Rt-1959-1005

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-10-16
Publisert:	Rt-1959-1005
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 98/1959
Parter:	Staten v/Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Hans. M. Michelsen) mot Ragnar og Eiler Schjølberg (høyesterettsadvokat Jacob Hoel).
Forfatter:	Schei, Endresen, Thrap, Helgesen, Holmboe
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §48

Dommer Schei: Ved Salten herredsrett ble det den 28. oktober 1955 holdt ekspropriasjonsskjønn over et grunnareal stort 52,215 dekar som Staten ved Forsvarsdepartementet hadde krevet avstått fra Ragnar og Eiler Schjølbergs eiendom g.nr. 34 b.nr. 13 i Bodin, til utvidelse av Bodø flyplass. Ekspropriasjonen ble foretatt med hjemmel i Placat av 31. juli 1801, jfr. kgl. res. av 20. april 1954. Etter skjønnsforutsetningene skulle taksten også omfatte bl.a. skader og ulemper som var voldt ved to tidligere grunnavståelser til flyplassen. Skjønnsrettens takst var følgende:

«Som full erstatning for avståelsen av de eksproprierte 52,215 dekar grunn til Bodø flyplass av g.nr. 34 b.nr. 13 i Bodin tilkjennes kr. 375 pr. ar, med 4 av hundre i årlig rente fra skjønnets avsigelse til betaling skjer.

Erstatningsbetingende skader eller ulemper i forbindelse med foranstående grunnavståelse og de grunnavståelser til Bodø flyplass som fant sted i 1951 og 1952 samt i forbindelse med anlegget finnes ikke å foreligge.»

Ragnar og Eiler Schjølberg begjærte overskjønn, og under dette oppsto det tvist mellom partene om det hørte inn under skjønnet å taksere skader og ulemper som var voldt ved at staten hadde utført fyllingsarbeider på en ca. 4 meter bred jordstrimmel utenfor det eksproprierte område. Skjønnsretten avsa særskilt kjennelse i tvisten den 13. september 1956 med følgende slutning:

«Det ca. 4 meter brede areal utenfor ekspropriasjonsområdet tas ikke med i skjønnet.»

Deretter avga skjønnsretten samme dag overskjønn med denne takst:

«Som full erstatning for avståelsen av de eksproprierte 52,215 dekar grunn til Bodø flyplass av g.nr. 34 b.nr. 13 i Bodin tilkjennes kr. 400 pr. ar.

Som full erstatning for at «Trekanten» er blitt mindre anvendbar og derfor forringet i verdi, tilkjennes kr. 10 000.

Som full erstatning for at Schjølberg ikke har kunnet skjære naturis i årene 1953/54, 1954/55, 1955/56 og fremdeles i 1956/57 tilkjennes kr. 80 000.

Side:1006

Erstatningsbetingende skader eller ulemper for øvrig i forbindelse med foranstående grunnavståelse og de grunnavståelser til Bodø flyplass som fant sted i 1951 og 1952, samt i forbindelse med anlegget og som hører under ekspropriasjonsskjønnet, finnes ikke å foreligge.

Av erstatningsbeløpene betales 4 prosent rente pr. år fra skjønnets avsigelse til betaling skjer.»

Med hensyn til de nærmere enkeltheter i saksforholdet viser jeg til kjennelsen og de to skjønn.

Staten ved Forsvarsdepartementet har påanket kjennelsen og overskjønnet. Anken over kjennelsen hører etter skjønnslovens §48 under lagmannsrett, men er av Høyesteretts kjæremålsutvalg tillatt innbrakt direkte for Høyesterett.

Anken over kjennelsen er i det vesentlige begrunnet med at «overskjønnet har tatt feil når det har funnet at tildanning av den i kjennelsen omhandlede ca. 4 meter brede passasje mellom flyplassens gjerde og ankemotpartens dam, ligger utenfor ekspropriasjonstillatelsen. Ekspropriasjonstillatelsen er ikke knyttet til så nøyaktig beskrevne grenser at omhandlede fylling kan konstateres å ligge utenfor den kgl. resolusjons forutsetninger, og eksproprianten må da ha anledning til mot erstatning å innrette sitt anlegg på den måte han finner hensiktsmessig. - - -»

Anken over overskjønnet omfattet opprinnelig tre punkter, men to av dem er frafalt under ankeforhandlingen for Høyesterett. Det gjenstående ankepunkt gjelder erstatning for verdiforringelse av en liten parsell av Schjølbergs gjenværende eiendom, kalt «Trekanten» - og er begrunnet således:

«Det antas uriktig at skjønnet har tilkjent erstatning for verdiforringelse av den gjenværende eiendom «Trekanten», når skjønnet mener at det tidligere eksproprierte område er betalt med full tomtepris, hvilket må være ensbetydende med salgspris. Ulempeerstatning for det gjenværende er i så tilfelle inkludert i salgsprisen.»

Staten ved Forsvarsdepartementet har nedlagt denne påstand:

«I. 1. Spørsmålet om erstatning i forbindelse med den ca. 4 meter brede fylling på sydsiden av isdammen på g.nr. 34 b.nr. 13 i Bodin tas med under skjønnet.

2. Staten ved det kongelige Forsvarsdepartement tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

II. 1. Salten herredsretts overskjønn av 13. september 1956 oppheves.

2. Staten ved det kongelige Forsvarsdepartement tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ragnar og Eiler Schjølberg har nedlagt denne påstand:

«I. 1. Salten herredsretts kjennelse av 13. september 1956 stadfestes.

2. Staten ved Forsvarsdepartementet betaler Ragnar og Eiler Schjølberg saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.

Side:1007

II. 1. Salten herredsretts overskjønn av 13. september 1956 stadfestes.

2. Ragnar og Eiler Schjølberg tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg finner at ankene ikke kan gis medhold.

Når det gjelder kjennelsen, bemerker jeg at det er på det rene at den 4 meter brede jordstripe som fyllingen er bygget på utenfor (sønnenfor) flyplassgjerdet, ligger utenfor det eksproprierte om råde, og at staten ikke har ervervet noen rett til å foreta arbeider på arealet. Dermed er det etter min mening klart at det ikke hører under ekspropriasjonsskjønnet å avgjøre spørsmålet om erstatning for skade og ulemper som disse arbeider har medført eller fremtidig måtte medføre. At staten har hjemmel til å kreve også dette areal avstått, er uten betydning, når staten ikke har gjort bruk av adgangen.

For så vidt anken over overskjønnet angår, er forholdet at Schjølberg etter ekspropriasjonen i 1952 ble sittende igjen bl.a. med parsellen «Trekanten», og at det ved skjønnet den gang ble bestemt at alle spørsmål om ulempeerstatning skulle utstå til avgjørelse ved senere ekspropriasjonsskjønn. Det er i henhold til denne bestemmelse at overskjønnet vurderte verdiforringelsen på «Trekanten» og tilkjente Schjølberg 10 000 kroner i erstatning.

Jeg er ikke enig i at overskjønnet savnet adgang til å fastsette erstatning for verdiforringelsen, når skjønnet i 1952 satte erstatningen for de avståtte grunnarealer til full tomteverdi. Det avgjørende er ikke om tomteverdien ble lagt til grunn, men om det ved fastsettelsen av erstatningen ble tatt hensyn til den verdiforringelse ekspropriasjonen medførte for den gjenværende eiendom, slik at Schjølbergs hele tap ble erstattet. Det er i saken ikke noe holdepunkt for at dette ble gjort; tvert om utsatte skjønnet som nevnt spørsmålet om erstatning for skader og ulemper.

Den ankende part må betale sakens omkostninger for Høyesterett. Ankemotparten har også påstått seg tilkjent saksomkostninger for herredsretten for så vidt tvisten angår. Etter det skjønnsretten har anført i kjennelsen, må jeg imidlertid gå ut fra at disse omkostninger er tatt med i det samlede omkostningsbeløp som staten ble dømt til å betale ved overskjønnet.

Jeg stemmer for denne

dom:

Skjønnsrettens kjennelse og overskjønn stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Forsvarsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom til Ragnar og Eiler Schjølberg 2000 - to tusen - kroner.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Helgesen og Holmboe: Likeså.

Side:1008

Av overskjønnsrettens kjennelse og skjønn (sorenskriver Hj. Neiden med skjønnsmenn Alf Alfsen, Jacob Bernhardsen, A. Fjeldstad, H. Forsgren, Hans Mundal og Finn Skjelstad):

Kjennelse:

Staten har planert hele flyplassområdet - sprengt bort høyder og fylt ut forsenkninger. Umiddelbart innenfor Schjølbergs gjenværende eiendom langs isdammen er det foretatt utfylling på hvilken flyplassens ca. 2 m høye nettinggjerde er anbrakt i det eksproprierte områdes grenselinje. Inne på Schjølbergs område har man latt fyllingen fortsette i flyplassens nivå i en bredde av ca. 4 meter, hvoretter fyllingen styrter ned i dammen som ligger ca. 1 meter under flyplassens nivå.

Schjølberg har hevdet at slik påfylling er eksproprianten ikke berettiget til å foreta på hans eiendom, som er forringet i verdi både ved at fyllingen ligger der og hever seg over eiendommens øvrige nivå, og ved at bølgeslag fra isdammen graver seg inn i fyllingen og får denne til å rase ut, hvorved isdammen blir grunnere og uegnet til sitt formål. Under underskjønnet påsto han seg tilkjent erstatning for den skade som derved var påført ham, en påstand som ikke ble tatt til følge, idet skjønnet ikke fant at han var tilføyet noen skade ved denne opptreden fra statens side. Nå hevder han at det ikke vedkommer ekspropriasjonsskjønnet å ta standpunkt til denne del av hans mellomværende med staten, og at spørsmålet om fyllingen skal fjernes, sikres mot utrasning, eller om det bare skal betales erstatning, må avgjøres ved vanlig søksmål. - - -

Retten skal bemerke:

Det er riktig som av saksøkerens prosessfullmektig hevdet, at staten sikkert kunne ha ekspropriert den omhandlede strimmel jord med hjemmel i den ekspropriasjonstillatelse som ga anledning til å ekspropriere ca. 220 dekar til en på et kart nærmere angitt utvidelse av flyplassen, og som ledet til at man eksproprierte 52 215 dekar fra Schjølberg, og det er sikkert rett at staten fremdeles kan gjøre dette med nevnte hjemmel, men det er dog ikke gjort. Når man ikke har gjort dette, har det vært i samsvar med ekspropriatens interesser, idet Schjølberg nødig har villet avstå mer enn høyst nødvendig. Man har derfor for så vidt ikke begått noen urett mot Schjølberg når man bare har ekspropriert akkurat til der grensegjerdet måtte gå, og på samme måten som ekspropriantens tiltak inne på ekspropriasjonsområdet må erstattes i den utstrekning de «kaster skygge» over den gjenværende del av eiendommen, og på samme måte som ekspropriantens tiltak for å utnytte sin eiendom må erstattes der de tilføyer den gjenværende eiendom fysisk skade, f. eks. ødeleggelse av skog ved kjøring eller sprengning, må det være en ekspropriant tillatt å tilføye naboeiendommen visse endringer der det er påkrevet, f. eks. ved å foreta mindre fyllinger for å få feste for gjerdestolper, altså for øyemed som den omhandlede fylling skulle tilgodese. Men her har staten gått for langt. Det er ikke påkrevet å fylle ut en 4 meter bred stripe av hensyn til gjerdefestet. Motivet for så bred fylling er sagt å være at man ville gjøre det så pent som mulig for ekspropriaten. Men selv om dette motiv i seg selv er all ære verd, så er det begått noe som ikke var hjemlet i den foretatte ekspropriasjon, idet man ikke har utnyttet den foreliggende ekspropriasjonstillatelse til å ekspropriere mer enn til der gjerdet er satt.

Man kunne si at det måtte være praktisk å avgjøre spørsmålet om

Side:1009

mulig erstatning for den 4 meter brede fylling sammen med de øvrige erstatningsspørsmål, og på samme måte som man ville ha avgjort det dersom fyllingen ikke hadde vært bredere enn nødvendig for å skaffe skikkelig gjerdefeste. Dette kunne synes så meget rimeligere som ekspropriaten jo selv synes å ha ønsket dette under underskjønnet. Men det er utvilsomt riktig at han må ha valget mellom om han vil kreve fyllingen fjernet i den utstrekning den er ulovlig, eller om han vil kreve erstatning, eventuelt kombinert med sikringstiltak for å forhindre utrasning. Og et slikt valg kan han ikke utøve hvis det er overskjønnet som skal ta stilling til saken, idet dette bare kan vurdere en mulig skade, og fastsette erstatning for denne.

Å si at ekspropriaten ved sin holdning under underskjønnet bør være bundet til å godta at ekspropriasjonsskjønnet avgjør saken, er neppe rimelig, idet man må innrømme at ekspropriaten nå kan ha et berettiget håp om å få beholde sin isdam - saken står i en annen stilling enn under underskjønnet - og det er først nå man har hatt anledning til å konstatere at det virkelig finner en utrasning sted. - - -

Skjønn:

- - -

Med hensyn til det område som benevnes «Trekanten», og som ligger igjen etter en tidligere ekspropriasjon, er retten enig med Schjølberg i at dette område, på grunn av sin størrelse og form neppe er så anvendelig at man kan oppnå samme pris som området ville ha betinget om det hadde ligget i forbindelse med den tilliggende del av de tidligere eksproprierte områder. Selv om disse derfor er betalt med full tomtepris, er det på grunn av den uhensiktsmessige oppdeling som er bevirket av ekspropriasjonen, skjedd en forringelse av «Trekantens» verdi. Verdiforringelsen anslåes til kr. 10 000.- - -