Rt-1959-1094

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-11-05
Publisert:	Rt-1959-1094
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 105/1959
Parter:	Norges Råfisklag (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot Th. Øverland A/S (overrettssakfører Andreas Arntzen - til prøve).
Forfatter:	Thrap, Schei, Endresen, Helgesen, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Råfiskloven (1951) §6, Råfiskloven (1951), Lov om bruk av røntgenstråler og radium (1938)4-§1, Lov om bruk av røntgenstråler og radium (1938)4-§2, §2

Dommer Thrap: I sak anlagt av Th. Øverland A/S, Kristiansund N, mot Norges Råfisklag om tilbakebetaling av et avgiftsbeløp som selskapet hadde innbetalt til laget under forbehold, avsa Trondheim byrett 15. september 1956 dom med sådan domsslutning:

«Norges Råfisklag dømmes til å betale til Th. Øverland A/S kr. 29 684,05 med 4 prosent rente av kr. 4177,53 fra 14. juli 1954, av kr. 4758,92 fra 16. september 1954, av kr. 4375,88 fra 4. juni 1955, av kr. 5758,81 fra 17. august 1955, av kr. 3974,37 fra 5. november 1955, av kr. 2319,40 fra 2. januar 1956 og av kr. 4319,36 fra 28. mai 1956.

Partene bærer hver sine omkostninger.»

Norges Råfisklag påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 6. februar 1958 avsa dom med slik domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Norges Råfisklag til Th. Øverland A/S innen 2 uker fra dommens forkynnelse 2500 kroner.»

Denne dom har Norges Råfisklag påanket til Høyesterett. Anken er i det vesentlige grunngitt med at lagmannsretten har lagt til grunn en oppfatning av begrepet «omsetning» som er uforenelig med den fortolkning av råfiskloven som må legges til grunn dersom loven skal kunne nå sitt mål. Videre er det gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at fiskerne ombord på tråleren ikke har vært medeiere av fangsten. Den ankende part har nedlagt sådan påstand:

«1. Norges Råfisklag frifinnes.

2. Th. Øverland A/S tilpliktes å erstatte Norges Råfisklag saksomkostninger for alle retter.»

Motparten har nedlagt sådan påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, og Norges Råfisklag dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Th. Øverland A/S.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg for øvrig til de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak 25. og 26. februar 1959 ved Kristiansund

Side:1095

byrett med avhør av partene og en rekke vitner. Det er også ellers fremlagt en del nytt bevismateriale, som jeg ikke finner grunn til nærmere å gjøre rede for.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse, som jeg anser fyldestgjørende.

Jeg antar derfor at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste og at Råfisklaget må erstatte motparten saksomkostningene for Høyesterett. Saksomkostningene settes til kr. 5000, heri inkludert utlegg som ankemotparten har hatt og som beløper seg til kr. 2144,85.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges Råfisklag til Th. Øverland A/S 5000 - fem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schei: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Helgesen og justitiarius Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer J. M. Jacobsen):

- - -

I §1 i midlertidig lov om omsetning av råfisk av 18. juni 1938 var det bestemt: «Kongen kan bestemme at det skal være forbudt å tilvirke, omsette og eller utføre fisk (sild innbefattet) eller produkter av fisk når fisken ikke er kjøpt gjennom en fiskerorganisasjon hvis vedtekter er godkjent ved vedkommende regjeringsdepartement. Bestemmelsen kan begrenses til å gjelde visse fiskesorter samt fiskefangst i visse områder. Bestemmelsen kan også begrenses til bestemt tidsrom eller bestemte markeder.»

Norges Råfisklag ble dannet i Bodø i 1938. Ved kgl. res. av 6. januar 1939 ble det gitt forbud mot omsetning av råfisk i tiden 1. februar-31. desember 1939 og mot å tilvirke, omsette og eller utføre forskjellige nærmere angitte sorter fisk når fisken ikke var kjøpt gjennom Norges Råfisklag, hvis vedtekter ble opplyst å være godkjent av Handelsdepartementet. Forbudet er opprettholdt ved en rekke senere kgl. resolusjoner. Det er således gjentatt i en kgl. res. 21. februar 1947 hvor det bl.a. i pkt. I er bestemt: «- - - Bestemmelsen er ikke til hinder for tilvirkning av egen fisk, men omsetning og utførsel av denne fisk kommer inn under samme bestemmelse som fisk kjøpt gjennom laget - - -». Etter pkt. II kan Norges Råfisklag dispensere fra forbudet. Disse bestemmelser er senere gjentatt i senere kgl. resolusjoner. Det bemerkes at loven av 18. juni 1938 er opphevet ved lov om omsetning av råfisk av 14. desember 1951. En kommer senere tilbake hertil.

Vedtekter for Norges Råfisklag ble vedtatt på representantskapsmøtet i 1938 og revidert på årsmøtet 1947-48. §23 i disse vedtekter lyder slik:

Side:1096

«Lagets virksomhet er i første rekke fisk i utilvirket stand.

Salgsstyret kan bestemme at innenlands salg av saltfisk, tørrfisk, klippfisk og andre fiskeprodukter ved salg fra fisker helt eller delvis skal formidles gjennom laget.

Ønsker laget å drive tilvirkning eller å delta i eksporten må det dannes eget selskap eller samvirkelag med det formål.»

Noe selskap eller lag som her nevnt er ikke dannet. Råfisklaget har derfor ikke hatt adgang til å delta i eksporten av klippfisk.

Det bemerkes at disse vedtekter nå er falt bort og erstattet med nye. De nye vedtekter som ikke er fremlagt er opplyst å være uten interesse for saken.

Som det fremgår herav etablerer råfiskloven og de bestemmelser som er gitt i henhold til den beskyttelse for Norges Råfisklag forsåvidt angår omsetning av fisk av nærmere angitte sorter ilandbrakt på kyststrekningen fra og med Finnmark til og med Nord-Møre. Trålfangst-fiske står ikke i noen særstilling. Bestemmelsene tilsikter å etablere organisert omsetning gjennom Råfisklaget.

I praksis ble ordningen gjennomført på den måte at salget fra fisker skjer til godkjent kjøper. Etter godkjennelsesvilkårene er kjøperen forpliktet til å overholde de bestemmelser Råfisklaget har truffet eller kommer til å treffe om pris, levering, betaling m.v. til å nytte lagets sluttsedler og å holde tilbake og innbetale til laget den til enhver tid bestemte avgift. Hvert enkelt kjøp skjer i henhold til sluttseddel utarbeidet av Råfisklaget. Etter de påtrykte salgsbetingelser skal kjøperen betale den til enhver tid av laget fastsatte pris, alle kjøp skal foregå mot kontant betaling og kjøperen plikter å tilbakeholde avgiften og innsende den til lagets kontor sammen med den originale sluttseddel. Kjøperen plikter å sende ukesammendrag over sine innkjøp og meddele ukentlige oppgjør. Etterat fisken på denne måte har passert Råfisklaget er forholdet til dette oppgjort.

For trålfisk som var tilvirket til saltfisk ombord i tråleren før ilandbringelsen ble det truffet en annen ordning. Lagets befatning med denne selvtilvirkede fisk innskrenket seg til innhentelse av «sjøltilvirkeroppgave» angående fangsten. Oppgaven dannet grunnlag for avgiftsberegningen. I sjøltilvirkeroppgaven som ble gitt for hver måned sto det bl.a.: «Denne oppgave omfatter fangst som ikke er levert etter sluttseddel. Lagets minstepriser for råfisk danner grunnlag for avgiftsberegning og de oppgitte kvanta blir lagt til grunn ved utstedelse av utførselstillatelse.»

Laget hadde ingen befatning med omsetningen av disse fiskepartier og dets befatning med eventuell utførsel av partiene innskrenket seg til at Fiskeridepartementet i medhold av §2 i loven av 18. juni 1938 hadde bestemt at det fra mars 1947 skulle forelegges tollvesenet bevitnelse fra Råfisklaget om at laget hadde samtykket i utførsel.

Ved høyesterettsdom 23. januar 1954 mellom Norges Råfisklag på den ene siden og Trålerrederiene A/S Angle, Backers Rederi A/S (tidl. A/S Nordhavet) og A/S Heinsa på den andre siden ble det slått fast at Norges Råfisklag ikke var berettiget til å kreve avgift av trålfanget fisk som var brakt i land i saltet tilstand. Førstvoterende, som de øvrige dommere sluttet seg til, begrunner dette bl.a. således: «Som allerede nevnt i byrettens domsgrunner, er det på det rene at Råfisklaget overhodet ikke

Side:1097

har deltatt som ledd i omsetningen av den fisk som det nå kreves avgift for. Det faktiske forhold var at Råfisklaget ikke omsatte eller formidlet omsetningen av tran eller saltet fisk fra trålerne. Råfisklaget fastsatte ikke i disse tilfelle pris- eller leveringsvilkår. Det ble ikke fra lagets side ført noen kontroll med prisene eller med kjøperne. Det eneste Råfisklaget her skulle gjøre var å ta imot selvtilvirkeroppgaver og gi tillatelser til omsetning og utførsel. Jeg vil her også peke på at Fiskeridepartementet 1. august 1946 med hjemmel i trålerlovgivningen hadde bestemt, at det inntil videre skulle være forbudt og omsette og/eller utføre trålfanget fisk uten tillatelse fra overvrakeren i distriktet. Det ble ikke betalt noen avgift eller noe gebyr for disse tillatelser. Fra mars 1947 ble det så truffet den ordning at Råfisklaget i slike tilfelle skulle gi tillatelsene istedenfor overvrakeren.

I §1 i loven av 1938 var det bestemt at fisken i tilfelle skulle være «kjøpt gjennem» en godkjent fiskerorganisasjon. Jeg forstår ikke denne bestemmelse slik at det var nødvendig at organisasjonen kjøpte fisken selv. Men når den faktiske ordning for tranen og den trålfangede saltfisk var den at Råfisklaget ikke hadde noen som helst befatning med omsetningen og således heller ikke for så vidt førte noen nærmere kontroll, finner jeg at avgiftskravet ikke har tilstrekkelig klar hjemmel i loven.»

De sakene som behandles nå gjelder krav fra 7 trålerrederier om tilbakebetaling av avgifter som de har betalt i henhold til råfiskloven av 1938 og den senere lov av 1951. Fra 6 av saksøkerne gjelder det avgifter oppkrevet før høyesterettsdommen. For den 7. gjelder det avgifter betalt etter dommen. Retten har funnet å burde drøfte spørsmålene vedkommende de 2 grupper saker særskilt. - - -

Retten skal bemerke: - - -

Sak 104/55 A: Th. Øverland A/S - Norges Råfisklag.

Firmaet Th. Øverland A/S har til formål produksjon og omsetning av fiskevarer. I forbindelse hermed drives rederivirksomhet, idet selskapet eier og driver trålerfartøyet Halstein. Denne tråleren driver hele året trålerfiske på fjerne farvann bortsett fra den tiden det er storsildfiske, som den deltar i. Den fisken som blir fanget i fjerne farvann blir saltet ombord og etterat den er kommet i land tilvirker firmaet den selv videre til klippfisk, som firmaet eksporterer. Firmaets produksjon av saltet fisk ligger år om annet på Ca. 3000 tonn, herav kommer ca. 700 tonn fra Halstein, resten kjøpes fra fiskerne.

Firmaet er medlem av Norske Trålerrederiers Forening som gjennom en årrekke har hatt tariffavtale med Norsk Sjømannsforbund. Etter denne tariffavtale har mannskapet lotter på tilsammen 30 prosent av bruttofangsten. I tariffavtalens §10 om levering og salg av fangst er det i pkt. a) bl.a. bestemt: «- - - Lasten skal oppveies ved levering uansett losseplass og erholder dagens høyeste pris - - -». Og i pkt. b) sies det bl.a.: «Etter endt tur når fangsten er solgt og levert fra skipet skal oppgjør foretas med mannskapet.»

Etter høyesterettsdommen 23. januar 1954 innstillet Norges Råfisklag foreløpig innkrevning av avgift for saltet trålfisk. Men 10. mai 1954 sendte laget ut en kunngjøring hvori det sies:

«Trålfanget fisk og fisk fra fjerne farvann.

I medhold av lov om omsetning av råfisk av 14. desember 1951 §6,

Side:1098

har Norges Råfisklag bestemt at all førstehåndsomsetning av trålfanget fisk og fisk fra fjerne farvann, inklusive biprodukter (tran, rogn, fiskemel etc.), som er ilandbragt eller bragt i havn i lagets distrikt fra og med 31. mai 1954. skal formidles gjennom laget.

Samtidig er bestemt at alle salg skal avregnes på lagets sluttsedler og skal kun skje til de av laget godkjente kjøpere.

Avgiften til laget er fastsatt til 1 1/2 prosent av salgsbeløpet for den tilvirkede vare.

i henhold til ovenstående bestemmelser må samtlige trålere og fartøyer fra fjerne farvann melde sin fangst til lagets kontor i Kristiansund N, adresse: Storkaia 4, telefon 1280, Kulø privat 2136, Pedersen privat 2146, og vil derfra få ordre om leveringssted.

Fangsten bør fortrinsvis meldes ved avgang fra fangstfeltet, slik at kontoret får tid til å formidle salget best mulig.»

I juli 1954 var D/T Halstein på vei hjem fra fjerne farvann med en last saltet fisk. Kontorsjef Kulø ved Norges Råfisklags kontor i Kristiansund hadde fått kjennskap hertil og gjorde henvendelse til firmaet Th. Øverland A/S. Han snakket med firmaets kontorsjef Erling Øverland. Det var etter det opplyste flere konferanser mellom dem og det var også konferanse med mannskapet ombord på D/T Halstein.

Som resultat av disse forhandlinger sendte Th. Øverland A/S 14. juli 1954 2 brev til Norges Råfisklag. Det ene brevet lyder slik:

«Vi vedlegger sluttseddel A 424751 i undertegnet stand vedrørende vår tråler Halsteins siste last fra Grønland. Likeledes vedlegges i sjekk 1/Kr.sund & Nordmøre Forretningsbank A/S kr. 4177,53.

Angående betalingen av avgiften tar vi følgende forbehold: Høyesterettsdommen i saken mellom tre av trålerrederiene og Råfisklaget, fastslo at den avgift laget kan kreve kun er omsetningsavgift. I vårt tilfelle er selger og kjøper et og samme firma: Th. Øverland A/S. Derfor kan vi ikke innse at det her dreier seg om noen omsetning, og da kan vel heller ikke Råfisklaget ha rettmessig krav på avgift. Da det fordres at avgiftsbeløpene skal innbetales for at vi kan få omsetningstillatelsene som vi må ha for å kunne eksportere vår fisk, befinner vi oss i en tvangssituasjon. Derfor tar vi forbehold om eventuell tilbakebetaling av beløpene når det måtte bli klarlagt at der ikke kan rettmessig kreves avgift av vårt firma. Dessuten tar vi forbehold om erstatning for rentetap og eventuelle andre økonomiske ulemper som vi måtte bli påført i denne sak.»

Det er fremlagt fotokopi av den i brevet nevnte sluttseddel nr. A 424751. På denne sluttseddel er firmaet Th. Øverland A/S ført opp både som selger og som kjøper av lasten.

I det andre brevet søker Th. Øverland A/S om omsetningstillatelse for partiet og om godkjennelse som kjøper av de fiskesorter som Norges Råfisklag omsetter.

Firmaet Th. Øverland A/S har Innbetalt avgifter for senere fangster som D/T Halstein har gjort således: 16. september 1954 kr. 4758,92, 4. juni 1955 kr. 4375,88, 17. august 1955 kr. 5758,81, 5. november 1955 kr. 3974,37, 2. januar 1956 kr. 2319,40 og 28. mai 1956 kr. 4319,36. Det har funnet sted en vidløftig bevisførsel om de forhandlinger som har vært ført mellom Th. Øverland A/S, mannskapet på D/T Halstein og kontorsjef Kulø ved Norges Råfisklag om de priser som skulle legges til grunn for oppgjøret

Side:1099

mellom Th. Øverland A/S og mannskapet på D/T Halstein og for avgiftene til Råfisklaget. Det fremgår av disse opplysninger at det har vært en rekke konferanser. Det er på det rene at kontorsjef Kulø har presset opp prisene høyere enn de ellers ville blitt. Det er videre på det rene at firmaet Th. Øverland A/S i en rekke brev, antagelig ved samtlige avgiftsbetalinger, har gitt uttrykk for at det anså avgiften ulovlig og at den bare ble innbetalt fordi selskapet så seg tvunget til det, fordi Råfisklaget ellers ikke ga eksporttillatelse. Råfisklaget har vært fullt klar over dette forhold.

Råfisklagets prosessfullmektig har under forhandlingene erklært at avgiftskravet knytter seg utelukkende til forholdene i forbindelse med ilandbringelse av fisken og oppgjøret med mannskapet og at det ikke har grunnlag i den senere eksport av klippfisken og den omsetning som er foregått i forbindelse med eksporten.

Th. Øverland A/S gjør gjeldende at firmaet har eiet fisken helt inntil den ble eksportert. Det har ikke foregått noen omsetning, salg, i forbindelse med ilandbringelsen av fisken og oppgjøret med mannskapet. Etter råfiskloven og de kgl. resolusjoner som er gitt i medhold av den, har selskapet hatt adgang til å beholde fisken og tilvirke den til klippfisk og det er det som er gjort. Situasjonen er for så vidt den samme etter den nye råfiskloven som etter den gamle. Heller ikke etter tariffavtalen har selskapet hatt noen plikt til å selge fangsten. Sluttsedlene som er utferdiget gir Ikke uttrykk for noe salg, noe som fremgår av at firmaet er oppført både som selger og som kjøper.

Råfisklaget gjør gjeldende at kunngjøringen av 10. mai 1954 omfatter all trålfangst fra fjerne farvann. Når det i råfiskloven av 1951 §2 brukes uttrykket «omsette», har det ikke vært meningen å stille det krav at det skal ha foregått et vanlig salg. Dette støttes av bestemmelsen i §6 om at Råfisklaget kan «dirigere» fangsten til bestemte kjøpere. Det som er foregått i forbindelse med ilandbringelsen av fisken og oppgjøret med fiskerne tilfredsstiller etter Råfisklagets mening kravet til omsetning. Videre peker Råfisklaget på at mannskapet på tråleren etter tariffavtalen har en lott som utgjør 30 prosent av bruttofangsten, og at det etter tariffavtalens §10 har krav på oppgjør etter dagens høyeste pris når fangsten etter endt tur er solgt og levert fra skipet. Den prisfastsettelse og det oppgjør som må skje med mannskapet fyller de kravene råfiskloven stiller for at det skal skje en omsetning. Subsidiært protesterer Råfisklaget mot at det skal betale høyere rente enn vanlig prosessrente.

Retten skal bemerke:

I den saken som ble pådømt av Høyesterett 23. januar 1954 var det på det rene mellom partene at det var foregått omsetning av fangsten i forbindelse med ilandbringelsen. Spørsmålet om rederiet pliktet å betale avgift når det ikke var foregått noe salg forelå den gang ikke. Det som var omtvistet var om Råfisklaget hadde krav på avgift for de salg som etter hva der var på det rene mellom partene hadde funnet sted.

I nærværende sak er det tvist om det har foregått slik omsetning eller salg som forutsatt i råfiskloven. Hvis retten finner at det har foregått slikt salg bestrider Th. Øverland A/S ikke kravet på avgift til Råfisklaget. Det spørsmål som foreligger i nærværende sak er derfor et helt annet enn det som forelå i den saken som ble pådømt 28. januar 1954.

Forat avgift skal kunne kreves må det etter loven av 14. desember

Side:1100

1952 og etter det som er sagt i høyesterettsdommen av 23. januar 1954 ha foregått en omsetning som Råfisklaget har medvirket til. Retten finner at vilkårene for så vidt er de samme etter loven av 14. desember 1951. Råfiskloven gir ikke noe påbud om at det skal foretas noe salg i forbindelse med ilandbringelsen av fangsten. Loven sier tvertom i §2, siste ledd at den ikke er til hinder for tilvirkning av egen fangst. Det har derfor etter råfiskloven vært full anledning for firma Th. Øverland A/S å beholde fisken og å tilvirke den til klippfisk. Heller ikke etter tariffavtalen mellom Trålerrederienes Forening og Norsk Sjømannsforbund har firmaet Th. Øverland A/S noen plikt til å selge fangsten. Det er etter rettens mening helt klart at rederiet etter denne tariffavtalen må ansees som eier av fangsten. Bestemmelsene i §10 har bare betydning for oppgjøret mellom rederiet og mannskapet og inneholder ikke noe påbud om salg.

De sluttsedler som er opprettet kan etter rettens mening heller ikke tillegges noen betydning. Det er slik som de er formet åpenbart at de ikke gir uttrykk for noe salg. Og det som har foregått mellom kontorsjef Kulø og Th. Øverland A/S kan heller ikke tolkes slik at Th. Øverland A/S har godtatt noe avgiftskrav fra Norges Råfisklag.

Etter dette finner retten at det ikke har foregått noen slik omsetning som kreves forat Råfisklaget skal ha krav på omsetningsavgift. Kravet om tilbakebetaling av de betalte avgifter tas derfor til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart og Otte Huitfeldt og sorenskriver Jens Eian):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse.

Det er på det rene at Råfisklagets avgiftskrav utelukkende knytter seg til forholdene i forbindelse med ilandbringelsen av fisken og oppgjøret med mannskapet, og har ikke grunnlag i den senere eksport av klippfisken og den omsetning som er foregått i forbindelse med denne eksport.

Ifølge råfisklovens §2. siste ledd hadde firmaet Th. Øverland A/S rett til å foredle Halsteins saltfisklaster til klippfisk, og det kan ikke antas at Råfisklaget ville vært berettiget til å overlate disse laster til andre interesserte om firmaet på den ene side og Råfisklaget og fiskerne på den annen ikke var blitt enige om avregningsprisen - grunnlaget for beregningen av fiskernes lotter. Fiskerne, som ifølge sin avtale med rederiene har krav på at avregningen av deres lotter skal baseres på dagens høyeste pris, måtte selvsagt være berettiget til denne, eventuelt ved domstolenes hjelp, hvis de mente at rederiets pris var for lav.

Hvis det var meningen med den bestemmelse som Norges Råfisklag ifølge sitt rundskriv av 10. mai 1954 har fattet om at «all førstehåndsomsetning av trålfanget fisk - - -, skal formidles gjennom laget», at dette også skulle gjelde fisk som en trålreder selv tilvirket videre, ville den for så vidt være i strid med nevnte lovbestemmelse som hjemler fangstens eier rett til selv å tilvirke den videre.

Råfisklagets bestemmelse omfatter etter sin ordlyd førstehåndsomsetning, og noen omsetning i vanlig forstand er ikke foregått.

Lagmannsretten kan heller ikke finne at den omstendighet at trålrederiet har beholdt fangsten til videre foredling i seg selv kan ansees som

Side:1101

omsetning i råfisklovens forstand og dermed berettige til avgift. Det måtte fremgå utvetydig av loven hvis ordet omsetning i denne skulle ha en betydning som i så høy grad avvek fra vanlig sprogbruk.

En er oppmerksom på at Puntervold-komiteen i sin innstilling av 7. oktober 1937 gir uttrykk for den oppfatning, at fisk som fiskere har tilvirket av egen fangst skal betraktes som kjøpt av salgslaget, når fiskerne har meldt fra om sin tilvirkning (side 7 spalte 1), men noen slik bestemmelse finnes ikke i hverken loven av 1938 eller loven av 1951, og når det gjelder bestemmelser som skal begrunne en avgift av den karakter som det her er tale om, må lovhjemmelen være klar og uomtvistelig, jfr. høyesterettsdommen av 1954.

Lagmannsretten kan ikke tiltre den ankende parts oppfatning at Halsteins rederi og fiskerne ombord har eiet fangsten i fellesskap og at det er foregått en overgang av eiendomsrett ved rederiets overtagelse av saltfisklasten for videre tilvirkning. Overenskomsten mellom Norsk Arbeidsgiverforening på den ene side og Arbeidernes faglige Landsorganisasjon, Norsk Sjømannsforbund og dets avdelinger på den annen side er en avtale som angår lønns- og arbeidsvilkår, og den omstendighet at avlønningen til fiskerne skjer på den måte at de får prosenter av fangsten er ikke det samme som at de er medeiere i denne. Nevnte avtale gir intet holdepunkt for en slik forståelse, og det er heller ikke godtgjort at rettspraksis har knesatt en slik forståelse.

Råfisklagets rundskriv av 10. mai 1954 og dets senere aktivitet i forbindelse med ilandbringelsen av de i saken omhandlede saltfisklaster må sees på bakgrunn av høyesterettsdommen av 23. januar 1954 og ønsket om å etablere en medvirkning som skulle begrunne avgiftskravet. At laget under trusel om ikke å ville gi omsetningstillatelse fremtvinger bruk av lagets sluttsedler, og at det øver innflytelse under rederiets og fiskernes forhandlinger om avregningsprisen for fiskernes lotter, kan ikke føre til at rederiets overtagelse av egen fangst for fortsatt tilvirkning kan betraktes som noen omsetning ved lagets formidling. - - -