringe filmen av veien. Han var i høy grad uforsiktig, hvilket antagelig for en del skyldtes beruselse. Det kan sies at det var usannsynlig at en mann skulle opptre som Aronsen gjorde, men generelt var det ikke upåregnelig at filmen kunne bli antent ved uforsiktighet på en eller annen måte. Lagmannsretten er derfor kommet til det resultat at Blystad Fabrikker må være erstatningsansvarlig. - - -