Rt-1959-1014
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1959-10-17 |
| Publisert: | Rt-1959-1014 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 100/1959 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen). |
| Forfatter: | Helgesen, Endresen, Schei, Thrap, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §331, Veiloven (1912) §68, §69, Motorvognloven (1926) §17, §29 |
Dommer Helgesen: Politimesteren i Moss utferdiget den 27. februar 1958 forelegg mot A for overtredelse av motorvognlovens §29 jfr. §17 første ledd og veilovens §69 jfr. §68 og trafikkreglene av 26. april 1957 §36 jfr. §16 nr. 1 annet ledd. Forelegget gikk ut på en bot på kr. 50 - subsidiært 3 dagers fengsel. Grunnlaget for forelegget var at A «mandag den 17. februar 1958 ca. kl. 15.50 med lastebil B-8860 kjørte fra den nye Selvaagbebyggelsen på Vestre Øre inn på Ryggeveien som
Side:1015
var åpenbart mer betydelig vei, uten å vise fornøden aktsomhet, hensyn og forsiktighet og i rimelig utstrekning lot trafikken på den større vei passere først, slik at han kolliderte med lastebil B-8450, som kom kjørende Ryggeveien mot Moss centrum».
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Moss byrett til behandling og pådømmelse. Ved byrettens dom av 21. januar 1959 ble A frifunnet og tilkjent kr. 200 av det offentlige i forsvarsomkostninger.
Politimesteren i Moss har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.
I angrepet på lovanvendelsen heter det i ankeerklæringen blant annet: «Retten synes da også å være på det rene med at Ryggeveien er en åpenbart mer betydelig vei», idet den anfører at «Det er ikke tilstrekkelig at den annen vei, den han skal kjøre inn på eller krysse er en åpenbart mer betydelig vei». Dette er imidlertid uriktig lovfortolkning, idet bestemmelsens ordlyd angir at det både er trafikkens vanlige karakter og veiens beskaffenhet sett i relasjon til hverandre som er avgjørende for i hvilken utstrekning trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd kommer til anvendelse. Hvis man ved en helhetsbedømmelse av disse forhold kommer til at den ene vei er åpenbart mer betydelig, må retten vurdere om tiltalte ved sin kjøring har «vist hensyn og i rimelig utstrekning latt trafikken på den større vei passere først». Også denne formulering peker på at det er veienes alminnelige karakter som er avgjørende, jfr. ingeniør Bjarne Sårheim: «Trafikkreglene Illustrert» side 35.
Angrepet på saksbehandlingen går ut på at retten har tatt feil når den har ansett seg avskåret fra «å bruke sin viten og sin personlige bedømmelse når den skal avgjøre om Ryggeveien og veien til Selvaag-bebyggelsen er slik at trafikkreglenes §16 nr. 1, 2. ledd kommer til anvendelse».
Det er videre i forbindelse med anken over saksbehandlingen anført i ankeerklæringen at det iallfall er en feil at retten ikke foretok åstedsbefaring, og heller ikke samtykket i påtalemyndighetens tilbud om at «det ble gitt opplysninger fra Moss veivesen om veienes alminnelige beskaffenhet på tidspunktet for tiltaltes kjøring».
Jeg er kommet til det resultat at anken må forkastes.
Om den forståelse av trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd som retten har bygget den frifinnende dom på, heter det i domsgrunnene: «Det må imidlertid være en avgjort forutsetning for å kunne bli dømt for et forhold som tiltalen gjelder at den vei som tiltalte kjørte ut fra var «en vei med liten trafikk». Det er ikke tilstrekkelig at den annen vei, den han skal kjøre inn på eller krysse er «en åpenbart mer betydelig vei». Begge de foran nevnte vilkår må være til stede.» Jeg er enig i denne byrettens forståelse av bestemmelsen i trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd. At denne forståelse av bestemmelsen er den riktige, følger etter min mening uten videre av dens ordlyd. Jeg er derfor uenig med
Side:1016
påtalemyndigheten i at det er veienes karakter og beskaffenhet i relasjon til hverandre som er det bestemmende når det skal avgjøres om en vei i trafikkreglenes forstand er en «vei med liten trafikk».
Det fremgår av domsgrunnene at byretten har frifunnet tiltalte fordi den ikke har funnet bevis ført for at veien fra Selvaagbygget opp til Ryggeveien var «vei med liten trafikk» på det tidspunkt da de to biler kolliderte på Ryggeveien. Det heter på dette punkt i dommen: «Det er påtalemyndigheten som etter vanlige strafferettslige bestemmelser har bevisbyrden for tiltaltes straffeskyld, herunder at han har overtrådt loven slik som den må fortolkes. I denne sak har påtalemyndigheten ikke ført bevis for at Ryggeveien på omhandlede tidspunkt var sterkt trafikert og heller ikke, hva for så vidt er avgjørende for sakens utfall, at veien fra Selvaagbygget opp til Ryggeveien i denne tidsperiode var,,vei med liten trafikk.» Jeg kan ikke finne at frifinnelsen av tiltalte etter det som her er sagt er resultatet av en uriktig lovforståelse. Retten har ut fra sin i og for seg riktige lovforståelse funnet det avgjørende for sakens utfall - frifinnelsen - at det ikke er ført bevis for at veien fra Selvaag-bygget opp til Ryggeveien var vei med liten trafikk. Jeg kan ikke se at det er noe uriktig i dette. Jeg forstår dommen derhen at det må være veiens alminnelige karakter i den tidsperiode da kjøringen finner sted som må være bestemmende for om den i lovens forstand skal ansees som vei med liten trafikk eller ikke. Heri er jeg enig med byretten.
Jeg bemerker at det i byrettens dom er anført en del betraktninger angående hva der menes med lovens uttrykk «vei med liten trafikk». Jeg finner disse anførsler i dommen uklare og lite heldig utformet. Det er imidlertid ikke anket over uklare eller mangelfulle domsgrunner, og jeg finner det da ikke nødvendig å ta standpunkt til de betraktninger i byrettens dom som jeg sikter til.
Anken over saksbehandlingen kan etter min mening heller ikke føre frem. Hva spesielt angår anken over at saken ikke ble utsatt, åstedsbefaring foretatt og nye opplysninger innhentet om veienes alminnelige beskaffenhet på tidspunktet for tiltaltes kjøring, bemerker jeg at ifølge dommen fant retten det hensiktsløst å utsette saken til innhentelse av nye bevis. Dens begrunnelse for dette var at de «påklagede forhold ligger så vidt langt tilbake at det sammen med den ting at byggevirksomheten er avsluttet, vil gjøre det meget vanskelig å skaffe tilstrekkelig bevis til veie». Avgjørelsen hadde hjemmel i straffeprosesslovens §331 tredje ledd, og jeg finner etter omstendighetene ikke tilstrekkelig grunn til å sette til side byrettens vurdering med hensyn til nødvendigheten av å utsette saken.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Side:1017
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Thrap og Holmboe: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Sig. Jensen med domsmenn Aagot Andersen og Steen Næss):
- - -
Retten finner at tiltalte, for å kunne kjennes straffskyldig etter trafikkreglenes §16 nr. 1, 2. avsnitt, må ha kjørt fra «Vei med liten trafikk». Bestemmelsen i dette avsnitt av trafikkreglenes §16 er etter rettens mening noe upresist utformet, noe som igjen er meget uheldig fordi bestemmelsen gjør brudd på den sikre og gjennomarbeidede bestemmelse om at kjører skal ha vikeplikt for den kjøretrafikk han får på sin høyre hånd. Det må imidlertid være en avgjort forutsetning for å kunne bli dømt for et forhold som det tiltalen gjelder, at den vei som tiltalte kjørte ut fra var «en vei med liten trafikk». Det er ikke tilstrekkelig at den annen vei, den han skal kjøre inn på eller krysse, er «en åpenbart mer betydelig vei». Begge de foran nevnte vilkår må være til stede. Det er uklart hva det egentlig menes med «vei med liten trafikk» - om dette forhold skal vurderes akkurat på det tidspunkt innkjøringen på den åpenbart mer betydelige vei fant sted eller om det må sees hen til den vanlige trafikk på de to veier over et lengre tidsrom eller om det avgjørende er bebyggelse til veiene, befolkningstettheten, strøkets karakter o. l. forhold som hver for seg eller tilsammen er egnet til å tilføre veien liten trafikk i relasjon til den kryssende vei. Retten ser det imidlertid slik at det minste en må forlange for å kunne få dekning for bestemmelsens uttrykksmåte «vei med liten trafikk» er at enten skal den kryssende vei ha langt større trafikk nettopp i det øyeblikk innkjøringen fra den annen vei finner sted, eller den ene vei må vanligvis og over et visst tidsrom som ligger omkring tiden for innkjøringen det er tale om, være lite trafikert.
Det er påtalemyndigheten som etter vanlige strafferettslige bestemmelser har bevisbyrden for tiltaltes straffeskyld, herunder at han har overtrådt loven slik som den må fortolkes. I denne sak har påtalemyndigheten ikke ført bevis for at Ryggeveien på omhandlede tidspunkt var sterkt trafikert og heller ikke, hva for så vidt er avgjørende for sakens utfall, at veien fra Selvaagbygget opp til Ryggeveien i denne tidsperiode var «vei med liten trafikk». Om dette har en kun aktors påstand mens tiltalte på sin side har hevdet at veien hadde stor trafikk på den tiden kollisjonen skjedde. Det var da under oppføring et meget stort boligkompleks av «Selvaag-hus» og en stadig større trafikk til og fra byggestedet av lastebiler som kom med materialer. Han har også hevdet at Ryggeveien på tiden for kollisjonen var meget lite trafikert, noe som inntreffer fra tid til annen i dagens løp. Rettens medlemmer som nok selv har en viss innsikt i trafikkforholdene på stedet har ikke adgang til å bruke sin viten og sin personlige bedømmelse som utfyllende bevis. Det er her ikke tale om den slags vitterlige kjensgjerninger som en domstol kan legge til grunn uten bevis. Retten har kommet til at det må regnes for hensiktsløst å utsette saken for å søke den bedre opplyst ved innhenting av beviser. Tiden for påklagede forhold ligger så vidt langt tilbake at dette sammen med den ting at byggevirksomheten er avsluttet, vil gjøre det meget vanskelig å skaffe tilstrekkelige bevis
Side:1018
til veie. For å få konstatert om veien tiltalte kjørte på den gang var vei med liten trafikk, hadde det sannsynligvis vært nødvendig på kollisjonstiden å ha holdt en viss trafikktelling, foretatt avhør av lastebilsjåfører som brukte veien, byggeleder o. a. som bestilte varer eller transport av varer til byggeplassen og de som vanligvis brukte veien til gående trafikk. En finner å burde nevne at det ikke skyldes påtalemyndigheten at saken ikke har kommet for retten før nå, det har sin grunn i arbeidspresset ved domstolen - ikke minst de mange straffesaker den får til behandling.
Da retten, som nevnt, har kommet til at tiltalte må frifinnes på grunn av manglende bevis, har den ikke noen foranledning til å uttale seg nærmere om lovtolkningen enn allerede gjort. Siktelsen etter forelegget gjelder også overtredelse av den generelle aktsomhetsbestemmelse i motorvognlovens §17, 1. Etter utformingen av forelegget er §17 nr. 1 ikke brukt på noe annet faktisk forhold enn det som forelegget har beskrevet som grunnlag for overtredelsen av trafikkreglenes §16, 1 nr. 2. Det er således ikke blitt bebreidet tiltalte at han brukte uforsvarlig hastighet, at han ikke var tilstrekkelig oppmerksom, ikke overholdt sin, etter motorvognbestemmelsene vanlige vikeplikt o. a. forhold som kunne henføre hans handlemåte inn under §17 nr. 1. Det er derfor klart at tiltalte også må frifinnes for den påståtte overtredelse av motorvognlovens §17 nr. 1. - - -