Rt-1959-1151
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1959-12-08 |
| Publisert: | Rt-1959-1151 |
| Stikkord: | Søksmålsfrister |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 238 B/1959 |
| Parter: | 1. Casino Non Stop A/S v/styrets formann Ernst Ottersen og 2. A/S Chat Noir v/styrets formann Fredrik August Dietrichson (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot 1. Anne Lise Wang Wiers-Jensen, 2. Karen Syvertsen og 3. Jan Wiers-Jensen (høyesterettsadvokat Wilh. Munter Rolfsen). |
| Forfatter: | Berger, Nygaard, Roll Matthiesen |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1910) §67, Tvistemålsloven (1915) §66, §76 |
Dommerne Berger, Nygaard og Roll Matthiesen.
A/S Chat Noir, stiftet i 1917, gikk konkurs, og konkursbehandlingen ble ved Oslo skifterett sluttet med utlodning i 1956. Selskapet ble ikke slettet i handelsregisteret.
På generalforsamling i selskapet 5. april 1957 ble med mer enn 2/3 majoritet vedtatt den endring i vedtektene at selskapet skiftet navn til Aksjeselskapet Casino Non Stop A/S.
Under henvisning til §76 i aksjeloven av 1910 brakte en minoritet i selskapet generalforsamlingsbeslutningen inn for skifteretten og nedla påstand om at det ble oppnevnt en likvidator, og at beslutningen om navneforandring etc. kjennes ugyldig.
Den 17. september 1957 besluttet skifteretten ikke å ta begjæringen om oppnevnelse av likvidasjonsstyre til følge og pekte på at minoriteten kunne henvende seg til de ordinære domstoler. Minoriteten tok den 16. oktober 1957 ut forliksklage mot Casino Non Stop A/S og A/S Chat Noir. Sistnevnte selskap var det
Side:1152
tidligere Casino Non Stop A/S som den 5. april 1957 hadde besluttet å endre navnet til A/S Chat Noir. Forliksklagen ble henvist til retten, og minoriteten tok ut stevning innkommet til Oslo byrett 20. januar 1958. Påstanden gikk blant annet ut på at generalforsamlingsbeslutningen var ugyldig, og at saksøkte nr. 2 skulle kjennes uberettiget til å benytte navnet A/S Chat Noir.
Byretten avviste saken i alt vesentlig på grunn av manglende rettslig interesse fra saksøkernes side.
Eidsivating lagmannsrett opphevet byrettens kjennelse og hjemviste saken til fortsatt behandling ved byretten. Lagmannsretten bygget på at kravet om at beslutningen om navneforandring skulle kjennes ugyldig falt inn under den gamle aksjelovs §67, og at det ikke var nødvendig å påvise noen rettslig interesse i et slikt søksmål. Lagmannsretten uttalte videre blant annet:
«Lagmannsretten er under noen tvil kommet til at søksmålet i henhold til aksjelovens §67, jfr. tvistemålslovens §66, i dette tilfelle er anlagt i tide, ved at kravet innen 3 måneder etter generalforsamlingen er brakt inn for Oslo skifterett og ved at forliksklage så er uttatt innen 3 måneder etterat skifteretten ved sin avgjørelse av 17. september 1957 hadde gitt uttrykk for at den ikke ville ta spørsmålet om gyldigheten av generalforsamlingsbeslutningen under behandling. Under de foreliggende temmelig ekstraordinære forhold finnes det unnskyldelig at de kjærende parters prosessfullmektig antok at skifteretten var det rette forum for behandling av det omhandlede spørsmål. Iallfall antas feilen å måtte karakteriseres som uforsettlig. Selv om fremgangsmåten muligens ligger på siden av det som tvistemålslovens §66 umiddelbart har for øye, finnes det etter dette naturlig å anse de i bestemmelsen oppstilte vilkår som overholdt.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsretten ikke har tolket tvistemålslovens §66 annet ledd uriktig når den er kommet til at denne bestemmelse kan anvendes hvor et krav etter aksjeloven av 19. juli 1910 §67 første ledd feilaktig har vært innbrakt for skifteretten innen fristen i nevnte bestemmelse, og søksmål om samme krav deretter reises ved de ordinære domstoler innen den i tvistemålslovens §66 annet ledd fastsatte frist. Kjæremålet vil derfor bli å forkaste.»