Rt-1959-1036

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-10-29
Publisert:	Rt-1959-1036
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 102/1959
Parter:	1. Automobilkompaniet A/S, 2. Kjell Lyngaas Dahl (overrettssakfører Kaare Borch - til prøve) mot 1. Borgheim Bruk A/S, 2. Jens Fon (høyesterettsadvokat Josef Haraldsen).
Forfatter:	Eftestøl, Leivestad, Eckhoff, Helgesen, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Forsikringsavtaleloven (1930) §25

Kst. dommer Eftestøl: Den 9. desember 1954 kolliderte personbil F-1400, som tilhørte Automobilkompaniet A/S og ble kjørt av Kjell Lyngaas Dahl, med varebil Z-19712, som tilhørte Borgheim Bruk A/S og ble kjørt av Jens Fon. Automobilkompaniet A/S og Kjell Lyngaas Dahl saksøkte Borgheim Bruk A/S, Jens Fon og Norske Assuranceunion A/S, sistnevnte som ansvarsassurandør, med påstand om erstatning for skade som følge av kollisjonen. Jarlsberg herredsrett avsa den 18. januar 1957 dom i saken med slik domsslutning:

«Borgheim Bruk A/S, disponent Jens Fon og Norske Assuranceunion A/S dømmes in solidum til å betale til Automobilkompaniet A/S kr. 23361,95 og til Kjell Lyngaas Dahl kr. 1085,90 med 3 prosent rente fra 13. august 1955 til betaling skjer, dog slik at Norske Assuranceunion A/S' ansvar er begrenset til kr. 9518,90.

Videre dømmes de in solidum til å betale til Kjell Lyngaas Dahl kr. 35 000, dog slik at Norske Assuranceunion A/S' ansvar er begrenset til kr. 20 000.

I saksomkostninger til Automobilkompaniet A/S og Kjell Lyngaas Dahl tilpliktes de in solidum å betale kr. 1000.

Å oppfylles innen 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Borgheim Bruk A/S og Jens Fon på den ene side og Automobilkompaniet A/S og Kjell Lyngaas Dahl på den annen side påanket dommen til Agder lagmannsrett. Norske Assuranceunion A/S godtok herredsrettens dom, og har stillet til disposisjon de beløp som selskapet etter dommen er ansvarlig for. Agder lagmannsrett avsa den 9. april 1958 dom med slik domsslutning:

«Borgheim Bruk A/S og disponent Jens Fon dømmes til in solidum å betale til Automobilkompaniet A/S kr. 17 817,82 og til Kjell Lyngaas Dahl kr. 26 183,90, med 3 prosent årlig rente til Automobilkompaniet A/S fra 19. august 1955 og til betaling skjer, og med 4 prosent årlig rente til Kjell Lyngaas Dahl, av kr. 1183,90 fra 19. august 1955 og av kr. 25 000 fra 9. april 1958 og til betaling skjer.

Av de tilkjente beløp er ansvaret for kr. 5817,82 til Automobilkompaniet A/S og kr. 1183,90 til Kjell Lyngaas Dahl i fellesskap med Norske Assuranceunion A/S' ansvar for kr. 9518,90

Side:1037

etter Jarlsberg herredsretts dom av 18. januar 1957 og kr. 12 000 til Automobilkompaniet A/S og kr. 25 000 til Kjell Lyngaas Dahl i fellesskap med Norske Assuranceunion A/S' ansvar for kr. 20 000 etter samme dom.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.»

Automobilkompaniet A/S og Kjell Lyngaas Dahl har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Borgheim Bruk A/S og Jens Fon har i rett tid motanket. Hovedanken gjelder størrelsen av erstatningene. Motanken gjaldt prinsipalt ansvarsspørsmålet, subsidiært erstatningene. Motanken vedrørende ansvarsspørsmålet er nektet fremme av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Om saksforholdet og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten og lagmannsretten viser jeg til disse retters domsgrunner. Etter lagmannsrettsdommen har Lyngaas Dahl vært sykmeldt som følge av skaden fra 18. januar 1959 til 14. mars s. å.

De hovedankende hevder at lagmannsretten har satt erstatningene for lavt. Den har således tatt feil når den bare har tilkjent kr. 3000 for verdiforringelse. Bilens verdi før kollisjonen var kr. 17 800, og verdiforringelsen er kr. 17 800 kr. 10 000 som bilen ble solgt for kr. 7800. Dette beløp + selvassuransen kr. 100 har Automobilkompaniet A/S krav på å få erstattet av de motankende, uansett at Storebrand som kaskoassurandør har betalt Automobilkompaniet A/S kr. 14 019,40 til dekning av reparasjonens kostende selvassuranse. Motpartenes samlede ansvar for vognskaden, derunder verdiforringelse, er begrenset til forskjellen mellom bilens verdi før og etter kollisjonen, men det regresskrav Storebrand gjør gjeldende må stå tilbake for Automobilkompaniet A/S' krav på erstatning for verdiforringelse. Lagmannsretten har videre tatt feil når den har funnet at reparasjonen kunne og burde ha vært utført hurtigere og derfor har satt avsavnsgodtgjørelsen til kr. 2500 - i stedet for kr. 3700 som forlangt. Disponent Lyngaas Dahls sykdom og nedsettelsen av hans arbeidsevne har påført Automobilkompaniet A/S større tap enn antatt av lagmannsretten. Kravet under denne post er for Høyesterett begrenset oppover til kr. 50 000. Hensyn er da tatt til mottatte sykepenger, kr. 6500. Endelig har lagmannsretten tilkjent Lyngaas Dahl for lite i erstatning for tap i fremtidig erverv. Det hevdes ikke for Høyesterett at kollisjonen er årsak til Lyngaas Dahls økede hodesmerter. Men på grunn av disse kan han ikke bruke full arbeidstid til administrasjon, og som følge av kollisjonsskaden kan han ikke til gjengjeld utføre salgsarbeid i distriktet i synderlig utstrekning. For Høyesterett er kravet under denne post begrenset oppover til kr. 125 000.

De hovedankendes påstand er:

«1. Borgheim Bruk A/S og Jens Fon dømmes in solidum til å betale til Automobilkompaniet A/S kr. 61 917,82 med 3 prosent årlig rente fra 19. august 1955 til betaling skjer.

2. Borgheim Bruk A/S og Jens Fon dømmes in solidum til å

Side:1038

betale til Kjell Lyngaas Dahl kr. 1183,90 med 4 prosent årlig rente fra 19. august 1955 til betaling skjer.

3. Borgheim Bruk A/S og Jens Fon dømmes in solidum til å betale til Kjell Lyngaas Dahl erstatning for tap i fremtidig erverv etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 125 000 med 4 prosent rente fra Høyesteretts dom.

4. Av de tilkjente beløp er ansvaret for kr. 11 917,82 til Automobilkompaniet A/S og for kr. 1183,90 til Kjell Lyngaas Dahl i fellesskap med Norske Assuranceunion A/S' ansvar for kr. 9518,90 etter Jarlsberg herredsretts dom av 18. januar 1957 og kr. 50 000 til Automobilkompaniet A/S samt erstatning for tap i fremtidig erverv til Kjell Lyngaas Dahl i fellesskap med Norske Assuranceunion A/S' ansvar for kr. 20 000 etter samme dom.

5. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

6. Automobilkompaniet A/S og Kjell Lyngaas Dahl tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

De motankende hevder at bilens verdi før skaden ikke oversteg kr. 17 000, og at de motankendes ansvar for vognskaden, inklusive forringelse, således ikke kan overstige kr. 17 000 -: kr. 3000 = kr. 14 000. Storebrand har som kaskoassurandør betalt mer i erstatning til Automobilkompaniet A/S. Selskapet er for så vidt trådt inn i Automobilkompaniet A/S' krav på motpartene, og har gjort kravet gjeldende. Automobilkompaniet A/S har da ikke krav mot de motankende på noen erstatning for verdiforringelse. Subsidiært hevder de motankende at verdiforringelsen er mindre enn hevdet av de hovedankende. For så vidt angår avsavnsgodtgjørelsen holder de motankende seg til lagmannsrettens vurdering kr. 2500. De motankende er enige i at erstatning for lidt tap frem til Høyesteretts dom tilkjennes Automobilkompaniet A/S. De hevder imidlertid at de beløp lagmannsretten har tilkjent selskapet for lidt tap og Lyngaas Dahl for fremtidig tap er for høye. Det bør tillegges noen vekt at Lyngaas Dahl har mottatt kr. 12 500 i erstatning i henhold til ulykkesforsikring.

De motankende godkjenner de to utleggsposter, kr. 317,82 og kr. 1183,90.

De motankendes påstand er:

«Prinsipalt: Borgheim Bruk A/S og disponent Jens Fon dømmes til å betale Automobilkompaniet A/S og disponent Kjell Lyngaas Dahl erstatning etter Høyesteretts skjønn.

Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes.

I begge tilfelle: Borgheim Bruk A/S og disponent Jens Fon tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Larvik byrett, Drammen byrett, Tønsberg byrett og Oslo byrett, hvorunder partene Lyngaas Dahl og Fon og 7 vitner, hvorav 3 nye for Høyesterett, er avhørt. Professor dr. med. Carl Semb har som oppnevnt sakkyndig undersøkt Lyngaas Dahl den 4. september 1959 og avgitt erklæring datert 6. oktober 1959, som

Side:1039

er fremlagt. Som nytt for Høyesterett er dessuten fremlagt en del regnskapsutskrifter, ligningsattester og andre dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å regne opp.

Jeg er etter sakens stilling for Høyesterett delvis kommet til samme resultat som lagmannsretten, delvis til et annet resultat enn den.

1. For verdiforringelse finner jeg, slik saken står for Høyesterett, ikke at Automobilkompaniet A/S kan tilkjennes noen erstatning.

For Høyesterett er det fra de hovedankendes side erklært at de motankendes samlede ansvar for vognskade, derunder verdiforringelse, ikke overstiger differansen mellom bilens verdi før og etter kollisjonen. Jeg finner med lagmannsretten og med dens begrunnelse at verdien før kollisjonen ikke var mer enn kr. 17000. Partene er enige om at verdien etter kollisjonen ansettes til kr. 3000. De motankendes ansvar under denne post er således begrenset til kr. 14 000. Storebrand har betalt mer, nemlig kr. 14 019,40, til Automobilkompaniet A/S som erstatning i henhold til kaskoforsikring på bilen. Automobilkompaniet A/S har dermed fått dekning for de krav jeg nå omhandler, og har ikke mer å kreve. Dets krav mot motpartene er Storebrand trådt inn i ifølge forsikringsavtalelovens §25. Jeg finner ikke noen hjemmel for at Storebrand, som hevdet av de hovedankende, skal «stå tilbake» for så vidt angår den påståtte verdiforringelse og således for en del av den utbetalte kaskoerstatning ikke ha regress til skadevolderen.

2. For så vidt angår avsavnsgodtgjørelse er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

3. For så vidt angår tap i inntekt inntil Høyesteretts dom er partene som nevnt enige om at erstatningen tilkjennes Automobilkompaniet A/S.

Bevismaterialet vedkommende dette krav er supplert med utskrift av Automobilkompaniet A/S' årsoppgjør for 1958 og en del materiale vedkommende selskapets omsetning i 1955 og de nærmest foregående og de etterfølgende år. Videre er fremlagt materiale vedkommende et annet Drammens-firmas (også forhandler for General Motors) omsetning i de samme år og materiale til belysning av den alminnelige utvikling i bransjen i samme tidsrom. Jeg finner ikke at det er mulig på grunnlag av det som foreligger å foreta noen nøyaktig beregning av den økonomiske virkning for selskapet av den legemsskade Lyngaas Dahl ble påført. Selskapets tap må fastsettes skjønnsmessig på grunnlag av det bevisstoff som foreligger. Lagmannsretten har uttalt: «Når lagmannsretten skal avgjøre om bilulykken har påført firmaet økonomisk skade av den art som dette krav omfatter, kan man ikke ensidig se hen til om det kan påvises noen regnskapsmessig nedgang i inntekten. Lagmannsretten er av den oppfatning at Lyngaas Dahls sykdom og nedsatte arbeidsevne på grunn av bilulykken først og fremst har gjort seg gjeldende

Side:1040

som en bremse på firmaets vekst, noe som ikke kommer til syne i regnskapene. Alle forhold tatt i betraktning finner lagmannsretten det godtgjort at Automobilkompaniet A/S er påført økonomisk tap ved den legemsskade Lyngaas Dahl fikk ved bilulykken,- - -.» Jeg tiltrer denne uttalelse. Det er på det rene at Lyngaas Dahl i løpet av de ca. 5 år som nå er gått siden ulykken har vært sykmeldt og for en stor del sengeliggende, dels på sykehus, dels i sitt hjem, i 1 1/2 år, fordelt på 3 perioder. Han har også i disse perioder tatt noen del i ledelsen av firmaet. Jeg finner det imidlertid klart at den påkjenning som skaden og dens fysiske følger har vært for ham, må ha redusert hans innsats i selskapet så vel utenfor som i fraværsperiodene. Selskapet har oppnådd gode resultater, i hvert fall bortsett fra året 1955, som riktignok etter det opplyste var et mindre godt år for bransjen. Jeg mener imidlertid at det er grunn til å regne med at det økonomiske resultat av selskapets virksomhet ville blitt bedre dersom selskapets disponent Lyngaas Dahl ikke i de år som har gått hadde vært syk og nedsatt i sin arbeidsevne. Jeg er blitt stående ved at tapet og dermed erstatningen for tiden frem til Høyesteretts dom skjønnsmessig bør bestemmes til kr. 20 000.

4. For så vidt angår tap i fremtidig erverv er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Lyngaas Dahl, som er født i 1913, har ikke nådd den alder at jeg finner at erstatningen bør settes ned på grunn av de 1 1/2 år som er gått siden lagmannsrettens dom. Professor Semb har i den tidligere nevnte erklæring uttalt at han ansetter invaliditeten til ikke over 15 prosent og at han antar at Lyngaas Dahl kan kjøre personbil og lastebil. Jeg finner ikke at dette bør medføre nedsettelse av erstatningen. Denne må bli skjønnsmessig, og den medisinske invaliditetsgrad, som også i seg selv er skjønnsmessig, er bare ett av de momenter det må tas hensyn til. Lagmannsretten har da også regnet med en lavere yrkesmessig invaliditet enn de 20-25 prosent som den la til grunn som den medisinske.

De motankende har fremholdt at Fons uaktsomhet var så ringe at den lå på grensen mot det hendelige uhell, og at hans og Borgheim Bruk A/S' økonomiske stilling er mindre god, mens Lyngaas Dahls er meget solid. De hevder at det etter ikrafttredelseslovens §19 kan og bør tas hensyn til disse forhold til reduksjon av erstatningen. Jeg finner ikke at Fons uaktsomhet var grov, hva heller ikke de hovedankende har hevdet. På den annen side finner jeg ikke å kunne karakterisere uaktsomheten som så ringe at den lå på grensen mot det hendelige. Jeg finner under hensyn til den nåværende pengeverdi ikke at graden av Fons skyld eller partenes økonomiske forhold tilsier reduksjon av erstatningen for fremtidig tap til mindre enn kr. 25 000.

5. Utleggspostene er godkjent.

Mitt resultat blir etter dette at Automobilkompaniet A/S bør tilkjennes kr. 2500 + kr. 20 000 + kr. 317,82 og Lyngaas Dahl kr. 25 000 + kr. 1183,90, alt hos de ankende in solidum.

Side:1041

Mot rentepåstandene er det ikke gjort noen innvending.

For så vidt angår kr. 2 500 + kr. 317,82 til Automobilkompaniet A/S og kr. 1183,90 til Lyngaas Dahl, blir ansvaret i fellesskap med Norske Assuranceunion A/S' ansvar for kr. 9518,90 etter herredsrettsdommen. For så vidt angår kr. 20 000 til Automobilkompaniet A/S og kr. 25 000 til Lyngaas Dahl, blir det felles med Norske Assuranceunion A/S' ansvar for kr. 20 000 etter samme dom.

Etter resultatet og omstendighetene for øvrig finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes. Jeg finner heller ikke at det er grunn til å forandre lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostninger. Forandring av herredsrettens omkostningsavgjørelse er ikke påstått.

Jeg stemmer etter dette for slik

dom:

Borgheim Bruk A/S og Jens Fon dømmes til in solidum å betale til Automobilkompaniet A/S 22 817,82 - tjueto tusen åtte hundre og sytten 82/100 kroner med 3 - tre - prosent årlig rente fra 19. august 1955 til betaling skjer, og til Kjell Lyngaas Dahl 26 183,90 - tjueseks tusen ett hundre og åttitre 90/100 - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente av 1183,90 - ett tusen ett hundre og åttitre 90/100 - kroner fra 19. august 1955 og av 25 000 - tjuefem tusen - kroner fra 24. oktober 1959, begge deler til betaling skjer.

For så vidt angår 2817,82 - to tusen åtte hundre og sytten 82/100 - kroner til Automobilkompaniet A/S og 1183,90 - ett tusen ett hundre og åttitre 90/100 - kroner til Lyngaas Dahl, er ansvaret felles med Norske Assuranceunion A/S' ansvar for 9518,90 - ni tusen fem hundre og att en 90/100 - kroner etter Jarlsberg herredsretts dom av 18. januar 1957. For så vidt angår 20 000 - tjue tusen - kroner til Automobilkompaniet A/S og 25 000 - tjuefem tusen - kroner til Lyngaas Dahl, er ansvaret felles med Norske Assuranceunion A/S' ansvar for 20 000 - tjue tusen - kroner etter samme dom.

Herredsrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Helgesen og justitiarius Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Aasm. Ørbeck-Nilssen):

- - -

Retten går så over til å behandle erstatningskravet.

1. Bilen. Saksøkerne har oppgitt dens verdi i kollisjonsøyeblikket til

Side:1042

kr. 17 800. Prisen som ny var kr. 19 900. 5. vitne som er bilkyndig og som for øvrig kjente til at den har vært brukt som demonstrasjonsvogn i bilforhandlerfirma, har regnet med en verdiforringelse i de ca. 7 mndr. den var brukt før kollisjonen, til 10 prosent. Retten finner å måtte legge til grunn at bilen i kollisjonsøyeblikket var verdt kr. 17 800. Den ble etter kollisjonen verdsatt til kr. 3000 i skadet stand. Da det ikke er reist innsigelser mot dette beløp, bygger retten på det.

Automobilkompaniet A/S må - etter rettens mening - erstattes differansen mellom kr. 17 800 og kr. 3000 nemlig kr. 14 800. Bilen ble senere reparert hos og solgt av saksøker for kr. 10 000. Saksøkerne har krevet erstattet differansen mellom kr. 17 800 og kr. 10 000 (salgsprisen). Retten har vanskelig for å forstå dette krav, idet det jo også er foretatt reparasjon. For øvrig antas at så vel reparasjonen som salget er forhold som ikke direkte er avgjørende for beregningen av hvilket tap saksøkerne har lidt.

2. Avsavn. Automobilkompaniet A/S - som var avhengig av demonstrasjonsvogn - tok i bruk en ny bil fra sitt lager i den tid den skadede bil var ute av funksjon. Surrogatbilen ble senere solgt med et tap på kr. 3700 som saksøkerne krever erstattet. Retten finner å måtte gi saksøkerne medhold. Det er ikke av saksøkte bestridt at Automobilkompaniet faktisk solgte surrogatbilen med nevnte tap, men de saksøkte har gjort gjeldende at tapet ikke er påregnelig og dessuten at reparasjonen av den skadede bil, som foregikk på saksøkernes verksted, tok for lang tid.

Det er alminnelig at bileier som får vognen sin skadet ved kollisjon og satt ut av funksjon må ordne seg, f. eks. leie en annen bil, bruke drosje e. a. så lenge hans egen bil er ubrukelig. En slik ordning påfører eieren regelmessig utgifter. Det tap som derved påføres bileieren må ansees å være et påregnelig tap som den for kollisjonen erstatningsansvarlige må bære.

Det er ikke godtgjort at saksøkerne har sinket reparasjonen på en måte som kan bebreides dem.

3. Utlegg. Saksøkerne har fremsatt krav om erstatning av hatte utgifter. Disse utgjør kr. 317,82 for Automobilkompaniet A/S og kr. 1085,90 for Lyngaas Dahl. Da de saksøkte har godkjent disse utlegg, blir de å erstatte.

4. Tap i fortjeneste i 1955. Automobilkompaniet A/S har påstått seg tilkjent erstatning for det tap det har lidt ved Lyngaas Dahls sykdom i 1955.

De saksøkte har prinsipalt hevdet at et slikt tap ligger utenfor adekvansen og subsidiært at Automobilkompaniet A/S ikke har lidt noe tap på grunn av Lyngaas Dahls sykdom i 1955. Firmaet øket ikke funksjonærstaben i 1955, derimot var funksjonærlønningene kr. 4544,13 mer i 1955 enn i 1954.

Automobilkompaniet A/S har en aksjekapital på kr. 55000 hvorav Lyngaas Dahl eier kr. 53 000.

Retten finner ikke å burde legge noen vekt på at det er firmaet som har fremsatt kravet og ikke Lyngaas Dahl. Han hevet også i 1955 sin vanlige disponentlønn, til tross for at han hadde meget fravær fra forretningen dette år. Dersom Lyngaas Dahl på grunn av den skade han pådro seg ved kollisjonen reelt har lidt fortjenestetap i 1955, bør han få tapet erstattet selv om han har ordnet seg på den måten at han veltet et eventuelt tap over på firmaet. Retten mener derfor at dersom det på grunn av Lyngaas Dahls skade og dermed forbundet fravær fra arbeidet i firmaet

Side:1043

foreligger et påviselig tap, må det erstattes. Det er imidlertid vanskelig å etterspore eventuelt tap når firmaets virksomhet og regnskap blir trukket inn. Til tross for at funksjonærstaben i firmaet ikke øket i 1955, ble det utbetalt kr. 4544,13 mer i lønn enn året før. Det er naturlig at det faller mer arbeid på de gjenværende når en funksjonær blir borte - noe som ofte slår ut i lønningene. Retten antar at de økede lønningsutgifter i 1955 må ansees å være et tap som firmaet har lidt på grunn av Lyngaas Dahls sykdom i 1955 - et tap som er adekvat og beregnelig. Tap utover dette kan derimot ikke sees godtgjort.

Det har fra de saksøktes side vært anført at firmaet har hatt en nedgang i fortjeneste og i antall omsatte biler, og at denne nedgang skyldes Lyngaas Dahls sykdom og reduserte arbeidsinnsats.

Retten vil her bemerke at forbindelsen mellom nevnte nedgang og Lyngaas Dahls sykdom synes temmelig løs og usikker liksom det her spiller inn en rekke andre momenter som unndrar seg kontroll.

Retten finner derfor at det her ikke foreligger den nødvendige sammenheng eller direkte forbindelse mellom firmaets nedgang i fortjeneste og antall omsatte biler og Lyngaas Dahls sykdom. Det påståtte tap er således ikke fyldestgjørende til å kunne danne grunnlag for saksøkers erstatningskrav på dette punkt.

Automobilkompaniet A/S må etter dette få erstattet kr. 4544,13 for tap på grunn av Lyngaas Dahls reduserte arbeidsinnsats i 1955.

5. Tap i fremtidig erverv. Lyngaas Dahl - som er 43 år - fikk ved kollisjonen et vanskelig brudd i høyre legg så vidt høyt oppe at også kneleddet ble skadet. Leddet kan bøyes til en vinkel på ca. 60 grader. Han halter fremdeles noe på benet og må bruke stokk.

Lyngaas Dahl har i retten forklart at han ikke greier å kjøre mindre biler og lastebiler. Andre biler kan han kjøre når avstanden mellom pedalene og ryggstøet er stor nok.

4. vitne, legen, som har behandlet Lyngaas Dahl, har uttalt at det ikke er mulig å si noe om skaden vil bli bedre eller verre da kneskader er meget vanskelige.

Vitnet har fremholdt at kneskaden, slik som den arter seg, er sjenerende for Lyngaas Dahl når han skal kjøre bil, mens den ikke er til ulempe for ham i hans kontorarbeid. Vitnet har skjønnsmessig anslått hans invaliditet til 25 prosent.

Retten finner å måtte legge til grunn at skaden som sådan i fremtiden ikke vil undergå noen endring til det bedre eller verre. Det er nå gått vel 2 år siden uhellet inntraff, og det er mulig at skaden etter så vidt lang tid har «stabilisert» seg.

Lyngaas Dahl som er Automobilkompaniets disponent forestår selv ledelsen av bilsalget, og da han ikke har ansatt selger, utfører han selv det meste av selgerarbeidet som medfører en god del bilkjøring og da også demonstrasjon av biler for eventuelle kjøpere.

Firmaet forhandler biler fra General Motors.

Retten antar at Lyngaas Dahl på grunn av kneskaden vil være avskåret fra å utføre så meget av det praktiske selgerarbeidet som han har gjort tidligere, og at han som følge av dette vil lide tap i sitt fremtidige erverv. Skadens innflytelse vil formentlig gjøre seg mer gjeldende for ham som firmaets disponent i de nærmeste årene enn i de senere.

Side:1044

Lyngaas Dahl fikk i anledning av kollisjonen utbetalt kr. 12 500 på en ulykkespolise som han hadde tegnet.

Retten finner - etter en samlet vurdering under hensynet til den fra Fons side utviste skyld og de øvrige omstendigheter i saken - at erstatningen til Lyngaas Dahl for tap i fremtidig erverv bør fastsettes til kr. 35 000 jfr. str. ikraftt.l. §19 første ledd.

Retten har ved fastsettingen av beløpet tatt i betraktning også hans tap i 1956.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Torgeir Moi og Knut Løken og sorenskriver Didrik Cappelen):

Lagmannsretten bemerker: - - -

Erstatningskravene.

1. Verdiforringelse av personbilen. Automobilkompaniet A/S gjør gjeldende at personbilens verdi som ny var kr. 19 800. og har regnet med en verdireduksjon på kr. 2000 slik at personbilens verdi pr. skadedagen var kr. 17 800. Ved takst av 12. april 1956 - avgitt av statens bilsakkyndige i Drammen som hadde besiktiget bilen en stund etter ulykken - ble verdien av personbilen i skadet stand satt til kr. 3000. Så vidt skjønnes er denne verdisettelse godtatt av partene. I ureparert stand kan skaden på personbilen på grunnlag av disse tall vurderes til kr. 14 800. I nåværende sak gjøres ikke gjeldende noe krav om erstatning for denne skade. Det krav som Automobilkompaniet A/S fremsetter i denne sak er - som foran nevnt - erstatning for verdiforringelse av personbilen i kaskoreparert stand. Som det fremgår av Automobilkompaniet A/S' foran refererte anførsler er dette krav beregnet til kr. 7900.

Krav om dekning av reparasjonsutgiftene som var medtatt i forliksklagen og stevningen til herredsretten er gått ut under saksforberedelsen for herredsretten, idet reparasjonsregningen - som i sin helhet utgjorde kr. 14 119,40 - ble med fradrag av selvassuranse kr. 100 - betalt av kaskoassurandøren, Storebrand, med kr. 14 019,40. For dette beløp har Storebrand ved stevning av 25. april 1957 til Jarlsberg herredsrett saksøkt Borgheim bruk A/S og Jens Fon.

Spørsmålet om reparasjon eller kondemnering av den skadede personbil er ikke forelagt Borgheim Bruk A/S og Jens Fon. De ble heller Ikke gjort kjent med taksten over bilen i skadet tilstand, og noe tilbud om å overta personbilen i skadet eller reparert stand har de ikke fått.

Lagmannsretten finner at det ansvar som påhviler Borgheim Bruk A/S og Jens Fon for skade på personbilen ikke kan overstige differansen mellom personbilens verdi i skadeøyeblikket og verdien etterat skaden var inntrådt. Om personbilens verdi i skadeøyeblikket har partene forskjellige meninger. Etter de fremkomne opplysninger antar lagmannsretten at verdiforringelsen på personbllen fra den ble tatt i bruk 1. mai 1954 og frem til ulykkesdagen - 9. desember 1954 - bør settes til kr. 2800, slik at personbilens verdi umiddelbart før kollisjonen var kr. 17 000. Etter fradrag av verdien i skadet tilstand - som partene er enige om var kr. 3000 - vil det samlede ansvar som faller på Borgheim Bruk A/S og Jens Fon for skade på personbilen være kr. 14 000.

Som allerede nevnt er det i denne sak bare fremsatt krav om erstatning for verdiforringelse av personbllen i reparert stand. Lagmannsretten

Side:1045

finner ikke å kunne legge prisen etter kjøpekontrakten av 27. april 1956 - kr. 10 000 til grunn ved fastsettelsen av denne erstatning. Noe ansvar for utførelsen av reparasjonen og dennes vellykkethet i større eller mindre grad kan - etter lagmannsrettens mening ikke overføres på Borgheim Bruk A/S og Jens Fon som ikke ble tatt med på råd i den anledning. Lagmannsretten finner å måtte gå helt skjønnsmessig frem, og er kommet til - i betraktning av personbilens type, årsmodell og den medfart den fikk ved kollisjonen - at verdiforringelsen kan settes til kr. 3000.

2. Avsavnsgodtgjørelse. Det fremgår av Automobilkompaniet A/S' foran refererte anførsler at det under denne post kreves en erstatning på kr. 3700 svarende til differansen mellom prisen på en ny Opel Record og den pris som ble oppnådd ved salg av denne bilen den 3. oktober 1955. Lagmannsretten finner ikke å kunne godta dette krav. Man antar nemlig at reparasjonen av den ved kollisjonen skadede bil kunne ha vært gjennomført hurtigere, slik at Opel Recorden som ble satt inn som demonstrasjonsvogn etter bilkollisjonen kunne ha vært solgt allerede våren eller sommeren 1955, og da sannsynligvis til en høyere pris enn ved salget i oktober 1955. At reparasjonen tok så lang tid har Borgheim Bruk A/S og Jens Fon ikke noe ansvar for. Disposisjonene i forbindelse med reparasjonen står helt for Automobilkompaniet A/S' regning. Lagmannsretten finner at avsavnsgodtgjørelsen skjønnsmessig bør settes til kr. 2500 + utlegg kr. 317,82 som er erkjent.

Det har i ankesaken vært trukket frem at ansvarsassurandøren, Norske Assuranceunion A/S, etter herredsrettens dom har stillet til rådighet sitt maksimale ansvarsbeløp, og at kaskoassurandøren, Storebrand, også har gjort krav på dekning av dette for sitt regresskrav for reparasjonsutgiftene. Lagmannsretten finner ikke at dette interne forhold mellom Automobilkompaniet A/S og dets kaskoassurandør - Storebrand - kan gis noen innflytelse på hva som blir tilkjent i erstatning i denne sak, og lagmannsretten vil forme sin domsslutning derhen at Borgheim Bruk A/S' og Jens Fons ansvar blir fastslått i sin helhet i forhold til Automobilkompaniet A/S' og disponent Lyngaas Dahls krav i saken, med angivelse av hvor stor del av dette ansvar foreligger i fellesskap med det ansvar Norske Assuranceunion A/S er ilagt ved Jarlsberg herredsretts endelige dom i forhold til Norske Assuranceunion A/S.

Automobilkompaniet A/S' krav om erstatning som følge av disponent Lyngaas Dahls sykdomsfravær og nedsatte arbeidsevne fra bilulykken frem til i dag.

Når det gjelder dette krav finner lagmannsretten det nødvendig å nevne noen data hentet fra assistentlege ved Vestfold Sentralsykehus, Jon A. Johnsons brev av 22. oktober 1955 til overettssakfører Borch. Ulykkesdagen - 9. desember 1954 ble Lyngaas Dahl innlagt på kirurgisk avdeling på det nevnte sykehus for brudd øverst på høyre legg. Bruddet lå i dårlig stilling og gikk inn i kneleddet. Bruddet ble operert. Lyngaas Dahl ble 31. januar 1954 utskrevet til sitt hjem med gips fra tærne til høyt opp på låret på høyre ben. Kort etter hjemkomsten ble han imidlertid dårlig og det endte med at han ble innlagt på Drammen sykehus den 14. januar 1955. Han hadde lungebetennelse og ble behandlet for denne, og ble utskrevet den 31. januar 1955.

Senere har han på grunn av skaden i kneet hatt to opphold på

Side:1046

Vestfold Sentralsykehus, fra 21. februar til 16. mars, og fra 16. mai til 20. mai 1955. Ved utskrivningen siste gang var gipsen fjernet. Han var fremdeles plaget av atskillig hevelse i leggen og brukte elastisk strømpe. Han ble instruert om fra nå av å mosjonere mer aktivt. Siste avsnitt av assistentlege Johnsons forannevnte brev lyder slik:

«Disponent Lyngaas Dahls arbeidsevne må ansees å ha vært lik null fra skadedagen og til 20. mai 1955. Disponent Lyngaas Dahl opplyser at han i tidsrummet fra 20. mai og til kontrollundersøkelse på kir. Poliklinikk her 2. oktober 1955 har kunnet bistå den i sitt sted ansatte disponent med råd samt kunnet holde øye med resultatene av forretningens drift. Utover dette har han ikke kunnet utføre noe daglig arbeide i firmaet i denne tid. Han har selv ikke vært istand til å kjøre bil.»

Overlege Støren har under ankeforhandlingen forklart at Lyngaas Dahl var til undersøkelse på Kysthospitalets poliklinikk 26. september 1956. I den følgende tid ble han så meget værre i det skadede kne at han ba seg innlagt på Kysthospitalet til operasjon, som ble foretatt den 7. februar 1957. Operasjonen forløp normalt, men overlegen var ikke fornøyet med resultatet, da han ikke fant noe å kunne foreta til varig bedring for pasienten. Overlegen har videre uttalt at Lyngaas Dahl ikke kan rette ut høyre ben helt, og at bevegeligheten ligger på omkring 70°. Etter overlegens oppfatning er det mulig at smertene ved større påkjenning vil tilta, men det er også mulighet for at Lyngaas Dahl ved adekvat øvelsesbehandling vil kunne øke bevegeligheten uten økning av smertene. Lyngaas Dahl var til kontroll hos overlege Støren den 10. april 1957, og siste undersøkelse hos ham ble foretatt den 3. oktober 1957 uten at det - så vidt skjønnes - ble konstatert noen vesentlig endring i tilstanden. Endelig har overlege Støren uttalt at det ingen direkte sammenheng er mellom Lyngaas Dahls tiltatte hodepine og skaden i kneet. Den medisinske invaliditet er anslått til 20-25 prosent.

Borgheim Bruk A/S og disponent Fon har reist tvil om Automobilkompaniet A/S har noe krav på erstatning for den tid disponent Lyngaas Dahl har vært helt eller delvis arbeidsudyktig på grunn av bilulykken. Lagmannsretten er ikke enig i dette syn. Lyngaas Dahl er eier av 53 av selskapets 55 aksjer. Hans hustru eier 1 og soussjefen i firmaet Willy Skjold 1. I realiteten er det således Lyngaas Dahls forretning. Har den gitt mindre avkastning som følge av disponentens sykdomsfravær og nedsatte arbeidsevne er det naturlig å likestille forholdet med tap av personlig inntekt på grunn av arbeidsuførhet, uansett at kravet gjøres gjeldende i aksjeselskapets navn.

Når det gjelder spørsmålet om noe tap i virkeligheten er lidt, så vil det normalt være tilfelle ved en såpass alvorlig ulykkeshendelse som den det her er tale om. Lyngaas Dahl har forklart at han i tiden etter ulykken - uten hensyn til sitt fravær fra forretningen og sin nedsatte arbeidsevne senere hen - har hevet den gasje som var nødvendig for å opprettholde den levestandard han og hans familie hadde lagt seg til. Etter de fremlagte regnskaper hevet han i 1955 kr. 37 956,88, i 1956 kr. 41 439,49 og i 1957 kr. 37 300.

Firmaets regnskaper gir ikke holdepunkt for å fastslå at disponentens sykdom har medført nedgang i firmaets fortjeneste. Når så er tilfelle, ligger det nær å anta at dette skyldes Lyngaas Dahls energi og personlige

Side:1047

dyktighet. Takket være denne har han fra sykesengen, og senere fra sitt hjem maktet å trekke opp linjene for firmaets disposisjoner, og ved et intimt samarbeid med daværende kontorsjef Skjold, som på den tid ulykken skjedde hadde arbeidet i firmaet i over 7 år - gikk forretningen sin gang. Lagmannsretten finner i denne forbindelse å kunne vise til det foran refererte avsnitt i assistentlege Johnsons brev av 22. oktober 1955 til overrettssakfører Borch.

Det er særlig fremholdt at bilsalget ute i distriktet ble forsømt da Lyngaas Dahl ble borte fra forretningen, og det er - som foran nevnt - vist til at Automobilkompaniet A/S' bilsalg i 1955 gikk sterkere ned enn hos andre norske forhandlere for General Motors. Men dette kan - etter lagmannsrettens mening - skyldes mange årsaker, bl.a. den omstendighet at antall kjøpetillatelser ble betydelig redusert i 1955 i forhold til 1954. Lagmannsretten finner derfor ikke å kunne tillegge dette forhold noen direkte betydning for erstatningsspørsmålet. Det samme er tilfelle med de 13 kjøpetillatelser på varevogner for 1957 som Automobilkompaniet A/S ikke kunne effektuere.

Automobilkompaniet A/S ble startet i 1935. I 1945 kjøpte Lyngaas Dahl aksjene i selskapet til langt under pari kurs. Forretningen lå da helt nede, og besto nærmest av tomme vegger. Lyngaas Dahl arbeidet forretningen raskt frem, og den var i fortsatt fremgang og utvikling da bilulykken skjedde.

Når lagmannsretten skal avgjøre om bilulykken har påført firmaet økonomisk skade av den art som dette krav omfatter, kan man ikke ensidig se hen til om det kan påvises noen regnskapsmessig nedgang i inntekten. Lagmannsretten er av den oppfatning at Lyngaas Dahls sykdom og nedsatte arbeidsevne på grunn av bilulykken først og fremst har gjort seg gjeldende som en bremse på firmaets vekst, noe som ikke kommer til syne i regnskapene. Alle forhold tatt i betraktning finner lagmannsretten det godtgjort at Automobilkompaniet A/S er påført økonomisk tap ved den legemsskade Lyngaas Dahl fikk ved bilulykken, og lagmannsretten er blitt stående ved en erstatning på kr. 12 000. Denne erstatning er fastsatt på rent skjønnsmessig grunnlag, og herunder er tatt hensyn til at trygdekassen i tiden etter bilulykken har utbetalt tilsammen kr. 6050,03 i dagpenger og familietillegg.

Disponent Lyngaas Dahls krav på erstatning for tap i fremtidig erverv, samt for utlegg. Innledningsvis vil lagmannsretten nevne at den på grunnlag av det som er opplyst under saken ikke tør slå fast, at økningen i hodepine som Lyngaas Dahl siden 1956 har vært utsatt for står i forbindelse med bilulykken.

Under denne erstatningspost gjør i stor utstrekning de samme betraktninger seg gjeldende som er nevnt under forrige post, og det henvises for så vidt til det som der er sagt. Også her er det Lyngaas Dahls vanskeligheter med å kjøre bil som er stillet i forgrunnen, idet det er hevdet at han har basert forretningen på at han i størst mulig utstrekning skulle ta seg av salgsvirksomheten ute i distriktet. På grunn av kneskaden kan han ikke kjøre alle de bilmerker firmaet forhandler. Det må være en rommelig avstand fra førersetet til pedalene, og disse må ikke være for høye.

Dette forhold ved forretningens struktur antas imidlertid å ha endret

Side:1048

seg noe etterat firmaet i november 1956 ansatte en bilselger. Lyngaas Dahl vil nå i vesentlig grad være avlastet salgsarbeidet i distriktet som han før bilulykken klarte alene. Det kan ikke finnes å være noen urasjonell forvaltning å ha en bilselger i et så stort firma som Automobilkompaniet A/S nå er blitt. Til sammenligning kan nevnes at O. J. Bjørge, som er disponent for Mobile A/S, Skien, også forhandler for General Motors som vitne for lagmannsretten har forklart, at hans firma som etter antall omsatte biler er noe større enn Automobilkompaniet A/S, har 2 bilselgere.

Lagmannsretten legger til grunn at den medisinske invaliditet er 20- 25 prosent, men antar at yrkesinvaliditeten for Lyngaas Dahl ikke ligger så høyt etterat firmaet er tilpasset de endrede forhold. Som tidligere nevnt har Lyngaas Dahl god utdannelse, og han er en dyktig mann som har muligheter for å få anvendelse for sine evner som leder av det firma han har arbeidet frem. Han antas etter hvert som firmaet vokser å bli fullt opptatt med ledelsen, slik at salgsarbeidet utenfor forretningsstedet i alt vesentlig måtte overlates til andre, selv om han ikke hadde vært utsatt for denne bilulykken med derav følgende skade i høyre kne.

I betraktning av det som her er sagt finner lagmannsretten at Lyngaas Dahls tap i fremtidig erverv skjønnsmessig kan settes til kr. 25 000. Det nevnes - uten at det tillegges noen vekt ved erstatningsutmålingen - at han har fått utbetalt kr. 12 500 på en ulykkesforsikring.

Han har gjort krav på å få erstattet utlegg på kr. 1183,90. Mot dette krav er det ikke fremsatt noen innsigelse.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at den har anvendt en rentesats på 3 prosent av det beløp som Automobilkompaniet A/S er tilkjent. Lagmannsretten har for sin skjønnsmessige ansettelse av Automobilkompaniet A/S' tap frem til domsavsigelsen regnet med den samme renteberegning. Lyngaas Dahl vil bli tilkjent 4 prosent rente av sine utlegg fra forliksklagens forkynnelse og av sitt tap i fremtidig inntekt fra dommens avsigelse. - - -