Rt-1959-1172

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-11-21
Publisert:	Rt-1959-1172
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 153 B/1959
Parter:	Harald Gardshol (høyesterettsadvokat Tjodvald Gjeldsvik) mot Paul Rosendahl (overrettssakfører F. Richter Salvesen - til prøve).
Forfatter:	Gaarder, Rode, Leivestad, Hiorthøy, Thrap
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §174

Dommer Gaarder: Saken gjelder et erstatningskrav som Harald Gardshol gjør gjeldende mot overrettssakfører Paul Rosendahl i anledning av tap som Gardshol er påført ved kjøp av anpart i en del av nå avdøde Arent W. Greves vinagenturer, i saken betegnet som Flaaten-agenturene, fordi Greve var subagent for Flaaten, som hadde hovedagenturene. Gardshol mener at Rosendahl har pådratt seg ansvar for sin formidling av dette salg. Bergen byrett - satt med domsmenn - avsa 14. mars 1953 enstemmig dom med denne domsslutning:

«Paul Rosendahl tilpliktes innen 2 uker å betale til Harald Gardshol kr. 18 200 og kr. 500 i saksomkostninger, samt 4 prosent renter av kr. 18 200 fra 21. februar 1951.»

Rosendahl påanket byrettsdommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten pådømte saken den 3. august 1955 med det resultat at Rosendahl ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Lagmannsrettsdommen er avsagt under dissens, idet rettens medlem sorenskriver Faaberg stemte for at Gardshol skulle tilkjennes halv erstatning, 9000 kroner, med 4 prosent rente fra 21. februar 1951.

Side:1173

Om sakens nærmere sammenheng henvises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Harald Gardshol har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har funnet at Rosendahl ikke har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Han hevder således at Rosendahl har gått aktivt inn for at Gardshol skulle kjøpe anpart i Greves vinagenturer, og at han rådet ham til dette til tross for at han (Rosendahl) måtte forstå at Greves økonomiske stilling var slik at den ankende ville bli påført tap. Det var uriktig - hevdes det - at Rosendahl ikke sørget for at hovedagentens samtykke til salget ble innhentet og at han unnlot å sikre kjøpesummen til samtykke forelå. Det hevdes videre at Rosendahl har gitt eller formidlet uriktige opplysninger om størrelsen av utbyttet - det siktes her til en av Greve utarbeidet provisjonsoppgave som ble benyttet under salgsforhandlingene. Det hevdes videre at Rosendahl har gitt uriktige opplysninger om grunnen til at Greve ville selge, og endelig sies det at det var uaktsomt av Rosendahl at han ikke sa fra om at Greve hadde solgt en rekke av sine andre agenturer, og endog tidligere hadde solgt en fjerdedel av de samme agenturer som nå for en halvparts vedkommende ble overdratt til Gardshol. Det hevdes i denne forbindelse at Rosendahl hadde et langt videregående kjennskap til Greves forskjellige transaksjoner med salg av agenturer enn Rosendahl har villet innrømme.

Den ankende har nedlagt denne påstand:

«1. At Bergen byretts dom av 14. mars 1953 stadfestes.

2. At overrettssakfører Paul Rosendahl dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

For ankemotparten, Paul Rosendahl, er nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part pålegges å betale saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det i november 1958 og februar 1959 holdt bevisopptak ved Bergen byrett, hvorunder en rekke personer har avgitt forklaring. Det er for Høyesterett også fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å regne opp.

Jeg er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse, med enkelte reservasjoner som vil fremgå av det følgende.

Jeg finner det unødvendig å ta standpunkt til om og i tilfelle i hvor sterk grad Rosendahl har gått aktivt inn for å bevege Gardshol til å kjøpe anpart av Flaaten-agenturene, Det er nok å konstatere at han som sakfører har medvirket til salget, og at han herunder etter min mening har overtrådt den opplysningsplikt som alminnelig aktsomhet skulle tilsi. Jeg anser det således bevist at Rosendahl kjente til omstendigheter som bl.a. måtte gjøre det klart for ham, at en viktig kontraktsbestemmelse som

Side:1174

den om Greves garanti av et visst årlig minsteutbytte, var nærmest verdiløs når utbetalingen skulle foregå gjennom Greve. Rosendahl visste at Greve hadde misligholdt sitt lån i Den norske Creditbank på ca. 20 000 kroner, og at fordringen var sendt en sakfører til inkasso. Kort før salget til Gardshol, nemlig 5. juli 1948, hadde Rosendahl medvirket ved en transaksjon hvorved Greve overdro et opptjent, uforfalt provisjonskrav på vel 1500 kroner for en kjøpesum av 1300 kroner til J. Fossedal. Den 21. samme måned overdro Greve - likeledes ved Rosendahls medvirkning - halvparten av 3 av sine 4 direkte agenturer - hvor han altså var hovedagent - til den samme Fossedal for 18 000 kroner. Fossedal ble garantert en minsteinntekt av 3000 kroner pr. år. Og den 12. oktober 1948 solgte Greve ved Rosendahls hjelp til en dame ved navn K. Sæbø en fjerdepart av nettopp de samme agenturer, hvorav en halvpart ble overdratt til Gardshol en måneds tid senere. Alt dette burde tilsi at Rosendahl, da det ble forhandlet om salget til Gardshol, iallfall burde gitt Gardshol et tydelig vink om at det kunne være grunn til nøyere undersøkelse. Hadde dette skjedd, samtidig som Rosendahl spesielt hadde opplyst om salget til K. Sæbø - hva han burde gjort fordi også dette salg gjaldt Flaaten-agenturer - må jeg anta at Gardshol ville forholdt seg avventende inntil han hadde fått gjort nærmere undersøkelser, og i så fall antar jeg at han ikke ville innlatt seg på handelen.

Jeg mener det jeg her har sagt er tilstrekkelig til å begrunne ansvar for Rosendahl uten at det er nødvendig å ta standpunkt til de øvrige momenter som er påberopt som ansvarsgrunner. Jeg finner heller ikke grunn til å gå inn på den rettslige karakteristikk av den foretatte transaksjon, om denne således rettelig kan betegnes som et egentlig salg av agenturene eller som en overdragelse av en del av de fremtidige provisjonskrav, og slik at erververen alene kunne holde seg til Greve. Jeg tilføyer dog at jeg ikke finner grunnlag for å betegne Rosendahls forhold som svikaktig, og at det således bare kan karakteriseres som uaktsomt.

I likhet med den dissenterende dommer i lagmannsretten mener jeg imidlertid at Gardshol selv må bære en del av skaden, og jeg tiltrer det denne dommer sier om dette, bortsett fra at jeg ikke finner grunn til å uttale meg om hvorvidt Rosendahl personlig er kommet med «forsikringer og råd». Gardshol måtte selv være klar over at han tok en risiko når han uten nærmere undersøkelser innlot seg på dette foretagende, selv om Rosendahl ikke gjorde ham delaktig i den viktige konkrete viten som Rosendahl selv satt inne med.

Jeg mener således at Rosendahl må tilpliktes å erstatte Gardshol halvparten av kjøpesummen med 9000 kroner med tillegg av de 200 kroner som Gardshol betalte ham i salær, og dessuten renter som påstått. Videre antar jeg at Rosendahl etter reglene i tvistemålslovens §174 annet ledd bør tilpliktes å betale delvise saksomkostninger for alle retter.

Side:1175

Jeg stemmer for denne

dom:

Paul Rosendahl dømmes til å betale til Harald Gardshol 9200 - ni tusen to hundre - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 21. februar 1951 og 2000 - to tusen - kroner i saksomkostninger.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Hiorthøy og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Hans Aubert med domsmenn Edvin Lillestøl og Georg Konrad Flesland):

- - -

Retten bemerker:

Det er uoverensstemmelser i partenes forklaringer om hva der er passert forut for og ved inngåelsen av avtalen mellom Greve og saksøkeren. Saksøkte forklarer at hans medvirkning besto utelukkende deri at han har ført saksøkeren sammen med Greve forat de kunne forhandle selvstendig. De to møttes på saksøktes kontor, og der drøftet de saken uten innblanding fra hans side. Saksøkte oppfordret dem til å fortsette forhandlingene på Greves kontor, hvorpå de forlot ham. Et par dager etter kom saksøkeren på hans kontor og betalte pengene. Greve var da ikke til stede. Derfor mottok saksøkte kjøpesummen på Greves vegne. Hadde Greve vært til stede da, ville det være naturlig at han selv hadde kvittert for og mottatt kjøpesummen. Saksøkte har ikke kunnet gi sikker forklaring på når og under hvilke omstendigheter Greve og saksøkeren undertegnet kontrakten.

Saksøkeren har forklart at han bare hadde et møte med Greve i 1948 på saksøktes kontor. Ved den anledning ble kontrakten undertegnet av så vel ham som av Greve, og ved samme anledning innbetalte han kjøpesummen samt saksøktes salær. De nærmere forhandlinger hadde tidligere funnet sted med saksøkte.

Saksøkerens forklaring er bekreftet av Greve overfor politiet. At beløpet skulle være mottatt og kvittert for av saksøkte til tross for at Greve ved anledningen var til stede, finnes ikke påfallende, slik som saksøkte har fremholdt, da saksøkte etter det opplyste hadde i oppdrag bl.a. å betale endel av beløpet (kr. 10 000) til overrettssakfører Friis-Petersen til avdrag på Greves gjeld til Den norske Creditbank.

Saksøktes forklaring har ikke virket overbevisende på retten. Han har således anført at han har inntatt samme passive stilling også overfor andre reflektanter til Greves agenturer og har i denne forbindelse nevnt tilfellet Jacob Fossedal. Imidlertid har 1. vitne, overrettssakfører Morten von Krogh, som har stelt med Fossedals affærer under hovedforhandlingen dokumentert og lest opp - med saksøktes samtykke - brev datert 6. juli 1948 fra saksøkte til Fossedal (bil. 7 til dok. 10) og Fossedals brev av 28. juni 1950 til overrettssakfører von Krogh, hvorav fremgår - etter

Side:1176

rettens mening - at avtalen mellom Greve og Fossedal er kommet i stand ved saksøktes aktive medvirkning. Retten finner det unødvendig å referere disse brev.

Retten legger til grunn at saksøkte også i nærværende tilfelle har gitt aktiv bistand til istandbringelse av avtalen mellom Greve og saksøkeren og finner for så vidt å måtte bygge på saksøkerens forklaring.

Det ansees på det rene at saksøkeren har inngått kontrakten i tillit til saksøktes uttalelse om at det var en god forretning og at saksøkeren har lidt tap som følge herav.

Retten antar at med det kjennskap saksøkte hadde eller burde hatt til agenturene og Greves økonomiske stilling i det hele, var det uforsvarlig av saksøkte å gi et slikt råd, hva han også måtte forstå.

Fra krigens tid kjente saksøkte Greves vanskelige økonomiske forhold, da han bisto ved opprettelse av interessentskapskontrakten med Sverre Egge Rasmussen som for kr. 8000 skulle bli medeier med en halvpart, bl.a. i vinagenturer som før krigen var taksert til kr. 250 000, etter hva saksøkte selv opplyser.

Saksøkte har videre forklart at han kjente til lånet hos Håkonsen, og det ansees på det rene at han også kjente til gjelden i Creditbanken. Saksøkte har videre forklart at Greve hadde store utlegg i forbindelse med bestyrelse av den franske legasjon.

I tillegg har saksøkte opplyst at Greves helbred var svekket etter fangeoppholdet under krigen.

En sakfører - som saksøkte - hvis virksomhet for en stor del består i å yte sine klienter bistand med å anbringe deres penger, har plikt til å anstille nærmere undersøkelser hos den som pengene skal plaseres hos før han gir råd.

Det kjennskap saksøkte allerede hadde til Greves forhold skjerper de krav det må stilles til hans undersøkelses- og aktsomhetsplikt. Han kan ikke uten videre stole på de opplysninger den pengesøkende gir. Det ville da i nærværende tilfelle først og fremst være naturlig å kreve av saksøkte at han satte seg i forbindelse med hovedagenten Hans A. Flaaten, Oslo, for å få vite om han samtykket i overdragelsen.

Saksøkte ville i hvert fall da - om han ikke visste det før - fått vite at halvdelen av agenturene var solgt tidligere til direktør Johannessen, og at de opptjente provisjoner var vesentlig lavere enn de tall saksøkte opererte med (se foran), videre at halvdelen av provisjonen ble utbetalt Johannessen. Sannsynligvis ville han også fått opplyst at endel av den provisjon, eller hele denne, som tilkom Greve, utbetales Creditbanken.

Men endelig tyder opplysningene på at Flaaten ville ha nektet samtykke til overdragelsen. Se således firma Hans A. Flaatens brev av 6. november 1949 til firma A/S A. W. Greve (politidok. nr. 8). Da hovedagenten fikk kjennskap til overdragelsen til saksøkeren, ble firma A/S A. W. Greve fratatt agenturene. De ble overtatt av direktør Johannessen. Dette skjedde utpå året 1949. Det var direktør Johannessen som ga hovedagenten beskjed om overdragelsen til saksøkeren etterat denne høsten 1949 hadde satt seg i forbindelse med ham.

I sin forklaring har saksøkte fremholdt at dette skulle saksøkeren ikke ha gjort, og at han derfor kan takke seg selv for at han ikke har fått noe utbytte. Dette viser - etter rettens mening - at saksøkte selv var

Side:1177

klar over at hovedagenten ikke ville gi samtykke til avtalen med saksøkeren. Når dette var saksøktes innstilling, finner retten også å burde godta saksøkerens forklaring om at da han nevnte forholdet til hovedagenten for saksøkte, svarte denne at det skulle han selv ordne med.

Ved bedømmelsen av saksøktes forhold må videre også legges vesentlig vekt på det faktum at han allerede 12. oktober 1948 - altså ca. 1 måned før avtalen med saksøkeren - bisto ved opprettelse av kontrakt med K. Sæbø som fikk overdratt 1/4 av de samme agenturer.

Dette burde saksøkte hatt plikt til å opplyse saksøkeren om.

Saksøkte har riktignok forklart under hovedforhandlingen at de nevnte agenturer ble satt inn i kontrakten til K. Sæbø ved en misforståelse, og at feilen senere ble rettet på, og ny kontrakt undertegnet av Greve 22. mars 1949 gjeldende andre agenturer. Det synes påfallende at også den siste påtegning på K. Sæbøs første kontrakt er datert 22. mars 1949. Saksøktes forklaring virker ikke overbevisende på retten og godtas ikke.

En aktsom mann ville - spesielt under omstendigheter som nærværende - også ha bedt om å få seg forelagt regnskaper. Hadde saksøkte gjort det, ville han fått vite at slike ikke fantes, og allerede denne omstendighet måtte ha stanset hans arbeid med pengeplaseringen. Likeledes ville det være naturlig å kreve av saksøkte at han hadde satt seg i forbindelse med andre personer som han visste måtte ha kjennskap til Greves forretninger, f. eks. Sverre Egge Rasmussen, som ville kunne gi verdifulle opplysninger. Det ville videre vært rimelig å kreve at saksøkte søkte forbindelse med megler Wågenes, der som nevnt var en felles kjent fra tidligere. Endelig måtte saksøkte kunne regne med å få opplysninger av verdi hos Gading.

Saksøkte har etter dette ved sin opptreden vist grov mangel på aktsomhet.

Spørsmålet oppstår da om saksøkeren selv har vist uaktsomhet som kan tillegges betydning.

Retten antar ikke det. Riktignok var han uforutseende nok til Ikke å kreve sikkerhet for sitt innskudd, og den høye godtgjørelse han ble betinget synes også å tyde på at han har tatt en sjanse. Han kan Imidlertid ikke bebreides at han fulgte saksøktes råd. Saksøkte skulle ha betaling av ham for sitt arbeid, og det er ikke opplyst noe som tyder på at saksøkeren burde ha vært ansporet til å foreta selvstendige undersøkelser. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl. lagdommer Otto Maalstad og kst. dommer, sorenskriver Nils Faaberg):

- - -

Lagmannsrettens flertall, lagmann Eftestøl og lagdommer Maalstad, finner, skjønt under tvil, at den ankende må frifinnes.

Vi finner ikke å kunne legge til grunn at Rosendahl hadde kjennskap til noen av de lignende disposisjoner over agenturparter som Greve hadde foretatt i 1946 og 1947, hvoriblant overdragelsen til direktør Johannessen. Greve har ganske visst den 1. april 1950 forklart for politiet at «Det er 100 prosent sikkert at Rosendahl kjente til salget av vinagenturene til Direktør Johannessen umiddelbart etter at salget var avsluttet». Men forklaringen inneholder intet om hvordan Rosendahl skulle ha fått kjennskap til salget. Forklaringen er avgitt en måned før Greve døde. Han var

Side:1178

utvilsomt sterkt nedbrutt, og vi finner ikke å kunne godta forklaringen som tilstrekkelig bevis mot Rosendahls bestemte partsforklaring og at han ikke kjente til denne eller de andre nevnte overdragelser.

I kontrakten av 13. oktober 1941 med Egge Rasmussen, er det stipulert en pris av kr. 8000 for halvparten av aksjene i A. W. Greve A/S. Vin- og brennevinsagenturene gjaldt i alt vesentlig firmaer i allierte land. De hadde ikke den gang noen aktuell verdi, og det var vel tvilsomt om de etter krigen ville ha verdi og være i behold for Greve, som var fransk og gresk konsul.

Det er på det rene at Rosendahl kjente til at Greve hadde skyldt kr. 6-7000 til Bergens Skillingsbank. Men Rosendahl har forklart at Greve hadde sagt at dette lån var blitt ordnet i juli 1948, en forklaring vi under hensyn til nedennevnte salg til Fossedal i juli 1948 ikke finner å kunne sette til side. Rosendahl visste også at Greve straks etter frigjøringen hadde opptatt et lån på kr. 20 000 i Den norske Creditbank, hvorav en vesentlig del var udekket og var gått til inkasso. Noen gjeld ut over dette kan vi imidlertid ikke legge til grunn at Rosendahl visste om.

Rosendahl hadde formidlet en kontrakt av 21. juli 1948 mellom Greve og Jacob Fossedal hvormed 1/2 i 3 agenturer ble overdratt til Fossedal for kr. 18 000, og en do. av 12. oktober 1948 til frk. K. Sæbø, hvorved denne fikk overdratt 1/4 av de samme agenturer som Gardshol siden fikk part i, for kr. 3500. Rosendahl har som nevnt forklart at overdragelsen egentlig skulle gjelde en annen agenturgruppe, og at forholdet senere ble brakt i orden.

Da vi som nevnt ikke kan legge til grunn at Rosendahl visste om alle de andre disposisjoner Greve hadde foretatt, kan vi ikke finne grunn til å sette til side Rosendahls forklaring om at han trodde Greve var fullt kredittverdig. Det er ikke motsagt at Greve i 1946/47 oppnådde kr. 150- 200 000 ved å «overdra» agenturparter. Det synes derfor å ha vært en temmelig utbredt oppfatning at han var kredittverdig. Hans sosiale posisjon, bl.a. at han innehadde to konsulater, kan herved ha spilt en rolle. Vi kan som nevnt ikke gå ut fra at Rosendahl kjente til at Greve hadde uthulet sitt eller A. W. Greve A/S' kredittgrunning ved de nevnte overdragelser i 1946/47.

Vi er blitt stående ved at vi heller ikke finner at det kan bebreides Rosendahl som ansvarsbetingende uaktsomhet at han hadde den nevnte oppfatning av Greves økonomiske forhold. Sitt behov for kontanter hadde Greve ifølge Rosendahl forklart ved visse familieforhold, og han hadde opplyst at agenturene begynte å kaste av seg igjen, at avkastningen av dem hadde øket, og at Flaaten-subagenturene siste år hadde gitt en inntekt av ca. kr. 6000. Vi går ut fra at Rosendahl hadde fått disse opplysninger av Greve - jfr. en nedenfor omhandlet skriftlig oppgave - og stolte på dem, og vi finner ikke at det kunne forlanges at han skulle dra dem i tvil.

Vi antar at Rosendahl overfor Gardshol har gitt uttrykk for at han mente Greve hadde verdier men trengte likvide midler, at han anså Greve for en person man kunne ha tillit til, og at han mente det ikke skulle være noen økonomisk risiko ved transaksjonen. Vi kan imidlertid ikke finne at Rosendahl har uttrykt seg slik at han innesto for eller garanterte Greves soliditet.

Vi finner ikke at Rosendahls uttalelser er ansvarsbetingende. Vi finner

Side:1179

nemlig - skjønt under noen tvil - ikke at han gjorde seg skyldig i noen uaktsomhet i denne sammenheng, og finner ikke at han hadde plikt overfor Gardshol til å foreta noen undersøkelser. Vi legger herved vekt på følgende: Gardshol ga uttrykk for at det var av vesentlig betydning for ham hva agenturene hadde kastet av seg i årene etter krigen. Gardshol har nemlig forklart at Rosendahl under en konferanse fremholdt at Greves agenturer hadde vært anslått til så og så meget før krigen og da hadde kastet så og så meget av seg. Gardshol svarte at han måtte vite hva de agenturer han skulle ha part i hadde kastet av seg etter krigen. Dertil svarte Rosendahl at det visste han ikke nøyaktig, men at avkastningen var stigende og siste år lå omkring kr. 6000. Gardshol sa dertil at hvis dette kunne dokumenteres, gikk han med på transaksjonen. Under neste konferanse viste så Rosendahl ham en skriftlig oppgave, og da den stemte med det Rosendahl hadde sagt, inngikk Gardshol kontrakten.

Den skriftlige oppgave er fremlagt i saken. Den er en maskinskrevet, ikke undertegnet oppgave, skrevet på firmapapir for A/S A. W. Greve, datert november 1948 og lyder: «Provisjonsoppgave årene 1945 til 1948 fra firma Hans A. Flaaten, Oslo. 1945 kr. 1250, 1946 kr. 6200, 1947 kr. 6500.»

Iflg. opplysninger fra Flaaten var avkastningen vesentlig mindre, nemlig ca. kr. 2000 for 1945/49.

Rosendahl har bekreftet at den siterte oppgave lå på hans kontor og at han antar at Gardshol ble vist den eller så den.

Vi finner at Gardshol måtte forstå at dette var en oppgave gitt av Greve etter som den var skrevet på A/S A. W. Greves papir. Og vi finner ikke godtgjort at Rosendahl uttalte seg eller forholdt seg slik at han for egen regning erklærte at avkastningen hadde vært som angitt i oppgaven. Vi finner heller ikke å kunne anse for godtgjort at han tidligere hadde uttalt seg slik at opplysningen om ca. kr. 6000 i inntekt siste år var en opplysning han sto inne for. Det er uklart hvordan det hele er foregått og hva som nøyaktig er sagt, og uklarheten finnes å måtte gå utover Gardshol som saksøker.

Vi har under tvil heller ikke funnet at det var uaktsomt og således ansvarsbetingende for Rosendahl at han ikke dro riktigheten av oppgaven i tvil, og ga uttrykk for det, skjønt den ikke var underskrevet og skjønt den inneholdt runde tall. En avrunding av tallene til nærmeste 50 eller 100 ville ikke ha noen betydning, og mangelen av underskrift kunne skyldes at det var en helt formløs oppgave. Gardshol måtte også selv kunne overveie om han ville forlange en mer formell, underskrevet oppgave, og om han ville forlange noen legitimasjon av oppgaven. Vi kan ikke finne at Rosendahl var «Greves juridiske konsulent» eller ga seg ut for det.

Når Gardshol nøyet seg med det som forelå, henger det utvilsomt sammen med at den uforholdsmessig store fortjeneste som han ifølge oppgaven hadde utsikt til, kr. 3000 pr. år, med garanti fra Greve og hans firma for 2500 pr. år inntil kapitalen kr. 18 000 med 4 1/2 prosent årlig rente, var tilbakebetalt. Utsikt til en så stor fortjeneste skulle i seg selv tale for at det på den annen side måtte være risiko. Gardshol har også forklart at han forsto at Greve var i en «prekær situasjon» på grunn av familieforhold, og at det var derfor han måtte by så gode vilkår.

Gardshol har forklart at han erklærte at han gikk med på kontrakten med det forbehold at Flaaten måtte underrettes og gi sitt samtykke, og

Side:1180

at Rosendahl påtok seg å ordne forholdet til Flaaten. Rosendahl har forklart at det ikke ble tatt noe som helst slikt forbehold og ikke på noen måte gitt uttrykk for at det skulle gjøres henvendelse til Flaaten. Greve har for politiet forklart at det var i strid med avtale når Gardshol senere henvendte seg til Flaaten.

Vi finner ikke å kunne legge til grunn at noe forbehold som nevnt var tatt av Gardshol. Spørsmålet blir så om Rosendahl hadde plikt til av eget tiltak å forelegge saken for Flaaten før han betalte ut til Greve pengene som Gardshol innbetalte til ham (Rosendahl). Vi finner ikke å kunne statuere at han hadde noen slik plikt. Etter kontrakten skulle «hele firmaets drift som før foretas av Greve», og det inneholdt en passus om at etter de opplysninger Greve satt inne med, kunne agenturene ikke fratas innehaveren. I hvert fall under hensyn til disse bestemmelser kunne det være meget tvilsomt om det var korrekt av Rosendahl å foreta noe overfor Flaaten.

Det har vært antydet at agenturene eller avkastningen av dem skulle ha vært «båndlagt» til Den norske Creditbank. Det er imidlertid ikke påvist mer enn at Greve har anmodet Flaaten om å betale provisjoner til Creditbanken.

Det kan sies at også Rosendahl burde ha forstått at kontraktvilkårene tydet på at det måtte være risiko, men vi kan ikke finne at han opptrådte som rådgiver for Gardshol. Han gikk kanskje langt i å uttale sin mening, men vi finner å måtte se det slik at Gardshol selv fikk overveie og bestemme seg. Vi mener at han også gjorde det, på grunnlag vesentlig av den oppgave fra Greve som han slo seg til ro med om avkastningen etter krigen.

Det har vært hevdet at Greve før den 17. november 1948 var blitt avsatt som fransk konsul og at Rosendahl visste det. Ingen av delene finnes Imidlertid bevist. Det finnes heller ikke bevist at Rosendahl visste om de foran nevnte utleggsforretninger. Det er uimotsagt opplyst at ingen av disse er innført i grunnboken.

Rosendahls befatning med Investeringer for frk. Sæbø i en del av Greves agenturer har vært meget omtalt under ankeforhandlingen. De vesentligste av disse investeringer er imidlertid foregått i 1949. Vi tør Ikke slutte noe fra Rosendahls forhold ved disse investeringer til hans forhold overfor Gardshol, så meget mer som det er den forskjell at det dreiet seg om midler Rosendahl forvaltet for frk. Sæbø. Vi finner derfor ingen grunn til å komme inn på Rosendahls forhold vedkommende disse transaksjoner.

Under hensyn til de tvil saken har voldt finner vi at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Sorenskriver Faaberg kommer til et annet resultat enn flertallet.

Lagmannsretten har heller ikke hatt vesentlig annet enn partenes egne forklaringer å bygge på om det som har foregått mellom partene under konferansene om inngåelsen av kontrakten mellom Gardshol og Greve. Rosendahls forklaring om at han bare har referert opplysninger han fikk fra sin oppdragsgiver om dennes økonomiske stilling, at han bare har uttalt at han kjente Greve som en fremstående mann og at han ikke kjente noe som skulle være skadelig, har Ikke virket overbevisende på meg. Jeg finner - i likhet med byretten - at han Ikke bare har tilrådet Gardshol å inngå kontrakten, men at han har gått aktivt inn for å utvirke at

Side:1181

Gardshol kjøpte andel i agenturene. Jeg finner også støtte for dette i at han - etter det som er opplyst - har opptrådt på lignende måte i andre tilfelle. I skriv av 6. juli 1948 til Fossedal uttaler han at det foreligger ingen økonomisk risiko, og at alle forhold er brakt inn i et fast spor overfor alle myndigheter og at det bekreftes av erfaringen i disse år. Like ens finner jeg støtte for min oppfatning i skriv av 28. juni 1950 fra Fossedal til overrettssakfører von Krogh og i sistnevntes og frk. Sæbøs forklaringer i retten.

Ankemotparten har forklart at Rosendahl skulle gjøre henvendelse til hovedagenten, Flaaten, og utvirke hans samtykke til overdragelsen. Det er ikke ført bevis for at det er riktig, men det er på det rene at det var avtalt at Gardshol ikke skulle gjøre henvendelse til hovedagenten. Jeg antar derfor at det må være riktig at Gardshol har fått den forståelse av konferansene at forholdet til hovedagenten ville bli ordnet uten henvendelse fra ham. At dette ikke er gjort eller kunne oppnåes er en av årsakene til at Gardshol har lidt så store tap. Jeg finner det også godtgjort at Rosendahl enten selv har forevist Gardshol oppgaven over provisjon av agenturene etter krigen, eller at han har medvirket til å skaffe ham kunnskap om dem. Dessuten har han uttalt til Gardshol at Greves Inntekter hadde steget etter krigen. Jeg fester også tillit til Gardshols forklaring om at Rosendahl sa til ham at det var oppgjøret med den tidligere hustru som hadde brakt Greve opp i mangel på likvide midler. Alle disse opplysninger Gardshol således fikk gjennom Rosendahl om Greves økonomiske stilling, viste seg ikke å være i overensstemmelse med de faktiske forhold.

Jeg finner også å måtte bygge på at når Gardshol har inngått kontrakten uten å anstille nærmere undersøkelse selv, har han gjort det i tillit til Rosendahls uttalelse om Greves forhold, til hans uttalelse om at det var en god forretning og til hans forsikringer og råd. Det må Rosendahl utvilsomt ha forstått.

Det er ikke ført bevis for at Rosendahl kjente til alle agentursalg Greve har foretatt etter krigen, heller ikke for at Rosendahl var Greves juridiske konsulent. Men han kjente så meget til Greves økonomiske forhold, at jeg mener det var uforsvarlig av ham å anbefale Gardshol å inngå kontrakten. Rosendahl hadde således kjennskap til at Greve under krigen hadde solgt halvparten av selskapets aksjer til Egge Rasmussen, et salg som visstnok ikke var virksomt lenge. Han kjente også til at Greve til juli 1948 sto i gjeld til Bergens Skillingsbank på 6-7000 kroner med Håkonsen som kausjonist, med rett for Håkonsen til i tilfelle lånet ikke ble ordnet, å selge firmaet med alle agenturene. Rosendahl hadde selv formidlet salg av agenturandeler på ugunstige vilkår for Greve til Fossedal for kr. 18000, til frk. Sæbø for kr. 3500 og nå til Gardshol for kr. 18000. Han hadde også kjennskap til et lån på kr. 20 000 i Den norske Creditbank og til at restlånet var sendt overrettssakfører Friis Petersen til inkasso. Rosendahl betalte selv avdrag på dette lån av salgsinntektene fra frk. Sæbø og Gardshol. Videre kjente han til at det var agenturene og mulige inntekter for konsulvirksomheten som var Greves eneste inntektskilder. Men Greve solgte sine agenturer i raskt tempo. Disse solgte han på slike betingelser at det ikke bare var egnet til å svekke hans økonomiske stilling, men også til å vekke mistanke om at denne måtte være dårlig. På grunnlag av det

Side:1182

kjennskap Rosendahl hadde, måtte han forstå at Greve var i økonomiske vanskeligheter av en ganske annen og alvorligere art enn at han på grunn av familieforhold måtte reise kontanter. Jeg finner det uforsvarlig av Rosendahl å gi det utseende av, at det ikke var noen risiko forbundet med å inngå kontrakten og å anbefale Gardshol den tilbudte transaksjon som en god forretning. Etter min mening har han derfor opptrådt i den grad uaktsomt at det betinger erstatningsansvar overfor den skadelidte.

Jeg finner imidlertid at Gardshol selv burde ha forstått at en forretningsmann ikke utbyr sine inntektskilder til salg på slike for ham ugunstige vilkår, dersom han ikke var kommet opp i økonomiske vanskeligheter. Han forsto at Greve var i en «prekær situasjon». Når han slo seg til ro med den ikke underskrevne avkastningsoppgave på A/S A. W. Greves firmapapir og med Rosendahls forsikringer og råd, handlet han lettsindig og uaktsomt. Det er mulig at han har latt seg lede av utsikten til å oppnå en urimelig høy forrentning. Men han har ved eget uaktsomt forhold medvirket til skaden og må ta sin del av ansvaret. Skaden bør fordeles i henhold til straffelovens ikrafttredelseslov §25, II. Fordelingen finner jeg bør være 1/2 på hver.

Jeg stemmer således for at Rosendahl dømmes til å betale Gardshol kr. 9000 med 4 prosent rente fra 21. februar 1951. - - -